storfamilien og livsrefleksjonene

Storfamilien samlet en hel søndag. 25 mennesker, fire generasjoner, den yngste halvannet år - den eldste over åtti. Noen vi ser ofte - noen vi ser sjelden. Blant oss finnes minnene om dem vi har mistet. Alle hører til. Mine unger hører til i mange store og små flokker og jeg vil at de skal kjenne til og være kjent blant disse. Morfar viser 3 minutters 8-mm filmer fra jeg selv var liten, rund og snauklipt i lyseblått skjørt som såvidt rakk over bleierompa...

Og så får en noen gode små samtaler på en snei, med noen som også har blitt større siden sist. En liten nevø som snakker mer og mer. En gammel grandtante som er like sprek, men som unnskylder seg for at hun har droppet julekortene i år - men julebrevet mitt har hun lest to ganger... Det unge samboerparet som tenker at de skal skifte alle vinduene i rekkehuset sitt og tydeligvis er veldig interessert i hvordan vi får kabalen til å gå opp med tre små og ulike jobbvarianter.

Så kan en fortelle. At vi har lært og vi har valgt i disse årene med unger at vi vil at det skal være familietid, søskentid og hjemmetid. At det må ha konsekvenser for de valgene vi gjør arbeidslivsmessig. At nå når jeg etter mange rare runder har sagt ja til et spennende ettårs jobbtilbud helt ut av lufta (etter først å ha sagt nei, fordi jobben er mer enn fulltid og det blir for mye i kabalen her og deretter blitt sterkt oppfordret til å ta den allikevel, på deltid), så legger vi opp til et liv med deltidsprosenter og delvis hjemmekontor for begge voksne, som gjør at det alltid fortsatt skal være noen i huset når skoledagen er over. En voksen - som jobber, men er der og kan ta en prat og minne om at det er lurt å få seg ei brødskive. Tilstedeværelse, sammen. Og Lillebror kan fortsatt ha sine fridager fra barnehagen og sine seine morgener på de tre dagene i uka vi planlegger hjemmekontor. Det blir bra, tror vi. Mye ro og familietid. Det er nå disse åra vi trenger det.

Å takke nei til en ("drømme-")jobb, å velge mange år som ulønnet og halvlønnet løsarbeider med hjemmebase, å velge deltid, å velge to voksne på deltid, å velge at det skal være en voksen hjemme på tidlig ettermiddag hver dag, hver dag! - det er vårt valg. Det oppfattes rart av noen. Det føles frigjørende å kunne fortelle og forklare dette for de to unge, barnløse. De nikker og forstår, og det frigjørende er at vi kan forklare hva vi mener uten å passe på ordene slik at ikke samtalepartnerne føler seg kritisert for egne valg. (Jeg kan til og med føye på noen av glansnumrene mine om vårt priviligerte hjørne av kloden og verdenshistorien, og hvis ikke vi synes vi har noe valg, hvem har noen gang det da? De nikker og forstår, og snakker om hva som er vanlig - men ser at vanlighet ikke nødvendigvis betyr at det er det en må...)

I mange andre samtaler blir valg utenom strømmen oppfattet som kritikk. At ikke jeg vil ha barna mine fulltid i barnehage, eller på SFO lange ettermiddager, blir oppfattet som en kritikk av dem som velger slike ordninger. Så kommer den defensiv-offensive debatten - i stedet for en samtale der en kan forsøke å forstå forskjellige valg og liv...

Vi har alle begrensninger på våre valg. Vi kan drømme om friere valg, færre begrensninger, bedre økonomi, et liv med mer delt ansvar, færre belastninger i form av sykdom og funksjonshemninger hos oss selv og våre nære. Og så videre. Men vi har og vi får begrensninger. Det må vi leve med og det må vi respektere også hos andre. Jeg har begrensninger i mitt liv som jeg må ta hensyn til. Ingen valg er helt "frie". Men noen av begrensningene er bare i hodene våre, i vanlighetsoppfatningene våre. De kan vi frigjøre oss fra.

Så ser jeg gamle grandtante. Så ser jeg de spreke seksti-søttiåringene, foreldrene mine og onklene og tantene. Småbarnsforeldrene og de unge, min egen generasjon. Og småtrolla som spretter rundt. Vi har hatt og har valgmuligheter og begrensninger alle sammen. Mange muligheter i livet har vært langt åpnere for oss yngre, enn for gamle grandtante. Muligheter til utdanning, reiser, jobb, valg av bosted (bare tanken om å flytte vekk fra gården...) muligheten til å som kvinne kunne kombinere et yrkesliv og et liv som mor.... Ikke minst også økonomiske muligheter, muligheter til å kjøpe og eie så mye som bare kunne være en drøm i grandtantes og mine egne tanters ungdom.

Men alle disse mulighetene må også kombineres med en evne til å velge. Den gang valgene var færre måtte plikten og nødvendigheten styre. "Det er lett å velge når en har en ting å velge mellom," har min Far alltid sagt.  Våre økte valgmuligheter gir et ansvar. Vi må se at vi ikke nødvendigvis kan velge alt.

Det å søke å velge alt, realisere alt, har også en kostnad. Det det koster, er det vi mister, det vi velger bort. Ser vi hva det er? Er det tid? Er det ro? Er det tilstedeværelse? Er det ansvar for grunnleggende ferdigheter, evnen til å gjøre sjøl det en i stedet kan kjøpe?

Det var en god søndag med gode samtaler. Nå ønsker jeg deg en god mandag!