Deltidsdebatten - en oppfordring til mer nyanser og respekt for mangfold

Javel, Gerd. Når du sier det sånn rett ut, så er det vel meningen å ta debatten. Så da har jeg et par ting jeg vil si...

Et klokt samfunn
Et klokt samfunn bygges blant annet gjennom kloke debatter. Vi skal slett ikke være redde for å diskutere, vi skal ikke være redde for å mene forskjellige ting. Et demokratisk samfunn må kunne romme både et meningsmangfold og et livsmangfold, et rom for å kunne velge ulike ansvarlige og skikkelige og respektable måter å innrette seg på og leve på. Jeg er for debatt - og jeg er for mangfold. Det innebærer at jeg synes det er en forutsetning i en skikkelig debatt som handler både om samfunnsstrukturer og individuelle valg at vi også kan legge til grunn at enkeltindivider kan ha ulike og gode og respektable grunner til å gjøre de valgene de gjør i sitt eget lille liv, og at deres valg ikke umiddelbart kan kritiseres på individplan (ved å for eksempel latterliggjøre eller mistenkeliggjøre motivene deres) fordi summen av valgene ikke nødvendigvis ender opp akkurat slik som du synes samfunnet bør fungere.
Nemlig.

Samfunnsnivå og individnivå
Vi kan og bør alle mene noe om hvordan samfunnet vårt som helhet bør fungere. Og tenk - der forutsetter også demokratiet at det er lov å mene forskjellige ting. Men samtidig har vi også ansvar for å ta kloke og ansvarsfulle valg i vårt eget mikrokosmos av et liv. Slik at den lille hverdagen også går opp. Vi tar ikke vårt ansvar i samfunnet om vi ikke gjør dette, om vi lar hverdagsansvaret og hverdagsomsorgen, eller egen økonomi eller eget barns helse eller hva det nå er  (og nå påstår jeg altså ingenting om hva som er avgjørende for disse tingene, jeg sier altså ikke noe om hvilke valg som skal til for å ta hensyn til egne barns gode oppvekst, men jeg sier at det er et ansvar foreldrene faktisk må tenke over og ta....) seile og bare overlater konsekvensene av det til "samfunnet".

Er det bare én modell? Hva slags demokrati er det?
Og det er ikke bare én eneste modell i hele verden eller hele Norge som er den rette og gyldige for å få det lille livet til å gå opp. Det er ikke bare modellen med to ganger full jobb (og det er mange flere timer enn litt over et døgn, Gerd, men det vet du jo...) + reisevei på x antall timer og minutter hver dag, hver uke + fulltidsbarnehage/-sfo-/aleneettermiddager for tiåringene osv osv. som gjelder. Det er mange andre - jeg gjentar - mange andre forsvarlige, ansvarlige, skikkelige, respektable måter å innrette seg på. Samtidig som en betaler skatt og alt det der. Joda joda.

Slutt å latterliggjøre meningsmotstandere
Ja, jeg er for debatt. Men jeg begynner å bli så lei av denne debattformen der virkemidlene består i å mistenkeliggjøre, påpeke moralske betenkelighet og latterliggjøre individer. Jobber man deltid så er man visstnok lat, baker for mange muffins (kaller vi det i tillegg cup-cakes så blir det enda latterligere), er for opptatt av noe så tøysete som interiør (uæææh), lakker for mange negler, og betaler for lite skatt.

Og nå altså "man skyver morsrollen foran seg". Bruker det som en unnskylding! Unnskyldning, altså - for det er jo ikke reelt..? Betyr det at egentlig trengs ikke denne foreldreomsorgen (vi kan vel si foreldre, det handler da ikke bare om mor, her) - fordi samfunnet har tilrettelagt for en annen modell, jf ovenfor? Hva betyr det? Er de individuelle livsvalgenes tid over? På hvilket allmøte ble det vedtatt én livsmodell for alle?

Diskuter samfunnsmodeller med reelle argumenter! Uten å latterliggjøre og mistenkeliggjøre individer.

