Pengetelling vinner? Om debatt og demokrati.

Rent faglig er jeg mange ting. Blant annet er jeg debattanalytiker. Jeg har brukt mange år på å analysere og klippe fra hverandre debattmateriale og se gjennom og mellom linjer, kategorisere og lete etter grunnbegreper og sannhets- og virkelighetsforståelser i debattene. Trekke dem fram og synliggjøre det usynliggjorte - slik at vi kan diskutere konstruksjonene og frigjøre oss fra dem (hvis vi vil).

Og uansett om jeg kaller det fag, jobb, fritid eller forskning - så har jeg jo dette blikket med meg. Det betyr at jeg slår ganske raskt ned på formuleringer som "Sånn er det bare", "Det må en bare finne seg i", "I virkelighetens verden så må vi...." - eller lignende utsagn. 

For hva som "bare er sånn" - det er det mest varierende i verden. Hva som blir regnet som vesentlige og viktige faktorer å ta hensyn til - det er et historisk og kulturelt foranderlig fenomen. Til og med hva som er virkelig - i betydningen forstått som virkelig -  er et slikt varierende fenomen. En gang i tida var det virkelig for folk at hekser og trolldom var til. En gang i tida trodde man på kvinners begrensede intellektuelle og analytiske evner. Det er klart at vi også i dag lever med alminneliggjorte sannheter som vi en gang kommer til å endre på. 

Det er selvfølgelig artig å gjøre slike analyser. Men det er jo ikke bare for moro skyld. Det mest sentrale med å avdekke sannhetskonstruksjoner og legg dem fram til diskusjon er den demokratiske gevinsten. Hvis vi alle går rundt og tror at ting "bare er sånn" - så holder vi disse fenomenene utenfor politikken, utenfor debattene - utenfor demokratiet. Man diskuterer jo ikke det som uansett er gitt og uforanderlig. 
Men når vi får pirket lenge nok og løsnet en fast og gitt faktor og vist fram at - se her, denne steinen som vi trodde var helt fast og uforanderlig og gitt fra evigheten av, den er faktisk laget av mennesker en gang i tida - se her vi kan diskutere den, vi kan forandre den, vi kan navngi den, vi kan justere verdien på den - vi kan lage politikk av den!

I mellomtida, med faste og løsnende steiner -  gjør vi da som best vi kan. Kjemper for sannheter og verdier og gjør vårt. Men da kan vi ikke bøye oss for tyngdekrefter som er like konstruerte og kultur- og kontekstavhengige av alt annet. Da må vi argumentere for og med det vi tror på.

Når samfunnsdebattene raser rundt hushjørnene i spalter og på nett - så har ulike tilnærminger tilsynelatende ulik tyngde. Vi kan møte et tema med ulike typer faktaopplysninger, orientering om ulike typer konsekvenser eller verdivurderinger f.eks. av estetisk, etisk, helsemessig, miljømessig, sosial, kulturell, filosofisk, sosialpsykologisk, økonomisk, kriminalpolitisk, religiøs art - eller  en haug med andre tilnærminger.

Ingen blir lyttet stort til om de hevder at "Jammen JEG blir så lei meg når det er sånn..." Ett enkeltmenneskes tristhet over en situasjon endrer nothing. Veid opp mot hverandre gis ulike typer argumenter ulik type vekt og dette påvirker debatten og beslutningene.

Men ett sett argumenter skyver alle andre tilnærminger av banen i så godt som enhver debatt. Det er pengetellinga. Pengetelling er alltid det nærmeste du kommer et "sånn er det bare"-argument. Hvis noe kan settes opp i et økonomisk regnestykke der ett alternativ er enten er dyrere eller mer økonomisk innbringende enn det andre, så trumfer dette andre typer argumenter - nesten alltid. Miljømessig skadelig - men økonomisk gunstig - javel. Usikre sosiale konsekvenser - men sikker økonomisk gevinst - javel. Folkehelsestressgenererende - javel, men det blir høyere Bnp, så da så...

Midt i diskusjoner der viktige spørsmål drøftes, der ulike verditilnærminger brynes mot hverandre, kan slike pengetellingsargumenter komme inn fra sidelinja - og så stilner den øvrige debatten. Trumfen er lagt på bordet. "Sånn er det bare." Det blir meningsløst å diskutere alternativer når noen allerede har regnet ut det rette svaret.

Og hvis vi alle sammen godtar dette som premiss - at pengetelling er det avgjørende argumentet i alle sammenhenger - ja da har vi gjort alle debatter enkle (og veldig firkanta) for oss selv.

Og hvis du nå leser dette og har lyst til å si at "Jammen, Guri, sånn er det da bare". eller - "De fleste lever faktisk i en økonomisk virkelighet" - så si gjerne det, det er lov (Men husk at da følger jeg ekstra med....). 

Og så føyer jeg til at det er like sant at "sånn er det da bare" at vi også lever i en etisk, estetisk, miljøbasert, kulturell, psykososial osv sammenheng.
I respekt for dem som virkelig er på et eksistensminimum, der pengetelling er et avgjørende middel (men fortsatt et middel) for hver dags overlevelse, så vil jeg hevde like sterkt og sånn-er-det-bare-påståelig at pengene slett ikke definerer hele livet vårt og alle beslutningene våre av seg selv.
Det er noe vi eventuelt velger. (Og stort sett velger vi det jo ikke, når det virkelig gjelder. De største beslutningene i livet ditt - var de basert på økonomi, lønnsomhet, avkastning? Valget av livsledsager, valget - eller ønsket - om å få barn. Eller det du virkelig kjemper for, gråter over, lengter etter - og det du blir virkelig glad eller ulykkelig av.... Vi telte oss ikke fram til det, ikke sant? )

Penger er kjempeviktig - fordi det er sentrale virkemidler for andre mål. Det er de andre målene, de andre verdiene vi må diskutere - og så må vi vurdere midlene og mulighetene for å realisere ulike mål. Der er penger viktige. Men noen ganger bør vi velge det dyreste fordi det er det viktigste - eller vi bør velge vekk det dyreste fordi noe helt uten tallbasert verdi er viktigere. Da må vi bruke andre argumenter. Da må vi la andre tilnærminger få likestilt verdi i debattene som pengetellingene.

