skamme seg!

Jeg skjønte noe i går som jeg skal skrive mer om etterhvert. Jeg har lest Anne Hildes tekst om sine valg. Jeg har sett travle mammar i vanlige liv i en dokumentar. Jeg ser Gunhild Maria Hugdal Marchens kloke tekst. Og jeg tenker litt. Og suser videre selv.

OG så stopper jeg opp - for jeg ser et nytt ord som jeg ikke har koblet til alt dette før. Nemlig SKAM!

Jeg har ikke helt skjønt det - eller sett det. At vi - så mange av oss - som vet at vi har så mange valg og muligheter - vi tror at det er noe med oss selv, med MEG, når det ikke går opp. Når det ikke går rundt. Når full jobb og mange barn og hus og hjem og liv ikke går opp. Når vi blir utslitt og sykmeldt av "vanlige liv". Når det er vondt å gå fra barna. Når det føles feil at det skal være vanskelig å få kabalen til å gå opp når en fireåring blir syk. Når vi for eksempel velger å trappe ned, jobbe mindre, lette presset for at det skal ha noen sjanse til å gå opp - da er det også feil! Og så skammer vi oss. For vi tror at det er bare oss. Det er bare meg som ikke får det til. Og da snakker vi ikke om det. Det vi skammer oss over, det snakker vi ikke om. Bare veldig stille. For vi vil jo ikke klage. Og i hvertfall ikke når det sikkert er bare meg som ikke får det til, som føler, tenker, sliter på en annen måte. Da er jeg stille. Og så er du stille. Og så later vi som om det skal være sånn.
Og tausheten hindrer oss i å se at vi er flere. Og det hindrer oss i å kritisere, endre, bevege oss. Skam holder oss fast.

Nå har jeg skjønt noe. Så da skal jeg begynne å snakke. Og skrive.
Vi høres!