Voksne må ta ansvar for Halloween!

Det er ytringsfrihet her i landet. Det er helt i orden å ikke ha sansen for verken realityserier, kjønnskoding av barnetøy, statsråders meninger om hvor ofte vi skal ha barnevakt - eller Halloween - og det er helt lov å si det høyt.Og det gjør folk.  Allikevel virker det som om Halloween-kritikken har dabbet av de siste åra. 

Kanskje vi venner oss til det? Kanskje er det verre problemer i verden....

Halloween var opprinnelig en ukjent skikk her i landet. Akkurat som juletreet var et utenlandsk påfunn en gang. Og Luciatogene er svenske. 17. mai har vi funnet på selv her i landet, men også det er funnet på - og Wergeland var klok som ville ha barna til å være sentrum for det nasjonale opptoget. At noen lager seg tradisjoner med en paljettglitrende kultursosiologs popkonserter i selveste førjulstida, er forlengst akseptert. At folk langs svenskegrensa tilbringer en av påskas helligdager med å shoppe flesk og alkohol i Sverige er visstnok også regnet som en "tradisjon".

Kultur er ikke statisk. Ingen ting er "opprinnelig" - fastlagt fra en eller annen evighetens opprinnelige urtid... Tradisjoner er ikke bare en ferdig boks med tilbehør og aktiviteter overlevert fra en generasjon til en annen. Levende tradisjoner er de vi gir liv og innhold og betydning. Vi begår ingen forbrytelser mot verken folkesjela eller julebukkene om vi finner på noe nytt i blant. (Og julebukk - det er to måneder til, det er bare å forberede seg - ikke kritiser andre for å droppe tradisjoner, hold på dem selv!)

Halloween er ikke viktig. Det er ingen kampsak for meg å  få allminneliggjort Halloween her i landet. Det ordner seg helt greit uten min røst. Men jeg synes den surmulende voksenkritikken i krokene av Halloween er smålig og unnasluntrende. 

Det er på tide at voksne tar ansvar for Halloween. Det er ikke rart at unger omfavner en skikk som innebærer kle seg ut, gå ute i mørket med lykter en hverdagskveld på senhøsten og få godteri av naboene! Det hadde vært en drømmekveld for meg som barn! 

Det er massevis av arrangementer, forventninger og krav som omgir ungene våre, som vi ikke har valgt selv - men som vi rett og slett må ta stilling til og ta ansvar for og bidra til at ungene selv og vi som samfunn får et greit forhold til det. Halloween er ikke av de største utfordringene her. Vi må håndtere kjøpepress, online-samfunnet, aldersgrenser på film når en er borte, press om å være kul og tøff, antall fritidsaktiviteter, hvor mye skal bursdagsgavene koste, mobbing, press om tenåringskultur langt nede i småskolen - you name it -  hele tida. Det er ikke én kveld med svart kappe og for mye godteri som er den største oppgaven eller belastningen i foreldreansvaret. 

Det kan til og med være litt moro. 

Men du som voksen - her og nå - i en tid da dette fortsatt er en ganske ny tradisjon, og garantert en du ikke vokste opp med selv, dersom du vokste opp her oppe i kroken - du trenger ikke sette deg i et hjørne og kritisere, du kan påvirke dette til å bli noe du synes er ok. Det er å ta ansvar. 

Hvis du bare overlater det til ungene selv - og til handelsstanden - ja, da er det som å ikke bruke stemmeretten. Da synes jeg ikke du skal fortsette å surmule, i hvertfall. Og handelsstanden vet hva de vil - dette er god butikk, dersom alle voksne resignerer.

• Unger kan trenge litt hjelp til å håndtere en slik skikk. Det er lurt å gå gjennom regler for oppførsel - hvert år.  "Knep" betyr ikke at vi har lov til å gjøre ugang. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på. Vi sier "takk". Vi går ALDRI inn i noe hus.

• Unger - ganske langt oppe i alder - trenger følge, når de skal gå rundt. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Det er greit å følge med. Du kan gå i bakgrunnen.

• Du trenger ikke arrangere Halloweenfest. Virkelig ikke. Hvis du synes det er for mye styr, så dropp det, for all del. Det er for mye styr for ungene også. (De vil helst bare ut og gå!). Men det er jo greit å la noen venner bli med hjem etter skolen, gjøre lekser og spise noe helt vanlig og kle seg ut sammen. Og så følge dem...

• Du trenger verken kjøpe ferdige kostymer eller egne vesker og bøtter til å ha godteri i. Hvis du synes at kjøpepresset rundt dette er for stort, så kan du bidra til å få det hele litt mer moderat ved at du hjelper dine barn med å finne utkledningsklær av det dere allerede har hjemme, finner en skål eller kurv som innsamlingen kan foregå i. Noe sånt.

• Du trenger ikke kjøpe noe Halloweentilbehør. Det går helt fint uten (Særlig hvis du fortsatt er Halloween-motstander). Til og med gresskar er frivillig. Men det kan jo være gøy...

Den største utfordringen

Som forelder til mellomstore barn, så synes jeg at den største utfordringen hver Halloween er spørsmålet "hvem skal jeg gå med". Dette skaper en arena for både usikkerhet, mobbing og maktbruk ungene i mellom. 

