A-magasinet skriver i dag om stressede ungdommer, som alltid skal prestere, alltid presentere, alltid være online, være perfekte, svare på alle meldinger umiddelbart, være pene, trene, få gode karakterer, oppdatere Facebook, aldri slå av mobilen.... Når får de mulighet til å roe ned og finne seg selv, bli seg selv? - spør artikkelen. Ungdomstid er en krevende tid, det har det alltid vært, det er en tid for å lete og finne og bli og være. Men hva da - når en hele tida skal presentere seg selv offentlig, umiddelbart, døgnet rundt?
Ja, hva da? Alltid online - alltid offentlig...? Hva da?
Vi har også de første generasjonene med barn som vokser opp med en nesten altomfattende institusjonalisering av omsorgen. "Alle" går i barnehage, "alle" går på SFO. Dette er også en "offentlig" sfære - der mye av barnelivene foregår.
(Og for å ta dette med det samme - jeg påstår her ikke at barnehager ikke er bra, at unger ikke trives, at ikke mange SFO-er rett og slett er både kreative og positive oppholdssteder for småskolebarn. Dette sier jeg altså ikke.)
Men - jeg peker på at når noe foregår i så omfattende målestokk så er det et samfunnsfenomen som vi må se, tenke over, følge med på - og faktisk også noe vi kan ta stilling til - individuelt og samfunnsmessig.
Når så mye av livet foregår "der ute", offentlig, i tilrettelagte barneinstitusjoner - og etterhvert online i sosiale medier - hva skjer med det "indre"?
Jeg mener at barn i dag lever svært krevende liv. Svært mye av hverdagen er forhåndsplanlagt og organisert. For mange gjelder dette også helger, som fylles opp av program. Det er et krevende system å følge opp for små i utvikling - og det gir ganske lite rom for å surre, prøve ut noe for seg selv, gå noen bomturer og omveier, somle, være uproduktivt-kreativ-uorganisert.
Så kan man se forskjellig på dette. På den ene siden kan en fokusere på alt barn får av å få være med på dette og hint, at det er positivt å lære seg å følge planer, rekke avtaler, øve, delta i organisere aktiviteter, være "der ute".
Jepp - vel og bra - men til et visst punkt kanskje? Kanskje ikke hele tiden? Sånn som disse ungdommene som aldri kan slå av, aldri la være å svare umiddelbart på en melding...?
For - på den andre siden - kan en stille spørsmålet om hva barndommen - og til en viss grad ungdomstida også - mister ved dette.
De åpne rommene,
de uplanlagte timene,
de tingene som kanskje kan skje, som en kan håpe på, vente på, savne...,
stundene med bustete hår og kanskje en bok en blir borte i og glemmer verden og de andre,
de begivenhetene en kan finne på og ha tid til å skape selv.... - en ola-bil, en butikk i veien, et drømmetårn i epletreet, en bok som kan skrives, en dagdrøm som kan bli sann...
Finne seg selv - ta ansvar - bli og være et helt menneske - det krever også åpenhet og rom for feil, utprøving, noen kjedelige ettermiddager - noe tid til å surre og somle for seg selv.
Og så må jeg jo få si - at det trengs for en barneliv at en familie er sammen. At ikke all tiden er planlagt i bolker for den enkelte. Surre sammen - ikke nødvendigvis hjemme - men som familie. Det tetteste nettverket på godt og ondt. De nærmeste relasjonene må få være basis for livet. Mer om det en annen gang.
God fredag!
Enig! Og så tenker jeg at vi foreldre også har en viss påvirkning, for jammen er det lett å ta en jobbtelefon, svare på en epost, skal-bare,skal-bare i den tiden av døgnet hvor man er en samlet familie. Jo flinkere vi er til å legge bort mobilen under måltid og spillestunder, jo flinkere tror jeg ungene våre også blir til å velge bort støy.
SvarSlettPå mange måter kan man si at de som har vokst opp med full barnehageplass fra de er under året og siden full plass på sfo og er vår tids sosiale eksperiment. Hva gjør det med unger å ha så lite tid med foreldrene?
