lov til å ville?

Nye tider!
Tida etter at mitt forrige store prosjekt ble avsluttet i januar har gått i rykk og napp. Det var en intens og krevende jobb og et omfattende prosjekt å avslutte, samtidig som det var en jobb der vi var svært klar over at det som ble lagt fram ville bli møtt med omfattende oppmerksomhet (og det er jo meningen!). Fra oktober og framover var det tydelig at kreftene ikke strakk til. Det er utrolig hva en kan presse fram allikevel, fordi en må, fordi det er frister, fordi vi var få som kunne dra dette i land
 - og hjem og liv og barn må uansett få sitt.
Men å gå på minus i lang tid, det koster. Jeg har trengt litt tid for å komme meg på beina igjen. Jeg ser det nå, men det er ikke alltid så lett å akseptere når en er midt i det og kjenner på at alt går sakte.

Men noe har tross alt skjedd disse ukene. Jeg har skrevet en fagartikkel som er antatt (skal bare flikke litt til denne uka). Jeg har sydd en haug med langbukser til niåringen og sydd om en del andre småplagg ("redesign" - juhu!), reparert bunkevis med klær, strikket en del luer etc til familien. Startet et omfattende ryddeprosjekt i huset, inspirert herfra og fra egen frustrasjon over alt som hoper seg opp. Og jeg har vært den tilstedeværende mammaen. Jeg er takknemlig for det. Det er jeg.

Jeg merker nå at kreftene begynner å vende tilbake. Vårsol og varmere dager hjelper også. Kanskje jeg skal tørre å ha litt større planer igjen? Planer og drømmer.

Det er skummelt å sette ord på planer og drømmer. Offentliggjøre dem. Si at jeg vil prøve... - jeg skal.... - Det gir fallhøyde, offentlig fallhøyde. Det er lettere å bare la dagene gå og bli fornøyd med det en får til...

Jeg får prøve en kombinasjon. Si det høyt til meg selv. Skrive det tydelig for meg selv - i første omgang.

Det er lov å ville noe - ikke sant?

God vårvinterdag til deg!

(Bildet over er fra det vinterkledde sommerhuset, nå i vinterferien. Bildet under er fra gyllent vårlyst solskinnn som rekker helt innerst i stua...)