nøkkelen til å komme forbi "skal-bare-barrieren"

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om hvordan "skal-bare..."-holdningen hemmer noen av oss, særlig om hvordan jeg selv sliter med å komme forbi alle de barrierene som jeg på en eller annen måte synes jeg bør passere før jeg kan sette av tid til egne prosjekter.

En del kommentarer pekte på betydningen av å fokusere på "livet her og nå" og nyte øyeblikkene tross øyeblikkenes kaos. Det er jeg så enig i - og jeg er også enig i at det å få barn for mange av oss nettopp har denne gode bonuseffekten at vi lærer å gripe øyeblikkene mye bedre enn i voksenlivet før barn. Her-og-nå-gleden er viktig og grunnleggende, og det er så bra at vi minner hverandre på dette. Det er også mye av grunntanken min i det livet jeg lever og det jeg prøver å skrive om i tekstene mine her på bloggen. At vi er underveis alle sammen - og at det på mange måter er livet nettopp underveis, i alle øyeblikkene underveis, som er selve poenget. Leve i det mylderet som et liv med andre mennesker  innebærer. Være takknemlig for at en ikke kontrollerer alt, men rett og slett får være med og oppleve mer enn en noensinne kunne skapt og tenkt ut selv. 

Så ja - det er et budskap jeg absolutt vil støtte!

(og det var altså ikke det jeg prøvde å skrive om i innlegget mitt, så da var jeg kanskje litt uklar. Men uansett er det godt å minne hverandre på det å få med oss livet underveis, uavhengig av de store eller små målene...)

Budskapet mitt i skal-bare-innlegget var først og fremst knyttet til de prosjektene som jeg er fristet til å kalle mer egoistiske prosjekter, mine egne prosjekter, de jeg har lyst til å drive med. Det som på en måte føles som "det som er meg". Ikke å ta en tekopp på trappa i solskinnet - det er vi gode på, men et prosjekt er det knapt nok. Det jeg - underveismammaen, underveisjenta her midt i livet,  på en eller annen måte, selv gjerne gjerne vil bruke mer tid på - men ikke vet om jeg kan eller bør eller har tid til eller noe sånt. Så derfor skyves det gjerne vekk fordi det alltid er noe annet en må eller bør.

For meg er dette først og fremst knyttet til det å skape. Til å skape tekster og tekstiler og andre ting. Skrive, sy, strikke. Med mer... Det vil jeg så gjerne. For det er sånn jeg er, egentlig.


Og nå har jeg skjønt noe. Skjønt noe om hva som er barrierene som gjør at jeg skyver disse prosjektene vekk. Og dermed hva som er nøkkelen til å gi disse prosjektene plass. Det er ganske enkelt faktisk.

Mange av de tingene jeg ønsker å gjøre er nemlig ikke umiddelbart definert som "jobb". Men - som jeg har skrevet om før - dette skillet mellom "jobb" og "ikke jobb" er et historisk og kulturelt variabelt skille, som ikke burde brukes til å avgjøre hva som er nyttig eller verdifullt eller ikke. Mange aktiviteter som i dag regnes som fritidsaktiviteter var for ikke så mange år siden regnet som helt nødvendige arbeidsoppgaver for å holde hverdagslivet i gang i en familie, som å sy klær til familien, eller bake familiens brød. Varene og tjenestene som disse aktivitetene frambringer er fortsatt nødvendige i en eller annen forstand i våre liv, men vi har gjort oss selv avhengige av å selge egne spesialiserte arbeidstimer for å kjøpe alle disse varene og tjenestene ferdiglaget. Dermed defineres eventuell egeninnsats på slike områder ofte som unødvendig - og eventuelt også unyttig.

I tillegg så er det jo dette med å ha lyst til noe. Da er det jo kanskje gøy. Og da burde jo en pietistisk nordmann skyve det langt ned på lista, for gøy - det hører til fritid, etterjobb, etter hard innsats. Dette er et resonnement som knapt nok passer hjemme i vår tid (hvor det tydeligvis skal være så veldig gøy på de fleste jobber...), men det sitter nok i kroppen på mange av oss allikevel.

Så der er barrierene. Det som er definert som fritid og som lystbetont har ikke en berettigelse i den ordinære tidsplanen. Det kan bare skje dersom det av seg selv åpner seg en tidsluke i løpet av dagen. Det gjør det jo knapt nok. Jeg har stor glede av å ha et strikketøy tilgjengelig for små luker, mens jeg hjelper med lekser eller venter på noen. Men noe seriøs skriving eller store syprosjekter blir det jo ikke uten å sette av litt tid. Og anerkjenne kreativt arbeid som viktig. Viktig nok, i hvertfall.

Og der ligger nøkkelen. Nøklene:

Punkt 1. Anerkjennelse av egen virksomhet, som noe som er viktig nok til at "det burde bli gjort". Det å sy barneklær, reparere familiens klær, sy et lappeteppe for varme og trivsel - er noe virkelig, og "viktig nok". Det å skrive noe som noen kan lese er jo også "viktig nok". Selv om det ikke blir penger av alt....
Punkt 2. Sette av virkelig tid. Ikke bare forhåpningstid - "hvis det blir noe tid til overs" - "hvis jeg orker i kveld...". Bestemme at dette kvarteret, eller denne timen, eller denne formiddagen skal jeg skrive. Eller sy ferdig dette prosjektet. Det er 24 timer i døgnet. Det finnes tid.


Det er bra å erobre litt mer innsikt og klokskap for min egen del. Jeg synes jeg har kommet noen skritt videre med dette. Kanskje er dette enkelt for alle andre....?