søndag 29. september 2013

dagens tekst


Dette er teksten jeg fikk "på trykk" på NRK Ytring i dag. Skrevet og sendt inn for over ei uke sida, mens jeg satt hjemme med sovende barn og kosete katt og ventet på mannen som gikk natteravn en fredagskveld i nabolaget. Forsøk på nyansering av en debatt. Antagelig gjenkjennelig stoff for dere som følger bloggen her:

Familielivet – en tredje vei
Debatter blir tabloide og enkle når en stiller to motsetninger opp mot hverandre og forteller at de utelukker hverandre gjensidig. Men særlig mye klokere blir vi jo ikke.

Lise Christensen i organisasjonen med det hyggelige navnet Tid for barn fronter nok en gang sitt forslag om mammalønn på astronomiske 262 000 kroner, som skal finansiere nettopp tid for barn. Christensens motsats er bl.a. Susanne Kaluzas innlegg, der budskapet er at småbarnslivet er travelt for alle, ingen kan få alt og at foreldre trengs i arbeidslivet. Og så diskuterer de hvor mye bollebaking det egentlig er som foregår hjemme. Bollebaking brukes som symbol på hjemmetid, men først og fremst som et uttrykk for unyttig kos, som ingen burde drive med. 

Denne polariseringen av debatten fører ingen vei. Tid for barns insistering på at det å ta seg tid til barn innebære gigantoverføringer til friske og arbeidsdyktige foreldre som velger å jobbe deltid eller være bare hjemme, gjør det lett for Kaluza og co å argumentere i mot. Slik undergraver Tid for barn helt på egenhånd det som burde vært hovedpoenget – nemlig at det å ta seg av barn og ta seg av et hjem er faktisk er viktig og tidkrevende virksomhet som det er verdifullt at vi bruker tid på her i livet uansett hvor mye vi jobber utenfor hjemmet. 

Det at noe er viktig betyr at det bør prioriteres. Men det betyr jo ikke umiddelbart at samfunnet skal ta regningen.

For det finnes flere enn to alternativer i denne debatten. Det er ikke slik at enten er du for å ta deg tid til barna – med eller uten bollebaking – og da bør staten betale deg for det. Eller så er du mot både tid og boller og overføringer. Både Christensen og Kaluza og vi andre lever stort sett et sted i mellom disse ytterpunktene. 

Jeg støtter Christensens vektlegging av å ta seg tid til egne barn – og gjerne også nærmiljø og lokalsamfunn og nabounger. Og jeg støtter Kaluzas og mange andres hevede øyenbryn over ideen om å overføre hundretusenvis av kroner for at folk skal velge å ikke jobbe, i et land som allerede er langt forbi alle sammenligningsgrunnlag i relativ velstand.
Men vi kan ikke la denne kritikken av det meningsløse i å betale folk for la være å jobbe få ende som nok en bekreftelse på at hjemmearbeid bare er dill og dall og unyttige boller. Det finnes en tredje vei – som anerkjenner allsidigheten og mangfoldet i voksenansvar hjemme og ute – men som ikke lar penger være eneste verdimålestokk for alt og alle.

Den tredje veien er denne: Bli voksen nok til å innse at det å prioritere noe viktig i livet kan innebære at noe som er mindre viktig faller ut av lista. Kanskje voksne folks kreativitet og krefter kan brukes til mer enn å skaffe enda mere penger til enda flere oppussinger og enda flere dingser?

Velstand gir valgmuligheter og ansvar for å ta valg. Det går an å velge bort noen materielle goder og velge å bruke tid og krefter på noe annet. Frivillig innsats i lokalsamfunnet. Mer tid rundt egne og andres unger.  Mer tid til å skape og gjøre selv i stedet for å kjøpe. Vi som er voksne har ansvar for mer enn å tjene penger, ikke sant! Vi, som mennesker, betyr mer, kan mer enn bare å skaffe kroner og ting. Vi husker det, gjør vi ikke?

