mest som før

En vakker dag står man opp etter en søvnløs natt og tar t-banen helt alene ned i den store skumle byen blant bygg som ble knust en sommerdag vi aldri glemmer, og støvlettene og lebestiften er på. - og på et lite kontor i et stort bygg står en stor blomsterbukett og ønsker velkommen. Ganske overveldende. Og så er man i gang - liksom.
Og livet går sin gang og alt det andre er som før. Og selv med nøkkelkort og brukernavn og eget kontor og stor kantine og månedskort, så er det meste som før. Jeg er vant til å være skrivedame (og lesedame). Det er det den nye jobben også dreier seg om i stor grad.

Og det nå slik at dette livet vi lever og forsøker å forstå oss på - det har nå en del byggesteiner etterhvert som jeg ikke var så interessert i å rokke på, når nå noen ringte her rett før jul og ønsket å diskutere en spennende jobb med meg. Dette var åpenbart en fulltidsjobb - et midlertidig engasjement for et år, fram til et stort og samfunnsmessig viktig arbeid skal leveres. Og jeg endte med å takke nei. Holde på de prioriteringene og noen av de valgene som jeg og vi har forstått at er viktige for oss. Og så lå jeg vel våken den natta også.

Så gikk en dag. Og så ringte de igjen. Og ba meg tenke på om jeg allikevel kunne tenke meg dette - på deltid - med full frihet til hjemmekontor og hva som helst. Så tenkte jeg - og sa ja. Og så lapper vi sammen uka og dagene. Som før. Ingen på SFO. Korte barnehagedager. Mangesysleri og tilstedeværelse. Smøre en brødskive til en sulten skoleunge i totida - og så tilbake til pc-en - og så tilbake på kjøkkenet og kose litt og høre hvordan det gikk i svømminga..., fyre opp og henge opp noen våte votter ved ovnen, - og så skrive en stund til. Mens noen setter på Hakkebakkeskogen på lydbok.... Som før. Brødene bakes og lysene skinner i vinduskarmen hver ettermiddag som før...

Men med et par stilige forskjeller: Noen dager i uka svinger fruen seg i byen, der det finnes kollegaer og kantine og sånn, det er fortsatt litt skummelt - men et godt påfyll, på tide får man vel si... Og mannen har også sine dager med hjemmekontor - og har lagt opp et deltidsløp på sin jobb som gir oss alle mer tid sammen her hjemme - alle dager.
Og det er stadig en eller annen som skal ha skidag eller legetime, eller være hjemme og kaste opp litt eller noe sånt og det er lekser og trening og kor og tirsdagskokker og venninner med hjem og en åtteåring med store strikke- og syplaner, og gulva blir vel vaska omtrent som før - og livet går rundt.
Kanskje var dette litt mindre skummelt enn jeg trodde..? Eller - det ser ut til å gå opp, fordi jeg holdt på prioriteringene i første runde, visste hva som var viktigst..