OG det er jeg rett og slett litt bekymra for om vi har glemt, som debattmiljø, debattkultur og demokrati. Glemt at det egentlig er de andre tingene vi skal diskutere. Mene det ene og det andre og for og imot, høyre og venstre og midtimellom.

Og så bruke pengene som midler. Ikke som mål i seg sjøl og målestokk for alt.

Fredagstanker: Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål - frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester - hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne - eller hoppe i Holmenkollen - ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge - og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige - til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar - når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen - da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet - langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser - så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt - vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn - alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges - og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle - og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering - nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være. 



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel "Mer biologi. Mindre frihet." i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.




(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Dagens tekst. Om hvorfor vi blir så opprørt over pengebruk og barn.

Min kommentar og analyse av debatten om pengebruk, merkeklær og barn. På "trykk" på NRK Ytring i dag. 

Her er den opprinnelige teksten. Den er littegranne lenger - Ytring kortet litt og delte opp litt, greit nok. Og så du det flotte bildet de brukte - av han kjekke femtitallsgutten i nye bukser!

Løft blikket! Hvorfor blir vi så opprørt over pengebruk og barn?

Noen har oppdaget at det finnes kjempedyre barneklær å få kjøpt, og at dyre merkeklær til barn faktisk går unna i butikkene.

Dermed er debatten i gang. Er det galt eller greit med dyre merkeklær til barn? Og folk mener og mener. Noen mener at dette er forkastelig og bortkastet og noen mener at dette burde ikke andre mene noe om, for de som har råd kan vel bruke penga sine som de vil. Og det kan de jo; det har de alltid gjort. Men vi kan vel snakke om det allikevel?

(Straks får vi også årets debatt om adventskalendrene, om de er for store, for dyre, for hjemmelagede eller for kommersielle – eller om de påfører andre foreldre dårlig samvittighet.)

Det grunnleggende spørsmålet her er jo hvorfor vi blir så opprørte av slike saker?  Hva kommer det av at pengebruk eller annen form for ekstrainnsats på barnerelaterte saker blir så omstridt, så kritisert, her i et land som er preget av så stor overflod og velstand sammenlignet med bortimot alt annet både historisk og globalt? Der voksne stadig bytter telefoner og betaler dyrt for andre forbruksgoder. Der det brukes penger på alle kanter i bøtter og spann. Det burde jo være logisk at i et slikt land, fylt av melk og honning, så drypper det både honning og dyre boblejakker på de søte små.

Vi opplever ingen tilsvarende intens debatt om utslag av voksenforbruk, om biler og vinflasker og weekendturer og dyre støvletter. Men når det gjelder barna, så tar vi av. Noen angriper og noen forsvarer seg, og stor intensitet er det fra begge sider. Til dels kan vi forklare dette med den evige Janteloven som vi visst aldri kan frigjøre oss fra; individualisme, velstand og valgmuligheter til tross – så skal du fortsatt ikke tro at du er noe, du er ikke bedre enn oss som kjøper billige boblejakker! Så kom ikke her!

Men det er faktisk et enda mer overordnet perspektiv her. Vi trenger å løfte blikket og ta inn over oss at nettopp denne synlige uroen, forsvaret og angrepene i forhold til ekstravaganse og «for mye» for våre barn, den representerer en mer grunnleggende uro. Det er vår uro overfor framtida. Barna representerer framtida for oss alle. Den framtida som ungene våre og naboens unger skal leve i og ta ansvar for også om femti og seksti år. Den måten vi oppdrar barna våre på i dag, både som foreldre og som samfunn, marked, kultur og demokrati, den preger de perspektiver og de valgmuligheter og den etikk disse barna møter framtida og sitt eget voksenansvar med.

Derfor reagerer vi så sterkt. Fordi vi bærer på denne grunnleggende uroen.

Denne uroen er ansvarlig. Den er nødvendig. Når vi er urolige for framtida til dagens unger – så er det noe viktig på gang. Da kan det virkelig være på tide å stoppe opp og tenke seg om en gang til. Når vi blir så opprørte og urolige – eller eventuelt så defensive på forbrukets vegne - så mener jeg at dette stammer fra en slags felles uro over hva slags utrustning vi egentlig gir barna våre for å håndtere ei ukjent framtid. Ei framtid der vi jo alle forstår at det kan stilles flere krav enn at de kan dra kort og handle på nett.

Noen mener det er moralisme å diskutere barn og forbruk. Gjerne det. Moral er til for å brukes. Og vi kan faktisk godt diskutere det moralske ved høyt forbruk. Fråtseri var som kjent en av de opprinnelige dødssyndene. Mange av oss i dette hjørnet av verden ligger dårlig an, hvis det er tilfellet. Men da må vi naturligvis diskutere forbruk totalt sett, ikke bare knyttet opp mot barn.

Det er ansvarlig å være skeptisk til det høye forbruket vi ligger på i dag her i vårt rike hjørne av historien og kloden. Både for voksne og barn. Det å vasse i rikdom gir på ingen måte en moralsk rett til å forbruke mer og mer til seg selv. Vi må som foreldre og som samfunn ta stort og tungt ansvar for å skape både en barndom og en framtid som er bærekraftig for våre egne og resten av verdens barn.  Den veien går ikke gjennom de dyreste boblejakkene og rekordstore julepresanger.  Men heller ikke gjennom det enda større voksenforbruket. 

Løft blikket! Hvorfor blir det så mye bråk om pengebruk og barn?

Det brukes penger i bøtter og spann her på berget. Men når det dreier seg om barn, for eksempel merketøy eller kalendergaver - da reises det bust og debatteres for harde livet. Hvorfor? Hva ligger under? Er det bare Janteloven som aldri slipper taket - eller er det et mer grunnleggende spørsmål, en mer grunnleggende uro som gjør dette så betent?

Det skriver jeg om på NRK Ytring i dag - les her.

shoppestopp - eller ei?

Jeg synes det er morsomt å lese om shoppestopperene. Noen lager et skikkelig prosjekt av det, setter seg mål og spilleregler - ett år uten shopping - med eller uten unntakstilfeller. Noen lager heiagjenger og lag - eller konkurrerer mot en venninne.

