Det er treåringens kamprop! Klare sjøl. Ta på strømpebukse, helle i melkeglasset, låse opp inngangsdøra. Viljen til å klare kjemper seg fram. Og ungen vokser med oppgaver og utfordringer og lærer av motgang og klarer mer og mer. Går løs på det nære og praktiske rundt seg. Vil og vil - og klarer - og vokser.
Seksåringene som snur ryggen til barnehagen og går mot skoleporten vet at de er blitt store. De har vært størst i barnehagen et helt år. De skal i gang med det nye livet. De kjenner ennå ikke utfordringene ved å plutselig være de minste igjen. Men vi vokser videre. Lærer og klarer. Svømme, sykle, lese, stupe, steke pannekaker helt alene, handle melk på nærbutikken, klippe plena.
Vi fortsetter jo. Vi lærer hele livet. Utdanning og kursing er et livslangt prosjekt. Men jeg lurer i blant på voksenverdenens holdning til å "klare sjøl". Er vi i vår bedagelighet, vår travelhet og vår økonomiske overflod blitt for vant til at alt kan kjøpes, alt kan deles opp i spesialistoppgaver som vi kjøper og selger til hverandre, og eventuelt transporterer verden rundt...? Er vi så vant til det at de praktiske oppgavene outsources av livene våre at vi har glemt å "klare sjøl"? Så kjøpes varer og tjenester og det vurderes ikke om dette er noe familien kunne klare sjøl....
Fordi alle er så travle, med egne spesialistoppgaver og all den øvrige logistikken rundt moderne arbeidsdeling og fordeling og transport av familiemedlemmer på ulike institusjoner. Eller fordi den praktiske kompetansen faktisk gradvis går tapt....
Mister vi noe på dette?
Mmmm....
Hm, ja, vet du, det tror jeg at vi gjør! Jeg husker fra jeg var liten, da betød "klare sjøl" hjemme hos oss "samle vennegjengen". Til mine foreldre altså. Bygge veranda, bygge platting, hytte, hogge ved, rigge til storfest...samle vennegjengen. Jobbe sammen. Det var en selvfølge. Slikt ser jeg ikke like mye av i vår (spesialist)generasjon og vennegjeng. Nå var riktignok alle mennene i denne gjengen sjømenn. Noe som selvsagt betød at de hadde litt spesiell arbeidsordning, enten helt borte eller helt "fri". (Og selvsagt en annen, mer praktisk, yrkesbakgrunn enn de fleste jeg kjenner nå.) Det betød også at dersom det hadde snødd veldig mye, nærmet seg dekkskiftetid, så kunne en av de hjemmeværende pappaene finne på å trappe opp hos de familiene hvor pappaene var ute på jobb. Ikke fordi det var typisk mannfolkjobb (mammaen min er en skikkelig klarer sjøl-dame!), men fordi alle visste at det var mye jobb å være alene. Så ja, jeg tror at vi mister noe. Blant annet fellesskapsfølelse?
SvarSlettHa ha, denne posten minnet meg på en liten artikkel fra Moss avis her om dagen.
SvarSlettEn av avisens journalister hadde stått og malt gjerdet sitt selv. Etter en liten stund kom en kar bort og spurte - på engelsk- om han ville male gjerdet hans når han var ferdig. Journalisten svarte på mossedialekt at nei, han syntes han hadde mer enn nok med sitt eget gjerde. En halvtime stoppet en varebil, og ut kom en polakk og begynte å snakke til han på polsk.
Altså var det ingen den dagen som regnet med at en nordmann kan male sitt eget gjerde..!!