Den magiske tida. Hva prioriterer vi?

Jeg har gjennom tidene skrevet mye om tid. For det er jo helt magisk dette med tida. At den går og kommer og må fordeles og når den er brukt er den brukt. Og vi bruker det som unnskyldning og forklaring for så mye. For vi har jo "ikke tid". Eller vi har såkalt "dårlig tid". Det betyr omtrent det samme. Det betyr at når tida allerede er disponert til noe så kan vi ikke bare bruke den til noe annet. Når det er fotballkamper for minstemann hver eneste lørdag - så går det ikke å bare plutselig finne på at vi skulle vært en sykkeltur rundt Nøklevann hele gjengen. Når du har ligget der og lest donald i hele ettermiddag så har du jo ikke vasket rommet ditt samtidig. Når alle mennesker her i huset trenger mat NÅ - så må det lages mat, en kan ikke luke i kjøkkenhagen samtidig. Hvis alle skal noe hele tida og trenger hjelp av meg, så kan jeg vel ikke stikke en løpetur i skauen en tre kvarters tid akkurat nå, da. Neivel. For slik er den magiske tida. Den brukes.

Samtidig er jo den magiske tida så magisk at den fortsetter å komme. Enn så lenge i hvertfall. Nye minutter, timer og dager. Igjen og igjen. Nye sjanser. Nye muligheter til å sose rundt, somle, prioritere, være effektiv og målretta, eller øyeblikks- og carpediem-orientert. 

Og så kan en jo ta et overblikk innimellom. Og se hva en velger. Hvis jeg velger å bruke dagene på å vanne og luke og bake brød, ta en tekopp eller ti på trappa og gå gjennom skogen  med ungetrollene mine og svømme lengre enn langt  og plukke en kilo eller to med blåbær og gå hjem og lage masse langtidslagd, sikkert sunn mat, og dra med meg ei bok og et strikketøy overalt og sjekke hvordan det går med ripsen og bringebærene - ja, så prioriterer jeg jo ikke akkurat å bli en verdenberømt forfatter som graver meg ned i min isolerte elfenbenshule og tenker ut fantastiske nobelaspirerende formuleringer - akkurat nå ihvertfall. Men kanskje en annen dag? Om nye dager kommer - så finnes nye muligheter. 

Men sommer - det får vi bare akkurat nå.

Hva driver du med om dagen?

Hva er det å ha "fri"? Sommerferierefleksjoner

Jeg skriver om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer - dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet "fri" - i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late...

Jeg har skrevet om begrepene "arbeid", "jobb" og "fritid" mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av - for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som "jobb" og "fritid" opp som en dikotomi - som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen - så starter fritida. Når du har ferie fra jobb - da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar "jobb" stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør - og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i "fri"-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av "fri" så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er "fri" - dersom "fri" betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt - dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for "fri" - så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di - sikkert fint for deg - men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid - altså det jeg her kaller "jobb" -  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn - helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet - gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold - har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri - uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet - ulønnet arbeid - har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig - og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb - av cup-cakes-baking, og lattedrikking - overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv. En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb - så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie - og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner - så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet - men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

familiefellesskap på tur

Vi drar på tur hele året. Men den uendelige lange sommerferien (som akkurat nå merkbart ikke er uendelig lenger....) - med alle sine lange, lyse - også uendelige - dager - da er tur nesten et daglig innslag. Aller, aller mest fast er den vesle rusleturen forbi barnehagen og opp den bratte steinskrenten i skogen (der lillebror knakk to fortenner da han løp nedover i full fart da han var fem...) - litt innover der og ned den stien der, til badeplassen "vår" - bergene, vannet, endene, skogen.

Og i blant har vi andre ekspedisjoner, i kjente og ukjente områder.

Noen ganger lurer vi voksne på om vi egentlig skal gjennomføre disse turene i det hele tatt. Det virker som om ingen egentlig har lyst. Og alle driver med noe annet. Og ingen har på noen måte tenkt å løfte en finger for å pakke sammen badetøyet som har hengt til tørk siden i går, eller fylle de vannflaskene. For alle "skal bare...". Med fem familiemedlemmer med nok av påfunn, så krever det sitt å få alle klar til avgang samtidig.

