Og en ting til: Det er noe som mangler i disse debattene - som i bunn og grunn handler om store (jobbprosenter og sånn) og små (pynt i matboksen) valg foreldre gjør i livet. Gjett hva som mangler, hva er det som ikke diskuteres, hva er det som ikke måles og veies opp mot andre momenter i disse diskusjonene?
Det er barna. Barndommen.
For alle disse debattene handler om de voksne. De voksnes valg. Hva de voksne vil, trives med, holder ut, finner oss i - og ikke, orker - og ikke orker. Hva de voksne må, hva vi burde og hva vi ønsker i livet. Hva slags liv vi voksne vil ha.
Når diskuterer vi hva slags barndom vi dermed skaper for barna våre?
En kan selvfølgelig si at barna er implisitt med. At foreldres valg har konsekvenser for barna er selvfølgelig - og sånn er det bare. Barn er med på kjøpet. Selvfølgelig. Del av sin tid. Og en kan si at alle foreldre tenker på hva som er best for barna. At økonomiske vurderinger - hvor mye inntekt MÅ vi ha, hvor stor bolig MÅ vi ha, hvor mye må ferien koste.. - naturligvis gjelder for hele familien.
Eller - en veldig fiks måte å gjøre barneperspektivet fullstendig inkorporert i voksenperspektivet - er å slå fast at "barnet mitt trenger - fortjener (!) en lykkelig mamma/pappa" - og da må jeg.....(drikke vin mens jeg er gravid, fortsette med alt (samme jobb, samme fritidsaktiviter, samme helgeturer, like mye uavbrutt søvn osv) som jeg gjorde før jeg fikk barn etc....). Dette er jo en helt suveren argumentasjon, som både peker på hensynet til barnet - og samtidig underordner dette fullstendig under voksenperspektivet - så slipper en i det hele tatt å snakke om barnet selv...
Og - for å gardere meg mot åpenbart mulige forvrengninger her - selvfølgelig etterlyser jeg ikke en debatt der barneperspektivet skal være det eneste premisset, det eneste styrende. Det ville være umulig og urimelig. Barn fødes (heldigvis fortsatt) inn i en verden der det finnes en del rammevilkår og nødvendigheter - og barndommen må leves innenfor disse rammene og de kravene som gis av disse. Voksnes ve og vel - og pusterom og lykke - er også viktig. Ingen barn bør utsettes for martyrforeldre som etterpå kan klage over at "jeg ofret alt for deg....".
Men det jeg savner er at vi OGSÅ diskuterer hva slags barndom vi skaper for barna her. Vi voksne. Vi med valgene og diskusjonene og prioriteringsmulighetene. Det er vi som lager rammene om det livet som leves - i familien - og i det samfunnet vi bygger opp.
Hvordan preger det barndommen at det "aldri" er noen voksne hjemme? Hvordan preger det barndommen at vi programmerer uka full av aktiviteter for store og små? Hvordan preger det barndommen at barn mellom ett og ti år befinner seg de fleste av hverdagens våkne timer i en institusjon? Hvordan preger det barndommen at barn over ti år skal låse seg inn i tomme hus hver ettermiddag? Hvordan preger det barndommen at de er omgitt av en døgnåpen underholdningsindustri og spillindustri som er langt mer tilgjengelig enn vanlige (kjedelige) voksne, - og som til og med blir støttet av de kjedelige voksne - fordi barna sitter rolig hvis de får nok underholdning (så får vi voksne tid til å jobbe/trene/taste mer...). Hvordan preges barndommen av den enorme mengden av materielle goder som i vårt vesle hjørne av verden anses som normalt? Hvordan preges barndommen av at alt er så fullprogrammert at det blir krise (for de voksne!!) når en ettåring ikke sover om natta eller vannkoppene raser i ukesvis i søskenflokken? Hvordan preges barndommen og barna av at praktiske hverdagslige hus-og-hjem-oppgaver outsources fra hjemmene? Hvordan preges barndommen av at oppvekst og oppdragelse i stor grad outsources til institusjoner, til faglærte og ikke faglærte?
Kan vi diskutere dette også? Ikke bare kritisere hvem det nå er som tar seg tid til å pynte matpakkene, eller velger en roligere hverdag?
Barndommen skal ikke polstres. Barndommen er en del av livet og skal også være preget av krav, arbeidsoppgaver og nødvendighet. Absolutt.
Langt heller det enn passivisering via underholdningsindustri og dyrt utstyr som kompensasjon for fraværende voksne.
(Nå skal jeg, nok en gang, prøve å overse det faktum at du latterliggjør cupcakes-debatten gjennom å kalle det koppekaker. Selv om det irriterer meg. For det er kanskje ikke med overlegg?).
