Jeg er ikke "flink" - eller "snill". Jeg gjør det meste fordi det er nødvendig. Noen trenger det. Det trengs. Hjelpe med bokbind. Sy i en knapp. Bake glutenfritt brød til et barn og glutenfylt brød til to andre. Vaske gulvet igjen. Henge opp tøyet igjen. Hjelpe til med storebrors stil. Fyre opp igjen. Tørke boblebuksene. Sy i en knapp til.
Det er ingen prestasjon. Det er ingenting å rose. Ikke stort å skryte av. Lite å fortelle om. Det er ingenting. Det er bare nødvendig. Omigjenogomigjen.
- "Men nå er det KOSETIME!" annonserer minstemann i det han stormer rødkinnet inn av døra. Nå! Med en gang. Det er også nødvendig - takk og pris!!
JO - dette er det som virkelig er noe å skryte over. De som tar seg tid til de trivielle tingene, de som gjør det nødvendige, de som har tid til å være der når det trengs ...... og som setter seg ned med en gang - det er kosetime ....
SvarSlettLIKER å lese bloggen din -
og GOD HELG!!!
Om 20 år er det KOSEtimene du vil huske - og ikke klesvasken.
SvarSlettDe små ting får hverdagen til å gå opp. For mange.
SvarSlettOg enig med Åshild. Om 20 år er kosetimene de du husker best.
Jo, men det er snilt. Ikke alle gjør engang det som er nødvendig, i hvert fall ikke alltid det som er nødvendig for andre. Kanskje burde alle gjort det, men likevel.
SvarSlettKosetime er viktig!
SvarSlettDessuten hadde de lagt merke til det hvis det ikke var rene klær. Eller knapper. Eller alt du gjør.
De husker det også om tjue år.
:-)
God helg!
Jeg lapper ikke klær, selv om det er nødvendig. Når jeg arver klær til guttungen av en venninne, så roser jeg henne fordi det kommer jeans med lapper på knærne. Min gutt har fargerik stillongs under knehullet. Definisjonen av hva som er nødvendig og snil og flinkt, er ulik rundt omkring. Fordi vi har ulike prioriteringer og forevntinger til egne og andres prestasjoner.
SvarSlettJeg har ansvar overfor meg selv og familien min som jeg ikke oppfller - og andre ting hvor jeg sprenger alle forevntingsgrenser.
Og ja, klesvask er nødvendig, jeg synes likevel min mann, som tar det meste av denslags her i huset, skal få vite det er fint det han gjør, jeg ser det og om han ikke er "flink" så er det noe med å bli anerkjent.
Du skal også anerkjennes fordi om det du gjør er nødvendig hos deg.
Men det er jo nettopp å gjøre disse nødvendige tingene som er å være en hverdagshelt!
SvarSlettHei - disse små ordene fikk jammen mange kommentarer - dette berører nok noe hos oss. Her er vi nok også opptatt av forskjellige sider ved dette. For meg selv så er jeg nok ganske pliktorientert, jeg er opptatt av at en del ting "bare er sånn det er" (- altså i mitt liv, jeg sier ikke at det er slik for andre.Men jeg vil være en som reparerer tøy...) Jeg ønsker ikke "ros" for det nødvendige, for det jeg ikke har noe valg med hensyn til, men kanskje heller respekt - for å gjøre det en må.
SvarSlettOg så ønsker jeg meg kanskje noe mer - at jeg rekker og klarer å gjøre mer enn det jeg må - at jeg også kan gjøre noe som jeg vil, være flink til noe, blomstre, skape... Ikke bare gå i den trygge og trauste og verdifulle runddansen av nødvendigheter... Og så blir det jo det også. En skrivejobb, noen nye klesplagg på en lørdagsettermiddag til de små på symaskina, andre fine kveldsprosjekter, en søndagsfamiliesamling som alle satte pris på... sånt noe... - og mange kosetimer...
Det blir litt som med barneoppdragelse; å ikke rose forventet oppførsel. (Nå var du flink til å spise maten din og gjøre lekser etc)
SvarSlettLikevel; noen ganger trengs det også. For å bekrefte "jeg ser deg".