Det er hektiske dager, uansett hvor vanlige og jevne de er. Vi er fem mennesker, ofte flere utover dagen... Vi skal opp om morgenen og i sving - på forskjellige steder og med så mange slags oppgaver, læring, leking, løping, veiledning, møte-ing, trening, sensurering, vasking, følging og omsorging og så videre.
Og vi skal ordne alt det praktiske og organisatoriske i et slikt lite minisamfunn som vi er, daglig drift, rett og slett. Og vi skal samles igjen om ettermiddagen.
Da er det også så mangt som skal skje - lekser og krangling og matlaging og snuble over sekker i gangen og besøk og mer lek og litt mas.
Og vi samles rundt middagsbordet og hvis dagen og skjebnen og de fleste av oss er ganske gode - så er det en god samling. Vi har jo savnet hverandre og det er godt å sitte sammen, være sammen, lande sammen.
Og noen ganger klarer vi det - bære med oss denne felles landingen inn i en felles kveld - med småpuslerier og fellesskap, en bygger lego, to spiller spill eller leser sammen, vi rydder litt, mamma får sydd ferdig et småfrøken-skjørt, mens småfrøkna selv perler armbånd til bestevenninnen. Det er fred i huset. Ingen krangler, ingen hyler, vi lander og forblir landet og sammen.
Litt ro. Litt. Hver dag. Det trenger vi.
Helt sant.
SvarSlettBevisstheten rundt det å være sammen tror jeg utgjør en forskjell fra å bare være det.
Ja, jeg tror også det. Det er viktig å bare "være" - samtidig så er det viktig å tenke og sette ord på det nære og hverdagslige, for å verdsette. Jeg bruker bloggen min mye til dette.
SvarSlett