Hvis en ikke skal være helt firkantet og kjempestreng, da - og det har vel ingen lyst til.

Allikevel klarer vi det jo, med bittelitt masing, en del lirking og sterk jobbing med å ansvarliggjøre store og små om å dra dette bittelille lasset sammen, at vi faktisk gjør oss klare samtidig - og - rett og slett går.

Og da er det gjort.
Da er vi på tur. Og da vil vi igrunnen bare være på tur. Og roen ved å være på tur faller over oss alle sammen. Vi skal plutselig ikke noe annet. Det er ikke noe som bare skal ordnes, leses, finnes, fikses først. Vi har ikke hver våre planer som stritter i hver sin retning. Vi er bare på tur. Det er så enkelt. Og det binder oss sammen.

Det er godt å være ute. Det er godt å bruke kroppen. Men det aller, aller viktigste med å være på tur er dette bittelille tette fellesskapet som det lager for oss fem i de få timene vi er avgårde. Vi gjør det samme, vi deler en opplevelse, det er ingen distraksjoner, venner, oppgaver osv som trekker oss vekk fra hverandre (men mange små og store opplevelser og ting å se og gjøre sammen innenfor turens rammer). Det er en fellesskapstid og en fellesopplevelse som vi virkelig, virkelig trenger - i den vrimlende hverdagen der så mye trekker oss fra hverandre.

Vi gjør jo ikke alt sammen på tur heller. Noen av oss er svært mye mer opptatt av å klatre rett opp steinskrenter eller bygge landsbyer av pinner og leire enn andre. Vi voksne har ofte med avisa eller ei bok. Men vi er på tur sammen.

Og det er godt å kunne se tilbake på en sommer der dette har vært det daglige. Det lader familiebatteriene for en krevende høst.

Fredagstanker: Om tida, mangesysleri og hva som styrer oss

(Jeg har jo vist noen knopper av alpeklematisen ved porten de siste ukene - nå må dere få se hvordan den er i full blomst. Folk stopper jo opp her når de går forbi, den dekker et helt lindetre med sine blå blomster)

I dag har jeg spurt folk på twitter om hva som styrer tidsbruken deres, hvor stor andel av tida deres er basert på inngåtte forpliktelser, hvor mye er avhengig av det som skjer her og nå, hvor mye opplever du at du velger, hvor mye må du bare la styres av annet og andre?

Det er ikke et lett spørsmål å besvare. De fleste klarer ganske godt å svare på hva de bruker tida på - men ikke så lett på spørsmålet om hvorfor. 

Statistisk Sentralbyrås tidsbruksundersøkelser viser oss hvordan nordmenns timer fordeles mellom ulike typer virksomhet - også fordelt på kjønn og over tid. Hvor mye brukes på husarbeid, transport, fjernsyn, lesing, lønnet arbeid osv.

Slike oversikter kan vi sette opp selv også. Men hvorfor fordeler vi virksomheten vår slik? Hvem eller hva styrer og velger?

