noe om en doktorgrad II

Litt mer - hva er nå dette for noe....

Jeg må jo gruble litt over dette. Som det gikk fram av forrige post, så har det tatt tid - mest fordi det har vært riktig og viktig å prioritere andre ting også - underveis. Og på denne ferden, så må jeg vel si at denne doktorgraden, denne avslutningen, langt fra har framstått som noe mål her i livet - men mer som en hindring, noe jeg må komme meg forbi, gjennom, klare - for å bli fri...

Men hva er det for slags greie, da... Det er jo en avhandling selvsagt, et stort og selvstendig forskningsarbeid. Men så er det ordningen rundt som er det sentrale (for det finnes da så mange andre slags rapporter og bøker her i verden...). Dette skrevne, framforskede, korrekturleste og trykte resultatet leverer man inn etter et bestemt rituale, så venter en i en evighet

- og så er det godkjent og dermed inngår det hele i et slags gammelt rites de passage, et overgangsrituale. En er godkjent - og må bestå den siste prøven! En får dato for denne "prøven" - det offentlige forsvaret av avhandlingen - og så er det bare å gjøre seg klar.

Det var den verste tida. Da var det en kortluntet og stressa og ilter mamma her...

Så - ti arbeidsdager før D-dagen - får man tittelen på prøveforelesningen. Skriv en 45 minutters forelesning om tema X. Det var påska her i huset, konkret og greit nok. Midt i mylderet... Godt at en har en god mann å teste ut resonnementer og framføring på - når alle andre er på ferie...

(og når en samtidig forbereder doktormiddag i sitt eget hjem, midt oppi det hele, så er det jo litt å pusle med...)

To dager før D-dagen ramlet jeg helt sammen. Vondt overalt, kvalm, utslitt. Orket ikke mer. Kjempenervøs. Jaja - neivel. What to do. Sove...

Dagen før D-dagen brydde jeg meg ikke mer. Husket ingenting av avhandlingen - jaja, whatever. Telte glass og kaffekopper og sydde hekter mellom knappene i blusen for at den ikke skulle sprike. Når den kjære underveismannen så sendte alle flaskene med musserende vin med et knas i kjellergulvet halv elleve den kvelden - så var vel den dagen over også. Nå fikk det bare komme.

Så kom dagen - og jeg fikset unger og hus og klær og vi fulgte lillebror i barnehagen og pakket resten av gjengen i bilen avgårde til Blindern og underveismammaen med sin (min) inn i margen-for-alltid-tilstedeværelse følte for en gangs skyld at akkurat nå må jeg være litt introvert, litt fokusert på meg selv.

Det var flott. Det var krevende. Det var en engangsopplevelse og jeg må tenke gjennom det igjen og igjen for å huske og få det med meg. Jeg holdt forelesningen fra 1015-1100, deretter var det lunsj med komiteen (altså skjerpet og faglig med da også) og så disputas fra 1215 til litt over tre. Så rundt regnet fem timer konstant, stort sett på beina og faglig fokusert hele tida. Og ved starten av hvert punkt på programmet er det innmarsj, mens publikum reiser seg, og disputasleder i svart kappe, doktorand og komite marsjerer inn. Så litt pomp og prakt er det altså...

Litt "ut-av-kroppen"-opplevelse. Bare tenke, konsentrere seg, svare, helst godt og oppegående - hele tida. Forstå den svenske opponenten. Tilpasse svarene og kommentarene. Være offensiv og vennlig og faglig korrekt. Ignorere kroppen, slitne bein, men passe på holdningen, rett i ryggen....Holde meg selv fast i armene når jeg skalv, slik at ingen skulle se det. Ingen så det, alle sa at jeg var stødig og klar hele tida. Det var krevende spørsmål og innspill - og det ga spennende muligheter for meg. Jeg greide meg bra. Det ble en spennende disputas - sa folk. Det ble en svært god forelesning - sa folk. Takk!!

Og i publikum satt gamle venner og noen gamle kollegaer. Jeg så de kjære kjære studievennene med rødkantede øyne og de kjære nabovennene med blomster og like røde øyne. Kjærestemannen med oppmuntrende smil hele tida, Storebror med Hardyguttene-bok og Veslejenta opp og ned på stolen. Foreldrene mine, stolte og spente, Broren min. Det er jo litt stort da, at de kommer hele gjengen.

Stipendiattida har tildels vært svært tung. Men jeg fullførte. Og jeg er så takknemlig for at jeg fikk ha en slik avslutning - med verdighet.

Slike fine oppsatser sto i auditoriet - og fikk være med meg hjem og pynte opp i gangen, ved siden av loppemarkeds-dekkstolen som jeg slepte hjem i høst...

Så er en liksom på andre sida av denne hindringen, dette ritualet, da. Den samme - men på andre sida. Nå skal jeg finne ut hva det innebærer. I dag har jeg brukt statusen til å vaske ulltøy, gjødsle i hagen og ha en haug med ekstra andreklassinger med hjem....