SvarSlettJeg syns jo det er en del diskusjoner om barna også jeg da. Stadig nye krigstyper i avisene om hvor forferdelig ettåringene har det i barnehagen for eksempel. Men det er klart at vi sikkert kunne diskutert barna mer. Selv om det jo er problematisk all den tid forskerne er uenige med seg selv og man ikke kan basere viktige livsvalg utelukkende på hva en treåring syns om saken.
Jeg tenker jo også at de fleste foreldre gjør så godt de kan. Og så er sikkert altfor mange av oss veldig opptatte av å forsvare våre egne valg og hevde at de er de beste. Å innrømme i offentligheten at man har valgt feil på vegne av familien - eller ofret ungenes vel for egne lyster og behov - er jo en temmelig modig øvelse. Og de fleste av oss mener vel at vi har valgt rett? Men kanskje de offentlige debattene setter i gang refleksjoner som finner sted innenfor husets fire vegger.
Forøvrig er det vel bare å kjøre debatt? Jeg henger meg gjerne på jeg :-)
Hei på deg - takk for at du skriver her! (Først må jeg jo få smile høyt over at du er opptatt av at jeg tillater meg å fornorske cupcakes - (jeg er vel bare så gammeldags at jeg husker at det fantes noe som het muffins en gang )- og nå er det vel egentlig cupcakesene i seg sjøl som blir latterliggjort i den debatten og blir gjort til et symbol på overflødig dill, så jeg har vel bare prøvd å roe ned og avdramatisere begrepsbruken litt, siden jeg ikke identifiserer meg med selve de rosa cupcakesene , men derimot gjerne diskuterer en del av det det blir tatt som symbol på. Jeg ante ikke at det var en beskytta tittel som noen ble irritert over at jeg ikke ærbødig brukte. Jeg fleiper med begrepsbruk - det har jeg made a living of, men ikke med debatten, den tar jeg på alvor. Beklager at jeg irriterer deg med begrepsbruk, virkelig ikke meningen - fint at du prøver å lese hva jeg egentlig mener allikevel. )
SvarSlettFolk gjør så godt de kan. Enig. I hvert fall stort sett. Og i det daglige kavet for å gjøre så godt vi kan - og forsvare det overfor oss selv - så kan det være godt å belyse flere perspektiver, flere slags premisser. Det kan jo gjøre oss klokere - når vi holder på med å gjøre så godt vi kan, kanskje. Og jeg savner - ofte - i disse diskusjonene et blikk på barndom. Det å løfte dette perspektivet også i diskusjonene, og for eksempel ikke gjøre alt til et spørsmål om det er mamma eller pappa som trekker hvilket strå.. -
Forskere mener så mangt, helt enig, men vi må jo gjøre valg for livet vårt sjøl. Og treåringer skal slett ikke ha ansvaret for familiens valg. Det er det vi voksne som skal ta. Og da er det mye å ta hensyn til. Blant annet barndom. Det å prioritere annerledes, kanskje roligere, i de få åra en har småbarn, enn i mange av alle de andre voksenåra, kan da ha en god begrunnelse, i stedet for å bli noe som oppleves som et nederlag i vår hektiske, prestasjonsorienterte, hurtigkarusell-tid.
Ja, barndommen, ja. Det er nå engang slik at det mest universale kraktertrekk vi mennesker har er behovet for å rettferdiggjøre våre livsvalg. Hindvision is 20/20. Realiteten er vel at en saklig debatt er umulig, all den tid dette sosiale eksperimentet ikke er ferdig gjennomført. Vi vet jo ikke enda helt hvordan det påvirker/vil påvirke dagens barn som har vokst opp med full barnehagedekning, digitale barnepassere og foreldre som har rukket å bli utbrent minst en gang allerede før de fikk barn. De er prøvekaniner som ikke kjenner noen annen virkelighet enn den overorganiserte varianten de er midt oppi. De lengter ikke tilbake til 50 tallet med hjemmeværende husmødre og litt fjerne fedre. Gjør vi? Synes vi at vi bør? Helt ærlig, så tror jeg at noen barn vil fikse det helt greit. Noen vil falle utenfor og slite veldig. akkurat som til alle tider før oss, om enn av litt andre årsaker. Noen foreldre vil plages hele livet med dårlig samvittighet, og andre vil tenke at de gjorde så godt de kunne, og håpe at det blir folk av neste generasjon også. Det blir nok folk av dem, men blir det folk vi vil vedkjenne oss? Spennende debatt. Gleder meg til innlegg...
SvarSlett*hindsight, ikke hindvision... he,he. Mer språkforvirret enn jeg liker å tro.
SlettDet blir og er folk av ungene våre - helt enig. Og vi må jo huske at "våre barn" - barn i Norge i dag - har rammevilkår omkring oppveksten sin som er enestående i enhver sammenligning - historisk og globalt. Det er utdanning, helsetilbud, kosthold, materiell velstand osv - av en annen verden. Og midt i alt dette må vi greie både å være takknemlige for de mulighetene som denne rikdommen gir oss og barna våre OG klare å gjøre noen valg, tenke over hva vi synes er viktig. Hvis ikke vi kan klare å velge og styre - vi som har alle disse mulighetene - hvem kan da?
