I mørket, under dynene, hver morgen, det grå lyset gjennom gardinene, en varm sjuåring på puta mi - jeg famler etter den indre kalenderen, hvilken dag er det egentlig - onsdag, mandag - det kan vel ikke være lørdag (stort sett er det jo ikke det)? Neste famling - hva er det i dag? Er det noen som skal noe spesielt? Er det noen som skal noe vanskelig eller noe de gruer seg for? Så skrur jeg på mammaberedskapen. Smyger meg opp for å ikke vekke den varme gutten. Tar med katten på badet, han vil gjerne ha morgenselskap. Tenner stearinlysene på kjøkkenet. Setter på vask, koker opp vann. Fyrer i ovnen. Får dagen i gang. Vekker tre skolebarn.
Vi har hvert vårt tempo om morgenen, noen spretter opp og er raske med morgenstellet, noen trenger lang tid. Noen er selvgående, men trenger en prat på fanget, noen trenger mer påminnelser underveis. Noen er gretne til den første brødskiva er spist. Noen er så morgenfriske at det er vanskelig å få gjort noen ting. Det fungerer best når alle får starte i eget tempo. Huske det som skal huskes. Gymtimene starter klokka åtte, da må en gå ekstra tidlig. Noen skal ha tursekk og termos. Er det skolepatruljevakt på eldstemann i dag? Matpakkene smører de selv. Vannflasker, skapnøkler og lesebriller. Trengs det regntøy i dag, tiåringen sjekker yr.no? Ekstra ull på morgenen. Ungene ordner selv, har stort sett oversikten selv, men vi snakker om hva som er lurt og hva som trengs.
Selvstendighet kommer ikke av seg selv fra den ene dagen til den andre. Selvstendighet og ansvar modnes ved å få passe med hjelp til rett tid og mulighet til å bli mer bevisst på det en selv gjør gjennom å ha noen å snakke med om det som skal gjøres og ordnes,
Jeg pusler rundt og drikker te og skrubber gulrøtter til matpakkene og maser litt om å følge med på klokka når praten rundt frokostbordet får oss til å glemme oss bort. Snakke litt om en prøve, det går bra... Tid til kos og trøst til den som har stått opp med galt bein først. Det er godt vi har kort vei til skolen, det går an å løpe. Pusen sitter i minstemanns vindu og ser etter dem, en etter en.
Så er vi i gang.
Nydelig beskrevet. For det er jo slik, man er en familie, en enhet. Og samtidig helt forskjellige individer. Jeg synes du er så flink til å få frem dette samspillet;) God helg til deg og dine!
SvarSlettEtter en morgen med lunteløs mor blir jeg helt på gråten av å lese dette. For i dag har jeg virkelig ikke maktet, jeg har bare vært gretten og ugrei.
SvarSlettDu skriver så fint om det hverdagslige, det som omgir oss og som ofte er så vanskelig å se. Takk!
ÅÅÅ - ikke gråt, da! Jeg har også kort lunte noen dager, og jeg sliter med utilstrekkeligheten og alt det der. Les sårbarhetsinnlegget fra forrige uke, så ser du det... Men takk for din takk!
SlettVi har også langsomme morgener, nå når mor er avskiltet. Kos, varme, tid til å strekke seg lenge, kile litt, le litt, surre rundt... det er fint.
SvarSlettDet kommer jo noe godt ut av sånn avskilting også. En får ta med det gode en får! Fortsatt god bedring.
Slett