Og det kommer mange bra erkjennelser og opplevelser ut av dette. For eksempel oppdager noen at det finnes mye allerede der i skapene. Eller en får låne og arve av venner og naboer. Kanskje kan en se hvor mye tid en sparer. I hvertfall hvor mye penger en sparer.

Alt dette er både bra, lærerikt og vel verdt å applaudere.

Men jeg er ikke en shoppestopper. (Jeg er vel veldig langt fra en shopper også, det må vel innrømmes.)

For meg - når jeg skal tenke over kjøping og ikke-kjøping og alle alternativene i min administrasjon av eget og familiens liv -  blir shoppestoppinga for mye en lek eller et stunt - en kortvarig prestasjon. Se om en greier det. Se hva som skjer. Få det til! (og som sagt, det er bra det!)

Jeg jakter på en mer langsiktig modell, en mer bærekraftig løsning - en måte å tenke på som kan vare. En måte jeg - og vi - kan tenke på og leve etter på sikt. Også hvis vilkårene blir endret og begrensninger i kjøpinga blir mindre selvvalgt, enten pga endringer som påvirker tilbud og muligheter omkring oss - eller endringer som gjør kjøpekraften her i huset betydelig redusert.

Det jeg er opptatt av i dag - i et liv med mange muligheter er:
- ikke kjøpe for "å kjøpe". Kjøping er en nødvendighet - ikke en hobby. Det er ganske lett å innarbeide som vane. Og det er deilig. Bare gå og gå forbi alt mulig. Rett fram til det jeg egentlig skulle ha.

- ikke la oss lure av "siste modell-er bedre-argumentasjonen". Har vi noe - så har vi. (Vi har Norges eldste og minste tv - påstår vi, 14 tommers fra 1996. Men den virker... så vi har...)
- Hele tiden vurdere om det finnes løsninger på våre behov som vi kan løse ved å lage selv, reparere noe, skaffe oss noe brukt - eller kanskje greie oss uten.
- sette ønskene på en ønskeliste. Det kommer juler og bursdager for oss alle. (Jeg ønsker meg nå et tørkestativ som går i høyden. Et som kan plasseres ved siden av klebersteinsovnen og stå der hele vinteren!)

Men jeg kjøper når vi trenger noe. Jeg skal greie dette hele livet. Da må det noen ganger kjøpes noe.

Jeg har unger som vokser som uvær og vi bor i Norge med allslags vær. Det blir noen skopar og støvlepar i året. Det står jeg for. Ungene mine går i vinterstøvlene sine halve året, og de arver videre i søskenflokken så godt det går. Vi voksne har stort sett stabil størrelse og kan bruke det vi har.
Jeg stopper ullsokker og ullundertøy så lenge det går. Så bruker jeg de mest fillete trøyene og klipper lapper til albuehullene til de nest mest slitte trøyene. Og syr om resten til tynne ullhalser som varmer godt. Men til slutt en gang - så trengs det noen nye stillongser og trøyer, faktisk. Og da kjøper jeg det. Boblejakker og boblebukser og regntøy også.Og så reparerer vi og arver videre på det også.

Vi finner fine ting på loppemarked og Fretex. Og da kjøper vi. Ingen stopp gjelder da. Men vi prøver å ikke ha for mye av noe. (Bortsett fra bøker - men det blir det vel egentlig aldri for mye av, hvis vi ikke bryr oss om at det står dobbelt i bokhyllene.)

Jeg syr og strikker. Jeg strikker alt av ull-småtøy til alle, luer, votter, halser, leggvarmere, ullsokker... Jeg har sydd mye barnetøy de siste åra. Mest til datteren i huset. Det gjør jeg fordi det er moro og fordi det gir meg viktig kunnskaper og ferdigheter. Det er ikke gratis - jeg kjøper jo stoff og garn. Men det er stort sett rimeligere enn kjøpeklær uansett. (og ja - det er fordi jeg mener at det er feil å regne "jobb-timelønn" inn som et vurderingskriterium i forhold til hjemmeproduksjon. Det er en annen bloggpost.... kommer, kommer.)

Så ja - vi kjøper. Men vi prøver å organisere kjøpinga vår slik at det dekker våre nødvendige behov, på en måte vi synes vi kan stå for - over tid, nøkternt, bevisst, forsvarlig. Det er ikke et kortvarig prosjekt.

Har du prøvd noen shoppestoppeprosjekter - eller shoppebegrensninger?

gjøre det sjøl!

Det er godt å gjøre ting sjøl. Det gir en valgfrihet og uavhengighet.

Det gir en mulighet til å velge tid (tid ganske fylt av   nettopp disse gjøre-sjøl-oppgavene, riktignok) - framfor penger - i en del situasjoner. Dette valget gjør det også mulig å velge tilstedeværelse, et familieliv som ikke bare er en kabal der alle tidspunkter og alle steder alle skal og må være  strever med å få plass i døgnets og ukas timer.

Vi er sterkt integrert i en kapitalistisk økonomi, der spesialisering og kjøp av varer og tjenester står sentralt.
Men selv i denne situasjonen, sterkt integrert, med lett tilgang til Rema og Biltema og XXL og mye annet - så er dette en vei vi ønsker å gå. Vi ønsker å klare mer sjøl. Lære oss grunnleggende ferdigheter. Lage selv og reparere selv. Øke dette feltet i livet vårt. Og formidle det videre til ungene. At de ser at dette er vanlig - at en gjør ting sjøl.

Det blir mindre handling av det. Det blir mindre forbruk av det. I perioder blir det kanskje mindre skatteinnbetaling også, fordi vi kan greie oss på lavere stillingsprosenter. (Sorry, finansminster.)

Men det gir oss ferdigheter. Det gir oss valgfrihet. Det gir oss  hverdagsprodukter vi står for selv. Det gir mindre belastning på miljøet.

Og så tror jeg på at det gir ungene mine en valgfrihet i ei ukjent framtid, ei framtid som ikke bare kan dreie seg om å taste koder og dra kort....

Det er en rikdom å ha et valg

- Du mamma.....

En klassevenninne hadde spurt om vi er fattige? Siden fjerdeklassingen vår ikke har mobiltelefon og ungene går i hjemmestrikkede luer/sokker/votter - og til og med noen hjemmesydde klær. (For ikke å snakke om at vi har "den minste og eldste tv-en" i Norge!) Da måtte vi jo le...

