rustet for framtida?

- Nå er det liksom litt som gamle dager og litt moderne. - Men i framtida blir det nok bare moderne....
- Hvordan mener du det blir da?
- Da blir det nok bare datamaskiner til alt?

Til alt? Er dette mitt barns visjon av sin egen framtid? Er det dette livet hun tror hun skal leve? Det ligner kanskje noen framtidsvisjoner jeg selv hørte om, leste, tenkte på en gang for lenge sida da jeg selv var et barn og framtida lå langt der framme...
Nå har jeg selv barn. De vokser og utvikler seg og er ikke lenger bare "her-og-nå-babyer" med et umiddelbart omsorgsbehov. De tenker og reflekterer, de har et selvstendig forhold til sin fortid, nåtid og framtid - og de skal leve i denne framtida. Jeg, som forelder og som voksen, tenker ganske mye på hvordan jeg skal bidra til denne framtida de skal leve i, - og som jeg en gang skal gå ut av, sannsynligvis før dem.

Jeg tenker på at det vekst- og overflodssamfunnet som de og vi akkurat nå lever i, er et mikroskopisk øyeblikk i menneskehetens historie. Hvis jeg lar dem vokse opp til å forvente og mestre bare en videre vekst i velstand og overflod, så gjør jeg dem en stor bjørnetjeneste. Hvis jeg lar dem bare få oppleve å være effektive og dyktige forbrukere i et marked der alt og mer og mer kan kjøpes og kjøpes, så lærer jeg dem ikke å mestre et liv i en helt sannsynlig mye mindre overflodspreget verden. Hvis de - på samme måte - skal oppdras til å bare holde forbrukskarusellen i gang - så går det helt reellt ut over klodens miljømessige bærekraftighet. (Vi er gode på å sortere søppel og barn er supergode på det. Det er ikke nok. Vi må forbruke mindre og lage mindre søppel og belaste den eneste jorda vi har langt mindre. ) 
Digitale ferdigheter regnes som grunnleggende i norsk skole. Fint og flott. Men det er ikke nok. Den framtida mine små skal leve i - blir ikke levd bare via datamaskiner. Det er ikke det eneste livet de skal leve, selv om hun tror det, min lille, det tror ikke jeg. De skal leve med mennesker. De skal leve med fysiske kropper, som får sår, brekker ben, blir syke, aldres, trenger næring, sol, bevegelse, kjærlighet, - og der nye barn fødes med smerte og risiko. De skal leve med sitt eget og andres sårbare følelsesliv. De skal leve med en virkelig natur, som er overbelastet allerede. Det er klima, vær, og andre utfordringer rundt oss som krever sitt av oss. (Kanskje skal ingen strikke sokker lenger og ingen stoppe sokker lenger. Men noe må vi beskytte oss med mot kulda, hvis vi skal fortsette å klore oss fast her oppe i nord....)


Jeg tenker at jeg ruster barna mine best dersom de vet en del om å greie seg selv, selv og i direkte samarbeid med andre. Kan mer enn å dra et kort eller taste på en datamaskin. At de kan klare seg i et samfunn der en ikke kan kjøpe seg alt. Jeg vet ikke hvilken framtid de skal mestre. Men jeg ønsker for dem og ønsker å hjelpe dem på veien til at de skal ha et mangfold av ferdigheter, både praktisk, sosialt og i sine egne tanker. Da er de best rustet for den ukjente framtida.