mange slags tidsklemmer

Det er mange slags tidsklemmer. Forholdet mellom jobb og hjemmeliv er bare en av klemmene.

Dette tenkte jeg på da jeg surret rundt middagslagingen i går. Den ene ettermiddagen i uka da alle kommer hjem og faktisk skal være hjemme resten av ettermiddagen. Lillebror har blitt med hjem rett etter skoleslutt, så ingen skal ut og hente ham og få hjem en for sliten pjokk fra SFO. Leksene kan gjøres pø om pø før middagstid. Middagen trenger ikke times i forhold til avgang på skitrening eller ankomst fra kor. Ikke noe stress. Storebror måler prismer og regner areal og volum. Niåringen øver leselekse med Lillebror som fjaser i sofaen. Jeg kan rett og slett BARE - lage middag  - med to hender og god tid (og småprate med gjengen min, tenne lys og fyre i ovnen....)

Og jeg tenker på alle åra jeg alltid hadde en halvannetåring på hofta og hadde mitt sett av enhåndsmiddager jeg kunne lage. Mens jeg tidvis jaktet på en eventyrlysten fireåring. Eller skiftet bleie. Eller ammet en baby. Eller skiftet alle klærne for femte gang den dagen på en uten bleie som ikke hadde tid til å gå på do. Og rekke å få maten på bordet før alle hylte av sult.

Det er mye tidklemme med små barn. Det er korte dager, det er mange måltider og mange bleier, mange skift og mye klesvask, mye snørr og tårer og latter og trøst og mange små og store hendelser som skal inn på få våkentimer, før det plutselig er kvelden og alle skal bades og pusses... Med mange som er små samtidig er hendene fulle. Og kanskje skal en få gått ut en liten tur. Og gjerne lest litt om Karius og Baktus eller Karsten og Petra, holdt på fanget, pustet inn og ut, kilt litt og kost litt. Før det er et nytt måltid som burde stå på bordet. Og innimellom få hengt opp den vaska. Så det kan bli tørt og gi plass for en ny vask.

(Jeg strøk ikke akkurat noe tøy i de åra for å si det sånn.)

Det er gradvis annerledes nå. Det er lengre roligere strekk i dagen. Det er selvhjulpne barn som bare må mases og minnes litt på. Det er tekopper som kan drikkes varme - og jammen er det mindre klesvask også. Men det er andre tidsklemmer å passe på. Som alle de ettermiddagene da alt må gå opp, med henting og følging og kjøring til to kanter på samme tid og lekser og trening og voksne som skal på et møte, og veldig gjerne en ordentlig middag som vi kan dele sammen. Og midt i dette - kunne være tilgjengelig når de små som ikke er så små, gjerne vil snakke. Om noe viktig. Noe lite og stort i livet. Det er der og da. Og om noen år kommer de kanskje ikke lenger.

Hva vil jeg med dette.... Normalisere tidsklemmen i livet, særlig i livet der vi er flere som lever sammen, som angår hverandre, trenger hverandre, skal koordinere livene våre, eller også bokstavelig talt bære hverandre. Og si at det er noe vi må ta høyde for. Sette av tid til det som tar tid. Kanskje pent og pyntelig si at det tar tid å ha små barn. Uansett om de er hjemme eller borte så har de disse behovene, disse korte dagene, disse få årene. Så skifter det. Det er mer fleksibilitet. Det er lettere å være fra hverandre. Men vi må fortsatt ha tid til å være sammen... Noe sånt.

Ha en fin dag!