Det viser seg jo at jeg (til tross for meget mange år i feltet...) ikke har lest alle slags "oppdragelsesbøker". Jeg tror vi stort sett prøver å tenke sjøl her i huset.
Men i Aftenposten i dag ser jeg jo at det vi driver med er noe så fint at det faktisk omtales med et navn. Og da blir det jo lettere å snakke om
- at vi organiserer veldig lite for ungene. Vi lar dem ha fri til leketid, surretid, finne-på-tid, søskentid, rote-lage-tid.... (Men det finnes plikter som må gjøres)
- at det er langsomme-myldrehelger, der vi ikke skal noe, men der det alltid skjer noe. For kreativiteten kommer når det er plass til det.
- at vi ikke sier ja til alt som presser seg på fra forbrukshysteri og massemedia
- at vi tok de store ut av SFO for to år siden, de trengte de rolige ettermiddagene hjemme. At Lillebror også kommer rett hjem fra skolen de aller fleste dagene i uka av samme grunn
- at vi jobber ulike former for deltid og vektlegger tid framfor penger
- at vi prøver å legger til rette for hjemmebasert arbeid for en - eller to voksne. Det gir tilgjengelighet og frihet for barna - de kan ha fri og finne på noe uten at det må forhåndsorganiseres.
- at det er meget lite tv- og datatid her i huset, og at tv-en aldri står på "av seg sjøl", bare når vi bevisst velger et program.
- at ungene ikke utstyres med smart-telefoner og I-pader og DS-er og blablabla....
- at det aldri er morgen-tv i helga for å passivisere og lage "ro" (vi voksne sover lenge, ungene sover eller leser på senga, lillebror hører lydbok... det er fred og ro uten tv, mye mer enn den gangen vi trodde dette var løsningen)
- at vi ikke kjøper nytt når vi har noe. At vi prøver å lage selv og reparere det vi har.
- at vi er svært dårlige kunder på lekeland, lekebutikker og lignende - men svært gode brukere av skogen vår, biblioteket og egen hage.
- at det alltid er tilgjengelig "lagesaker" (garn, papir, maling, snekkerutstyr...), spill og masse bøker
- og at det er ganske mye "lykkelig kaos" (sitat fra "Idle Parents' Manifesto") - fordi alle har så mye de finner på her hjemme til en hver tid.
Så ser jeg at vi (kanskje) skiller oss fra for eksempel "The Idle Parent's Manifesto" ved at vi også legger mye vekt på å gjøre arbeid sammen. Vi har hus og hage, og til og med et gammelt hus til to timer unna, som vi jobber sammen om. Vi lager mat og tar ansvar for hus sammen. Vi krever innsats og samarbeid av ungene og lar dem lære å gjøre ting sjøl. Vi lar ungenes innsats telle. De måker snø fordi det trengs - ikke bare for å "leke", de skifter på sengene fordi det trengs. Skikkelig barnearbeid.
Jeg strever også litt med noen av betegnelsene som brukes på denne tenkemåten. "Minimalist-foreldre" skriver Aftenposten. Vel, vel. Såvidt jeg vet er det bare én kvantitativ måte å være foreldre på - og det er hundre prosent. Døgnet rundt. Livet rundt. Jeg klarer ikke helt kalle meg minimalist-forelder. For vi lever et fullt og rikt liv. Men jeg skjønner hva de mener - som kvaltitativt begrep, som referanse til hvordan vi gjør det - ikke hvor mye vi er foreldre. Nettopp at vi ikke skal styre og organisere alt - men la ungene leve, utvikle seg, surre rundt, skape et liv, bli og være seg selv.
Begrepet "idle" er også litt problematisk - referansene til å være lat, umotivert osv.... forstyrrer litt. Men igjen - jeg forstår hva Tom Hodgkinson mener. Og begrepet samsvarer med min argumentasjon for å gi ungene mine muligheter og frihet - uten at jeg har rett til å erklære mål for deres liv.
"Slow parenting" passer meg kanskje litt bedre. Sakte. Tilstede. (Altså hundre prosent, for jeg er alltid mamma, men jeg gjør ikke alltid noe i retning av eller med eller for ungene.)
Tilstedeværelse og frihet er mine slagord.
Ha en god og fri helg! (Her snør det, men vi kan jo drømme om vårdager som på bildet ovenfor. Barnearbeid i hagen!)
Mine unger er som voksne takknemlig for all den kompetansen de nå har etter å ha deltatt i arbeidet hjemme. Som barn var de nok ikke like fornøyd.
SvarSlettDet er sunt for både voksne og barn ikke hele tiden måtte se på klokka for å rekke noe.
Ja - jeg synes vi "skylder ungene" å lære dem praktiske ferdigheter - selv om de protesterer. Det gir dem frihet framover.
SlettOg den klokka... ja, jeg er så enig!
Jeg tenker på manifestet til Tom Hodgkinson først og fremst som en erklæring om at han ikke vil være med på forbrukskultur og curling-foreldre-opplegg, men heller stake ut en ny (ja, ny og ny) kurs. Altså å vise at det finnes alternativer til "main-stream" foreldrerolle. Hovedpoenget sånn sett vil være at man tenker over sjøl hva man synes er viktig i livet - og i livet med barn - framfor å ukritisk være med på det man tror forventes. Det å ha tid uten planer er nok av det mest sentrale.
SvarSlettJeg synes jo uttalelsen om å "drikke alkohol foran barna uten dårlig samvittighet" (eller hvordan det nå var) var litt merkelig malplassert, men jeg antar at det punktet ikke er obligatorisk.
Hehe - jeg kjenner ikke godt nok til T.H. - men jeg vil jo også tro at det er frivillig! (Men det er vel det med å følge regler, ha dårlig samvittighet for alt mulig han advarer mot, tenker jeg..)
SlettDette med å ikke bare henge seg på forbruket og curling-opplegget er jeg jo opptatt av. La ungene få rom og tid. Men ikke bare være i "fred" - jeg er jo opptatt av at det skal være noe som skjer i familien også, vi er jo et fellesskap - ikke bare individer.
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettJeg leste også den artiklen og tenkte at det ikke bare liknet på måten jeg og de fleste andre jeg kjente ble behandlet da vi vokste opp, men at jeg og kjæresten min også lener oss i den retningen i behandlingen av våre unger. Jeg håper vi klarer å gi dem frihet og ansvar som vi selv hadde, for jeg er ikke i tvil om at det var i rommet mellom de ytterpunktene at jeg lærte mest om hvordan jeg skulle håndtere livet.
SvarSlettJa, jeg kjenner også dette fra egen oppvekst - og kjenner igjen oss som familie nå. Det er en verden med så mye ytre press omkring oss - vi må klare å ha en kjerne som gir rom for familien og enkeltmenneskene her hjemme.
Slett