SlettDet er derfor jeg tenker mål, for dersom jeg ikke vet hva jeg vil få til, hvordan jeg vil at barna skal bli som voksne blir det vanskelig å ta valg som er riktige - i det store perspektivet. Noen ganger kan det være smart å ha samtaler om overordnede mål, for alle de små avgjørelsene vi tar hver dag betyr noe for helheten.
SvarSlettDet er bra å tenke over hvilke verdier vi har, og lete etter dem dersom vi ikke vet. Jeg tenker at det ikke er utelukkende negativt for en tiåring å komme hjem til tomt hus. Tvert imot kan det være kjipt å være den eneste som kommer hjem til et hus med folk dersom vennene ikke gjør det. Å være et "nøkkelbarn" kan være et puff i selvstendigheten.
Noen grunnleggende verdier må det være. Men utover enkle ting som god selvfølelse,å respektere andres og egne grenser, toleranse og empati har vi ingen "mål" for barna våre. Jeg kan ikke vite hva som er best for dem i fremtiden. God utdannelse er f.eks ikke noen "nøkkel" til et godt liv. Moren min trodde hun visste hva som var bra for meg, og det kom det ikke noe godt utav...
SlettSelvstendighet er viktig å lære, og det er mange måter å gjøre det på. Jeg vokste selv opp som nøkkelbarn, med ansvar for yngre søsken etter skoletid. I en tilværelse fyllt av forventninger til meg, nesten ned til hver minste detalj, var denne tiden da jeg "styrte huset" en viktig fristund. Jeg ble jo også tidlig selvstendig. Men jeg tenker at det hadde vært bedre for meg å hatt en mor eller far som ikke kom så slitne og stressa hjem etter arbeidsdag, og som hadde hatt tid og ork til å bare være sammen med meg "uten mål og mening" i hverdagen.
I dag for min egen 10-åring ser jeg at barna faktisk velger å gå hjem til hus med voksne hjemme i framfor å være "helt fri" i tomt hus. Jeg tenker at det er noe med hele stemningen i huset som er lunere, kanskje? Jeg tror ikke 10-åringer har noen problemer med å være nøkkelbarn. Men kjipt å ha voksne som er tilstede har jeg ikke inntrykk av at de føler. Tvert imot. Nå er det vel omlag 1/3 av barna i klassen til 10-åringen min som har omsorgspersoner tilstede etter skoletid. Så det er kanskje mer vanlig her enn andre steder.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SlettSynes du virkelig at et barn skal kunne se seg selv som voksen og sette seg mål selv, f.eks å bli økonomisk ansvarlig? Hva er foreldrenes oppgave da? Å rusle etter og plukke opp problemene som oppstår? Å la barn oppdra seg selv er en dårlig ide. Det er en foreldreoppgave å bruke erfaringer (selvlærte, faglige mm) til å veilede og hjelpe ungene fram - også når de ikke er enige. Å bare være underveis uten lengre tanker, tror jeg ikke er bra i lengden. Foreldre skal være voksenpersoner med en viss autoritet, en som tar avgjørelser for barna (men selvsagt også lytter og tar barna på alvor og lar dem få være deltaktige i eget liv).
SlettHei - det ble litt surr med lagringen her - men jeg svarer til dere begge.
SlettDette med mål for barna - det har vi jo diskutert før... - Jeg har gjerne ønsker og håp for mine barns framtid - og jeg ser det som mitt ansvar å sørge for muligheter for dem. Men jeg mener at jeg ikke har noen rett til å utforme mål for hvordan de skal bli som voksne. Det er deres liv og deres prosjekt. Dessuten - barndom er noe mer enn et middel til å nå voksenmål. Barndom er også noe i seg selv, et liv som betyr noe i seg selv, ikke bare veien til "det egentlige" (altså voksentilværelsen). Dette mener jeg virkelig er viktig.
Når det gjelder frihet og selvstendighet så synes vel jeg at det ofte er litt for mye enten-eller. Enten overorganisering og institusjon (barnehage, sfo) i timesvis hver dag - eller hjem alene og alenetid i timesvis hver dag. Jeg tror jo mer på det dette med å gi barna ansvar og ganske frie rammer - men være tilgjengelig et sted der i bakgrunnen for dem...
(Jeg registrerer også at tiåringene rundt her ofte søker til bebodde hus. Ikke for å få full forpleining - men fordi det er litt ensomt å surre rundt alene til fem-halvseks når foreldre og småsøsken kommer....)
- men - dette er bra - her diskuteres jo faktisk barndom og ikke bare voksenliv... Ha en fin dag!
