det var de åra, da....

I kveld har jeg fulgt eldstemann på skirenn. Fakler og røde kinn. Minus 13 på gradestokken og minus 20 effektive grader i snøfokket. (Det er jammen bra gutten min har så mye glede av dette - ellers hadde jeg ikke holdt ut, så mye fryser jeg....)

Og så ser jeg meg rundt. På andre innpakkede foreldre. På tidtagerne og startmannskapet og trenerne og han som deler ut varm solbærsaft. Og alle de grønnkledde skiløperne, unger i alle aldre - og noen voksne - som stiller til start og spurter rundene sine inn i skogen, oppover og nedover bakkene. Noen kommer strålende i mål. Noen gråtende av forfrosne fingre. Her er gutten min kjent, han kjenner alle svinger og bakker, her har han hatt utallige treninger - og også mange klubbrenn. Han klager ikke på kulda. Han vet at hjemmestrikka ullvotter er best til skigåing (for det sier treneren, ikke jeg - jeg bare strikker). 

Dette er er hans sted.

For en del av dem jeg har rundt meg er dette et fast punkt i tilværelsen. For noen er det slik i noen år. Som aktiv selv, eller som sjåfør og støtteapparat. Og så - seinere - så blir det "de åra, da jeg trente langrenn med det laget" - "husker du hvor kaldt det var på det klubbrennet i januar...". For noen er det en epoke. For noen av dem som ser mest entusiastiske ut rundt meg så er det en stabil faktor i livet.

Men med mange ting så  er det slik vi har det alle sammen. "Det var de åra, da...- jeg var student, var single, bodde på Grünerløkka, jobbet døgnet rundt, reiste mye, trente mye (lite), bodde utenlands, var mye syk, jobbet i Operasjon Dagsverk, lengtet ut/hjem/bort/etter deg, var barnløs, jobbet på Stortinget, hadde tre barn under skolealder, var gravid hele tiden, aldri sov...." Det var de åra.

(Slik tenkte jeg der jeg sto og mistet kontakten med bena mine).

Det var de åra. Og så - etter noen år - så sklir kategoriene litt over i hverandre. Det blir nye kategorier. Vi forstår livet på andre måter. Vi ser sammenhenger og brudd og overganger på andre måter. Lettest er det å forstå og kategorisere i ettertid. Midt i er vi så opptatt av alt som skal skje, kabalene som skal gå opp, eksamen, barnevakt, frister - og frosne ben.... Og slik skal det være. Vi er midt i.

Men jeg tenker også at dette blikket utad - "det var de åra"-blikket - kan gi noe til her-og-nå-kavet. (Der jeg står og fryser og fryser og er glad for at pappakjæresten kommer til å ta neste renn...) Det er det at "dette er disse åra" - "dette er denne tida". Jeg har akkurat nå små-store aktive barn. De vil forsatt være midt i familien og delta i fellesskapet, vi har alt vårt av tradisjoner og ritualer og felles måltider og lange helger og en seksåring som omfavner meg hver natt - men de har også hver sine prosjekter og tilhørigheter som trekker dem ut, utover fra dette familienavet. Jeg får lov til å være midt i familielivet og trekke oss sammen - men jeg får også være med på det som er utenfor, jeg får farte rundt og hente og bringe og se forestillinger, kamper og renn og delta i dugnader og bake kaker og selge lodd.

Dette er de åra. Det er aktive og tette år og dager i familien vår. Vi får mye av opplevelser og fellesskap - både hjemme og ute. For vi hører sammen alle steder. Det er travelt - og noen ganger så forferdelig kaldt. 
Men det gir så mye også.

Dette er de åra. Dette er den tida jeg får lov til å være midt i nå. Takk.