hersketeknikker eller uenighet?

Anne-Kari Bratten tar riktig nok opp viktige spørsmål i sin kommentar i Aftenposten 14. mars. Men hennes avvisning av å diskutere «småbarns trivsel og helse» er uforståelig. (Hun kaller det rett og slett en "avskyelig hersketeknikk" - og kobler barneperspektivet til en likestilling "i revers". Da blir det sterke ord, må jeg si.) 

Hersketeknikker og usaklighet bør unngås – fra alle kanter. Det å trekke fram andre perspektiver og premisser er ikke en hersketeknikk i seg selv. Det er argumentasjon. Det får vi tåle.

Og barneministre som argumenterer som om omsorg for egne barn er mindre verdifullt enn annet arbeid, må faktisk regne med at alternative argumenter kommer opp. Det er ikke først og fremst statsråder med oppsiktsvekkende forsideuttalelser som trenger beskyttelse  mot  hersketeknikker.

Statsråder skal diskutere politikk. Politikk er å ville noe, ville forme samfunnet, arbeide for tiltak som bidrar i det en regner som riktig retning. Ikke bare slå fast at «sånn er det». Vi har alle ansvar for å føre en samfunnsdebatt på en ryddig måte – og vi har alle ansvar for og rett til å argumentere ut fra egne prioriteringer og perspektiver.

Thorkildsens argument på kvinnedagen er ryddig og greit. Det er et rent økonomisk argument som få trenger å tvile på. Det er ikke økonomisk lønnsomt å ta seg av egne barn på deltid eller heltid. Det er ikke noe nytt i det. Privatøkonomisk er det sannsynligvis totalt ulønnsomt å ha barn overhodet i vårt hjørne av verden.

Men hvis samfunnsdebatten – og likestillingsdebatten – ender med å være en rent økonomisk debatt, der den eneste målestokken er kroner og øre, da er vi på gal vei som samfunn. Penger kan ikke være målet eller målestokken i seg selv. Penger er alltid, alltid bare et middel.

Og midler skal brukes til noe – til noe vi mener er verdifullt. Da må den reelle diskusjonen være om hva som er verdifullt.

Vi voksne drøfter, velger og former rammebetingelsene for både familieliv og samfunnsliv. Vi voksne har ansvaret og myndigheten. Barna er utlevert til de valgene vi gjør. Da må det være rom for å også diskutere barndom, på linje med en hel haug andre felt som vi voksne må vurdere og ta hensyn til. Hva slags barndommer legger vi grunnlag for med et ideal om alle voksne i heltidsarbeid utenfor hjemmet, alle barn mellom 1 og 10 i institusjon og alle over ti år med nøkkel til tomme hus. Hva slags barndommer legger vi grunnlag for når vi løfter kroner og øre til det øverste målet og overøser oppveksten med materielle goder og skjermunderholdning og fullstappede dager. (Og bare for å ha føyd til dette - norske ungers gjennomsnittsoppvekst midt i tidsklemmer og velstand og velferd og alt som er, er jamt over oppvekster som overgår de fleste barndommer i global eller historisk målestokk. Men det betyr jo ikke at vi ikke har rett og plikt til å tenke og diskutere) Det er en verdidebatt vi også må kunne ta. Det er ikke en hersketeknikk – det er ansvarlighet.

Økonomisk selvstendighet er et sentralt ledd i et likestilt samfunn. Men økonomisk selvstendighet er et middel som fører til valgfrihet; til kvinners og menns rett til å med rak rygg og anstendighet i behold kunne velge klokt i sine egne liv. Valgfrihet må være det mest sentrale i likestillingskampen forstått som en frigjøringskamp. 

Valgfrihet fører til at folk velger forskjellig. Det å erklære én norm for alle familier er også en form for hersketeknikk.