mer ydmyke

Jeg tror de har blitt litt mer ydmyke enn vi var. 

De gode vennene rundt bordet. Studievennene som fikk barn lenge før oss og som nå har voksne og nesten voksne unger på vei ut i livet og selvstendigheten. Ungdommer som havnet midt i tapene og begravelsene sommeren for to år siden. Som også har opplevd andre tap nær seg, mistet venner midt i livet, sett at alvoret finnes.

De kloke voksne ser og beretter. Om ungdommer som tidlig tidlig har forstått at det ikke er sånn at alt går bra til slutt. Ungdommer som har forstått at ungdom ikke betyr udødelighet. Som har forstått at livet først og fremst er alvor.

Jeg var nok en ganske tankefull og alvorlig ungdom selv. Men jeg la i vei uten å se meg tilbake. Skulle redde verden og ordne opp. Det var nok av tunge saker å gå løs på - atomkrig og menneskerettighetsbrudd og fattigdom, jeg holdt da på! Men jeg så ingen alvorlig ramme om mitt eget liv. Bekymringene og ydmykheten har kommet først mye seinere.

Jeg tror han har rett, min venn. Norsk ungdom etter 22. juli, vokser opp med et helt annet alvor  og bevissthet om det sårbare, dyrebare og kortvarige ved livet.