få noe ut av tida! - eller....?

De goder som det er knapphet på, må en forvalte godt.
Bevissthet om de valgene en gjør øker - sannsynligvis - med bevissthet om knapp tilgang og dermed om nødvendigheten av klok forvaltning.

Det er i stor grad ikke materielle goder det er knapphet på i vårt lille hjørne av verden. Og det merkes.
Kanskje trenger ikke folk å ta vare på matrester og lage nye retter av gårsdagens. Kanskje trenger de ikke stoppe sokker, for nye kan kjøpes. Kanskje trenger ikke folk å lete etter den tapte votten på SFO (eller til og med boblebuksa!), for skapet hjemme er fullt.. La eplene falle i bakken... Kanskje...

Men ett gode er det tydeligvis knapphet på også hos oss - og der finnes det mange meninger og drøftinger om hvordan dette godet bør forvaltes. TID - er vår tids  knappe gode. Derved øker også bevisstheten - og prestasjonspresset med hensyn til hvilke valg vi gjør og hvordan vi forvalter denne tida, denne såkalt knappe ressursen.
(og - ja - jeg kan jo ikke dy meg, men må jo minne om at tid er det absolutt mest demokratisk fordelte godet  noensinne - 24 timer i døgnet tildeles hver og en, Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, før og nå....)

Så vi "vet" at vi må forvalte tida godt. Vi "vet" at det teller hvilke valg vi gjør. Vi vet at vi "burde få noe ut av tida". Det er vår tids bevissthet. At vi burde være målrettede og utnytte tida, velge det som er det beste, for voksne og barn. Og det er samtidig en grunnleggende kilde til dårlig samvittighet - påstår jeg  - når vi føler at vi kanskje prioriterer feil, ikke får nok ut av tida, ikke forvalter rett....

Jeg lurer noen ganger på hva jeg skal svare når folk spør "hva vi skal" (i helga, i dag, til sommeren, når jeg henter minstemann tidlig ... ) Man skal liksom alltid "skulle noe". Vi burde skulle gjøre noe som heter noe. Et skikkelig svar er "vi skal i svømmehallen" - eller "vi skal på teater" - "vi skal på hytta, kommer igjen natt til mandag.." Vi har ikke alltid sånne svar. Vi skal liksom bare "hjem". Ha fri.

Her i huset har vi ikke alltid en sånn plan som heter noe. Men vi gjør jo noe hele tida. Masse. Mye gøy, mye nyttig. Om hverandre, sammen, hver for oss. Her og der. Og ungene bygger den teppehytta i stua eller graver ut den fantastiske snøhuleborgen i hagen, eller drar fram planker og spiker, eller alle papirdukene eller hva det nå er. Jada, de krangler også i blant. Men de kjeder seg ikke. Og de gjør ting vi aldri hadde klart å planlegge. De utnytter tida til fulle til det som er av verdi for dem her og nå, det deres kreativitet skaper her og nå. Det er en fryd å se. Må jeg virkelig si. Og er takknemlig for at de kan boltre seg slik i barndommene sine.

Det er ikke enten eller. Eller, det bør ikke være enten eller. Selvfølgelig skal en kunne forhåndsplotte inn begivenheter og opplevelser i programmet. De teaterbilettene. Turen til Mormor og Morfar. Snekre ferdig sykkelskuret. Korøvelsen. Skirenn på søndag. Alt det der. Men det trenger jo ikke være fullt!  Vi trenger ikke alltid vite på forhånd hva vi skal gjøre. Tvert i mot så trenger vi også tid da vi ikke skal noe spesielt, tid vi kan fylle. (Dette innebærer også en anerkjennelse av at det finnes et hverdagsarbeid som skal gjøres i en familie - det er ikke en strålende begivenhet som krysses av i kalenderen eller som vi forteller om, men det er en trygg og traust hverdagsrutine som involverer alle og som tar tid.)

Behovet for å ha åpen tid som kan fylles, brukes, skapes, gjelder spesielt barn, som skal surre rundt og finne ut av livet og seg selv - det tar faktisk tid! Det hadde ikke vært dumt om vi voksne gjenoppdaget denne kunsten også. Kanskje en kan få mer ut av livet - totalt sett...

("Det er omveiene, sidesporene og forsinkelsene der beriker ens liv" - Nils Kjær)