Her har vi ikke ferdige oppskrifter som til bursdager der vi ofte forventer at "alle jentene" skal bli bedt. Med et virrvarr av Halloween-fest ("du er ikke invitert!") og "jeg skal gå med ham og ikke med deg" - så ligger det til rette for mye frustrasjon blant skolebarn i lokalmiljøet. Her trengs vi som voksne. Vi trengs til å lage gode inkluderende tradisjoner og skikker i eget lokalsamfunn. Vi hadde ikke akseptert så mye maktbruk og ekskludering på en fotballturnering eller på en utflukt med klassen. 

Her er vi på et nytt felt. Da må vi ta ansvar. Veilede ungene. Skape gode fellesarenaer og gode tradisjoner - her med våre unger i vårt nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut.

Du trenger ikke ha Halloween-verksted. Men du trenger heller ikke kjøpe alt de har på Nille. Og, ja - det gresskaret der - for to år siden - var veldig stort....

Tida vår - har du tid til overs?

Kjenner du deg igjen i småbarnsforeldres skjeve blikk når omstillinga fra sommertid til vintertid igjen og igjen omtales som "Da kan du sove en time lenger"? Nuvel. Eller omvendt. Da kan du stå opp når klokka viser fem i stedet for når den viser seks. Hurra, liksom....

Og kveldene blir mørke så fort nå etter helga, så fort, så fort, kreftene renner ut - men siden vi ikke har bittesmå barn lenger så viser klokka at det er på tide med fotballtrening i stedet for leggetid...

Jeg husker en høst da vi fortsatt bare hadde to småtroll, men tredjemann var vel på vei. Og disse ukene etter klokkestillinga - vi skjønte nesten ikke hvordan vi skulle få det til. For de var jo så trøtte - men vi kunne jo ikke legge ungene klokka halv seks heller. Så vi justerte leggetida fem og ti minutter hver kveld - for å komme på et normalnivå igjen. Vi jukset med barnetv og viste en liten timinutterssnutt av en film lenge før klokka var seks - og jeg satt sammen med de to trøttingene på teppet foran tv-en, med magen min og to grøtskåler og matet en toåring og en treåring med begge hender. Og så plopp i bad og seng. 

Og så går det seg jo til. (Sånn bortsett fra at novembermørket lurer rett rundt hjørnet og også kommer til å kreve litt krefter.) 

Men enn så lenge så bærer vi med oss litt sommertid i kroppene våre - for det er jo den store bonusen - ikke at vi får sove en time lenger (da må vi tidligere i seng, og det gjør vi gjerne) - men at vi rett og slett spretter lettere opp om morgen. I hvert fall noen dager.

Gir det oss tid til overs? Bonustid? Eller litt krefter til dagens dyst.

Tida fylles - hver dag. Det er ikke alltid vi vet hva den fylles av - eller hvorfor vi ikke får gjort det vi ønsker. Og det vi ikke får gjort er ofte en større kilde til stress og stive skuldre enn alt det vi gjør. Det å være virksom og få ting gjort er for mange av oss en god ting i livet.

Jeg tror det er noen tankemessige grep som kan være viktig for oss for å bli mer fornøyd med hvordan vi bruker tida vår:
Det første er å ha respekt for vår egen tid. At vi kan sette grenser for det som unødig tar tid fra oss, fyller opp tida vår og hindrer oss i det vi vil eller må. Noen ganger må en gi andre beskjed om at "dette kan jeg ikke gjøre nå" - eller "takk for nå, nå må jeg igang med noe annet".

Dernest er det å ha respekt for det vi faktisk velger å gjøre. Både det vi må (det er en ordentlig og viktig og tidkrevende ting å vaske eget hus eller kjøre unger på fotballtrening. Det er ikke nødvendigvis det vi aller helst ville valgt til enhver tid, men vi må innse at det tar tid, og planlegge det inn som ekte arbeidsoppgaver) - og det vi gjerne vil (hvis du gjerne vil lese mer skjønnlitteratur, så gi deg selv en tid på dagen der dette er det du gjør, bli ferdig med kveldsryddinga og gi deg selv en halvtime ved kjøkkenbordet eller på puta med boka di - ikke tro at du skal vente til "det blir tid". Eller hvis du trenger å sove mer, gjerne vil løpe en tur, eller lære deg å bake kjeks...)

Jeg synes vi blir flinkere til det midterste punktet her i huset, ha respekt for og organisere oss godt om alt vi må og skal. Vi har i alle år hatt en familiekalender i gangen, vi har ungenes ukeplaner på kjøleskapet, vi har en hyssing med morsomme klesklyper under taket tvers over kjøkkenet, der alle invitasjoner, tannlegeinnkallinger osv henger, og vi voksne husker stadig oftere å ha planleggingsmøtene våre og gå gjennom detaljene. Og vi er blitt flinke på menyplanlegging for hele uka - da blir det både bedre og morsommere mat og mindre stress.