Hei Lammelaartanker. Du og jeg skrev nok ganske samtidig her. Så nå svarer jeg på det siste du skrev.
SlettDet er stor forskjell på å være en voksen autoritet i et barneliv, oppdra tydelig, ha klare rammer og grunnleggende verdier (som jeg er helt for og praktiserer) - OG å bestemme seg for mål for barnets liv som voksen. Det å oppdra barnet innebærer å oppdra det til å greie seg selv og forme sitt eget liv. Ikke til å realisere min plan. Oppdra til selvstendighet som gir muligheter. Det er en forvregning å kalle dette at barnet oppdrar seg selv. Det å være en tydelig voksen i barnets barndom gir meg ikke noen rett til å erklære bestemte mål for det barnet når han/hun er voksen. Min plikt er å gi muligheter - deriblant en tydelig verdimessig ballast. Det forplikter meg til å ta ansvar for å være en tydelig voksen NÅ - og å respektere at barnet som voksen eventuelt vender ryggen til alt....
Ett eksempel: Økonomi
SlettHvis barnet skal bli istand til å bli økonomisk selvstendig og ikke havne i "luksusfella", mener jeg at en må starte tidlig ved å vise sammenheng mellom arbeidsinnsats og fortjeneste. Det kan også være lurt å gi barnet større og større ansvar for hva pengene skal brukes til. Ved å gjøre dette vil barnet antakelig få økonomisk bevissthet, noe som er målet med å gjøre dette. At barnet får grunnleggende kunnskap om økonomi hjemmefra gjør likevel ikke barnet tvunget til å velge som h*n gjør når h*n blir voksen. Når barnet mitt blir voksen, bestemmer h*n selv. Men alt som blir gjort i barndommen får konsekvenser for det voksne liv.
Slik jeg forstår deg er dette galt, fordi jeg tenker mål? Jeg forstår ikke hvorfor?
Jeg mener ikke at DU tenker galt. Jeg forklarer at JEG ikke tenker sånn, eller ønsker å bruke de begrepene. Vi er to forskjellige.
SlettDet du beskriver er jo ganske likt som det jeg beskriver - at vi er bevisste på hva vi vil tilføre ungene våre NÅ - i barndommen. Det gir dem muligheter. Og jeg har håp og ønsker om hvordan det skal gå med dem. Men jeg vil ikke si at dette er mitt MÅL med dem, eller med barndommen deres. De må få lage seg målene sine selv - seinere - når de er i stand til det - og jeg har MASSE ansvar for å bidra til å utruste dem best mulig, kunnskapsmessig, ferdighetsmessig, holdningsmessig til dette. Og så slippe dem gradvis fri til egne seire og nederlag....
Jeg kan ha mål (eller verdier, grunnlag, prioriteringer) for mitt eget liv. Det omfatter i høy grad det ansvaret jeg har for mine barns barndom. Men jeg kan ikke si til barnet mitt at jeg har et mål om at du skal ta en doktorgrad, du skal bli kunstner, du skal realisere mitt mål.
Jeg ønsker å bidra til at de skal bli selvstendige, bevisste og gode mennesker. Det ser bra ut så langt.... :-)
- og en ting til. Jeg synes ikke at et barn (inntil en viss alder) skal sette seg noen instrumentelle mål for voksenlivet sitt. Jeg synes det holder i lange baner å drømme om å bli sjørøver eller forfatter eller bo på en gård med mange dyr eller kjøre gravemaskin - og ellers leve barndommen sin her og nå og ikke som et middel til "økonomisk selvstendighet" eller noe sånt. Absolutt. Unger er mye bedre enn oss på å leve her og nå i hvertfall.
SvarSlettJeg er veldig enig med underveis. Dette betyr ikke at barna mine "oppdrar seg selv", men at min oppdragelse består i å lære dem å finne gode svar selv uten å komme med noen fasit. Jeg lærer dem refleksjon og konsekvenstenking. Jeg møter dem som medmennesker jeg respekterer, og gir dem mine ærlige reaksjoner på ting. Vi er opptatt av hvordan hvert menneske må møtes litt forskjellig fordi vi alle er ulike, istedenfor å inkorporere et sett med normer for oppførsel. Mest lever vi uhøytidelig sammen, med humor, latter og glede :-) Jeg har "sosialt flinke", trygge barn.
SlettVi er et fellesskap. Pengene våre er våre felles, også barnas. Vi bidrar alle til å holde hjulene igang i hverdagen. Ingen får penger etter "akkord", og vi snakker om hvordan vi ikke har råd til alt. Vi prioriterer sammen (barna på sine premisser aldersmessig, selvsagt). Når noen bidrar lite i familien snakker vi om hvordan dette virker på fellesskapet, ikke på ukelønna. Man yter etter evne, og får etter behov. Ikke noe redd for at barna skal bli noen økonomiske rotehuer :) De er flinke til å spare til dyre ting de ønsker seg, og de har mye arbeidsglede. Og jeg er stolt over å ha en datter med masse kreativitet som helst syr om brukte klær selv og går med på skolen. Hun synes det er kulest, og får masse kred for det i klassen.
