La denne dagen bli god

"Hva er det vi vil? 

Drømmer og utopier sier de kloke menn, 

de som er kalde av hjertet. 

Hør ikke på dem lenger! 

Livet er ikke bare hus, og mat og penger. 

Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, 

alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag. 

Det haster, det haster i dag!

Vær utålmodig menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige korte liv.

Det gjelder vår jord."

(Inger Hagerup)

La denne dagen være merket av at vi har leste historie og vet noe om verden. At vi kan være takknemlige for alle våre privilegier på dette vesle punktet i historien og i dette overflodshjørnet av verden - og kan tenke at vi kan bruke våre privilegier, våre ord, våre rettigheter til å kjempe for kvinners rett og rettigheter i andre deler av verden. Vi er ikke i mål. Vi kommer aldri i mål. Vi er "bestandig på vei" - og det teller hva vi bruker ordene og kreftene våre på!

La denne dagen gjelde mer enn penger. Det er ikke slik at alle livets verdier kan telles. (Vi har mange penger å telle i dette hjørnet av verden. Det forplikter. Også til å løfte blikket og se at vi har ansvar for mer enn pengesamling.)

La denne dagen handle om alle mennesker. Om kvinner og menn, voksne og barn, som skal leve gode og ansvarlige liv i et samfunn vi deler.

La oss klare å ha voksendiskusjoner om familieliv og arbeidsliv og samfunnsliv og økonomi som også kan handle om barndom som noe mer enn et tidsklemmeproblem som må løses med flere institusjoner og økonomiske ordninger. Barndommen er ikke et problem. Det er starten på livet. Det er en gave - i den enkelte familie - og for samfunnet.

La oss kunne diskutere denne dagen - og alle dager - uten å latterliggjøre hverandre. Fulltid og deltid handler ikke om hvor gode eller kloke mennesker vi er, det handler ikke om at noen av oss bryr seg om barna mens andre tar ansvar for statsbudsjettet (eller at noen skulle være sååå tomhjernede og latterlige at de finner på å  skjære ut en gulrotblomst til matpakka - eller gå en tur i skogen med toåringen sin midt på dagen). Det er mange måter å leve kloke og ansvarlige voksenliv på. (Og kjære minister, dagens tekst fra deg har jeg vanskelig for å fatte - foreldres omsorg for egne barn er altså i følge barneministeren rett og slett mindre verdt enn utearbeid - da teller du virkelig bare penger, da mangler barndomsperspektivet helt, og ganske mye annet også. Vi - både ministre og stemmeberettigede og debattanter - har ansvar for å argumentere for og skape det samfunnet vi mener er bra - ikke bare bøye oss og si at "sånn er det". Det er for passivt. Nemlig.)

Men mest av alt vil jeg etterspørre blikket utover. Langt fra andedammen. Vi her i Norge kan velge. Ikke alt - men masse. Mer enn vi ofte tør å innse. Uansett hva ministeren og latterliggjørerne mener. Jeg synes vel vi har sånn omtrent nok "ordninger" nå. Valgfriheten er der. Det som hindrer oss er holdninger - ideer om hva som "går an" - ideer om hva som er "vanlig"  - hvor mye vi tør å ta ordninger i bruk og utfordre arbeidslivet og holdningene der - og hvor mye vi tviholder på økonomisk vekst og mer forbruk...

Men verden har større utfordringer til oss enn det. Hvis vi vil kjempe for noe mer enn oss selv - så er det nok å ta av. Kvinner og barn og menn - på flukt, i fattigdom og sult, i undertrykkelse og utnyttelse -  trenger våre ord og vår innsats.