Vi kan bli mye flinkere på det første og siste punktet. Anerkjennelsen av - og ryddingen i livet og timeplanen til det vi gjerne vil. La ønskene få plass, si det høyt, Dette er meg og dette vil jeg... - og noen ganger - innenfor alle mulige ansvarlige grenser - gi beskjed om at i kveld kan jeg ikke komme, dette kan jeg ikke gjøre nå, nå vil jeg gjerne sitte her og bli ferdig med dette. Eller nå skrur jeg av...

Jeg tror ikke på å få "tid til overs" - men jeg tror på det å bruke tida - og jobbe for å få noe godt ut av den tida jeg har. Både produktivt og rekreasjonsmessig. Det er en modningsprosess å ta ansvar for dette. Gjøre valg og sette grenser.

Har du "tid til overs"? Hva bruker du den tida til?

En fin dag!

Vi smyger oss stille opp i mørket. Pus blir - som alltid - med på badet, enormt lykkelig over at den stille natta er over og det endelig igjen er kosete mennesker å smyge seg inntil. Minstemann kommer inn med olebrummpysj og et strålende smil og øyne som går i kryss (han prøvde seg klokka elleve i går kveld også  - trodde det var morgen da også... har gledet seg så veldig). Vekker jenta vår, sier hun kan få fem minutter til - så skal vi være klare. Alt ligger klart.

Og så blir det helt mørkt. Virkelig helt mørkt. For klokka er enda ikke halv sju - så morgenlyset er langt unna. Og ute er det ikke lys i en eneste gatelykt eller fra en eneste nabo. Hele byen er mørk.

Vi putter den minste i storesøsters seng og famler oss fram til trappa, passer oss for åpne dører. Hvorfor har vi ikke lommelykter klare på soverommene... Og hvorfor er det ikke batterier i alle lyktene... Men vi finner både fyrstikker og lys, en sykkellykt og noen hodelykter og kan se hvor vi går. Og samler troppene og lyktene og lysene og åpner døra. Og synger.

For Storebror. Vår storegutt. Som er 12 år i dag!

Og som tross vennefeiring på fredag, og slekt på besøk på søndag - absolutt holder på selve dagen som selve dagen. Det er jo akkurat i dag han er tolv. Og litt stor - men ikke større enn at det var vanskelig å sove i går kveld, spenningen var så stor!

Det første barnet. Det var uvirkelig. Jeg bar på den store og større og større magen. Jeg telte spark og holdt rundt ham. Vi hadde et guttenavn og et jentenavn klart. Vi hadde satt opp den gamle sprinkelsenga fra jeg selv var baby, og hadde arvet små klær. Jeg hadde strikket en liten jakke. Til og med bleier og ammeinnlegg hadde vi. Men det var fortsatt uvirkelig - at det faktisk, virkelig, på virkelig-ordentlig skulle komme et barn til oss. Selv midt under den uendelige fødselen (for ja, det var en lang jobb) - var det vanskelig å forstå. Inntil det plutselig slo meg, så tårene spratt - der - mellom riene - "Vi skal visst kanskje få et barn i dag!"

"For du skjønner, mammaen din har ikke alltid så lett for å tro på at gode ting kan skje for henne," fortalte jeg den store snart-tolvåringen-som-ikke-kunne-sove - i går kveld, da han spurte igjen om hvordan det var, da han kom.  Til akkurat oss. Akkurat han! Uvirkelig-virkelig!

Gode ting kan skje!

Og så er det gaver og kos på senga og en lykkelig gutt og en ivrig pus og strømmen kommer tilbake, og vi skal ha frokost og klærne må på og bursdagsbarnet skal først i vei og rekke å stå skolepatrulje før skolestart og til og med ha med seg en stor langpannesjokoladekake han lagde i går kveld - og overtales til å droppe sykkelen i dag - og det skal visst regne så alle må ta med regnfrakker og støvler og pus må ikke ut nå for jeg rekker ikke finne ham igjen akkurat nå og pappakjæresten skal på kurs og må visst finne en eller annen buss siden strømmen har rotet til t-banen i hele byen - og jeg skal på MR med den slitne skulderen min og må kjøre i morgenrush og løpe før de andre - og alle kommer seg avgårde

og dagen i dag er i gang.

Vi er alle mislykka!

En av mine hovedkjepphester her i verden, som fagperson, samfunnsborger og privatperson, er å utfordre forsteinede normalitetsbegreper. 

Hør her: Det er ikke et argument i seg selv at noe er "normalt" eller "vanlig"!

Vanlig betyr ikke "riktig". Det kan selvfølgelig være at det vanlige er helt ok, helt supert til og med - for noen. Men kanskje er det akkurat i ditt liv det trengs en uvanlig, en ugjennomsnittlig, en helt spesiell løsning! Da er det det rette for deg - eller for ditt barn  - eller for din familie. Normalitet har ingen ting med det å gjøre. Det er ikke unormalt  å være spesiell. Det er ikke unormalt å tenke selv. Det er helt normalt at folk er forskjellige og lever forskjellige liv og finner ulike gode og ansvarlige måter å innrette seg på.