Vi er privilegerte. Vi har et godt hus å bo i og trygghet for at vi har nok mat hver dag og varme senger å legge barna våre i. Vi har langt mer av materielle goder enn familier i mange andre deler av verden. Vi har klær og bøker og leker og dill og dall. Mer enn nødvendig. Og ungene våre får gå på skole, får vaksiner og nødvendig helsestell - vi er virkelig heldige.

Og så er vi så heldige at vi har noen valg. Vi kan velge at ikke begge voksne må ut og skaffe mer penger hele tida. Vi kan velge å la være å kjøpe en hel masse ting som finnes der ute, som kunne blitt kjøpt av oss, men som vi kan velge om vi synes vi egentlig trenger. Vi kan velge å lage noe selv og reparere det vi har. Vi kan velge at nå vil vi bruke penger på å dra på teater alle sammen, eller disse bøkene vil vi bestille. Eller velge skogen framfor lekeland.

Vi har valg. Det er en stor rikdom som vi er takknemlige for - og som jeg håper vi klarer å opprettholde gjennom å gjøre kloke og nøkterne og glade valg.

De hjemmesydde-/-strikka klesplaggene handler mest om at dette liker jeg å gjøre (og det liker vi alle å bruke, men vi har jo kjøpeklær også!). Det er meningsløst å tenke timebetaling når en lager klær til egen familie. En må tenke på de tilleggsgevinstene en får i stedet - en får være kreativ, en lærer noe nytt, en kan lage noe som er (forhåpentligvis) slik en ønsket seg (en lilla lue, en ny kåpe), og tilstedeværelse - det er en voksen i huset når noen kommer hjem..., på hodet over knappenålene....

I går ble det i hvertfall ferdig kåpe til ei fornøyd jente her i huset.....

Leave those kids alone! (Idle parents)

Wow! Det heter visst noe dette vi driver med!

Det viser seg jo at jeg (til tross for meget mange år i feltet...) ikke har lest alle slags "oppdragelsesbøker". Jeg tror vi stort sett prøver å tenke sjøl her i huset.

Men i Aftenposten i dag ser jeg jo at det vi driver med er noe så fint at det faktisk omtales med et navn. Og da blir det jo lettere å snakke om

- at vi organiserer veldig lite for ungene. Vi lar dem ha fri til leketid, surretid, finne-på-tid, søskentid, rote-lage-tid.... (Men det finnes plikter som må gjøres)
- at det er langsomme-myldrehelger, der vi ikke skal noe, men der det alltid skjer noe. For kreativiteten kommer når det er plass til det.
- at vi ikke sier ja til alt som presser seg på fra forbrukshysteri og massemedia

- at vi tok de store ut av SFO for to år siden, de trengte de rolige ettermiddagene hjemme. At Lillebror også kommer rett hjem fra skolen de aller fleste dagene i uka av samme grunn
- at vi jobber ulike former for deltid og vektlegger tid framfor penger
- at vi prøver å  legger til rette for hjemmebasert arbeid for en - eller to voksne. Det gir tilgjengelighet og frihet for barna - de kan ha fri og finne på noe uten at det må forhåndsorganiseres.

- at det er meget lite tv- og datatid her i huset, og at tv-en aldri står på "av seg sjøl", bare når vi bevisst velger et program.
- at ungene ikke utstyres med smart-telefoner og I-pader og DS-er  og blablabla....
- at det aldri er morgen-tv i helga for å passivisere og lage "ro" (vi voksne sover lenge, ungene sover eller leser på senga, lillebror hører lydbok... det er fred og ro uten tv, mye mer enn den gangen vi trodde dette var løsningen)

- at vi ikke kjøper nytt når vi har noe. At vi prøver å lage selv og reparere det vi har.
- at vi er svært dårlige kunder på lekeland, lekebutikker og lignende - men svært gode brukere av skogen vår, biblioteket og egen hage.
- at det alltid er tilgjengelig "lagesaker" (garn, papir, maling, snekkerutstyr...), spill og masse bøker
- og at det er ganske mye "lykkelig kaos" (sitat fra "Idle Parents' Manifesto") - fordi alle har så mye de finner på her hjemme til en hver tid.

Så ser jeg at vi (kanskje) skiller oss fra for eksempel "The Idle Parent's Manifesto" ved at vi også legger mye vekt på å gjøre arbeid sammen. Vi har hus og hage, og til og med et gammelt hus til to timer unna, som vi jobber sammen om. Vi lager mat og tar ansvar for hus sammen. Vi krever innsats og samarbeid av ungene og lar dem lære å gjøre ting sjøl. Vi lar ungenes innsats telle. De måker snø fordi det trengs - ikke bare for å "leke", de skifter på sengene fordi det trengs. Skikkelig barnearbeid.

Jeg strever også litt med noen av betegnelsene som brukes på denne tenkemåten. "Minimalist-foreldre" skriver Aftenposten. Vel, vel. Såvidt jeg vet er det bare én kvantitativ måte å være foreldre på - og det er hundre prosent. Døgnet rundt. Livet rundt. Jeg klarer ikke helt kalle meg minimalist-forelder. For vi lever et fullt og rikt liv. Men jeg skjønner hva de mener - som kvaltitativt begrep, som referanse til hvordan vi gjør det - ikke hvor mye vi er foreldre. Nettopp at vi ikke skal styre og organisere alt - men la ungene leve, utvikle seg, surre rundt, skape et liv, bli og være seg selv.

Begrepet "idle" er også litt problematisk - referansene til å være lat, umotivert osv.... forstyrrer litt. Men igjen - jeg forstår hva Tom Hodgkinson mener. Og begrepet samsvarer med min argumentasjon for å gi ungene mine muligheter og frihet - uten at jeg har rett til å erklære mål for deres liv.

"Slow parenting" passer meg kanskje litt bedre. Sakte. Tilstede. (Altså hundre prosent, for jeg er alltid mamma, men jeg gjør ikke alltid noe i retning av eller med eller for ungene.)

Tilstedeværelse og frihet er mine slagord.

