lagarbeid

Familieliv er lagarbeid. Uansett. Når det krangles så busta fyker her i huset og minstemann vil flytte hjemmefra og ihvertfall ha en ny mamma... - så ender vi alltid der allikevel - vi er på lag, vi er glad i hverandre - når vi er glade og når vi er lei oss, de gode dagene og de strevsomme dagene.

Lagarbeid betyr ikke at alle gjør akkurat det samme, men at vi deler det arbeidet som skal gjøres, så vi får gjort alt best mulig. Gulvvask teller med, henting av barn tar sin tid, holde foredrag krever at en får tid til forberedelser, tannlegetimer for sjuåringer tar også en formiddag. Vi drar lasset sammen.

Det kan være en utfordring for en familie der den ene voksne etterhvert har tatt aller mest av hjemmeoppgavene - og den andre har stått for det meste av kroner og øre. Det er bra lagarbeid, men noen ganger krevende.

Blant folk utenfor vårt familielag står hjemmearbeid ikke alltid så høyt i kurs, det har ikke alltid vært lett å si at jeg "ikke jobber". (Og så er det ikke helt sant heller - for jeg jobber, i familiekabalen, der alle drar lasset med hver sin innsats, - og så har jeg jo hatt skrivingen også - men altså minimalt med inntekt, som jo ofte er selve definisjonen på "jobb"....)

Uten tvil føles alt så mye lettere nå, etter å ha brakt det store skriveprosjektet i land. Selv om skattbar inntekt overhodet ikke har økt, så har jeg faktisk greid det - her hjemme i familiekabal-livet - å fullføre - med stil og verdighet. Det har hjulpet mye på å rette ryggen og se framover.

Men så sitter jeg her med eksamensbunkene, sensurerer, deler ut D-er og B-er og C-er til unge håpefulle. Fulltidsjobb på skrivedama i noen uker. Mye på kveldstid, dagene er allerede ganske fulle - av omsorg, tilstedeværelse, disse tannlegetimene og alt det andre...

Så drar vi lasset sammen nok en gang, - en pusler på kjøkkenet og vasker over gulvene i kveldstimene (og popper popkorn til meg klokka elleve om kvelden) - og en rynker pannen over besvarelsene

- til øya går i kryss og det er tid for en natt og en ny dag....