For eksempel - (og ikke helt tilfeldig valgt eksempel!) - hvordan innretter man seg som en familie med et eller annet antall barn og voksne, hvordan lever vi - sånn når det kommer til hjemmetid og bortetid, inntektsnivå og prosentandeler lønnet jobb og ulønnet virksomhet, aktivitetsnivå for de ulike familiemedlemmene, oppholdstid i ulike institusjoner for små, hjemme-alene-om ettermiddagentid for mellomstore, hvem gjør husarbeidet og hvem smører matpakkene - alt det der.

Hvordan gjør vi det - alle sammen?

Jo - her er svaret: Vi gjør det forskjellig! Det er helt normalt.

Jeg er så lei av at vi alle skal måles opp mot en konstruert ferdig normalitetsforestilling av hvordan dette skal være. En slik ensidig målestokk har bare en eneste effekt: At vi alle er mislykka! (Fordi vi er så unormale liksom, alle sammen!). Så blir vi tause og skamfulle. Fordi vi ikke matcher mønsteret....

At alle voksne er fulltidsarbeidende i inntektsbringende arbeid utenfor hjemmet fem dager i uka samtidig med barnehagens åpningstider, for eksempel. Det er millioner av helt forsvarlige og normale avvik fra den modellen. Massevis av slike jobber som en faktisk tjener helt normale penger på, er delt inn på en helt annen måte, innebærer helt andre døgn eller uker. Folk jobber turnus og vakter, driver egen gård seint og tidlig, skriver en artikkel om natta, kjører flytoget eller holder kveldskurs tre dager i uka. Det er normalt.

Og i tillegg finnes det massevis av ikke-inntektsbringende svært viktig vokseninnsats som gjøres til alle mulige slags tider. Folk tar seg av idrettslag og kor og FAU og dugnader og syke og gamle og er støttekontakter og får eget hjem til å gå rundt. Og midt oppe i dette så tar vi oss av unger og nærmiljø - på mange forskjellige måter. Kanskje ved å jobbe deltid en periode. Kanskje med au pair, eller med naboen som bakvakt når du må gå fra ungene lenge før skolen starter. Kanskje ved å holde de kveldskursene i stedet for å ha dagjobb i en periode. Kanskje ved å finne en måte å flytte noe jobb hjem noen dager, slik at tiåringen slipper fem aleneettermiddager i uka. Kanskje ved at tiåringen henter treåringen i barnehagen eller får middagsansvaret to dager i uka. Det er helt normalt.

Se deg rundt. Vi lever ulike liv. Det er ikke et uttrykk for at vi "ikke har greid det", at vi er mislykka alle sammen. Det er nettopp et uttrykk for at vi er kreative og ansvarlige mennesker.

Det er absolutt forskjell på rett og galt, men det er en lang skala fra "helt feil og forferdelig" til "helt perfekt". (Det sistnevnte tror jeg forøvrig ikke finnes. Det er en annen diskusjon.) Vi har ansvar for å ta bevisste og ansvarlige og gode nok valg for våre små liv.

Men vi har ikke ansvar for å følge noen ferdige modeller for "normalitet".

shoppestopp - eller ei?

Jeg synes det er morsomt å lese om shoppestopperene. Noen lager et skikkelig prosjekt av det, setter seg mål og spilleregler - ett år uten shopping - med eller uten unntakstilfeller. Noen lager heiagjenger og lag - eller konkurrerer mot en venninne.

Og det kommer mange bra erkjennelser og opplevelser ut av dette. For eksempel oppdager noen at det finnes mye allerede der i skapene. Eller en får låne og arve av venner og naboer. Kanskje kan en se hvor mye tid en sparer. I hvertfall hvor mye penger en sparer.

Alt dette er både bra, lærerikt og vel verdt å applaudere.

Men jeg er ikke en shoppestopper. (Jeg er vel veldig langt fra en shopper også, det må vel innrømmes.)

For meg - når jeg skal tenke over kjøping og ikke-kjøping og alle alternativene i min administrasjon av eget og familiens liv -  blir shoppestoppinga for mye en lek eller et stunt - en kortvarig prestasjon. Se om en greier det. Se hva som skjer. Få det til! (og som sagt, det er bra det!)

Jeg jakter på en mer langsiktig modell, en mer bærekraftig løsning - en måte å tenke på som kan vare. En måte jeg - og vi - kan tenke på og leve etter på sikt. Også hvis vilkårene blir endret og begrensninger i kjøpinga blir mindre selvvalgt, enten pga endringer som påvirker tilbud og muligheter omkring oss - eller endringer som gjør kjøpekraften her i huset betydelig redusert.

Det jeg er opptatt av i dag - i et liv med mange muligheter er:
- ikke kjøpe for "å kjøpe". Kjøping er en nødvendighet - ikke en hobby. Det er ganske lett å innarbeide som vane. Og det er deilig. Bare gå og gå forbi alt mulig. Rett fram til det jeg egentlig skulle ha.

- ikke la oss lure av "siste modell-er bedre-argumentasjonen". Har vi noe - så har vi. (Vi har Norges eldste og minste tv - påstår vi, 14 tommers fra 1996. Men den virker... så vi har...)
- Hele tiden vurdere om det finnes løsninger på våre behov som vi kan løse ved å lage selv, reparere noe, skaffe oss noe brukt - eller kanskje greie oss uten.
- sette ønskene på en ønskeliste. Det kommer juler og bursdager for oss alle. (Jeg ønsker meg nå et tørkestativ som går i høyden. Et som kan plasseres ved siden av klebersteinsovnen og stå der hele vinteren!)