Min utfordring med å skulle sette opp en slik fordeling selv, ville være å klare å skille de ulike oppgavene. Hverdagen min kan best betegnes som kontinuerlig mangesysleri. Mange oppfatter det som hjemmekontorets felle at en sitter midt i hjemmets mylder av andre krav og oppgaver. Jeg velger å se på det som et privilegium. Rett og slett en av grunnene til å ha en slik hverdag. Jeg får gjort mange ting om hverandre. Noe blir halvveis, mye blir avbrutt, mange baller må holdes i lufta samtidig. Det er ikke noe markert skille mellom (potensielt) lønnet arbeid, familieliv og familieomsorg, organisasjonsarbeid og frivillig arbeid, hage- og husarbeid - alt er ting jeg gjør. Helst når det trengs. Tilsammen har jeg mulighet til å være borti mye av det jeg har ansvar for i løpet av en dag, fordi jeg ikke trenger å sortere dagen strikt etter skillet "jobb" og "fritid". Jeg kan sette på en vask innimellom skrivinga, jeg kan henge ut samme vaska i solskinnet et par timer etterpå og tilogmed berge den inn igjen når ei regnskur kommer  -(slik at svart-grønne fotballstrømper faktisk blir hvite igjen til neste kamp samme ettermiddag) --- eller sette på vanning i hagen hvis jeg ser at det er for tørt. Jeg har to minutter å løpe til skolen hvis det trengs akutt - eller det er et møte. Jeg er her for min gode flyktningevenn når hun trenger en prat. Og det er ingen arbeidsgiver som stiller spørsmål om tidsbruk om jeg ordner klassekontaktgreier og organiserer sommeravslutninger eller kordugnader eller-jeg-vet-ikke-hva av alle mine lokalsamfunnsverv midt i den såkalte arbeidstida. Jeg kan "nyte" det store privilegiet det er å plukke onde brunsnegler i hagen min en morgenstund før pc-en er skikkelig i sving, men også ta meg en tekopp på trappa omkranset av syriner. Og jeg kan pusle rundt skoleunger som kommer og går i ett sett hele ettermiddagen, fange opp kriser i tide, få minstemann tidlig hjem når jeg vet han er sliten og det er fotball i kveld igjen - mens jeg multitasker mellom skriving og husmorjobbing. Jeg har noen grenser for hva jeg gjør på dagtid, noen grenser som skjermer skrivetida mi - jeg vasker ikke huset (det gjør mannen og jeg sammen en kveld i uka), jeg vasker ikke opp etter frokosten før ungene kommer tilbake fra skolen (det er en ideell oppgave å ta mens en skravler om skoledagen og smører ei skive etter skoletid), jeg gjør ikke storhandling på dagtid, og begrenser andre ærender ut av huset så mye som mulig. Jeg holder meg nær skrivinga og det andre hjemlige. Men jeg løper meg en tur i skogen noen morgener i uka, rett etter at ungene har dratt på skolen. Og ettermiddagene og kveldene - vel de er nå en salig blanding av lekser, matlaging, fotballkamper, unger avgårde på trening og tilbake, mer brunsnegler, planting, gjødsling og hagestell, kveldsmat, høytlesning, strikking, klesreparasjoner, oppvask, sengekantsamtaler og -sanger, mer klesvask, brødbakst, og så alle disse møtene i lokalsamfunnet som henger sammen med at vi tar på oss (for mye?) ansvar.. - og i blant, i blant lander vi sammen og får skravla litt på en snei ved kjøkkenbordet før vi legger oss. Innimellom kveldspusleriet gjør jeg ganske sikkert noe som tilhører skrivejobbinga mi. Tenker. Leser. Diskuterer med mannen. Skriver til og med. Bak i hodet modnes en tekst eller en tanke. Mens jeg bærer ei vaskebalje til eller flytter vannsprederen i hagen. Mangesysleri.

Men det er nå meg.

Kanskje er det lett å se på en slik mangesysleri-frilansvirksomhet som relativt fri? Jeg er jo det. Jeg er min egen arbeidsgiver. Men jeg er også min eneste arbeidstaker, prosjektleder og sekretær i mine egne prosjekter. Det kan være ensomt, sårbart og bundet og mye ansvar alene. Jeg kan godt savne tryggheten ved å ha en arbeidsgiver, fellesskapet ved å ha kollegaer. Det gir muligheter - men mangler en del individuelle sikkerhetsnettfaktorer. Det passer ikke for alle. Kanskje passer det for meg. Jeg har vanskelig for å legge fra meg og dele opp livet i bolker. Jeg trenger mylderet.

Og en kan også tenke at livet alltid innebærer en del valg som får konsekvenser for tidsdisponeringen dag for dag. Har du en fast jobb - eller en frilansjobb - eller har du barn, har du et styreverv, har du en forpliktelse i forhold til noen som trenger deg - så binder det tida di. Har du høy gjeld, så binder det tida di. Du kan gjøre valg som innskrenker framtidig valgfrihet mye. Så kan det oppleves som om det er rammene som styrer deg,og du glemmer at noen av disse rammene valgte du selv en gang i tida - og med rammer følger forpliktelser og bindinger.

Og det kan skje ting i livet ditt som du ikke har valgt - men som også gjør valgmulighetene få og små. Din sykdom, eller dine barns eller andre familiemedlemmers sykdom eller krevende liv. Sorg. Tap. Savn. Det er risikabelt å leve. Menneskelivet innebærer avhengighet og sårbarhet. Alt kan ikke velges og kontrolleres. 

