17. mai-tanker

Mitt forhold til 17. mai har vel gått i pendel gjennom årene. Fra en barndom der 17. mai var blant livets gitte faktorer, med speiderdrakt og flagghilsen om morgenen, hjemmesydd fantasibunad i barnetog på støvete landeveier, en skolegudstjeneste som ingen stilte spørsmål ved og garantert vakker sang ved sykehjemmet før vi skulle hoppe i sekker og spise boller på skolen.... Erklært som en fin dag.

Som ungdom falt en mellom stolene, ikke lenger en gitt plass i toget, ikke helt moro å tusle med mor og far...

Og så mange år med å finne ut av 17. mai som ung voksen uten egen familie og uten en avklart lokalsamfunnstilknytning. Student og Osloboer - men hva gjør man liksom... Det var venner og lange 17. maifrokoster - men jeg savnet også det offentlige fellesskapet - 17. mai kan ikke bare feires i en leilighet, - en må se litt tog og være en del av folkelivet også

Men et år gikk jeg langt og lengre enn langt i solskinnet i Nordmarka, kom steder jeg ikke hadde vært før - fant ikke veien tilbake før jeg endte opp på et 17. maipyntet Årvoll, svett i shorts og ryggsekk en halvtime før jeg skulle møte til 17. maifest på Røa.

Og en gang møtte jeg en dame som målte meg opp og ned og lurte på om jeg var en slik som "feiret" 17. mai, - det lå en klar undertone av mistenksomhet mot en slik nasjonalistisk og overdreven feiring. For hennes del var det eneste moralsk forsvarlige å holde seg unna, dvs. reise en uke til syden hvert år. Vekk fra slikt overdreven søtmomsing og bunadsframsyning og hurramasing..

(og jeg - jeg hadde vel ikke tenkt så mye over om jeg "feiret". Men 17. mai kommer jo hvert år på samme dag, og vi kan jo ikke alle reise til syden den uka, vel - så jeg er nå her, og noe må en jo gjøre. Gå til Årvoll eller noe. Dagen er jo der.)

Nuvel.

Nå er vi på en måte tilbake til det gitte. 17. mai kommer, ungene gleder seg skakke, vi voksne forbereder det som skal forberedes, - og gjennomfører programmet slik det er. Vi har jente ferdig til korsang ved flaggheising om morgenen, vi har verandaflagg og pene bed og småflagg ved porten og blomsterpottene. Når vi har 3. klassing (og det blir jo rett som det er) stiller vi på arrangementsdugnad på ettermiddagen - kakesalg og sekkeløp osv, og når vi ikke har det er vi tog-følgere og passer skolebarn som skal gå den lange festvandringen på Karl Johan og hilse på kongen. Vi ordner is til alle og hyggelig sammenkomst med god mat om kvelden. Det er syriner på bordet og jordbær i skåler og en ekstra skjorte til minstemann kommer godt med...

Og filosofien rundt? Som med det meste ellers - en får være med og prøve å påvirke i den retning en ønsker og mener selv. Dagen har sine tradisjoner - det betyr ikke at en ikke kan skape sine egne og fylle dagen med sitt eget. Jeg synes jo at noe sånt som én eneste felles festdag for et land er noe vi godt kan ta med oss, noe særlig mindre burde det jo ikke være. Det å være med på å påvirke dagen gjelder på alle nivåer, på den overordnede tanken om hva dette dreier seg om - og den mer praktiske konkrete, hva gjør vi, hva velger vi i dag.

Dagen er jo der. Ungene gleder seg. Jeg vil bidra til at det blir en god dag, en feiring for fellesskap. Jeg stryker gjerne noen skjorter og selger vafler på skolen for å støtte opp om en god ramme rundt dette. Det kunne vært noe annet vi styrte og stelte med - noe annet vi sang, noe annet vi kledde oss i - men det er jo ikke det viktigste - det er form, det er pynt, det er utenpå.

Men så hører vi skolekoret synger så tårene spretter, så fotograferer vi pyntede barn på trappa, så samles vi slitne rundt bordet til et fellesskap, så må vi juble med en femåring som klarer å hoppe i sekk, så ser vi syriner og frukttrær blomstre og så skravler vi med naboer og kjente ved potetløpet på skolen, så skuer vi et barnetog og ser en trompetist som får det til - og en utholdende russ som har vært våken i fjorten dager, men allikevel tar korpsjakka over den møkkete russedressen og spiller med i Gammel Jegermarsj...

- Og så er det vår og deilig grønt.