demokratiprat og frihet

Sakte søndagsfrokost - tenk, fortsatt kan vi ha lange søndagsfrokoster utendørs. Fortsatt kan vi ha nyplukkede bringbær på bordet. Og vi koker en tekanne til og blar i avisene mens de to minste durer rundt og organiserer morgengymnastikk. Storebror tar det med ro og leser med oss. 

Aftenposten viser oss fire nordiske sjefredaktørers  sterke protestbrev til den britiske statsministeren. Elleveåringen undrer seg. Vi nøster i saken med ham, er glade for tidslinja i avisa som repeterer og setter sammen brokkene fra denne sommeren for oss.

Og så får vi igjen denne gode samtalen med et nysgjerrig og klokt barn som utfordrer oss og spør og får oss til å reflektere over begreper og sammenhenger. Forsøke å forklare betydningen av den frie presse. Forklare demokratibegrepet - dette idealet vi alle må kjempe for daglig og ikke ta for gitt. Vi snakker mye om høstens valg for tida her hjemme - og om hva det betyr å stemme, forhold mellom Stortingsvalg og regjeringskonstellasjoner osv. -  men dette er større, dette dreier seg om demokrati på systemnivå, om balanse, om makt på et overordnet plan. Om betydningen av at selv demokratisk valgte myndigheter må kunne bli kritisert og vurdert. Fritt! At demokrati må forutsette at politiske myndigheter ikke styrer media.

Det lar seg forklare. Det lar seg forstå. Vi snakker ofte om hvor viktig det er at en sier fra, dersom det er noe som er galt, dersom en vet at noen andre barn har det vondt, dersom noe er feil. Sier fra til lærere, til rektor, til foreldre. Medias ansvar er det samme. Det kan ikke knebles. Det er en farlig vei å gå.

Demokrati, ansvar og deltakelse forutsetter at vi alle tar dette ansvaret og at vi også lærer ungene våre om retten og plikten til å si fra. Selv når det krever noe. Spesielt da.

"Fred er ei det beste, men at man noget vil."