Vi har jobbet med å lage en god plattform for barna våre til å "være seg selv". Og det er de. Trygge,empatiske og fine :) Og vi foreldre er rollemodeller og rådgivere (først og fremst når de selv ønsker råd), ikke rettledere og kritikere. (Bare om det hadde vært livsfarlige ting de planla hadde jeg satt foten plent ned. Har heldigvis ikke skjedd ;-)) Det gir også barn/ungdom som ber om råd og foreløpig er herlig ærlige ovenfor oss.
Jeg gir et fellessvar.
SvarSlettNår jeg skriver: "Slik jeg forstår deg er dette galt, fordi jeg tenker mål? Jeg forstår ikke hvorfor?" så er det ikke fordi jeg ser deg som en autoritet som kan fortelle meg hva som er riktig. Jeg spør fordi jeg prøver å finne ut hva du mener. Jeg forstår ikke hvorfor du er imot måltenking.
Dersom du tror at jeg har bestemt meg for at ungene mine skal ende opp med et bestemt yrke, tar du feil. Men jeg vil gjøre det jeg kan for å hjelpe dem til å mestre skolen så godt som er realistisk for dem å gjøre, slik at det blir flere yrker å velge mellom. De kan ikke velge når de vil lære å lese, de kan ikke velge om de skal gjøre lekser osv. Dette er en del av det å være forelder og ta ansvaret på alvor. Det ER ingen selvfølgelighet at barn gjøre slike ting helt på egenhånd dersom de ikke får oppmuntring og evt press. Det er ingen motsetning i dette til hva dere skriver. Ikke slik jeg ser det.
Første avsnitt til anonym 1510 er helt i tråd med mine holdninger. Det er heller ingen motsetning til måltenkingen. Du ønsker at barna dine skal bli reflekterte mm og du har din måte å komme dit på. Den eneste forskjellen mellom det jeg sier og det du sier er at jeg bruker begrepet mål.
Jeg tror dere ser for dere noe annet enn det jeg mener når vi bruker begrepet 'mål'. Vi har begge tanker om hva vi vil oppnå, eller hva slags egenskaper vi setter pris på og dermed søker å fremme. Det er mål. Det betyr ikke at det er strengt regime hele tiden, men at ikke alt svever rundt i uvisse.
Jeg ser dere reagerer på "å oppdra seg selv". Det er min forståelse etter hva som er blitt skrevet tidligere. Det er noe justert nå. Vi bruker bare ulike ord, på litt av det samme.
Anonym sier at pengene er felles mark. Her er jeg til dels ganske uenig. Unger skal få noe innsikt og forståelse av hva økonomi er, men de skal ikke få ta del i de større avgjørelsene. Det mener jeg er en forelderoppgave/-ansvar. Unger skal få slippe å føle ansvar for familieøkonomien som barn. De skal bli fratatt slike potensielle bekymringer. Å ha ansvar for egne ukepenger er nok, synes jeg. Dette handler mye om barnas alder.
Å yte etter evne og få etter behov kan gå galt, for hvor lenge skal en tiåring yte? Så lenge han orker? Hvor går grensen?
Bare for å ha klargjort det, så synes jeg dette er et interessant tema og jeg forsøker bare å forstå litt mer - av deres forståelse av temaet. Bortsett fra i detaljene tror jeg at den størst uenigheten handler om begrepsbruk. Hva tror dere?
Hei. Jeg tror vel at noe er begrepsbruk - og noe har mer med grunntilnærming å gjøre. Og det er jo greit. Det er lov å ha ulike perspektiver på hvordan en møter livet og hvordan en oppdrar barn. Jeg bruker ikke målbegreper på samme måte som deg - og særlig ikke når du bruker det i forhold til barna som voksne. Der bruker jeg heller begreper som ønsker og håp - og at mitt ansvar er tilrettelegging og muliggjøring. Det betyr ikke at "alt svever i det uvisse". Langt i fra.
SlettDu sier at du prøver å finne ut hva jeg mener. Da tror jeg at du må ta utgangspunkt i at jeg tenker litt annerledes enn deg - så du må forstå noe som ligger utenfor sånn som du legger opp livet (tror jeg, da - jeg vet jo ikke det). Og at det finnes flere tilnærminger til livet og til barndom - flere måter som er både ansvarlige og forsvarlige - og til og med forståelige.
Innen pedagogikken er det en klassisk inndeling mellom vekstteorier og formingsteorier. Kort fortalt - teorier som legger vekt på det som vokser fram fra barnet selv (og pedagogens rolle som en "gartner" som steller med veksten) - og en mer mål-middel-modell (der pedagogen velger målet og former og bygger). Selvfølgelig er alle virkelige tilnærminger til å leve med og oppdra barn en blanding av disse vinklingene - men vektleggingen av enten forming eller vekst kan være ulik.