Mens jeg tuslet rundt i skumringen i kveld og drev sneglekrig, etter fotballkamp, middag, kveldslesing og klesvask og oppvask og sengekanter  - og mannen var vandret avgårde som lokalsamfunns-Natteravn (vandring fra 22 til 0100, noen må stille ) - møtte jeg en nabo over gjerdet. En nabo med mye yngre barn enn mine mellomstore. "Jeg tenker jo at det blir lettere", sa hun. "Men jeg skjønner jo at det ikke er helt sånn." 

Nei - mylderet og oppgavene forsvinner ikke, selv om alle kan stå og gå og spise og kle på seg selv og vi voksne rekker å drikke teen før den blir kald. På mange måter øker de - fordi barnas radius øker, og våre voksenoppgaver spres tilsvarende. 

Men idealet er vel ikke å ha det lettere.

Tida fylles hver dag. Det meste er meningsfylt og godt. Det er godt å høre til og ha oppgaver, å trengs, å gjøre noe som teller. Det er godt at forpliktelsene krever noe av meg. Et liv med forpliktelser og ansvar er et liv jeg har valgt.

Fredagstanker: Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål - frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester - hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne - eller hoppe i Holmenkollen - ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge - og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige - til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar - når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen - da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet - langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser - så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt - vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn - alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges - og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle - og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering - nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være. 



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel "Mer biologi. Mindre frihet." i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.




(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Hvor fort skal jentene (og gutta) bli store

(Sparket bak for å skrive dette i dag er at jeg har sett overskriften til VG om at jenter idag blir voksne tidligere enn før. Temaet har imidlertid opptatt meg lenge. Og det hører godt med i mitt ønske om å sette mer fokus på mellomstore barn i bloggverdenen. )

I gamle Agatha Christies romaner med store herskapshus befolket av ymse, lett beslektede mennesker, Miss Marple pluss minst en morder - der er det så godt som alltid en kvinne rundt tjue år som omtales som en "ung pike". Altså pike/jente, ikke kvinne. Hun er klossete og unett kledd, liker best å løpe på heia med bukser på eller henge rundt i stallen og sier rett som det er noe upassende. I hvertfall insisterer hun enormt på å være et barn, ikke føye seg etter voksne oppførselsregler, og i hvertfall ikke bli en velkledd og dannet ung dame. Foreldre er oppgitt og strenge og skjønner ikke hva de skal gjøre med en slik vill "pike".

Mot slutten av boka kan det hende at den 15-20 år eldre legen eller advokaten eller noe sånt har brutt gjennom hennes barnslige udannethet og han skimter den kvinnen hun er der inne. Noe sånt. Men hovedpoenget er naturligvis oppklaringen av mordet. Det er ikke love-stories dette her, det er klassisk krim med klassisk persongalleri - og dermed altså disse unge barnejentene på cirka tjue. 

Det har jo alltid forundret meg. På samme måte som eldstedatteren i Sound of Music, den sekstenårige Lisel, ble behandlet som et barn på linje med sine yngre søsken, med samme leggetid som femåringen Gretl, samme slags klær som de andre, med løping og leking og ramling i vannet. Vel har hun sin forelskelse i telegrambudet og det er riktig så vakkert, men budskapet etterhvert er jo at hun skal vente litt med sånt også... "wait a year or two". 

Jeg ser ingen tjueåringer eller sekstenåringer omkring meg som går rundt og er barn og blir behandlet som barn. Jeg ser dessverre i stedet mange ti-til-tolvåringer som folk tydeligvis synes er ungdommer. De kan kle seg som kule ungdommer, de utstyres med dyre smarttelefoner og annet utstyr. Utstyr som kan mistes og stjeles - og som er krevende sosiale instrumenter som kaster dem ut i krevende sosiale voksenutfordringer svært, svært tidlig.

Mange har ansvar selv for å ordne seg om morgenen og går hjem til timesvis med tomt hus hver ettermiddag. Det inviteres til klassedisco der åtte-ni-tiåringsjentene kommer sminket med paljettopper og bare skuldre De omsluttes med reklame og påvirkning fra sosiale medier som sender et budskap om å henge med i moteverden, med et snevert  og krevende kroppsfokus -  og i popkultur og kjendisverden.