Trengtes ikke mennene hjemme, allikevel?
Det er sjelden kritikk av menn som velger deltid av hensyn til familien, tvert i mot. Pappapermisjoner er blitt heiet fram - og takk og pris for normaliseringen av pappaers omsorgsevne. Men hvis denne debatten skal fortsette å føres på denne måten - med å latterliggjøre tilstedeværelse i hjemmet, mistenkeliggjøre motiver for deltidsarbeid, grovt undervurdere den innsatsen som gjøres her i livet som ikke er betalt av en arbeidsgiver og ført på en timeliste - da må vi jo lure: Var det ikke nødvendig å få pappa hjem heller da? Var det bare en slags bløff? For det trengs egentlig ingen der hjemme, er det sånn? Eller på dugnaden, på fotballtreninga, i nabolaget? Voksne trengs bare der det finnes timelister og lønnsslipper og framtidige pensjonspoeng. Er det den eneste verdifulle innsatsen voksne mennesker kan velge å gjøre - i egne liv og i samfunnet?

Det er lov å mene det, selvfølgelig. Men det er virkelig mulig og lov å mene noe annet også!
(og for de av oss som heier på menns rett til å få være likeverdige i hjemmet - så må jeg advare mot denne undergravingen og latterliggjøringen. Hvis det bare er dill og dall og muffins der hjemme, så trengs vel ikke pappa heller, da. Da kan han jo fortsette å være på jobben...)

Jobb og fritid.
Det virker så enkelt: Jobb er viktig, det bidrar til inntekt og til skatt og det produserer ofte et eller annet av en viss nytteverdi (det er nå varierende, da...). Fritid høres veldig ut som latskap, neglelakk og muffins - ikke sant.... Det høres enkelt ut.Og da blir det jo lett å si at "kosen kan du ta i helga". Og så glemme at det fritid ofte dreier seg om det er husarbeid, matlaging og husarbeid (og pånn igjen i morgen), omsorg og tilstedeværelse for noen som er mindre enn deg, sykestell, leksehjelp, hjelp i lokalsamfunnet, deltakelse i frivillige organisasjoner - men kanskje først og fremst praktisk og nødvendig arbeid i eget hjem og egen familie.

Det går ikke rundt her i landet om det ikke går rundt på mikroplanet også. (Og for de fleste handler det mye mer om møkkete regndresser og leverpostei i gardinene enn stilig interiør og lekre kaker, det derre husarbeidet.... ) 

Så det skillet mellom jobb og fritid er ikke så enkelt allikevel. Det er ikke et klart og entydig skille mellom "det viktige" og "det overflødige". Det er ikke sant. Det vet vi jo alle i våre egne liv. Vi kan jo ikke bare hoppe over alt det vi driver med der hjemme, alt det vi driver med utenom lønnsarbeidet. Mye av det er utrolig banalt og kjedelig og ikke lett å drasse fram i en debatt. Men vi driver jo med det allikevel. Fordi det trengs.

Jeg mener...

• En ansvarlig samfunnsdebatt må også handle om noe mer enn å maksimere Bnp i verdens rikeste land, eller bygge et oljefond til.
• En ansvarlig samfunnsdebatt må bygge på verdivurderinger som måles i andre målestokker enn kroner og øre. Kroner og øre er midler. Midler som vi skal bruke til noe. Vi må kunne ha andre mål!
• Et demokrati må romme mangfold, et demokrati må bygge på en respekt for at det finnes mange måter å innrette seg godt og ansvarlig på. 
• En god debattant trenger ikke latterliggjøre og mistenkeliggjøre motstanderes motiver.
• Voksne har ansvar for barn. Voksne har ansvar for å bygge et samfunn som helhet som tar vare på "alle barn". Voksne har også spesielt ansvar for egne barn og for å gjøre kloke valg for sin egen familie.
• Vi trenger å bearbeidet begrepene "jobb" og "fritid". Vi trenger en anerkjennelse av all den ubetalte innsatsen folk yter i sitt eget liv og nærmiljø.
• Det finnes mange respektable og ansvarlige valg.

(Det har vært stille herfra en stund, det har vært fint å se at mange er innom allikevel - og noen har til og med etterlyst meg. Tusen takk!)

adgang, medbestemmelse og mangfold

Vi går mot 17. mai. Og om et år skal vi feire Grunnlovens 200-års jubileum.

