privilegert

Jeg tenker på det hver eneste gang jeg tar en varm dusj - og vet at den kan vare så lenge jeg selv ønsker. Jeg tenker på det nesten hver gang jeg ser mine tre små gå ut i vinterkulda i mange lag ull og vinterdresser og varme luer og votteskift i sekkene. Jeg tenker ofte på det når jeg fyller middagsbordet med noe som er både godt og sunt og allsidig, og vi kan skrelle appelsin på appelsin til dessert. Jeg glemmer det kanskje litt når jeg snubler over alle støvler, skistøvler og alt annet i gangen. Men jeg vet det jo.

Jeg tenker på hvor utrolig privilegerte vi er. Som kan være varme og mette. Som kan gi barna våre nye vinterstøvler når føttene vokser. Som kan skru på en kran og bruke så mye varmt vann vi vil. Som har boliger med sengeplass og varme dyner til alle - og til og med kan danse og leke sisten innendørs i tillegg.

Og så tenker jeg på om det kan vare. Alt jeg vet om historie og alt jeg vet å sammenligne med globalt sett, tilsier at det er vi som lever i en annerledestilværelse, en boble av utrolig velstand og overflod. Jeg klarer ikke se for meg at all denne velstanden skal vare. At mine barns liv skal bli like lett og fylt av materielle goder og enkle tekniske løsninger. 

Og så er jeg glad for at jeg selv på denne vesle plassen her i skogkanten også kan dyrke noe mat. Det er i hvertfall en rikdom som kan vare.