fredag 15. november 2013

Fredagstanker: Skammen over uvitenheten.


Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn - akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav - for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til - nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning - for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det "hjemme" hun alltid lengtet etter - gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.




Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk - en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen - befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn


Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen - der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del - men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre "nesten-nordiske" landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte - de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland - og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse - og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere - og en stor kvinnekonferanse - selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.


Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør - men komplisert og utfordrende - og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.

God helg.

7 kommentarer:

  1. Jeg kjenner igjen skammen du beskriver. Jeg har følt på skammen over uvitenheten over Russland og hva det landet er for noe. De baltiske landene vet jeg også lite om, til tross for at jeg har vært i alle tre. Jeg er ikke en tilhenger av skamfølelse, men ubehaget du beskriver er jo første skritt på veien til å bli litt mindre uvitende. Og så får vi være så rause med oss selv om vår nærmeste at vi innser at vi kan bare vite bittelitt om en bitteliten del av verden, men vi kan alltids lære oss litt mer enn det vi kan i dag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg mener også at vi må være rause med oss selv. Særlig med det som har skjedd, det som ligger bak oss. Det jeg beskriver her er vel også en form for stilltiende vestlig fortreningning - som jeg som søtti- og åttitallsbarn ikke har ansvar for. Men framtida har jeg mer ansvar for! Takk for god kommentar.

      Slett
    2. fortrengning - skulle det være...

      Slett
  2. Jeg forstår virkelig ikke at du skammes over din uvitenhet. Jeg har selv vokst opp i øst og forventer ikke at folk i vesten skulle kjenne til mitt lands historie eller at de skulle ha engasjert seg. Alle gjør så best som de kan. Jeg mener også at mange innblanding i andres land historie har ofte ført egentlig til mer vondt enn godt, bare i de to siste tiårene. Jeg har selv vokst opp og ble oppdratt på skole til å brenne for kommunistiske idealer (ja, idealene er kanskje bra for seg selv, men det var da verre med deres praktisk innføring), men jeg skammer meg ikke (var dog et lite barn da). Jeg har også først senere lest og forstått mye om mitt og andres land historie. Jeg mener at en umulig kan vite alt (og i tillegg skamme seg over det). Men jeg syns at det er bra at folk engasjerer seg og prøver å forandre ting til det bedre, spesielt i nær samfunnet. Det som jeg føler er takknemlighet for at jeg måtte ikke oppleve noe av de grusomheter og at jeg er så privilegert at jeg kan nå leve i fred, frihet og respekt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, takk for at du deler dine tanker. Jeg hadde ikke ansvar for hva jeg lærte om verden da jeg var barn. Jeg lærte mer enn mange andre på samme alder, både pga egen interesse og den familien jeg vokste opp i.
      Men nå er jeg over førti år gammel - og jeg ser med voksenblikket hvordan jeg vokste opp i et Skandinavia/Vesten - som faktisk bare lukket øyne og ører da Sovjetunionen tok over - og formidlet denne stille godtakelsen videre i historie og samfunnsfagundervisningen. Det synes jeg er verdt å tenke over. Nå er jeg voksen og medansvarlig for hva som formidles til dagens barn - og hva som snakkes høyt om og hva som stilltiende godtas. Det som også er interessant er jo nettopp hvordan all denne skammen og fortielsen på mange plan nettopp preger bokas Anna og hennes sykdom og utfordringer med å håndtere livet.

      Slett
  3. Jeg var et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden. Som voksen forsøker jeg å ta ansvar for dette, søke informasjon og utvide mine perspektiver. Jeg har studert nordområdepolitikk og syns det var utrolig interessant. Takk for fint innlegg :)

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)