sårbarheten har våknet, høsten er her

Det har vært en nærmest uendelig sommer. Sommertøyet fyller fortsatt skuffene, barbeinte unger, solvarme ettermiddager med middag ute. Til og med bading! I september! På lørdag svømte hele familien lange turer i skogstjernet vårt. Valgdagen på kvelden stakk de to store ungene og jeg opp for en ny dukkert. Da var det blitt ordentlig kaldt. Da var det nok siste gangen i år.

Og nå er morgenene kalde. Storebror fant lue og vanter da han syklet tidlig avgårde for å ta skolepatruljejobben sin lenge før skolestart i dag. Vi finner ullpledd om nettene. Vinterdynene venter fortsatt. Regntøyet vet vi jo nesten ikke hvor er lenger. Kanskje trengs det større gummistøvler til noen. Denne høsten har vi liksom ikke trengt å være i beredskap - vi har bare dratt med oss denne uendelige sommeren.

Men med høsten kommer sårbarheten. Sommerens uendelighet gir et frihetsrom som vi lever i så lenge. Det er stadig nye muligheter, det er stadig tid. Høsten strammer rutinene igjen, tidsplanene, kabalene, karusellene snurrer raskere - og vi må henge med, alt må være klart i tide. Vi er flinke og hardtarbeidende folk, både store og små, men det er mange krav og mange frister og så mye å huske på og i blant er det lite som skal til før det rett og slett er for mye.

Mine små er ikke så små lenger. Det er mye de må klare, huske og mestre alene. Samtidig er det mye erfaring og ferdigheter de rett og slett ikke har ennå; det er lett å tråkke feil, glemme, misforstå - og så blir det vanskelig og dumt og leit. Så blir det tårer og stive skuldre eller korte lunter i gjengen.  Og jeg kjenner på utilstrekkeligheten min. Jeg vil så gjerne hjelpe over kneiker. Ikke at livet ikke skal være krevende og utfordrende - det tror jeg jo at gode liv er. Men jeg vil så gjerne klare å hjelpe dem i tide, hjelpe dem å få til dager som går opp, se de ulike behovene til de tre kjempeforskjellige ungene mine samtidig og klare å være nok tilstede for alle. Bistå med den styrken og selvstendigheten som de må erobre. Være bakkemannskap når de letter og ha åpne mottaksarmer når de krasjlander innimellom.

Det er ikke lett. Men hvem har sagt at det skulle være lett? Sårbarhet er å være åpen for livet. Å leve tett på små oppvoksende mennesker er jo virkelig livet.

(- Og solsikka som skinner over her, er vel mer et eksempel på sommerens robusthet i møte med høsten - enn en illustrasjon av sårbarhet. Det henger vel sammen...)