Og jeg ser de jentene på 15-16 også - og de ser slett ikke ut som Lisel løpende rundt i lekeklær lagd av gamle gardiner med småsøsknene. De er jo så fancy og velsminkede, med pelskantede boblejakker av merker jeg ikke har greie på. On top of the world. Muligens, hva vet vel jeg. I hvertfall ikke barn.

Jeg ser mye annet også. Heldigvis. Jeg blir alltid så glad når ungene mine finner venner som fortsatt har lyst til å leke. Bygge snøhule, leke sisten eller spille et brettspill. Jeg ser andre tiåringer enn min som går i bobledress og polvotter til skolen og er klar for å hive seg i en snøhaug. (Men tolvåringer med boblebukse - det er nok for drøyt...)

Det handler ikke bare om jenter. Gutteverdenen er en parallell. Det er ofte et større rom for fysisk lek i forventningene rundt gutter - enn rundt jenter. Fotballen gir rom for herjing. Men voksenpresset, motepresset, kjøpepresset, kulhetspresset - er på mange måter det samme. Kanskje slipper de litt lenger unna det seksualiserte blikket, som stadig når yngre jenter. Motsatt er det gutter som i størst grad havner foran dataspill med voksen aldersgrense og dertilhørende voldsscener, i det voksentomrommet som etterskoletid-tida innebærer.

"Du blir voksen når du selv vil" - pleier jeg å si til mine barn. Det skal få være en prosess. Det er ikke en fast terskel som skal overstiges, det er en lang vei å gå. En skal få vokse seg gradvis større, modnes gradvis, stadig ha voksne rundt seg som backup. Slik vi alle trenger å ha støttespillere livet igjennom. 

Og det skal ta tid å være barn. Livet mister mye når vi som voksenverden pusher voksenhet på tiåringer.

Nok av tid!

Jeg pleier å understreke at tida er det mest demokratisk fordelte godet vi har - 24 timer i døgnet til hver, gratis levert så lenge det pågår dette livet. Nok av tid, altså!

Allikevel strever vi mange av oss med å få kabalene til å gå opp, med å få tid til det vi skal og vil

Det vi da egentlig strever med er å klare å forvalte disse 24 tildelte timene slik at vi blir tilfreds med innsats og produktivitet og måloppnåelse selv. Og før jeg pådrar meg kritikk for disse veldig tekniske termene - så vil jeg fortsette med å understreke at jeg naturligvis mener måloppnåelse i svært vid forstand. Nå de målene, ønskene, drømmene du har - eller redusere de frustrasjonene du har. Uansett om det dreier seg om å rydde mer i gangen, få mer tid til å snakke med kjæresten eller skrive ei bok.

Det er vel første poeng. Respekter dine egne mål og verdier. Ikke la deg forvirre av alt alle andre tilsynelatende mener om hva som er verdt innsatsen eller ikke. Dette er ditt liv.

Vi er friere enn vi tror. Det er også noe jeg pleier å påstå. Det er ikke like lett å erkjenne denne friheten alltid. Kravene, oppgavene, tilkortkommenheten kan stige noen og enhver over hodet. Utilstrekklighetsfølelse er en større stressfaktor enn anstrengelser som faktisk når målet, oppnår resultatet du ønsker.

Jeg er ganske forvirret sjøl for tida. Jeg er ikke fast ansatt noe sted. Det gir mye frihet og fleksibilitet - og mye ansvar for å ta riktige valg og gjøre riktige prioriteringer selv. Jeg skriver på ulike prosjekter. Noen er bestilt, andre søker jeg etter publiseringsmuligheter for og vet ikke hvordan de vil utvikle seg. Hjemmebasert skribenttilværelse er gunstig for familielivet - men det er lett å la det gli ut når små og store utfordringer dukker opp. Jeg tviholder også på at nyttig virksomhet omfatter mer enn det en tjener penger på og mer enn (i mitt tilfelle) skrivinga. Jeg baker brød, reparerer klær, syr nye klær, lager ordentlig mat fra grunnen av. Det tar tid, det skal det gjøre. 
Forvaltningen av mine egne timer er en daglig utfordring. Kan jeg snu ryggen til pc-en og finne symaskina, selv om det er pc-arbeidet som ligner mest på "jobb"? Den buksereparasjonen er jo også viktig. Kan jeg ta en skitur, jeg som er så fri og frank, og flytte på de uklare skriveprosjektene mine som jeg ikke får fasong på allikevel? 

