sårbarhet og styrke

Gjennnom hele jula har jeg hatt et blogginnlegg på fingrene (man har det jo ikke "på tunga"...) - et innlegg om sårbarhet. Jula som sårbarhetens tid.
Desembertida, mørketida, ventetida, fryse- og varme seg-tida, utslitt-tida, vente på snø-tida, stearinlystida, forventningstida, prestasjonspresstida, bli-ferdig-til-jul-tida, lengselstida...  

For mange av oss lengter - og mange venter - og vi ordner og styrer og prioriterer og velger. Og så er vi der. Og tenner lysene og er der. Ikke i vår egen barndoms jul - men i denne tidas jul. Med egne voksne valg og sammen med dem vi har valgt eller dem som valgte oss eller bare var der..., eller i lengsel etter dem vi savner, den som aldri kom. Og det er fortid med idealer og minner bak oss - og en framtid vi ikke kjenner, men vet at vi må skape foran oss. Det er noen tårer - over det som er der og over det som ikke er der.
Og så vil vi så gjerne ha det bra og gjøre det bra og godt - og trenger dette lysstreifet midt i vintermørket, det fellesskapet som kan være mulig, kanskje litt stas og noe ekstra, et brudd med hverdagen - hvordan det nå går til, - og kanskje vi trenger å oppfylle noen idealer vi har skapt eller føyet oss inn under - om det nå er den svoren alle snakker om eller gråpapir på pakkene eller å slå fast at en ikke følger noen tradisjoner - noe trenger vi alle.

Og vi greier noe og noe annet greier vi ikke - og det er sårbarhet igjen. Lengsel, sårbarhet, noe nært, noe godt, noe langt vekk. En underlig tid.

Så avrundes det hele med fyrverkeri og ståk - og en ny dag og et nytt år kommer og jeg begynner å rydde vekk de røde dukene og gjøre dagene klare for det nye, det vinterhvite og januarblanke, vi går en kald tur og det blir brødbakst for det nye årets matpakker og varm fiskesuppe og en tidlig kveld. Så er vi kanskje klare. Møte verden igjen - etter disse juledagenes avbrekk og rom for sårbarhet, lengsel og annerledeshet. Bære det med oss - og hente styrken i sårbarheten og i de nye dagene.