mandag 12. desember 2011

Familieliv må ta tid


En familie er ikke bare enkeltmennesker med felles bosted og ellers ulike timeplaner og liv. En familie er og skal være noe mer. Det å leve sammen som familie må også få plass i den travle dags- og ukeplanen.

Jeg har veldig begrenset erfaring med det å ha bare ett barn. Jeg hadde først en baby - og før han kunne gå var nestemann på vei, og da er en med en gang flerbarnsforelder, en har flere å ha ansvar for. Men jeg tror - legg merke til "tror" - at familier med ett barn ofte kan klare flere aktiviteter, mer farting hit og dit - og fortsatt beholde roen og fellesskapsopplevelsen - fordi hele familielivet blir med på lasset. Når både mamma og pappa kan være med på håndballkampen en lørdag, med fullt fokus på sitt ene barn, så er familielivet med. Familielivet foregår der familien er - og hele familien er lett å samle.
Men med flere barn, og etterhvert ganske aktive og bittelittegrann store barn, så må vi passe på å legge familielivstid inn i programmet. Det kommer ikke av seg selv. For Storebror skal på trening, og Pappa på butikken og Mamma skal jobbe litt på pc-en og Storesøster skal på besøk og Lillebror surrer for seg selv.... - og slik går nu dagan - hvis en ikke passer på!

"Om noen år har jeg fire tenåringer," sa nabolagsmammaen med fire barn mellom sju og ti. "Hvis vi ikke spiser felles frokoster og middager nå, så kommer vi ikke til å kunne starte med det da."

Jeg heier på familieritualer, dags- og ukesrytmer og faste holdepunkter i hverdagslivet. Noe å vende tilbake til, noe å holde fast på. Noe vi gjør en innsats for å få til. Vi tilpasser middagstidspunktet så godt vi kan - så alle kan være med. Vi samles til kveldsmat og høytlesing hver kveld. Hverdagsfrokosten er enkel - men rundt et felles bord med tente lys, noen kommer, noen går - men bordet og fellesskapet er der. Helgene har sine ritualer, innledet hver fredag ettermiddag med å rydde det store bordet i stua for lagesaker, bøker og puslespill og servere Fredagsmiddagen. Høytider, bursdager og andre anledninger har sine egne ritualer og rytmer som vi gleder oss til og henter fram.

Vi er ikke firkantete. Noen ganger gjør vi noe annet. Vi tilpasser når vi skal noe spesielt, ved reiser, ved besøk. Men når vi kan og det kan vi stort sett - så får vi til fellesskapsritualene eller en modifisert variant. Det er godt å hente fram en kveldsmatlesningsbok på en reise, vise at nå har vi dette fellesskapet - her, underveis, et annet sted. Jeg håper disse holdepunktene og den rammen de gir, er noe mine små tar med seg som trygge faste byggesteiner for sin opplevelse av tilhørighet og helhet her ved starten av livet.

Vi er ikke alene. Vi hører sammen.

6 kommentarer:

  1. Å, som jeg liker å lese innleggene dine, du kloke kvinne! :-) Kjenner meg godt igjen i det du skriver om familieliv i store familier. Vi prøver også å holde fast på felles frokoster og middager. Og fredag har alltid vært familiekveld, så fremt vi ikke er bedt bort eller annet spesielt skjer. Nå har vi to tenåringer i fåmilien + to mindre, og det er jammen ikke like enkelt å holde på disse familietidene lenger, men sånn må det vel også være? Tenåringstiden er brytningstid og løsrivningstid, da gjelder det å finne balansen mellom familiens forventninger og tenåringens egne greier...

    SvarSlett
  2. Godt innlegg! Med tre små mellom 2 og 9 kjenner jeg meg veldig godt igjen. Det blir straks vanskeligere med familieliv når den ene skal hit, den andre dit og den tredje et helt annet sted. Mandagene for eksempel er far i huset på fotballtrening med eldste. Far må være med. Han er treneren. 6-åringen har kulturskole samtidig. Det betyr at 2-åringen må være med mor i huset og 6-åringen på kulturskolen. Og sånn går nå dagene.

    Også vi har middag som fast holdepunkt. Og ukas høydepunkt: fredagskosen! Da spiser vi middag sent, av typen pizza, chicken tikka masala, lasagne eller lignende. Felles frokost funker ikke hos oss. Hver tredje uke jobber pappaen turnus, og begynner på jobb 5. På morgenen handler det mest om logistikk her i gården.

    SvarSlett
  3. Åååå, den "kloke kvinnen" bukker og takker! Vi gjør jo alle så godt vi kan. Men det er noe med å huske på at noen ting slett ikke kommer av seg selv. Nærheten og selvfølgeligheten av å være en familie - det kommer ikke av seg selv dersom det ikke er noen deler av livet vi legger vekt på å dele. Hva det er kan variere fra familie til familie.... (Hos oss er også hverdagsfrokostene stort sett uten pappa - som har reist allerede - og kanskje uten Lillebror som får sove så lenge han vil. Men bordet som samler oss er der, vi sitter ned, det er et samlingspunkt etterhvert som folk står opp - eller fyker ut døra. Og så tar vi igjen så det holder i helga - hehehe...)

    SvarSlett
  4. Å, så sant. Nå kom jeg på hvorfor vi jobber sånn med å spise middag sammen. Og frokost når det passer sånn, og uten tvil i helgene. Selv om ungene helst bare vil sitte foran TVn med ei skive i handa (tror de, men vi vet bedre!). Takk for påminnelsen!

    SvarSlett
  5. Så fint skrevet. Eg trur og at ved å spise saman får ein til ein felles synkronisering, ein får ein felles oppdatering på viktige ting denne dagen, og ein avsjekk på at alle familiemedlemmar har det bra, og borna forheld seg til kvarandre også, så dei får eit samhald som ein tek med seg vidare i livet!

    SvarSlett
  6. ja - det er sånn jeg tenker også. Middagen som dagens veikryss... Vi møtes og gleder oss over det. Det er en grunnleggende side ved måltidskultur at det også skal være et fellesskap - ikke bare å "stappe i seg mat"... Og det er nå vi må få det til - før ungene farer avgårde helt på egenhånd...

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)