Så - jeg trenger
a) Å virkelig anerkjenne betydningen av de tingene jeg sier at jeg vil, ønsker, synes er viktige. Respektere meg selv. Uansett om andre ikke legger opp livet slik eller om den ene og den andre uttaler seg offentlig om at det er bortkastet tid. Se i øynene at jeg synes det er verdifullt å kunne være i huset når tre skolebarn tramper inn på ettermiddagen, ta en prat når det trengs, mase om rydding av våte votter når det trengs. At jeg synes det er viktig at vi gjør ting fra bunnen av selv, at praktisk mestring er en del av hverdagen -  selv om vi aldri baker cupcakes (som visstnok er det ulitimate, lett kritiserbare bildet på hjemmearbeid).
OG
b) En plan. basert på egne prioriteringer og eget realistiske blikk på hva som er mulig. Langsiktig og overordnet - og detaljert for uke og dag. Noen ambisjoner som hjelper meg å løfte blikket, etablere rett og slett produksjonsmål for meg selv, frister, dagsplaner - uansett om et forlag biter på en krok eller ikke. Jeg må virkelig være min egen sjef! Juhu!

Så det har vært formiddagens produksjonsmål: Lage PLANEN. Så skal det bli sving på sakene, tenker jeg. For vi har jo nok av tid....?

Ha en god dag - med nok av tid!

Variert barnehverdag

Trøtte mandagsmorgens-unger. Frokost og matpakker. Radio om tragedien i Lærdal, tenke og snakke om brann og fare og trygghet. En tidlig avgårde på svømmetime. En skal møte venninneflokken. En får voksenfølge i dag. Bobledresser og varme votter og støvler. Lillebror tar med skiene for å gå på ski i skolegården i friminuttene. Katten smyger seg mellom beina våre og utforsker snøen i dag også.
Lillebror blir hentet tidlig, finner ham i en snøhule i skolegården, får hjelp med ski og støvler, tid til å prate bare med ham på veien hjem. Vil rett igang med store ark og malepensler og masse maling ved kjøkkenbordet. Symmetri-bilder, inspirert av mattetimen. De store bruker en time på de få hundre metrene hjem, det er så mye snø å herje i på veien. Røde kinn og fjas og tull. Fyr i ovnen, suppe på tur. Kose med pus. Strikke. Spille gitar. Smøre ski til skitrening. Spille piano, finne på en låt. Lese ut ei bok. Henge rundt det samme kjøkkenbordet og gjøre lekser. (Lillebror hadde mattelekse på pc-en, oppgaver på læreverkets hjemmesider). Et brød ferdig, det glutenfrie. 
Alle fem rundt middagsbordet. God tid. Lite tull. Så litt mer tull. Godt å være oss. Tid til en tekopp. Lage ny brøddeig. Storebror avgårde på skitrening. Tiåringen strikker og strikker.  Lillebror smører brødformer. Jeg knar og elter. Tiåringen lærer seg å felle av på toppen av lua. Kveldsmat. Bare to unger i kveld, med en på trening - da blir det ei annen bok enn fellesboka for tida. I stedet for Den hemmelighetsfulle øy av Jules Verne - leser vi derfor boka Ante av Tor Edvin Dahl (ja, den som gikk på barne-tv en gang i urtiden da de voksne var små...) Det er rein og Finnmarksvidde og skolegutter som står tolv timer på ski på vidda for å fange inn en rein, uten å spise eller hvile. Og det er mer strikking og tegning mens vi leser enda litt til. Så drikker vi te og pusser tenner og får varmet opp en frossen og rødkinnet og strålende fornøyd skigutt i dusjen og lagt den minste og viser avslutningen på lua til den mellomste og dermed kommer ei fullført selvlaget lue på ei hoppende stolt jente før også hun kryper under dyna og sniker seg til litt Maria Gripe-lesning før lyset slukkes. Tre små mellomstore i seng. 

To store rydder kjøkken, vasker opp, hører radio, spiser resten av suppa med det varme brødet, sjekker mail, skriver litt. Det var den dagen.