Ha en god og fri helg! (Her snør det, men vi kan jo drømme om vårdager som på bildet ovenfor. Barnearbeid i hagen!)

basics

Jeg tilbringer mye tid som skrivedame. Forsøker å skrive vesentlige tekster. Har til og med jobb og lønn og pensjonspoeng og de greiene der som skrivedame om dagen. Skriver og leser og tenker - forsøker å gjøre en klok jobb. Grubler og strever. Kommer i land innimellom. Kan levere og gå videre. Nye skriveøkter.

Bloggen er også et skrivested for meg. Jeg vil gjerne at lesere skal sitte igjen med noe når de har vært innom her. At dette skal være et sted en "får" noe. Gjerne en tanke eller to. Om livet. Om alvor. Om mening. Om hverdag. Det lette og hverdagslige har også sin vesentlige plass i livet. Alt kan ikke være tungt og alvorlig.

(Men det blir jo ikke så mye neglelakk-tips her, da...  )

Jeg gruer meg til i morgen. Jeg vet at mange gjør det. Denne rettssaken - denne saken - er fylt av skrekk og gru. Det er verst for dem som har levd med sorgen i alle disse månedene. Vi andre har "bare" skrekken. Vi må hjelpe hverandre denne tida. Jeg kommer til å skrive om det.

Men også om resten av livet, det livet vi skal og må og vil leve. Holde på det grunnleggende. Må holde oss fast.

Helgene er "back to basics" her i huset. Det grunnleggende. Det gitte fellesskapet. Oss nærmeste. Den rolige tida, med færre frister, mer ro. De lange måltidene. Prosjekter i hus og hage. En tekanne til. Hver sin bok og arm-i-bein-langflate i sofaen. En tur. Vi har hverandre og vet hvor vi hører til.

Og loppemarked! Vårt eget lokale her i grenda. Den halvårlige store begivenheten. Denne helga! Småtassene med lommepengene sine - kjøper skatter for sine opptelte kroner, småbiler til storebror, pyntedillogdall for vesla, et spill i tusen biter til lillebror. Treffe kjente. Lokalsamfunnsskravling på hjørnet.

Og nyttige og festlige funn. En stor haug med nygamle barnebøker, spesielt til de to lesehestene på ti og åtte. Hardygutter og frøken Detektiv, Kulla-Gulla og Bobseybarna. Evi Bøgenæs og Annik Saksegaard. Det er en gullgruve - en leseskatt å glede seg til framover. Det trengs. Her leses det enormt!

Her er vi vel på typen "festlige  funn". Jeg bestemt meg for at det er morsomt. Seks frukttallerkner og et fat. Fargerikt i underveis-heimen...

Og så dette funnet, da. Et fantastisk skrivebord - så gull-retro som det kan være. Og siden ingen av ungene trenger eller har plass til det akkurat nå - så er det til meg. Som sybord. Erstatning for vaklevorent bord med bukk og plater. Skuffer og hyller er det også.

Og så litt nygamle stoffbiter til nye syprosjekter. Og en vinterjakke til mor, noen barneklær, noen klær til omsøm, to par skøyter å vokse inn i.

Basics. Ting vi trenger og bruker. Ting som har vært andres og kan resirkuleres i våre liv. Vi tar vare på og fører videre. Dette liker vi. Det er enkelt og hverdagslig. Men det teller. Og det er en stor glede for meg å registrere at denne tankegangen er en selvfølge for ungene mine. Ting tas vare på. Gis videre. Sirkuleres og resirkuleres.

- en kan jo greie seg uten også

Å - dette var inspirerende. For Mammadamen skriver om gadgets to keep or to lose - og det er artig for dem som trenger å ta slike vurderinger. Og jeg - jeg får et skikkelig utenfra-perspektiv på alt jeg greier meg uten, og greier meg greit uten. For dette er liksom ikke min debatt, ser jeg - og så er jeg visst voksen nok til å ikke bli bekymret for at jeg ramler utenfor, men blir heller litt fornøyd...

Supert med nyttig teknologi. Men det går jo fort i kommunikasjonsteknologisvingene for tida, da. Hvor mange dingser trenger man egentlig - for å kommunisere? Hvor mange dingser trenger man for et godt liv?

Og jeg tenker jo videre, for tekniske dingser er jo så mangt - - for storegutt her i huset blir lang i blikket når vi går forbi snøfreserene og de digre gressklipperene på den lokale Jernia-butikken. Og får samme beskjed, vinter og sommer - at det må han gjerne ønske seg, men Mamma og Pappa synes ikke vi trenger slikt utstyr i våre vesle hage. Vi har måkespade og gammeldags hånddreven rullegressklipper. Og i høst gikk tørketrommelen i stykker, helt i stykker. Den ble anskaffet da nummer to kom og huset rant over av vaskekluter og baby- og småbarnstøy. Gull verdt. Men så tenkte jeg - 5000 kroner for en ny en er ganske mye det også. Et ekstra tørkestativ ordner det meste - og om sommeren henger vi jo alt ut. Så greier vi oss uten det også.

Og så vår gamle 14 tommers klumpe-tv fra 1996..... Det er jo en antikvitet! I tillegg har vi bare NRK, i tre varianter. Vi er så urgammeldagse at vi burde jo stilles ut på museum! Men vi har en CD/DVD-spiller altså - og den virker noen ganger, så ungene får se film på lørdagskvelden.

Og så greier vi oss uten kaffemaskin, lager verdens beste kaffe på IKEA-presskanne.

Men hva har vi, da? (Joda pc og digitalt kamera, det er i heftig bruk) - Hyllene fulle av gammeldagse bøker lagd av papir, møblene er fra alle generasjoner, barnetegninger på veggene, lego og tegnesaker og andre lage-saker i enorme mengder, - og en hage med kriker og kroker og spennende vekster og lekehus og huske, et halvgammelt hus som aldri blir helt ferdig - og hemmelig hytte bak kirsebærtreet - og skogen med alle sine eventyr ganske nær.

Jeg er ikke noen anti-teknologi-freak, dingser er bra til sitt bruk

- men jeg synes det er så deilig med alt en greier seg uten!

