familiens ønskebok

Jeg har funnet fram en liten hvit notatbok - den har ligget litt glemt inne i en hylle - nå er den på plass igjen i kjøkkenvinduet sammen med oppslagsbøker og fuglebøker og dagens høytlesningsbøker. Med penn. Klar til bruk.

Det er familiens ønskebok.

Vi er to voksne her i familien som etterhvert i livet har skjønt at vi begge er gode til å gjøre det vi må og ta hensyn til andre - men ikke så gode til å kjenne etter hva vi egentlig vil selv. Hva har jeg lyst til? Hvordan vil jeg at livet skal være. Faktisk tørre å la egne tanker og følelser få plass.

Og så er vi to store - og etterhvert også tre taleføre og meningsberettigede små - som skal klare å ta valg og forme et liv der vi både får til det meste av det vi må, men der vi også klarer å realisere noen av drømmene. Vri livet litt i riktig retning. Legge vekt på det gode. Det vi ønsker. Ikke bare gå blindt videre i faste spor og tro at vi må det alle andre gjør.

Og da må vi faktisk finne ut hva det er vi ønsker!
Det kan vi skrive inn her. Så blir det synlig - for oss alle. Vi kan snakke om det. Finne ut hva vi kan gjøre for å få det til - eller foreløpig la det stå der som en synlig drøm. Noe som gjør det litt klarere.

Det står dato og navn. Og noe. En drøm. Et ønske. Et håp. Noe vi tør å sette ned svart på hvitt.

Vi begynte med denne boka for åtte år siden. Da hadde vi en treåring, en halvannetåring, to halve jobber med mange frustrasjoner, et doktorgradsprosjekt som ikke hadde stor progresjon, et gammelt og lite hus vi ikke visste om vi skulle fortsette å bo i eller pusse opp eller bygge på....

Det står mye fint der. Mange ønsker har vi faktisk realisert. Vi bygde ei dokkestue og vi har fått til enda mer dyrking av mat i hagen. Piano. Mer plass i huset (det samme, gamle..). Sykkelturer med hele familien.

Det går veldig tydelig fram at et av mine store, store ønsker gjennom disse årene er (mer) rom for kreativitet her i livet, plass og tid og samvittighet til å prioritere å lage ting. Og skrive.

Ungene har skrevet ønsker om å dra mye i svømmehallen. Eller til Nordpolen. Bygge en gapahuk. Og drikke saft. Og ha kanin.

Jeg har høytidelig sagt til Lillebror at det aller viktigste som står i denne boka er det vi skrev i mars 2005 - at vi ønsket oss flere unger! Et år etter kom han til oss.

Innimellom i disse åra har boka ligget glemt. Nå har den gjenoppstått.  Det blir spennende!