Overskrifta på dette innlegget er "egentlig" Ikke-digital barnehverdag. Analog barndom, kanskje. Slik akkurat denne dagen i hovedsak var for barna, i mindre grad for oss voksne.

Og så full og rik en slik vanlig hverdag er - av snø og garn og bøker og musikk og mat og alt annet analogt.

Det er noen regler for spilling og sånt her i huset. Det betyr at det ikke bare er å spille nårsomhelst. En del dager er det ingen spilling i det hele tatt. Men det betyr heller ikke at det er noe forbud. 

Vår rettesnor har vært å sørge for at ungene også får rikelig tid til alt det andre som bør høre barndommen til. Slik at livet kan være variert. 

Fredagstanker: Tung tids tale

I dag låner jeg en annens kloke, kloke stemme, Halldis Moren Vesaas fra 1945.

 (Kan en snakke om tunge tider i en tid som vår? Med all vår overflod og begivenheter som sprenger alle tidsskjemaer.... Ingen glasstak, ingen grenser, frislepp og velstand - hva kan vel være tungt?)

Livet i seg selv har tyngde hvis vi har tid til å kjenne etter. Og noen trenger deg - alltid, midt i travelheten din, der du løper mot helga, der du sjonglerer alle kabalene dine og lykkes med målene dine. 

Vi kan alltid løfte og trøste og bære og varme. Det er alltid tunge tider. Det er alltid tid for å ta seg tid til andre.

"Det hjelper da litt, nokre få forfrosne, at du er varm!"

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg - no lenger,
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt i mot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm.

Halldis Moren Vesaas (1945)

Sentripetale krefter. Holde familien sammen.

Dette er en oppfølger av gårsdagens gråsteinsinnlegg med fokus på familiens funksjon som produksjonsarena, som fellesskap også basert på det å skape noe nyttig sammen.

Kampsaken i dag er et økt fokus på sentripetale krefter i familien! Krefter som holder oss sammen.

Vi vasser jo i sentrifugale krefter alle sammen. Vi kan boltre oss i alt dette som slynger oss fra hverandre (som sentrifugen i vaskemaskina, ikke sant), alle aktiviteter og forpliktelser og fornøyelser som ulike familiemedlemmer gjør hver for seg utenfor hjemmet og som deler opp livet, dagen og fellesskapet i bittesmå biter, med fokus på forbruk og fravær. Mellomrommene fylles med transport og logistikk. Det er ingen mangel på krefter som deler opp og trekker oss fra hverandre.

Og den store utfordringen er jo at det jo så mye bra og viktig og artig som foregår. Så mye å si "ja" til. Så mye vi allerede har sagt "ja" til. Ganget opp med en fire-fem familiemedlemmer, så blir ukeplanene fulle, kveldskabalen krevende - og hjemmet risikerer å bli redusert til et veikryss der man bare kaster fra seg sekken og griper treningsbagen eller brødskiva.

En grunnleggende verdi ved familie er selvfølgelighetsaspektet. Familien er jo der - uansett. Den er gitt. Den har du alltid. Der kan du alltid vende tilbake. Dette mener vi jo.

Men det betyr ikke at det ikke tar tid - eller bør ta tid - å ha familie. Familien er der - men for å fungere trengs også familietid. At vi faktisk er sammen. Ikke bare møtes i veikrysset og deretter fyker til hver vår kant igjen for å levere alt det superviktige og superinteressante som omverdenen krever av oss og tilbyr oss.

Så da trenger vi altså motsatsen til det sentrifugale - vi trenger noe som trekker oss mot sentrum, som holder oss sammen - ikke bare som den gode og vennlige idéen om "familien som alltid er der" - men også som noe faktisk, rutinemessig, fast, innarbeidet og fysisk. Vi trenger å være der. Vi trenger tid. Det tar faktisk tid å ha familie, ha kjæreste, ha barn. Det er ikke så selvfølgelig at vi kan ta det som en ren "restkategori", som det vi eventuelt får tid til når alt det andre, alt det vi slynges ut til og involverer oss i i resten av verden, er gjort.