Mindre å fikse, kjøpe, reparere, erstatte, bytte batteri i - og mer tid til resten av livet....

venting - en verdifull kunst

Innen psykologien lærer vi om utsatt behovstilfredsstillelse. Det nyfødte barnets skrik vitner om et menneske som ikke kan vente - som må ha mat nå, omsorg nå. Og det skal den lille få. Tidsnok kommer ventingen.

Men så utvikler vi oss, utvikler tidsbegrep, får oversikt over kulturelle mønstre, disiplineres av oss selv og andre - og lærer oss å vente, forhåpentligvis.

For det å vente på noe godt er en rikdom i seg selv. Lengselen etter det uoppnåelige eller sorgen over det tapte er noe annet. Men å vente på noe godt som (kanskje) kommer, gir det gode en større verdi og gir også ventetiden en verdifull dimensjon, en glede i seg selv.

I mer økonomisk knappe tider var kanskje venting lettere forklarlig. Det ga seg selv. Manges økonomi er i dag endret slik at mange ønsker kan oppfylles umiddelbart, "- en sjokolade her, et tegneseriehefte der, så fine klistremerker, og den genseren passer akkurat!" Forbrukskarusellen snurrer raskere. Hvorfor vente til helga eller til jul - når vi kan gjøre det nå, spise det nå, kjøpe det nå....?

Tapet av ventetid, glede-seg-tid, ønske-seg-tid er et reelt tap. Mener jeg.

Det er ikke stusslig og fattigslig å måtte vente på jul og bursdag og helg, måtte skrive ønskelister, måtte spare ukelønn for å samle opp til en høyt ønsket lego-trailer (det gjorde Storebror her i huset nylig, uke for uke telte han over til det var nok - en stor, stor dag!).

Tvert i mot: Det gir det ønskede en større verdi. Det blir verdt å vente på. Slik blir det store drømmer og ønsker - og store gleder.

Vi går snart inn i adventstiden. Advent kommer av ankomst, - det vi venter på er en ankomst. Vi får legge våre egne innhold og verdier i hva vi venter på, hva som skal komme. Men vi teller ned. Adventskalender og adventsstake er symboler for å telle ned, for å dele opp ventetiden og tydeliggjøre den - og dermed gi den en egen verdi. Tradisjonelt var den kristne adventstiden en fastetid, virkelig en tid for å vente og utsette behov. Min adventstid velger jeg å la være preget mer av skapende forberedelser og rikdommen i dette. Vanlig hverdagslig nøkternhet ligger i bunnen, men ventetiden skal vi bruke til å glede oss.

Adventskalendre kritiseres også for å være for preget av forbruk. Vi kan huske på hva de egentlig symboliserer - en nedtelling, som nellikspikrene som tas ut av appelsinen en for en... Vi skal ikke "slå i hjel" den julegleden det er å gi og få presanger med overlessede adventskalendre, - men heller ikke ha dårlig samvittighet for å gjøre en glede ut av nedtelling i en mørketid. Og vakre kan da også adventskalendre være - i likhet med adventslysestakene. Jeg viser våre en annen dag...

I min egen barndom skulle alt ventes på til jul. Ingen stjerne i vinduet før lille julaften. Ingen klementiner før den 24. desember. Alt kom natt til julaften og julaftens formiddag. Fra lilla til rødt og sju slag på noen timer. Det skulle nok fastes og holdes igjen på både pynting og smakebiter av julebaksten den gangen.

Så streng er jeg ikke. Akkurat nå gleder vi oss jo til helga når stjerner og lys skal tennes!! Så godt, så godt er det at vi har adventsstjernene lysende i vinduene og lysende småtrær i hagene nå i mørketida. Det fyller ventetida med mer godhet og glede. Og vi smaker mens vi baker. Og gleder oss.

God novemberdag til deg.

bortskjemte tider?

Samtale med andre småskoleforeldre. "Ja, dette blir noen bortskjemte unger!" Humre, humre.

Jeg snakker med andre foreldre med barn på alder med mine som ikke vet hva de skal gi sine egne barn til bursdager. For de har jo "alt" allerede.

Og da undrer jeg meg litt.... Det er sikkert mulig å bruke uttrykket "bortskjemt" om både den ene og andre gruppen eller generasjonen av barn. Vi lever i grunnen i en bortskjemt tid og i et bortskjemt - og tildels naivt - hjørne av verden og historien. Slik sett er det ikke rart at barna er som det samfunnet de vokser opp i. Men hvem sitt ansvar er nå det? Vi kan vel ikke lempe det ansvaret på barna riktig ennå. Det er faktisk vårt...

Så da er jo motspørsmålet - vil vi dette? Vil vi at barna skal være "bortskjemte" (hva nå det betyr, da!)? Eller betyr den litt beklemte humringen at dette synes vi egentlig er litt feil... Det er ikke et ideal i hvertfall.

Men da må vi gjøre noen andre valg for våre barn.

Det er vi som velger.

Som jeg pleier å si til mine når de faller i staver over leketøyskataloger - "Det er lov å ønske seg alt, men en kan jo ikke få alt". Og det synes de jo er rimelig.

Jeg forstår ikke hvordan det er mulig at en sjuåring har "alt", slik at ikke en gang foreldrene klarer å finne på noe dette barnet kan få til bursdagen sin.

Men det er nå ikke opp til meg å forstå alt heller.

Men jeg tror at dette er nok en av utfordringene ved å leve i en tid preget av en (i historisk og global forstand) ufattelig rikdom. Der så mange valg er mulig. Der så mange ønsker kan realiseres.

Det er utfordrende å oppdra barn i en slik velstand. Oppdra til ansvarlig forvaltning, etisk bevissthet, nøkternhet og ansvar. Hvis det er et ideal, da....

Og - så fortjener barna våre at vi skjenker framtida en tanke - barnas framtid - tror vi virkelig at den vil være preget av fortsatt økonomisk vekst inn i uendeligheten? At alt fortsatt kan kjøpes. At en kan ønske og kjøpe og holde på? Eller vil framtida kunne stille andre krav til våre barn, kreve andre evner og ferdigheter for å mestre livet sitt.

Er det noe annet vi skulle gitt dem på veien?

Vil vi velge det?