Men jeg kjøper når vi trenger noe. Jeg skal greie dette hele livet. Da må det noen ganger kjøpes noe.

Jeg har unger som vokser som uvær og vi bor i Norge med allslags vær. Det blir noen skopar og støvlepar i året. Det står jeg for. Ungene mine går i vinterstøvlene sine halve året, og de arver videre i søskenflokken så godt det går. Vi voksne har stort sett stabil størrelse og kan bruke det vi har.
Jeg stopper ullsokker og ullundertøy så lenge det går. Så bruker jeg de mest fillete trøyene og klipper lapper til albuehullene til de nest mest slitte trøyene. Og syr om resten til tynne ullhalser som varmer godt. Men til slutt en gang - så trengs det noen nye stillongser og trøyer, faktisk. Og da kjøper jeg det. Boblejakker og boblebukser og regntøy også.Og så reparerer vi og arver videre på det også.

Vi finner fine ting på loppemarked og Fretex. Og da kjøper vi. Ingen stopp gjelder da. Men vi prøver å ikke ha for mye av noe. (Bortsett fra bøker - men det blir det vel egentlig aldri for mye av, hvis vi ikke bryr oss om at det står dobbelt i bokhyllene.)

Jeg syr og strikker. Jeg strikker alt av ull-småtøy til alle, luer, votter, halser, leggvarmere, ullsokker... Jeg har sydd mye barnetøy de siste åra. Mest til datteren i huset. Det gjør jeg fordi det er moro og fordi det gir meg viktig kunnskaper og ferdigheter. Det er ikke gratis - jeg kjøper jo stoff og garn. Men det er stort sett rimeligere enn kjøpeklær uansett. (og ja - det er fordi jeg mener at det er feil å regne "jobb-timelønn" inn som et vurderingskriterium i forhold til hjemmeproduksjon. Det er en annen bloggpost.... kommer, kommer.)

Så ja - vi kjøper. Men vi prøver å organisere kjøpinga vår slik at det dekker våre nødvendige behov, på en måte vi synes vi kan stå for - over tid, nøkternt, bevisst, forsvarlig. Det er ikke et kortvarig prosjekt.

Har du prøvd noen shoppestoppeprosjekter - eller shoppebegrensninger?

det lakker og lir

 

  Det har vært en uendelighet av solfylte høstdager her i østkanten av dette landet. Stadig nye helger med gode måltider ute, vaffelsteiking i det fri, varme tekopper og solbriller.

Og eplehøsten bringer oss stadig nye eplekaker, eplesyltetøy og tørkede epler - i tillegg til alle vi bare spiser og spiser...

 Hagekomposten er gravd om og gravd opp - til glede for neste års dyrking. Kanskje til drivhuset som vi venter på!

Og løvhaugene samles til ny runde i komposten.... Det er godt og meningsfylt hagearbeid.

 

Loppemarkedsfunn vaskes og tørkes i sola.

  Og så synker temperaturen. Det er mørke morgener. Det er luer og votter igjen. Noen snufser. Det er midt i oktober. Det er visst omsider ordentlig høst. Vi får leve med det.

Og se at det er gode tider inne ved varmen også. Mange gode sysler å ta fatt på.

 Det er skriving og laging og leking og spilling av så mange slag. Det er alltid noe ny ull som skal til i ungeflokken.  Det er garnkurver til kos og nytte.

 

Det er fortsatt eplekaker å bake, og tekopper som skal drikkes. Det er en ovn som skal fyres i og mange lys å tenne. Og mange mange måneder med  vintertid foran oss. Det er utetid og innetid. Det er det året rundt, jada, joda.

Men det er noe eget med innetida når kulda og mørket kommer. Det er tryggheten og tilhørigheten, lune vegger og sprakende kubber. Tidligere kvelder. Mer ro. Vårens og sommerens åpenhet, muligheter og utferdstrang er avrundet. Nå er vi her - nå lander vi igjen.

tidsregnskap og tidsbudsjett - tør du?

Tida vår er et demokratisk fordelt gode. 24 timer til hver - hvert eneste døgn. Så lenge det varer. Og hvor lenge det varer vet vi jo ikke - så det er jo fint å bruke de døgnene vi har godt.

Dette kan en gjøre: Sette opp et timesregnskap for seg selv - hvordan bruker jeg egentlig døgnet mitt.  For eksempel:

• Søvn.
• Personlig hygiene.
• Andres hygiene (jada, i hvertfall med små barn)
• Spise
• Inntektsbringenede arbeid.
• Transport
• Lese (på papir og sånn...)
• Skjermbruk (som ikke inngår i utdanning og inntektsbringende arbeid?)
• Utdanning (og andres utdanning, jeg er leksehjelper hver dag)
• Tilberede mat, vaske opp og rydde på kjøkken.
• Rydde og vaske resten av huset.
• Vaske og rydde klær.
• Vedlikehold og oppussing
• Hagearbeid
• Dyrestell
• Lage noe nytt
• Trening
• Venting
• Handling
• Organisasjonsarbeid
• Samtaler
• Masing
• Kosing
• Spille stigespill, lese høyt, lære noen å strikke....this is endless...