Den norske Grunnloven var et stort skritt for selvstendighet og demokrati. Målt med datidens målestokker var 1814-grunnloven den mest radikale og demokratiske i Europa. Utviklingen i de nesten tohundre årene siden da viser oss imidlertid at demokrati og demokratisk ikke er gitte begreper en gang for alle - men rett og slett en retning for utvikling og debatt. Begrepenes materielle innhold endrer seg. Stemmeretten er utvidet - til også menn uten eiendom, den er utvidet aldersmessig  og - ikke minst -  til kvinner. Begrepet om hvem som har rett til å være med og bestemme over dette landets politikk, over velstand og velferd, fordeling og rettferdighet - har altså endret seg.

Adgangen til riket har også vært under endring - i alle år. Dette gjelder hvem norsk politikk, goder, rettigheter og plikter skal gjelde for. Vi kan fortsatt kjenne skammen over at vår opprinnelige grunnlov nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Men reglene våre for adgang til riket i dag er fortsatt meget strenge - og langt mer intrikate.

Begrunnelsene for de opprinnelige paragrafene var knyttet til den tidens tankegang og kultur. Reglene for stemmerett var som nevnt radikale i sin egen samtid. At man måtte være mann for å ha en betydelig posisjon i samfunnslivet og kunne delta i kollektive beslutninger gjennom stemmeretten var en selvfølge. Samtidig var det også en selvfølge at man måtte være en mann med en viss posisjon, enten ut fra eiendom eller yrke. Dette var de ansvarlige borgerne, det var disse som kunne styre.

Begrunnelsene for adgangsbegrensninger var hovedsaklig kulturelle, sterkt knyttet til skjerming og bevaring av den evangelisk-lutherske statskirkelige religionen som både sto sterkt i folket og i statsstyret. Slik var paragrafen formulert: "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Det danskstyrte eneveldet hadde innført en streng kirketukt med strenge plikter til deltakelse og tilhørighet til kirken. Den sterke koblingen mellom stat og kirke gjennom enevoldstiden gjorde disse adgangsbegrensningene og disse strenge reglene til et gitt og gyldig kulturelt og religiøst fundament for den norske selvstendigheten. Begrensningene gjaldt ikke bare utad. Også innenfor rikets grenser var det strenge rammer for religion. Religionsfrihet har hatt en lang vei å gå i det norske samfunnet.

Kanskje kan vi si at identitetsfriheten også har hatt en lang vei? Kan vi være oss selv på mange måter - og allikevel si at vi er norske, at vi hører til, at vi er en del av fellesskapet? Åpner det norske fellesskapet for et mangfold?

Vi går mot nok en 17. mai. Det er tida for å stryke skjorter og pusse sko - og vaske regnjakker. Og det er tida for å diskutere hva - og noen ganger hvem - vi vil ha med i toget. Hvem skal være med og hvordan skal vi se ut og hva får vi lov til å holde i hendene. Symbolet - ett av mange - på fellesskapet i dette landet, det lange, lange, lange 17.mai-toget som skritter og marsjerer seg fram landet rundt til all slags vær og all slags korpsakkompangement.  Hvordan skal vi se ut, hvordan ser fellesskapet vårt ut?

Vi har gått en lang vei. Det lenge, lenge siden jentene ble en selvfølgelig del av toget. Men fortsatt er demokratiet avhengig av at vi er innstilt på en kontinuerlig debatt og utvikling - demokrati er aldri en statisk endelig "ferdig" størrelse. Vi blir alltid stilt overfor nye og utfordrende spørsmål, utfordringer av det kollektive selvbildet og av gårsdagens politikk. Nye tider med Schengenåpenhet, europeisk økonomisk krise, verdens flyktningeproblemer og stor norsk oljevelstand gir oss utfordringer politisk og moralsk og demokratisk.