Jeg vasser rundt i forming og vekst - og har ikke noen formening om prosentfordeling mellom disse. Men jeg vil i tillegg vektlegge barnets selvstendige rett til å etterhvert velge sine egne mål. Ikke mine.
Jeg skriver mye om dette mange steder i bloggen. Hvis du vil forstå - så les i vei. For eksempel de tekstene jeg har skrevet om ansvar og kontroll. De voksnes enorme ansvar - som ikke alltid kan gjenspeiles i at man har rett til eller mulighet til å kontrollere alt.
http://erunderveis.blogspot.no/2010/05/ansvar-og-kontroll.html
http://erunderveis.blogspot.no/2010/05/ansvar-og-kontroll-del-to.html
http://erunderveis.blogspot.no/2010/05/barn-og-hunder-og-litt-mer-om-ansvar-og.html
Takk for et godt og viktig innlegg. Jeg savner også dette perspektivet i debatten, og skulle ønske barndommen sånn sett var et tema som fikk mer fokus i media. Med spranget i bruk av barnehage for ettåringer, er barndommen radikalt endret på få år. Og klart det må påvirke barna. Men som du skriver er det så godt som totalt utelatt i debatten omkring valg av barnehage eller ei. Denne debatten er jo fullstendig "kapret" av liketsillingsperspektivet og hva som er best for pappaer og mammaer. Å se det i sammenheng med det fokuset barn og babyer faktisk tillates tile en viss grad å få i media, synes jeg det hel fremstår som meget merkelig. Jeg kan jo bare henvise til Dagbladet Magasinet artikkel på lørdag om trenden terapisgenerasjonen med babyyoga, søvnterapi osv. Jeg satt igjen med en vond smak i munnen etter å ha lest den.Også her handlet det vel mest om opplevelse for mor og om å gjøre foreldrepermisjonen mest mulig interessant og overgangen tilbake til arbeidsliv mykest mulig - for mamma og pappa.
SvarSlettOm forskerne er uenige eller ei ift barnehage og ettåringer, en ting er veld de fleste enige om: at barn i den alderen trenger en hovedomsorgsperson. Jeg følte mye på det da jeg sendte min ettåringer i barnehagen. Å tilvenne ham til å la en fremmed ta den rollen var ikke lett. Og derfor orket jeg heller ikke å gjøre det med andremann. Men se, der handlet det jo faktisk om mammaen, altså meg, igjen. Selv om selvfølgelig også her henger tett sammen med behovet jeg innså at barnet mitt hadde.
Gleder meg til videre debatt!
Takk til deg også. Vi undrer oss over mye av det samme. Jeg kjemper gjerne likestillingskamper - og fører likestillingsargumentasjon - men jeg er ikke villig til å sette strek over voksnes (kvinners og menns) ansvar for barndom for å føre disse debattene.
SlettJeg tror også det handler om begrepsbruk, og at vi nok i praksis er enige i mye:)
SvarSlettFor å bruke lekser som eksempel, er det viktig for meg at barna ikke gjør lekser for min skyld eller for lærerens. De skal øke kunnskapen sin ut fra egen nysgjerrighet og læringsglede. Barn har en egen drive til å lære. De VIL lære å lese, man må bare følge dem opp på det. De VIL jobbe med skolearbeidet, bare du ikke dreper læringsgleden ved å tvinge dem med for mye, på galt nivå eller for repeterende oppgaver når de "har skjønt det". Det er her mange skoler gjør feil og gjør at barna får motvilje og slutter å gjøre lekser frivillig. Gjerne fra ca. 3. klasse. Vi gikk over til Steinerskolen, og fikk denne driven i full pott tilbake. Det er denne egendrevne læringen som "sitter", og som vil bringe dem "på rett hylle" som voksne. Som tidligere "høyt begavet" barn, vet jeg av egen erfaring at masse kunnskap er verdiløst om ikke hjertet er med i prosessen.
Ser at det ser ut som om barna er involvert og ansvarliggjort i hele familieøkonomien vår ;-) Det er heller slik at det meste er "fixed" i faste utgifter, mat,klær o.l. Dette er ordner selvsagt vi foreldre. Barna har også fast ukelønn. Denne er ikke innsatsavhengig, for meg blir det galt. Tror de fleste voksne ville bli stressa og føle lite "egenverd" dersom arbeidslønna skulle variere med om du har en dårlig dag/uke på jobben. Særlig når en ennå er et yngre barn og ikke har forutsetninger til å leve opp til forpliktelser som en voksen. Varer innsatsproblemer ved tar vi det hos oss opp på en annen arena, som sagt. Så ukelønn hos oss er mer som en "borgerlønn", ikke noe pressmiddel for ytelse.