Jeg vet nesten ikke om jeg tør. Jeg er redd det er for mange timer til surr, (sånn bare sjekke mailen og bloggen og noen andre blogger, og nettavisene...) Og det vil jeg jo ikke!

I hverfall vil jeg ende opp med mye mer enn 24 timer i sum, med all mulititaskinga som foregår for eksempel på kjøkkenet hver ettermiddag - bidra i andres utdanning (leksehjelp), samtidig med baking, middagslaging, hekling og kosing, samtaler, masing, litt dyrestell og litt skjermbruk som kanskje en gang kan bli inntektsbringende...

Men hvis jeg nå tør - eller du tør - lage denne lista og se nøye på den. Da er neste skritt et tidsbudsjett. Altså en plan styrt av deg selv - for eksempel for i morgen.

Hvordan kunne jeg tenke meg at dette egentlig skulle se ut. Hva er det jeg synes er viktig at jeg bruker tid på? Hva kan jeg kutte ut? (Stigespill?) Hva vil jeg absolutt beholde, eller øke tidsbruken på?

For 24 timer - det er det vi får. Det er ganske mye, faktisk. Jeg kan reise omtrent verden rundt på den tida med en god plan. Men det gjør jeg jo ikke, så da burde jeg få gjort mye annet!

Hva kan du... - en oppfølger

Hvis en ser bort fra de gangene VG har "hjulpet meg" med å få mange lesere - så er det ett spesielt innlegg som skiller seg ut som det mest besøkte innlegget på denne bloggen. Nemlig spørsmålet mitt om kunnskap og ferdigheter som hadde vært nyttig for 200 år siden. De som kommenterte hadde mange tankevekkende innspill og viste stor interesse. Og mange flere har altså tydeligvis vært innom og lest.

Mange har påpekt at de hadde hatt store problemer med å greie seg - for eksempel hadde synshemminger vært en større utfordring for å være selvhjulpen i 1813 enn i dag. Andre listet opp ulike ferdigheter og kunnskaper som de har  - men så samtidig at dette som enkeltferdigheter ikke hadde vært tilstrekkelig.

Så kan en jo spørre - hva skal en nå med dette, da? Vi skal jo slett ikke på den tidsreisa tilbake i tid. Det er jo bare et tankeeksperiment. Vi trenger ikke kjenne noe nederlag fordi vi ikke kan "alt" fra en pre-Grunnloven-hverdag. I tillegg er det jo verdt å huske at vi besitter en hel masse kunnskap og ferdigheter som vi gjør oss nytte av i dag, men som ville vært helt meningsløs å ta med seg tilbake i tid. Orientere seg på internett. Kjøre bil. Bruke en støvsuger eller en elektrisk stekeovn. Få publisert en bloggartikkel.... At dette har tatt plassen til kunnskap om lagring av melk over tid uten strøm og kjøleskap eller hvordan vi bygger et gjerde for husdyr er forståelig.

Men kanskje et mer interessant spørsmål ville være å snu tidsperspektivet til: - hva slags "gamle" kunnskaper og ferdigheter kunne vi fortsatt trengt i dag? Kunnskaper og ferdigheter vi har lagt til side og fortrengt i vår travelhet og effektivitet, i vår verden av tilgjengelige tjenester og varer, i vår verden av kjøp-og-kast, i vår verden av å vise fram og oppdatere og klikke på likes...

For det er jo her og nå vi lever og trenger kunnskaper og ferdigheter for å mestre våre liv. Tidsreisen tilbake er en interessant tanke - men det avgjørende blir nåtids- og framtidsperspektivet. Har vi lagt til side for mange ferdigheter? Er vi rustet for ei framtid vi ikke kjenner?

Av svarene på innlegget mitt ser jeg at mange kan mye "gammelt" som de også har nytte av i dag. Kunnskaper om jakt og slakting, om lagring av mat, om vedkløyving og fyring, om søm, strikking og gjenbruk og sparsommelighet. Andre blir bekymret for hullene i egen kunnskap. Gjør det noe - i dag?
Er disse "gamle kunnskapene" nyttige for deg i dag - eller er det bare underholdning og hobby?

Noen nevner språkkunnskaper, lesing og skriving. Det er jo også en kilde til å skaffe seg flere kunnskaper og ferdigheter - også der en har hull! Vi kan jo dele kunnskaper med hverandre.

 

takknemlighet

Det er sprakende høstfarger på alle kanter.
Det er varmt solskinn. I oktober!
Kjelleren er full av ved til kaldere dager.
Eplene våre! For en rikdom.
Vi får til flott kompostjord til hagen vår.

Jeg har tre friske unger.
Ungene mine har venner.
Ungene mine tør å si fra når det gjelder.
Ungene mine er fulle av klemmer og koser og omsorg og klokskap og påfunn!


Jeg har en pus og en radio som holder meg med selskap mens jeg skriver.
Jeg har fått løpt meg en tur i skogen.
Jeg har en som holder rundt meg når jeg er redd

Vi er to store og tre små som drar lasset her hjemme. .
Helga var full av gode venner rundt bordene.