17. mai bør være en feiring av demokrati. Og da må debattene og ansvaret fortsatt tas. Hver dag.

den niende

Den virkelig seineste våren vi har hatt her i kroken vår på alle årene vi har bodd her. For første gang har vi hatt en niende mai uten rabarbra stor nok til rabarbrapai! Men den kommer, den kommer - og scillaen blomstrer overalt - både ute og inne, det er små grønne skudd på greiner og kvister ute og store skudd i såpottene inne. 
Og jeg har fått begge de to tingene jeg ønsket meg - både settepoteter som er lagt til lysgroing og en varmkompostbinge som skal leveres seinere i vår, 
og så mange overraskelser i tillegg - et nydelig perlekjede designet av min niårige datter, fine tegninger, flere blomster og bøker, et varmt sjal og en tekannevarmer fra mor og et gammelt tinnfat som min mormor en gang laget selv. 
Alt vel. Vi var mange rundt bordet og det var latter, lek og prat og lys og varme. Jeg får være glad for de åra jeg får selv om tallet som står der blir vel høyt etterhvert!

mot

Noen ganger trengs det mot. Mot til nye dager. Mot til det som er litt - eller veldig ukjent. Mot til det som er usikkert. Det som kanskje ikke går.

Noen ganger kan en late som en er modig. Rette opp ryggen. Se folk i øya. Vite at en kan smile og kontrollere stemmen. (Jeg gjennomførte en maratondag med prøveforelesning og disputas for to vårer siden, der jeg etterhvert holdt armene over kors, fordi jeg skalv sånn - men der jeg la stemmen ned to hakk og var stødig og fast og ingen så eller skjønte hvor nervøs og sliten jeg var. Men modig - det var jeg jo, på ekte!)

Noen ganger må en minne seg selv om at dette kan jeg i hvertfall, dette har jeg gjort før. (Det hjelper ikke alltid at alle andre har gjort det før.)

Noen ganger må en bruke det min gamle norsklærer ga meg som trøst på veien da jeg var usikker på hvordan det hadde gått til eksamen og det enda var lenge å vente til sensur... Han nikket rolig og ga meg det litt ironiske smilet sitt - og minnet meg på at når en er usikker og redd, så merker en i hvertfall at en lever!

Noen ganger må en bygge det mulige motet på det som forhåpentligvis ligger i bånn - det som ikke er usikkert, det som ikke er på spill - det som er der. Hverdagen. Folka mine. Det er her jeg er.

Og kanskje går jeg modige skritt. Men det er dette jeg har. Det er dette jeg er. Det mister jeg ikke selv om jeg er både modig og redd.
Og jeg merker at jeg lever.

rettferdighet

Gode vårdager. Snart kommer knoppene på alle de brune stilkene som skal bli grønne busker. Noen krokus stikker opp. Scillaen skal snart farge plena nesten blå. Vi har snekret sykkelskur. Vi har raka gammalt løv og klipt busker. Vi har sådd i mange potter og kar - inne. Vi er snart ferdig med å snekre den nye uteplassen. Vi sparker mye fotball. Vi gjør i stand til potetåker. Dokkestua er vaska og dukene og filleryene der inne er kommet fram. Vi har stekt vafler ute og vi har startet grillinga for i år. Men det er fortsatt luer og ulltrøyer på. (Og vinterdekka også...) Og til kvelden fyrer vi opp i ovnen fortsatt..

I dag har vi prata om første mai. Om hvorfor det er fri fra skolen i dag. Vi har snakket om en festdag - det er derfor vi flagger - og en rettferdighets- og protestdag. Om solidaritet. (Det er et vanskelig ord, så vi starter med rettferdighet...). Om historiske forskjeller mellom de som eier og de som ikke eier. Om avhengighet og hvem som skal bestemme. Om urimelige arbeidsvilkår. Og rettferdighet nok en gang.
Og om Norge og verden. Og at rettferdighet - og solidaritet - alltid er viktig. Vi i Norge er de rike. Vi skal være takknemlige for de goder og de vilkår og den rettferdighet som er kjempet fram. Men vi skal ikke gi oss - vi er en privilegert del av en urettferdig verden.

Jeg er så glad i sånne dager med familien min. Vi jobber sammen, ler sammen, surrer rundt sammen, spiser god mat og føler at vi har mye tid. Det er et myldreliv - og det er gode samtaler. 
Jeg er så glad i sånne samtaler der jeg kan ta de småstore ungene mine med på refleksjoner om fortid og nåtid, vår nære verden og den store verden, skritt for skritt, tilpasset deres forståelse og interesse og nysgjerrighet. Gi små drypp av forståelse. Noen begreper. Noen kontraster. Noe å vokse på.