Men så er det en liten "fri" pott til felles bruk. Og det er her de får medbestemmelse. Hva er viktigst i vår familie akkurat nå? Skal vi spare dette til ferie, eller dra på hytta som vi pleier og gjøre noe moro her og nå? Hva er viktigst - slalomutstyr eller ny fløyte til familiens musikant? (F.eks.) På denne måten føler vi at prioritering og medbestemmelse kommer inn naturlig. De føler også eierskap til beslutningene. Handler det om ting som de ikke har forutsetninger til å vurdere, tar selvsagt vi voksne beslutningen oss imellom.
Tror kanskje det i bunn handler om hvordan vi ser på oss som familie. Vi bor ikke i "mannen min og mitt" sitt hus, som barna er heldige å få ha eget rom i e.l. - det er vårt hus, barna inkludert. Vi lever sammen. Barna er like viktige, meningene deres er viktige. Vi er et "team", men med ulike roller.
Tror du misforstår meg litt med vilje når du snakker om "å yte til en stuper" ;-) Det er jo selvsagt ikke det som foregår. Men barna bygger seg jo opp litt og litt mer kunnskap og evner, og kan derfor bidra med stadig større reportoar. Som liten kan en rydde på rommet sammen med en voksen, som eldre lage middag til familien. Det er det jeg mener med å yte etter evne, bidra på den måten man er istand til. Jeg har valgt å ha hjelpsomme framfor pliktoppfyllende barn. Og det har for oss hatt en fin tilleggseffekt med at de føler det morsomt og at deres bidrag er viktig og verdsatt. Så de er veldig "huslige" begge to, og liker å overraske oss med hyggelige gjerninger. Og lette å be om hjelp/tjeneste. Fungerer for oss, ihvertfall.
Har til slutt lyst til å si meg enig med underveis i at det er viktig at vi ser på barndommen/ungdommen som en selvstendig, viktig livsperiode. Ikke så mye en forberedelse til å bli voksen. Barndommen må ikke bli et jag etter å lære seg "alt som er nødvendig", men må nytes for det den er. Det er også nødvendig for barnet selv for å finne ut hvem en faktisk er, tror jeg. Få utvikles i sitt eget tempo, finne ut ulike sider ved seg selv. Barna våre er ikke oss, vi kan ikke vite best for dem. Men vi kan gi dem noen redskaper til å finne ut av seg selv. Og til å klare seg rimelig godt (og ha et "støtteapparat" de ikke er redd for å bruke), hvilken vei de enn måtte velge i livet.
Jeg misforstår deg ikke med vilje, men har kanskje en litt annen innfallsvinkel og forståelse enn deg og da er det fint å kunne skrive ut denne og få respons uten å bli dømt som kverulerende. Det er alltid en risiko for det i slike samtaler/diskusjoner. Heldigvis er det ingen av oss som faller i den grøfta det er å avvise den andre på en slik måte. Det setter jeg pris på. Jeg er glad for presisering av mening der det oppstår feiltolkninger eller misforståelser. Det er godt å kunne se det komplekse ved kommunikasjonen og ikke bare hevde distanserende at den andre tar feil.
SlettJeg er enig med deg i at barndommen er verdifull i seg selv. Vi bærer den med oss hele livet, så hva den fylles med er ikke uvesentlig. Det er likevel vanskelig å si hva valgene vi tar betyr, hva de lærer av situasjoner. Det er ikke alltid det vi tror. Tid til ingenting er en av mine kjepphester. Så mange fyller opp dagene sine med "støy" og masse de tror de må. Det kan virke som om det er status å være opptatt. Det skaper stress når timeplanen stadig er full.
Jeg ser at Mammadamen også etterlyser barnets perspektiv. Jeg tror at det er vanskelig å si noe om, med fundament i forskning. Mye av forskningen som er gjort er problemfokusert og det store barnehageprosjektet er såvidt jeg vet ikke fulgt opp av forskningsprosjekter. For å kunne diskutere på nøytral grunn, og ikke føre diskusjoner som bæres av individuelle erfaringer og følelser, trengs det forskning. Med utgangspunkt i forskning, eller med støtte av forskning, blir de individuelle erfaringene og følelsene knyttet til valg i småbarnstiden mer interessante. Det blir relevant på en annen måte.
Det er mulig at det finnes god forskning som er gått meg forbi. Opplys meg gjerne med mange lenker.
Hei igjen
SvarSlettEn fin og spennende diskusjon :) Jeg tror det er "mange veier til Rom", og mener ikke at det vi velger er det eneste rette. Men vi føler vi har funnet mange løsninger som fungerer godt i vår familie. Men tenker at vi alle vil tanke ganske forskjellig om ting, nettopp fordi vi har ulik erfaringsbakgrunn å bygge på.
