skal vi gi blaffen, slappe av, eller?

Thorgeir Kolshus fikk i gang en god debatt med sitt innlegg om "slapp-av-foreldre" forrige uke. Aftenpostens oppfølgingsartikkel kontekstualiserte og åpnet for fagkommentarer, blant annet om hvordan oppfordringen til å "slappe av" kan berøre arbeidsfordelingen mellom far og mor (det er lettere å "slappe av på krava" hvis en baserer seg på at "mor" ordner opp....)

Det er en bra debatt. Men det er litt mange ting som blandes sammen her.

- Vi som er voksne, og særlig vi som har ansvar for noen som ikke er fullt så store, vi har ansvar for å tenke og velge og prioritere og stå for noe. Det betyr at vi har ansvar for å blåse i ekspertråd og "alle-andre-gjør-sånn"-regler - hvis vi mener det selv. Kolshus må selvfølgelig ikke sette den ullgenseren på barnet sitt, hvis han mener at hun blir for varm med den. Det er å ta ansvar for et barn som blir lett varm, ikke å slappe av. Det er å tenke selv.

- Så - ja - slapp av med alle rådene og kravene utenfra. Ingen kan følge alt.Vi lever i en tid med en overflod av eksperter og aktiviteter og meninger om hva som skal være bra for både store og små. Det gir oss mange muligheter  og en stor tilgang på informasjon. Og det gir oss nettopp oppgaven med å tenke selv og velge selv.

- Vi skal selvfølgelig slappe av med hensyn til hva alle andre mener - hvis vi selv mener noe er bra, - eller greit - for vårt barn i vårt liv. Det er å være voksen og styre eget liv, ikke bare bli utenfrastyrt og normstyrt. Det er mange måter å leve gode familieliv på og bygge opp rundt gode barndommer på. Men jeg synes ikke vi skal slappe av med å mene noe selv. Livet er ikke så likegyldig at vi skal bare la alt seile.

- Så når det er snakk om å gi blaffen (som vel og merke ikke Kolshus sier selv...) - så må en jo trekke en grense. Ingen av oss har rett til å gi blaffen i barna eller i å tenke over hva som er bra for barna. (Og det er virkelig uendelig sjelden at noen faktisk gir blaffen i egne barn....). Men vi kan gi litt blaffen i alle andres meninger om hva som er bra. Hvis vi faktisk mener noe selv. Og det gjør jo de fleste av oss. Så får vi mene noe da. At det er lurt å  begrense datatid, eller sukkertilgang - eller at det ikke spiller noen rolle.... , at det gjør noe om en treåring har varme nok klær - eller ikke...., at det er viktig at alle er med og rydder etter middagen - eller om det er greit at en sniker seg unna.... Noe får vi jo mene. Det får jo være grenser for å slappe av. (Og, bare for å ha sagt det, vi må alle inngå kompromisser, det er mye å ta hensyn til her i verden - også ut over "barns beste" -  og de ideelle valgene er en illusjon. Men vi kan gjøre så godt vi kan og faktisk mene noe om noe. Det mener jeg..)

- En annen dimensjon ved å "slappe av" er hvem som faktisk har ansvar for barnet de fleste timene av dagen i en vanlig barndom i Norge i dag. Når barn er i barnehagen åtte timer om dagen, er det for lettvint for foreldre å si at en blåser i råd om påkledning, eller om en har sendt med termos til turen, eller om en egentlig husker å ta med skiftetøy eller støvler. Det er ikke deg som forelder som kan improvisere løsningene og dekke opp for det som mangler underveis i løpet av dagen. Barnet ditt er sendt ut i verden med det du har sørget for - eller ikke. Konsekvensene må bæres av barnet ditt. Det er en ordning som de voksne har valgt. Det stiller noen krav til foreldrene som de ikke bare kan velge vekk med henvisning til at det ikke er så nøye.

- Når det er sagt så er det kanskje nettopp litt tid til å slappe av, surre rundt som familie, uten aktiviteter, uten frister, uten institusjonsrammer som kan trenges. Det heier jeg på! Men selv det er noe som de voksne velger. 

Jeg støtter Kolshus på at vi må tenke selv. Velge en ansvarlig vei. Gjerne en mer avslappa vei i vår overorganiserte tid.