Da blir det meningsløst å mene at det å velge å trappe ned på «jobbe-for-å-tjene-penger-delen av livet» for å få mer tid til «innsats-for-andre-viktige-formål-delen av livet» skal utløse offentlig finansiering! Vi skal gjøre viktige ting fordi de er viktige og ta konsekvensene av dette. Hvis alt skal betales, undergraver vi selve fundamentet for valgfriheten. Vi bygger oss et helt bakvendt system dersom alle mulige valg skal finansieres av fellesskapet for at vi skal opprettholde vårt hellige, beskyttede privatforbruk - i stedet for ved å regulere litt på dette forbruket.

Vi må åpne øynene og se oss om. Vi har allerede et valg og et ansvar for å velge selv.
Vi har mange muligheter. 6-timers dag er en glimrende idé, som bør normaliseres som en helt ordinær og akseptabel valgmulighet og finansieres av arbeidstakere selv. Den etablerte retten til ulønnet permisjon for foreldre er flott, men bør slett ikke undergraves ved å ledsages av Christensens «foreldrelønn». Og i tillegg burde en families pensjonspoeng kunne fordeles fritt mellom familiens voksne, år for år, uavhengig av hvordan en familie for øvrig fordeler hjemme- og borteinnsats i løpet av året.

Vi må utvikle et mer fleksibelt begrep om hva som er nyttig virksomhet og vi må se at livet faktisk går i faser. Vi må utvikle en forståelse for at det å ha ulike grader av tilknytning til et arbeidsliv gjennom ulike faser i livet eller det å ha ulike fordelinger av lønnet arbeid og hjemmebasert virksomhet i en familie, skaper en fleksibilitet som gir bærekraft over tid.
Jeg ønsker meg at vi skal kunne si høyt til hverandre at det er mange måter å leve skikkelige og ordentlige liv på. De er mange ansvarlige valg. Også det å velge seg mer tid framfor mer penger.


11 kommentarer:

  1. Jeg hadde en mistanke om at det var deg da jeg leste det. Jeg tror jeg fant det gjennom en kobling på Facebook. -Og jeg er helt enig med deg. Jeg er ikke så begeistret for kontantstøtte heller jeg. Ikke at alle skal være i jobb, men noen av dem som mottar den hadde klart seg godt uten og andre burde definitivt heller hatt ungene i barnehage.

    SvarSlett
  2. Flottings! Men du glemmer en viktig ting: At det bare er lønnsarbeid som sikrer at man har tilgang på sykepenger og trygd. Det bør gjøres noe med småbarnsforeldres rettigheter på den fronten. En ting er å velge bort lønnsinntekt. Det er ikke noe problem. Men at man samtidig velger bort store deler av velferdsstatens sikkerhetsnett - ikke bra! Her må noe gjøres. Og det er mye viktigere enn kontantstøtte eller mammalønn.

    Ellen

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja - det er et dilemma det der. Jeg har levd i den situasjonen selv i mange år, med ulønnede permisjoner, frilansarbeid og deltidsarbeid. Det samme gjelder imidlertid mange som jobber fullt og driver for seg selv, hvis de ikke har ordnet seg private forsikringer. Men det er mange av velferdsstatens ordninger som er fullt tilgjengelige for oss alle - uavhengig av lønnsarbeid. Helsetjenester til oss selv og barna våre, tannlege, vaksiner og skolegang for barna osv. Sykehus og akutthjelp og legehelikopter når det trengs, helt uten noen regning hjem... Så jeg er vel ikke helt enig i at sikkerhetsnettet ikke er der. At jeg ikke får sykepenger når jeg ikke har lønnet jobb, synes jeg jo ikke er urimelig. (Egentlig er jo dette en del av regnstykket også - ofte brukes det motsatte resonnementet - at hvis en ikke jobber fullt så snylter en liksom på velferdsordningene. Det er jeg uenig i - jeg tror vi sparer fellesskapet for en masse utgifter, nettopp til de sykepengene, syke-barn-dagene, ledighetstrygd osv osv. Vi greier oss selv...)

      Når det gjelder opptjening av pensjonspoeng - så synes jeg at jeg har et glimrende forslag- frivillig ordning der hver familie kan dele årets opptjente poeng, uavhengig av jobbprosenter.

