egne valg

Det er ikke så lett å vite hvordan en skal leve sitt liv. Det mener jeg man - altså jeg - må få lov til å si. Og da sikter jeg ikke til de helt overordnede store moralske spørsmålene i livet. Der det virkelig går skillelinjer mellom RETT og GALT - det er jo lett! De store ordene og de store enkle spørsmålene - de er tydelige og klare. 

 Det er ikke det jeg snakker om. 

Men i det daglige praktiske liv, hit og dit, nå eller etterpå, meg eller deg, vaske eller leke.. - og i de små valg som summerer seg til store valg - og selv i de ganske store sakene i ens eget liv, det som gjelder valg av utdanning, bosted, forhold til yrkesliv, og det nære livet med andre mennesker - det er da rett og slett ikke så lett å vite alltid. Hvordan skal jeg ordne meg - nå - og nå - og nå....

(og for dere som synes at alt er lett - les noe annet - eller les dette og lær noe om andre....)

Man skal selvfølgelig kjenne etter - hva er rett for meg? Skal jeg gå hit eller dit? Føler jeg for å vaske badet eller lese en bok, jaja, liksom...? Søndagsskitur eller kaffe ved ovnen og en bok til...? La lyst, emosjoner og identitet avgjøre. 

Eller kanskje en skal gjøre nøye vurderinger av konsekvenser, kostnader og gevinst ved ulike valg. Rasjonelt og oversiktlig.

Og så er det alle andre. En må ta hensyn, tilpasse seg - og en har vel muligens en eller flere en rett og slett må ta seg av, noe som også kan begrense eller i hvertfall definere valgmulighetene noe. Nødvendighet trer framfor lyst. Nødvendighet trer eventuelt også framfor fornuft, når det ikke er flere valg... 

(ad bildet ovenfor - jeg går ikke fra ham alene i villmarka, jeg har to unger foran meg - og fotografen, pappakjæresten er rett bak minstemann her. of course)


Det er mange rammer og begrensninger. Og det er ikke lett. Allikevel gjentar jeg igjen og igjen - at folk - ofte - er friere enn de tror. Og der er vi vel ved noe av poenget, at det rett og slett handler ganske mye om hva vi (joda, jeg også) tror. Hvilke rammer og krav og tilpasningsfaktorer vi tror vi må la begrense oss. Normalitetsbegreper for eksempel. Hva som "går an". Går det virkelig an å....?

Skriving og lesing er en av mine veier ut av slike trange rammer. Lese om andres veier og valg. Nære og fjerne. Forståelige og uforståelige. Hverdagslige og sensasjonelle (vottestrikking og redde-verden-arbeid). Og så skrive - om egne refleksjoner. Sette ord på og sette ordene i system, lage mening i følelsene og det rasjonelle og de ytre nødvendighetsfaktorene og finne meg og min vei inne i dette.
Og kanskje gjennom dette skape noe som gir andre noe å lese - skape noen åpninger, vise noen visjoner og variasjoner - og votter og sånn - hverdagslig og noen ganger over det hverdagslige.

Dette er bloggen min. Her skriver jeg mine "lette tekster" - de som skrives raskt med meg selv som redaktør og sensor. Det er mine ord og jeg forstår og lærer gjennom å teste mine tanker i konkret utformede formuleringer. Det rydder tanker. Noen ganger gir mine egne tekster meg et tydeligere bilde av hvem jeg er og hva jeg vil. (Og kanskje gir det deg noe - som leser...)

(Dette er et slags innlegg i "kritiser-andres-tanketomme-blogger-debatten". La oss nå være litt rause med hverandres skriving. Dette er en åpen sjanse for "alle" til å presentere noe, smått og stort. La nå folk drive med sitt, da. Og så velger vi selv hva vi har utbytte av å lese.....)