Eller er vi så begeistret for vår egen velstand og vår egen voksne bortskjemthet at vi glemmer at andre tider kan komme?

velge i overfloden

En av de største utfordringene ved å ha barn i dag - og også ved å være barn og vokse opp i dag - i dette historisk og globalt sett ekstremt velstående hjørnet av verden.... - er å forholde seg til den enorme overfloden av tilbud, muligheter, aktivitetstilbud og underholdningstilbud, alle informasjons- og kommunikasjonsmuligheter og alt som finnes av potensielle ting som kan kjøpes og eies - og alt annet som det renner over av...

Det er en slik uendelighet av mulige valg. Og det er naturligvis et stort privilegium, men samtidig også et stort ansvar. Det er et stort ansvar å være menneske og være forelder til små mennesker som skal vokse opp og lære seg å forvalte og håndtere overflod og valgmuligheter i et slikt omfang.

Vi kan ikke si ja til alt. Det er ikke et gode å gi barna alt. Det er ikke et gode å være med på alt, eie alt, se alle filmene, ha vært i alle opplevelsesparkene.

Jeg tror en hovedutfordring og en hovedoppgave for oss foreldre i denne situasjonen er å tørre å holde igjen. Tørre å gjøre valg. Si at vi velger dette og dette - men ikke alt det og det.

Alle velger sin vei. Jeg vet ikke det rette for andre. Jeg tror vi her i huset er en familie som "holder igjen" mer enn gjennomsnittet. Det er en vanskelig balansegang til tider. En vil jo heller ikke at egne barn skal føle seg utenfor.

Men vi er alle med på å lage normene for hva som er riktig - og hva (og hvem...) som "faller utenfor". Dette er ikke gitt en gang for alle. I dagens mangfold og overflod må det derfor være en unik historisk mulighet for oss som fellesskap å definere mangfold som en felles norm!

Det er mange måter å leve på, det er mange ulike valg som alle er helt ok. Vi har mange valg - og vi gjør mange valg. Det gjør oss til en viss grad forskjellige, og livene våre varierte, og deler av oppvekstvilkårene til barna våre varierte - men det behøver ikke bety at noe er riktig og normalt - og noe er utenfor. I stedet gjør det våre egne liv tydeligere.

ting, del III

I et liv preget av stor knapphet, er en enkel livsstil og tydelige prioriteringer av ressursene på mange måter enklere. Mer brutal, men enklere. Valgene er nødvendige og gir seg ofte selv.

I overflod, der en aldri er redd for morgendagens måltider eller neste par sko til voksende barneben, blir valgene mer utydelige. Kanskje det er vanskeligere å se at vi faktisk velger, når det er så mye som blir valgt hele tida.

For hva er valgene? Hva er mulige alternativ til mer kjøping, flere og flere ting?

Jeg vil skissere noen alternativer. Valgene vi tar er individuelle og varierende. Og vi får ha respekt for hverandres forskjellighet.

Ting versus tid. Mengden og standarden på ting er utskiftbar med tid, på så mange måter. Hvis en kjøper færre ting, eller dropper å bytte ut helt greie ting med litt fiksere og fjongere og mer oppdaterte "ting" hele tida.... - så kan en kanskje jobbe mindre? Tjene færre kroner og dermed flere timer. Timer som kan brukes til å rett og slett ha tid. Ikke dårlig tid - men tid. Eller en kan jobbe i vei, men bruke mindre tid på all den kjøpinga, og alt det andre som hører til å skaffe så forferdelig mange ting. Dermed - mer tid. Hvis det er av interesse. Det er det jo for mange. Et paradoks i grunnen hvor mye folk investerer i ting og tang og hus og hytter osv- og så har de så lite tid til å glede seg over å være der....

Ting versus sparing. Rett og slett ikke bruke alt nå. Spare til noe annet. Eller til seinere. Eller til barna, pensjonsalderen eller lignende.

Ting versus å gi. Kanskje noen eller noe her i verden trenger overskuddet ditt bedre enn deg. Kanskje det kunne være godt å formidle noe av overfloden til et formål som du synes er viktig, til noen problemer du gjerne vil være med på å løse - litt....

Ting versus plass. Dette er beslektet med tid ovenfor. Færre ting, mindre styr med ting, færre ting å lagre og organisere og holde orden på - frigjør både tid og plass. Kanskje har du bedre plass enn du tror?

Ting versus ting jeg virkelig setter pris på. Prioritering og valg framfor å henge med på alt...ha alt. Vi skal kunne sette pris på ting. Det er på ingen måte noe galt med det. Alle gjør sine valg. Men kanskje det er godt å faktisk gjøre disse valgene. Se at dette er viktig for meg - men ikke det der....

Ting versus indre klarhet. Dette er ikke så metafysisk som en skulle tro - og det henger jo sammen med tid- og plass-resonnementene ovenfor. Færre ting, færre ting å ordne opp i, kan - jeg understreker kan - gi rom, tid, mulighet for å tenke tanker mer ut, bli tydeligere overfor seg selv, kjenne på egne verdier og egne meninger, bli tryggere i seg selv. Kan. Hvis vi tør. For det er jo også noe med det forbruksfokuserte mylderet vi lever i - at det er så lett å glemme å tenke egne tanker, en bare henger med på alle kravene, alle tilbudene, alle mulighetene. Valg og prioriteringer - indre klarhet - kan bli taperen.

Men slik trenger det ikke være.

Lykke til med dine valg i dag - og andre dager.

(Bildet: Solhatt, er de ikke stilige!!)

ting, del II

Vi - sett i global og historisk sammenheng - lever i et overflodssamfunn uten like. Joda, vi vet at velstand og materielle goder er ikke likelig fordelt her heller. Vi vet at mange sliter - også i Norge. Men - fortsatt i global og historisk forstand - lever vi i en helt unik tilstand av velstand og overflod.

Og det er ufattelig mye å være takknemlig for. Som mor kan jeg være trygg på at jeg kan skaffe barna mine nok og sunn mat hver dag, at de alltid har et varmt og trygt hus, at de har tilgang til skolegang og utdanning i tilnærmet ubegrenset omfang - og hvis de blir syke har vi tilgang til det meste av det som finnes av helsetjenester på kloden. En tilværelse langt langt unna flomofrene i Pakistan eller krigsofrene i Kongo.

Slik sett er det en ufattelig privilgert del av verden og historien å leve i.