Jeg har mange ideer! Og noen av dem får jeg til og med realisert. Krysser av på lista. Og de dagene da tida raser avsted og planene rakner - så kan jeg stort sett se tilbake på at jeg tross alt fikk gjort mye annet som var bra og viktig.

Jeg har varme ullsokker og tekopp. Uka er godt i gang.
Og til helga er det loppemarked på skolen vår. (Vel - kanskje drøyt å være takknemlig for akkurat det - men det er jo moro, i hvertfall!)

alvorlig talt!

Jeg tror ingen er for abort.

Jeg tror vi alle er for at det blir færrest mulig som havner i den situasjonen der de føler de må velge abort.

Men det finnes ikke noe alternativ som heter et "abort-fritt-samfunn". I land eller til tider der abort er eller har vært forbudt, har aborter allikevel foregått - på måter som har satt kvinnens liv og helse og framtid i fare.

Det å være og bli gravid - og det å bære fram et barn - er  noe av det mest gjennomgripende som skjer oss. Og det skjer med kvinner. Mange av oss er så heldige at det skjer under trygge og stabile forhold, med en partner ved vår side, med et nettverk rundt oss, allikevel er det så voldsomt og livsomveltende som det er. Men trygt og stabilt er det ikke for alle. Hvem kan stille seg til doms over kvinner i sin mest sårbare situasjon noensinne - stilt overfor et valg som vil følge henne resten av livet?

Jo - det kan visst fastlegen hennes. Den hun skulle kunne henvende seg til, trygt, tillitsfult, vernet av taushetsplikt og legens helhetlige tilnærming til denne kvinnens liv og helse.

Regjeringsforliket åpner nå for at fastlegen skal kunne avvise kvinnen - nettopp i denne situasjonen. Nettopp i disse tilfellene som dreier seg om kvinner som er ufrivillig gravide, eller trenger hjelp til å bli gravide. Nettopp - akkurat akkurat da skal de kunne møte en lukket dør. For legen skal kunne reservere seg.

Mener visstnok Høyre, Frp og KrF - akkurat nå. Og slik er avtalen.

(og vi kan understreke - dette handler naturligvis ikke om å utføre aborter. Der har det vært en reservasjonsrett hele tiden. Det handler om henvisning, resepter, førstelinjetjenesten som er fastlegens felt.)

Derfor protesterer mange av oss nå. Ikke fordi vi er for abort. Men fordi vi er for at kvinner i en av livets mest sårbare situasjoner skal få møte en åpen dør og forståelse hos fastlegen sin - og faktisk også rett til å få oppfylt sine retter etter norsk lov. Abort inntil 12 uke er tillatt i Norge. (Det er lov å være mot det også - men det er ikke det som er temaet her akkurat nå - det er fastlegenes rett til å lukke døra si.)

Susanne Kaluza har dratt igang. Hundrevis av mailer er sendt til stortingspolitikerne fra medbloggere. Du kan bruke Susannes brevutkast som du finner her.

Jeg føyde blant annet til dette avsnittet i min mail:

"I tillegg vil jeg føye til at det er veldig mange problematiske helsesituasjoner mennesker kan komme opp i der en på en eller annen måte kan si at pasienten har "skyld" eller "ansvar" eller der en berører moralske spørsmål som leger kan ha egne oppfatninger om. At helsemessige spørsmål også i mange tilfeller dreier seg om problematiske grenser mellom liv og død er også rett og slett så utfordrende og krevende livet er. Det er derfor i et historisk og kvinnepolitisk perspektiv meget betenkelig dersom kvinners reproduktive helse igjen framheves som et så spesielt felt at fastleger skal ha anledning til å komme med sine personlige moralske vurderinger og avvise sin egen pasient."

For vi må se på dette historisk sett. Kontroll over kvinners seksualitet, moralsk fordømmelse av kvinner som har havnet i "uløkka", forstøtelse og fordømmelse, manglende vern og støtte av kvinner i sårbare situasjoner, manglende informasjon og undervisning om seksualitet og prevensjon - alt dette er svært sentralt i de ideene som har holdt kvinner utenfor og nede gjennom århundrer. Det å ivareta kvinners helt spesielle situasjon som de som faktisk blir - eller ikke blir gravide, som uansett sitter igjen med magen og barnet og framtida, samme hvordan forhistorien har vært og samme hva mannen finner på, og det å gi kvinner mulighet til å ta ansvar for sin egen kropp, egen prevensjon og eget liv - det er et av vår tids store skritt. Det skrittet må vi ikke gå tilbake.

Det finnes andre jobber leger kan ha enn å være fastleger. Jeg har respekt for at det finnes grenser for hva en ønsker eller kan gjøre som menneske. Det er sikkert mange jobber der ute jeg ikke ville hatt selv av ulike grunner. Men har jeg først en jobb, så har jeg ikke rett til å avvise de jeg skal hjelpe fordi det passer meg bedre.

de mellomstore

En av de små ekspedisjonene våre denne høstferien var til den lokale svømmehallen. Halvveis i vår egen svømmeøkt så kom det inn en flokk med babysvømmere, stort sett to og to foreldre med en liten lubben klump med badebleie. Babysvømming. Så da tittet vi litt da, på de små bollene - og på hvordan nå en slik babysvømming egentlig foregår. (For jada, vi innrømmer, vi innrømmer - det gjorde vi aldri med våre tre.)

