En ny overgang, en fase er over - og hva nå?

For et drøyt år siden tok jeg på meg et jobboppdrag som knyttet meg til en arbeidsplass med kollegaer og kantine og heis og lønnslipper og alt slikt som det er lite av når en hjemmebasert frilansakademiker - som jeg prøvde å kalle meg på et tidspunkt. Jeg har vært skrivedame og organisator og analytisk og reflektert og effektiv og sånn  - og det som skulle være en fleksibel deltidsstilling, vokste utover høsten til noe som var fleksibelt nok og spredte seg inn i alle kroker av døgnet og uka og familielivet og sugde krefter og tålmodighet til seg. Jaja. Stort sett har det vel gått bra. Stort sett har rammen rundt dem jeg har ansvar for her i heimen vært trygt og godt ivaretatt. Og det har vært en intensitet og stolthet i å få til et stort arbeid som mange stilte store forventninger til.
Men selv - lille jeg - her inne - satt igjen med lite krefter til slutt. Det har vært merkbart. Og savnet etter mer ro og forutsigbarhet og balanse i livet igjen har vært tydelig. Jeg har rett og slett lengtet hjem.

Men vi kom i mål. Leverte i trykk rett før jul. Forberedte presentasjon. Og presentasjonsdagen opprant i går og et stort arbeid ble overakt til oppdragsgiver, til stor og vedvarende presseoppmerksomhet. (Og hvis noen har lyst til å gjette hvilket omfattende og omtalte utredningsarbeid jeg har fått jobbe med, og som ble lagt fram i går - så feel free...). 

Nå er det ute av våre hender. Vi som har holdt i det hele og sørget for smått og stort og sjekket alt og sikkert ikke alt... Debatten ruller og går - og jeg har et par dager til å rydde kontoret. Jeg har stor tro på reflektert samfunnsdebatt som styrke for demokrati og fellesskap og gode beslutninger - og håper at dette også kan bli en slik debatt i årene framover. Men hvem vet.

Så kan jeg reise hjem, da - slik jeg lengtet etter i høst. Være hjemme før ungene slutter på skolen. Ha tid. Det er noen tomme lagre som skal fylles opp framover. Det kjennes godt å komme hjem og ikke skulle skru på pc-en og jobbe litt til, under barne-tv, etter legging. Tid til noe annet også. Kanskje også til meg.

Så får vi se. Gang på gang blir jeg jo spurt i disse dagene - mens utredninger deles ut og kommenteres, mens kontoret ryddes, mens en takker for denne tida, under høytidelig statsrådinvitert middag til ære for arbeidet, på t-banen hjem... - "hva skal du nå, da?"
Og jeg kjenner på den gamle usikkerheten. At jeg ikke helt tør å si høyt at først skal jeg bare være litt hjemme (at jeg faktisk har lengtet hjem, at jeg ikke har søkt en ny full "årntli jobb" nå med en eneste gang...). Fordi det er liksom så uforståelig for folk - og jeg orker ikke begrunne dette visstnok uforståelige hele tida.

Jeg gjør "alltid" (nesten da!) masse nyttige og fornuftige ting. Hver eneste dag - de fleste våkne timer. Men det er mye av det som ikke er en betalt jobb. Slik har jeg gjort det alltid. Stått på med så mangt - men det har vært mye annet og mer enn "jobb". Men jeg står for at det kan være klokt og nyttig å bruke tid også på en del andre samfunns- og familiegavnlige aktiviteter. Sålenge jeg tar økonomisk vare på mine og betaler for meg  naturligvis - så kan jeg ikke være "forpliktet" til å være heltidsansatt et sted hver eneste uke i året.

Akkurat nå skal vi roe det litt ned her i heimen. Det skal være litt mer tid. Til det nyttige - til det valgte - og til tilstedeværelse.

Jeg sier jo gjerne til folk at jeg er svært interessert i interessante forespørsler. Jeg vet ikke hvordan jeg legger opp månedene framover. Jeg vil ikke ha et tilsvarende hardkjør som i høst - men jeg vil gjerne gjøre mer enn å koste gulvet. Så jeg skal gjøre mer - og så får vi se.

God januardag til deg!