SvarSlettKan hende drivet mot å være offentlig handler om å være "med", det blir synlig hvis man ikke er det - ikke bare for en selv, men også for "alle andre". Jeg tenker at det er en tilleggsrisiko for følelsen av å være annerledes, på en negativ måte. Før nett og mobil ble en del av barndommen, var ikke ting så synlig som det er i dag.
Jeg tror en del foreldre har en frykt for at barna deres skal falle utenfor eller gå glipp av noe og derfor tror at de må ha program hele tiden. De skjønner ikke betydningen av dager uten organisert innhold.
Barn har godt av tid til ingenting, akkurat som vi voksne har det.
- En veldig fin bloggpost dette!
Ps! Jeg har anbefalt denne bloggposten til leserne mine.
SvarSletthttp://lammelaartanker.wordpress.com/2011/05/20/blogganbefaling-n-oppvekst-i-offentlighet/
Tusen takk for kloke ord! Eg er veldig med på det du skriv. Vil tilføya ein ting som eg kom til å tenkja på då eg las: dette å vera ein del av ein storfamilie. Samlast på tvers av generasjonar. Ha besteforeldre og oldeforeldre med når ein har ein familiekveld. Det er noko alle kan ha glede av!
SvarSlettDet er mykje fokus på det å vere ny, kul, trendy, utforske seg sjølv. Men kva med å lære av andre, som har levd eit heilt liv? Ha respekt for det dei eldre meinar? Igjen tusen takk for tankevekkjande ord!
Eg er heime i permisjon med andremann "på overtid", og kjenner presset til å byrja i jobb igjen. Men tenkjer at det blir tidsnok stress med fire som skal avgarde. No er det heilt nok med to vekke og to heime på dagtid;)
Tid sammen er viktig. Tid for seg selv, tid til seg selv. For voksne og barn. Ja, barna er "institusjonalisert" fra babystadiet. Jeg tror det går greit jeg - mammaen min begynte å jobbe da jeg var seks uker, så jeg hadde hverdag hos dagmammaer og på daghjem, som det het den gangen. Og nei, ingen superkarriere på hverken far eller mor, men kommunalt akademia - og vi hadde masse tid sammen. Det er faktisk noe av det jeg husker.
SvarSlettEllers er det forbud mot mobiler her i huset også - det er far som er utfordringen, men jeg regner med jobben er gjort til ungen er i mobilalder.
Så flott skrevet!!! Dette er noe jeg virkelig også tenker på, og prøver, så godt det lar seg gjøre i hverdagen, å finne balansen mellom aktivisering. og "få tid til" ingenting :) Å bare kose, tusle i pysjen til lunsj en søndag, tid til å kjede seg. Tassen elsker barnehagen sin, stortrives, men vi er begge glade når jeg kommer og henter han, får en kjempekos og hører "nå hjem mamma!". Livet er deilig, hvis vi tar oss tid til å kjenne etter :)
SvarSlettHei, fint at jeg kan bidra til noen tanker.
SvarSlettFru S. - ja, helt enig - vi voksne trenger både å gå foran med et godt eksempel - og rett og slett gjennomføre dette fordi det er viktig i seg selv, en blir lett "avhengig" av å sjekke meldinger og oppdateringer. Livet funker også uten.
Oppsummert/Lammelaartanker - jeg tror også at mange tenker at de må si "ja" til så mye for at barna ikke skal gå glipp av noe. Men verden er full, en må si mest nei...
Røsslyng - ja, storfamilie er fantastisk - men ikke alle er så heldige!
Siri - helt enig i at det er mye som "går bra". Mange gode barnepassere der ute - både før og nå. Men jeg tenker på to ting - det ene er at nå er så godt som "alle" småbarn i barnehage eller lignende, hele barnekullet, slik var det ikke da vi var små... - det gjør noe med samfunnet vårt som helhet. Det andre er at det kommer jo også an på hvordan resten av dagen og livet er organisert (eller ikke organisert) - er det turning og fotball hver ettermiddag i tillegg...
Lilli - ja livet er deilig - og det er mange måter å ha gode liv og gode oppvekster på. Og mange balanseganger.
*deler viktig blogginnlegg på Facebook*
SvarSlett