Tar med noen lenker som kan være interessante:
Det er mye ute på nett om hvordan kunnskapslagring må kobles til følelsessenteret for å "virke". Hørte bare for et par dager siden en professor i psykologi ved UiO spøke med hvor lite studenter får med seg på forelesning fordi de "bare hørte etter", og det ikke var noen pasjonert link tilstede. Fagartikkelen jeg fant i farten beskriver forsøk på rotter, hvor kunnskap er vist å lagres gjennom følelser. http://www.yalescientific.org/2009/02/memory-and-emotion-what-rats-can-teach-us/
Tar også med Jesper Juuls artikkel om "Belønningens pris", handler om bruk av ros og belønning i skolen, men jeg tenker litt det samme rundt prestasjonsstyrt ukelønn http://www.famlab.no/vis_artikkel.asp?AjrDcmntId=439
Tar også med en link til en uavhengig undersøkelse om steinerkolen, der bl.a. PISA-lederen Andreas Schleicher fremhever undervisningsmetodene i steinerskolen som spesielt positivt. Der er nettopp læring linket til følelseslivet gjennom musikk, kunst og praktiske opplevelser. http://waldorfbloggen.blogspot.no/2012/10/storsta-empiriska-studien-om.html
Hadde lyst til å si noe om selvstendighet. Å ha en nærværende forelder kan selvsagt begrense selvstendighetsutviklingen hvis denne er overbeskyttende. Men jeg tror de fleste foreldre som prioriterer tid med barna sine høyt vet at det er viktig å utvikle selvstendighet og mestringsfølelse.
SvarSlettJeg har sett i ulike familier at det å ha en forelder tilstede som har mye tid sammen med barnet sitt,faktisk ofte gir mer selvstendighet. De har tid til å lære bort. Tid til å stå sammen med barnet og lære det å lage ulike varianter av middag og mat. Tid til å lære bort å knytte skolisser, håndtere hammer, sag og symaskiner. Handle mat alene. Tenne bål selv. De kjenner ofte veldig godt hvor mye som er en passelig utfordring, og når man er klar til å håndtere noe helt alene.
Det å kunne være tilgjengelig, litt i bakgrunnen(ikke blande seg i uspurt)tror jeg er en stor ressurs. Skole og SFO er gode arenaer for barn til å lære og oppleve mye de har glede av og vokser på. Å gjøre ting helt alene når en er klar for det er også viktig. Men tid og opplæring i "hverdagsmestring" med foreldrene har stor verdi for barn. Både for selvstendighet og mestring, men også som en egenverdi i relasjonen mellom barna og foreldrene.
Veldig enig i dette. Det tar tid å lære unger å vaske opp og rydde og pakke gymtøy og lage mat. Da må noen være tilgjengelig - sånn passe tilgjengelig....
SlettTakk for mange gode og lange kommentarer. Her etterlyser jeg diskusjon - og så får jeg det - så bra! Jeg synes det er veldig morsomt å lese dine innlegg, Anonym, (jeg regner med at du er den samme hele veien her??) - det er mange gode kloke tanker som jeg kjenner meg godt igjen i.
SvarSlettJeg vil gjerne kommentere litt angående spørsmålet om "god forskning" og sprikende forskning. (OG der kommer det vel en egen bloggpost snart).
- Forskning er vel og bra, og det finnes mye spennende en kan lese. Men forskning gir ingen entydige svar på hvordan du bør legge opp livet ditt eller bygge barndommen for barnet ditt. Ethvert forskningsarbeid ser på et lite utsnitt av virkeligheten - og bygger noe kunnskap omkring dette. Vi må leve virkelige liv midt i sausen av "alt". Forskningsresultater KAN gi innspill - men vi må vurdere og ta stilling selv. Rett og slett.
- Forskning spriker. Ja. Nettopp. Det vil fortsette. Vi kan ikke "sitte på gjerdet" og vente på at forskningen blir enig med seg selv. Det kommer (heldigvis) ikke til å skje. Det er ikke slik forskning fungerer - og det er ikke slik vi kan leve livene våre. Jf første punkt. Det er ikke sånn at vi lever livene våre "i blinde" fordi forskningen ikke viser vei. Vi kan se og tenke og vi kjenner oss selv og våre egne barn, vi kan velge rett og galt og tenke helhet. Det kan ikke forskningen gjøre for deg.
- Alle forskningsresultater må vurderes innen en helhet. Og alle liv må leves som en helhet. Da spiller mye annet inn. Menneskesyn. Verdigrunnlag. Moralske vurderinger. Praktiske begrensninger.
(Jeg har brukt mange år av livet på studier og forskning i pedagogikk, så jeg er ingen naiv uskolert kritiker. Jeg har stor respekt for mye av det arbeidet som gjøres der - og det finnes mengder av bøker og artikler som folk gjerne kan lese for å bli klokere. For all del. Men de virkelige livene må vi leve selv og de virkelige valgene må vi gjøre selv.)