Og så fikk vi litt å tenke på. For der var de to og to foreldre - da er det sikkert førstemann, de har bare en, ikke sant - sa jeg. "Det er bare med førstemann man går på babysvømming," mente mannen. Kanskje det.

Og så så vi flokken vår. Som hopper fra stupebrettet. De tre som svømmer og leker og dykker. Sjuåringen som startet sommeren med å insistere på å ikke ta av armringene - men som denne dagen tok svømmeknappen i bassenget, to hundre meter i god stil. Og vi husker tilbake til egen babytid, særlig den første babytida for snart tolv år sida, - hvor nærsynte vi selv var. Hvor enormt fokuset var på denne vesle gutten som vi hadde fått ansvaret for. Hvor lenge vi kunne snakke om gulp! Hvor lite viktig alt annet var. Og hvor store alle andre barn så til å være. Selv naboens pjokk på ti måneder så kjempestor ut den gangen, han hadde jo snekkerbukse og sko!

Våre tre på sju og ti og elleve, der på stupebrettet og under og over vann med svømmebriller på snei, hoiende og jublende - de ser sikkert ut som slike "store barn" - sett fra babysvømmekroken. (Hvis de i det hele tatt ser dit, da - det ville vel ikke jeg gjort hvis jeg sto der med mitt eget førstefødte marsipanklumpbarn i armene.) Men - altså - slike store barn, som en kan forvente mye av, som kan klare seg selv og stå til ansvar for det de gjør - liksom. Det ser jo sånn ut.  Og det er jo slik vi også forholder oss til de "mellomstore barna"  - vi som er foreldrene. Men samtidig vet vi at de er små. At det slett ikke alltid er så greit. At det er så mange slags erfaring de ikke har. At tårer, skuffelser og sinne triller på. At en ikke vet hvordan en skal løse uventede situasjoner. At det blir feil og kriser. At råd og trøst og oppmuntring og veiledning fortsatt trenges. (Egentlig tar det vel aldri slutt - vi voksne trenger også det)

Ofte tenker jeg at "mellomstore barn" blir litt usynlige i mamma-foreldre-familie-bloggverdenen. Fokuset er gjerne på babyer og barnehagebarn. Det er vel og bra, for all del. Men de litt større er også barn. Vi er også foreldre. Vi står i mange av de samme - men også mange andre nye utfordrende og krevende situasjoner. Foreldreansvaret blir ikke lettere eller mindre tidkrevende når barnet kan gå, skrive og lese og sykle på fotballtreninga selv. Det blir bare annerledes. Og til dels mer komplisert - fordi de glipper ut av armene dine, disse små-store mellomstore.

Jeg visste ikke det - den gangen jeg hadde bare babyer og små. Jeg trodde virkelig at "alt" ble enklere når bæring og mating og amming og bleier og dagsoving og nattevåk og alt det tok slutt. Noen ganger nå tenker jeg at det tross alt var enklere med de en kunne ta under armen og bære med seg fra en vanskelig situasjon. Og at smokk og pupp var gode og enkle løsninger - som en nesten kunne savne. Men bare nesten. For nå er nå. Nå har vi mellomstore barn. Og det er stort og fantastisk og givende og krevende - som alle andre faser.

Jeg vil prøve å skrive litt mer om dette med mellomstore barn. Men jeg ser den åpenbare grunnen til at de mellomstore er ganske usynlige i bloggverdenen. - Fordi vi ikke vil utlevere dem. Det blir for personlig, for utleverende, for nært nå når de har blitt så store Et mellomstort (eller stort) barns ensomhet, mobbehistorie, sykdomshistorie, skoleproblemer, adferdsproblemer, skulking, stress, møte med puberteten, frykt eller skam, prøving og feiling i livet - det er ikke offentlig (Og eksemplene er tilfeldige - ikke relatert til mine tre). Jeg tror mange kjenner mer på dette med de mellomstore barna - enn når det gjelder bittesmå barn.  Jeg synes det er enklere selv - en artig historie om tissing på stellebordet, en oppgitt historie om en natt med oppkastsjau eller refleksjoner om tilvenning i barnehage - er enklere å dele. Med de mellomstore blir det kanskje mer at en bare holder seg til å dele det positive, det ressurssterke. Men da igjen ser det så enkelt ut, ikke sant - som om det går helt av seg selv, liksom (akkurat som jeg trodde!) - bare masse spreke barn på sykkeltur, aktive i middagslaging og hagestell og i interessante samtaler om verden og rettferdighet. Eller svømmeknappen.... Så forsterker vi det ensidige bildet...

Vi får se. Jeg deler noe - både historier og refleksjoner. Men jeg vil og må bevare grensen som skjermer mine.

Over - spillkveld med eplekake. Alle kan skrive og lese - da kan vi spille Scrabble! Flott.