      Men det er kompliserte temaer dette her - og det dreier seg på mange måter om grensene for velferdsstaten (som vi alle er for - men som nok heller ikke kan vokse i det uendelige...).

      Slett
    2. Sykepenger er jeg enig i. Litt pussog dersom jeg plutselig skulle få lønn bare fordi jeg var syk...Men det er viktig at det finne løsninger som favner alle. F.eks ved skilsmisse eller ektefelles død. Det å overlate så mye til private avtaler som man gjør nå, går jo ofte ut over den svakeste part. Det er ikke i alle ekteskap at kvinner har mulighet til å sette krav, dessverre.Det er for mange huller i systemet her. Foreldre som jobber edltid eller er utenfor arbeidslivet kan falle dypt økonomisk. Dersom samfunnet virkelig verdsetter at man bruker tid med barna sine, så burde de hullene være tettet! Det mener jeg burde være en feministisk kampsak!!

      Ellen

      Ellen

      Ellen

      Slett
    3. Eller rett og slett bare

      Ellen (x1)

      :)

      Slett
  3. Jeg roper uendelig høyt HURRA for dette innlegget. Budskapet: i det uendelige havet av velstand og goder, er det FAKTISK mulig å nedprioritere det ene og "opprioritere" det andre. Foreldre må ta ansvar for å gjøre noe med den kabalen som for noen (bla meg) plutselig føltes umulig. Ikke en gang hos oss kan man få i pose og sekk. MEN: Det må også en holdningsendring til, og det setter jeg veldig pris på med Tid for Barn sitt budskap: det som gjøres hjemme for og med de minste barna er OGSÅ en jobb.

    Når det kommer til kontantstøtten mener jeg likevel at opp til 2 års alder bør bhg-subsidier og "hjemme-subsidier" sidestilles. Opp til 2 års alder er det nemlig etter min mening et stort etisk dilemma at samfunnet stimulerer foreldre til å velge den omsorgsformen som ikke nødvendigvis er den beste for de minste. Og kontantstøtte GJERNE for pappaen - eller dele 50/50. Uansett om man tar i mot kontantstøtte tar man det største tapet sammenlignet med full lønn og bhg selv. Kanskje bør det likevel verdsettes at jobb skyves noen måneder til beste for den lille.

    Hurra for deg - skal dele innlegget der jeg kan!

    SvarSlett
  4. Jeg fikk nettopp tilsendt denne teksten av ei venninne som tenkte på oss da hun leste den.. Og jammen var det deg ;-)

    SvarSlett
  5. Hei, har ikke fått sagt at jeg leste og likte denne teksten veldig godt. Godt skrevet - til syvende og sist har man selv ansvar for eget liv og må velge og ta konsekvensene av valgene.

    I et samfunn der så mange som 90% av ettåringer nå går i barnehage - en økning på 60% siden 90-tallet, synes jeg det allikevel er verdt å vurdere incentiver for å redusere dette tallet. For en enkelt familie kan barnehage for ettåringen være den beste løsningen, for samfunnet som helhet og i et langsiktig perspektiv er det kanskje ikke den beste løsningen. Da kan kontantstøtte - som incentiv for begge foreldre og ikke som mammalønn - være en god ide, jmf Bermingruds kommentar her.

    Karianne

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha, Karianne!
      Jeg ser resonnementet om ettåringene. Endringen er dramatisk - og den innvirkningen en slik endring har på folks oppfatning av hva som er normalt og hva de burde gjøre er nok tydelig. Jeg ønsker absolutt å gjøre det mer vanlig og forståelig å la ettåringer få tusle i eget tempo litt til. Noe kontantstøtte kan være en måte å stimulere til dette. Det viktigste tror imidlertid jeg er å rett å slett normalisere at omsorg tar tid, (og hvis tid er penger, så koster det også penger).

      (Den totale økonomien i "alt" er det jo ingen av oss som klarer å overskue. Men jeg - og mange - tror jo at det er en grense for hva vi kan legge opp til av offentlige støtteordninger. Men jeg har ikke løsningen på dette. Jeg vil bare belyse denne "tredje veien"...)

      Slett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)