norsk nok

Jeg synes historie og antropologi er artig. Særlig de analysene og de uviklingslinjene som gjør at jeg forstår mer av de små mønstrene, rytmene og ritualene som vi kan kommet til å ta som så selvfølgelige omkring oss selv. Når analyser åpner blikket mitt for å se det ikke-gitte, det ikke-selvfølgelige, det ikke-opprinnelige, det foranderlige, det kultur- og menneskeskapte i mønstrene omkring meg.

Da forstår jeg mer.
Og jeg blir klokere og myndigere som menneske - som samfunnsmenneske og som den som går skrittene og tar vurderingene i mitt eget liv. For det samfunns- og menneskeskapte - og det historisk foranderlige - det er i vår makt. Det kan vi ta fatt på. Diskutere. Forme. Velge. Skape. Føre videre. Endre. Det er kultur og det er demokrati og det er et meningsfylt og reflektert menneskeliv, som individ og som fellesskap.

Dette er min innfallsvinkel til norskhetsdebatten som grep debattarenaen her rundt årsskiftet. Det er jo artig å tenke over og skissere hva som er "norsk". For all del. Det gir oss forståelse og valgmuligheter. Men det er ikke en politisk oppgave å avgrense og definere dette som et gitt eller udiskutabelt verneverdig grunnlag for verken den enkelte av oss, fellesskapet eller statskassa for den saks skyld. Vi skal da være fri! Kultur, verdier og livets mening skal da virkelig være formbart og i utvikling og gi rom for at vi kan reise oss opp og si at -dette vil jeg ikke ha mer av, dette må vi forandre på! For eksempel.

Kultur og livsmønstre omkring oss gir ressurser til refleksjon og forståelse, det kan gi perspektiver som åpner for å leve liv i vekst og utvikling - men kan også holde nede, tilbake, sperre for frihet og tanke. Den norske likhetstankegangen (hvis vi skal si at den finnes..) er slik - på godt og vondt. Den gir oss i utgangspunktet like muligheter, - men holder samtidig igjen - "du skal ikke tro at du er noe....".
En gang i tiden var en nordmann en mann. Og en bemidlet mann måtte han også være. Utdanning og stemmerett var forbeholdt  menn. Som kvinne i dagens Norge nyter jeg godt av at dette er en tilbakelagt tid, en tilbakelagt normalitetsoppfatning - en tilbakelagt kultur, om du vil - og at likhetsidealet er vokst fram til å gjelde både kvinner og menn. Men samtidig kan det samme likhetsidealet legge hindringer for å kunne se at det også kan være et stort mangfold av gode og ansvarlige måter å leve på.

Jeg er glad jeg har gått noen skritt i livet og sett at jeg har valg. At jeg ikke trenger å videreføre de "norske" bygdedyr-rammene som var for trange i oppveksten, de som holdt meg nede, hindret meg i livet, hindret meg i å vokse. At jeg kan kjempe for friere luft og bedre kår for ytringer, valgfrihet, livsfrihet.

Demokratiet gjelder oss alle. Ytringsfriheten gjelder oss alle. Tros- og livssynsfriheten gjelder oss alle. Det må da sannelig være kulturfrihet for oss også. At vi kan delta, forme, utvikle og velge i forhold til det mangfoldet som vi lever i. At det kan være mange måter å være norsk på.