Og så kommer det en dristig og komplisert påstand fra meg: Dette er også en krevende kontekst oppdra barn i.

For hvordan lærer vi våre barn ansvarlighet, hvordan lærer vi dem å ikke ta all denne velstanden og alle disse materielle godene som en selvfølge - når de rett og slett vokser opp i omgivelser der også mange voksne tilsynelatende tar alt dette som en selvfølge. Der vi har alt - og der mange ikke tenker over det engang hvor unikt det er med en slik overflod.

For det mener jeg at vi har ansvar for. Vi kan ikke bare flyte på bølgen, nyte velstanden, kjøpe og kjøpe - og tro at dette er et rent gode vi gir våre barn, det at de får tilgang til alt dette - tilsynelatende uten omkostninger. At vi er så "rike" at det liksom er greit å bare bruke og bruke, kjøpe og kjøpe.

For det har faktisk en pris - om vi liker å tenke på det eller ei. Miljømessig. Fordelingsmessig. Men også for vår egen og barnas etiske dannelse. Forbruk uten refleksjon over alternative måter å fordele og forbruke og forvalte på - det gjør noe med oss, med hvem vi er, med hvordan vi er.

Og tilsist, det har en pris i forhold til hva slags liv barna våre er forberedt på som voksne mennesker. Tror vi virkelig at dette historisk unike overflodssamfunnet kan vare og vokse? Tror vi virkelig at det er dette ubegrensede forbrukssamfunnet våre barn skal ha sitt voksenliv og voksenansvar i? Forbereder vi dem på livet på denne måten?

Det er krevende å oppdra moralsk bevisste og miljø- og forbruksbevisste barn i dette overflodssamfunnet. Og vi må begynne med oss selv, med oss voksne, med våre holdninger og vårt forbruk.

.... to be continued....

Ha en fin dag!!

(Bildet: Fra overfloden i vår egen hage. En av de største "materielle" rikdommene her - alle bringebærene!)

ting, del I

Her starter en føljetong om "ting":

For mange år siden startet vi en ønske-drømme-ville-bok her i familien. En liten hvit notisbok der en kunne skrive ned ønsker og drømmer om livet. En hjelp til synliggjøring og til å kunne snakke om drømmer og ønsker sammen. Så forsvant boka, men har nå dukket til overflata igjen - og blitt introdusert som felles familieprosjekt, for den som vil. Nå har jo antallet skrivekyndige i familien også doblet seg siden sist....

Og det første jeg skrev inn på egne vegne, ved denne relanseringen, var - "Jeg ønsker meg færre ting".

Det var ikke mange av familiens yngste som skjønte noe av det. Så det understreker jo rett og slett behovet for en slik gjennomgang og refleksjon.

• En gang i tida kunne jeg reise rundt i ukesvis med alt jeg trengte i en sekk. Ikke bare i fjerne varme land, men også på vinterlig inter-rail-rundtur med all slags vær og føre Sentral-Europa i mars. Et par skift. Fem bøker og en dagbok. Pengebelte og pass og kamera. Vaske et sokke- og undertøysskift hver kveld.

• En gang i overgangen mellom studentliv og livet etter kunne jeg flytte ved å bære det meste selv over Akerselva fra en bydel til en annen. Riktignok mange runder. Med den samme sekken fylt med bøker hver gang og en skurebøtte i hver hånd med tallerkner og annet knuselig. Jeg eide en seng og et gammelt, ikke særlig vakkert, trehvitt skrivebord fra 80-tallet, that's it.

Jada, joda. Det var et annet liv. Et liv med daglig ansvar bare for meg selv. Selvfølgelig skal vi ha flere ting nå som vi er fem, og noen er ganske små... Og vi skal kunne samle noen skatter, noen liker steiner, andre liker skjell, noen liker lekebiler, eller veldig stilige lykter fra Indiska - alle liker bøker. Og vi bor i et utstyrskrevende land, en del lag med ull og fleece trengs i tillegg til badetøy og t-skjorter.

Men det er jo allikevel alt for mye. Og det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Og det er det jeg som voksen som må gjøre noe med.

Og det holder ikke å si at "det er jo et minne" og "det bærer jo på en historie". Jada, joda, det gjør jo alt. Også en nasket kulepenn eller mitt stygge skrivebord fra 80-tallet. Det står fortsatt i kjellerstua. Men ikke på grunn av "historien". Men fordi det er et nyttig skrivebord. Og når timene blir flere, så kan det males og skiftes knotter på, så blir det slett ikke verst.

Skapene, bodene, kjelleren, loftet er fulle av ting vi har mistet oversikten over. Det vi bruker får ikke plass inne i skapene, det står og ligger framme. Ergo - en trenger ikke mer skapplass - men mindre!! Tenk så mye frigjort tid, alt en ikke trenger å rydde i og vedlikeholde lenger...

For her er jo et av grunndilemmaene i vår tid: TID versus TING. Vi lever i et samfunn der det er en innarbeidet praksis å disponere utrolig mye av vår tilgjengelige tid til å skaffe penger, skaffe ting, organisere, rydde, vedlikeholde ting. Det byttes tid mot ting i et helt enormt omfang. Er det gjennomtenkt? Er det det du vil bruke så stor del av livet ditt på? Eller kunne din tid, - min tid - som er absolutt likt fordelt mellom oss alle, 24 timer til disposisjon hvert døgn for alle og enhver - vært brukt annerledes, er det mulig å tenke seg det? Klarer vi lenger å sette oss andre målestokker for det gode livet enn å måle det i "ting"? Mange sier det - men gjør vi det...

Dette har lenge vært et mål for meg og noe jeg ønsker å bli enda mer tydelig og bevisst på i tida framover. Jeg ønsker meg færre ting. Jeg vil være bevisst på bytteforholdet mellom tid og ting. Dette gjelder for meg selv og for det budskapet jeg ønsker å formidle i den familien jeg er voksen i.

To be continued.....

(Bildet: En av de minste solsikkene, fordi den hadde det så travelt med å blomstre, - og med noen kule - og nyttige - "ting" bak, gammel vannekanne, gjenglemt fra husets fortid før oss - og veldig fin, synes jeg - og veslejentas kule gummistøvler med retro-blomster. )