For å unngå misforståelser: Jeg er sterkt for et engasjement som rekker langt lenger enn egen nese, egen dørstokk og eget land. Det vil jeg aldri gi opp, verken på egne vegne eller som horisont for de barna jeg har fått lov til å leve sammen med i dette livet. Jeg vil aldri argumentere for å snu ryggen til verden for å bare sitte hjemme og "kose"!

Men det ytre engasjementet må få ha sin base. Vi må ha tid og rom for et fellesskap, et familiedugnadsliv og for små ritualer som skaper identitet, gjenkjennelighet og trygghet. Det som er oss. Det gir landingsplasser etter dagens innsats og nye krefter til nye oppgaver der ute.

Men det gir noe mer. Familielivet er - like lite som skolen eller barnehagen - til for bare å serve verden forøvrig med dyktighet og innsats. Familielivet har en egenverdi og må ivaretas som nettopp dette. Det kan ikke bare tas for gitt og avspises med det som måtte bli igjen av rester...

Så da er vi ved de sentripetale kreftene. Det som holder oss sammen. Mer enn som en idé. De arbeidsoppgavene vi deler og der vi trengs alle sammen. De tradisjonene og "sånn-pleier-vi-å-gjøre-det-hos-oss"-ritualene som vi ønsker og trives med.

Det er krevende i vår tid - men det er verdt det.


Hva tenker du om disse kreftene - det som trekker oss utover, og det som trekker oss innover?

Kampsak: Familien som produksjonsenhet!

Alle er så glad i familien sin, ikke sant. Spør du folk hva som er det viktigste i livet deres - så vil svært mange si at det er familien. (Kanskje med unntak av noen av de mellom 13 og 17 år - men at the end of the day, så teller nok familien ganske mye for dem også.)

Så familie verdsettes. Men hva skjer i familien? Hva er selve familielivet?

Familie er i vår tid et kjærlighetsfellesskap (håper vi jo!) og et tilhørighetsfelleskap. Og det er et fellesskap rundt eventuelle barns oppvekst (ja, jeg mener at voksne uten barn også er en familie, selvfølgelig). På sitt beste er familien en restitusjons- og omsorgsarena som vi alle trenger.

Og - både i samfunnsmessig forstand og sett ut fra den enkelte familie, så er det også en økonomisk enhet. Mye eies i fellesskap i familien, mye forbrukes i fellesskap og inntekter fra omverdenen går på den ene eller andre måten inn i familiens fellesskap.

Går vi bakover i tid, finner vi andre måter å forstå familien på. Tilhørighet og barns oppvekst vil fortsatt stå sentralt. Forutsetningen om et kjærlighetsfellesskap er imidlertid ikke alltid tilstede til ulike tider. Men kanskje den største forskjellen ligger i hvordan familien fungerer som et økonomisk fellesskap - til ulike tider og forsåvidt på ulike steder.

Dagens inntektssentral, eiendomsbesitter (og eventuelt gjeldsbesitter) og forbruksfellesskap er ikke en evig konstruksjon fra tidenes morgen. Ser vi utover vårt eget øyeblikk i historien - så framstår familien i stor grad som et produksjonsfellesskap. Produksjon for å overleve, rett og slett.

Overlevelse og forvaltning av det som var av gods og gråstein krevde egeninnsats fra alle i familien.  Mat skulle ikke bare tilberedes, også råvarene måtte i stor grad dyrkes, sankes, høstes, fiskes og jaktes selv. Hus skulle ikke først og fremst få nytt bad og fliser og gulvvarme  - de skulle rett og slett bygges fra grunnen av, av stein og tømmer en selv først hadde skaffet, og deretter ivaretas så de kunne stå til Dovre faller. Verktøy og hjelpemidler for å utføre alle slags arbeidsoppgaver måtte også i stor grad lages selv. Det samme gjaldt møbler og klær og annet utstyr. En sokk kom fra en sau som var foret og stelt og klipt og ulla var kardet og spunnet før strikkinga omsider kunne ta til.

Omsorg for pleie- og omsorgs- og oppdragelsestrengende var familiens oppgave, stort sett alene. Og alle familiemedlemmer, unge og gamle, måtte delta og yte det de kunne. Enhver familie var sin egen bedrift som sørget for seg og sitt fra a til nesten å.

Byttehandel og nabohjelp ga noe variasjon og muligheter. Økende pengeøkonomi ga etterhvert tilgang til andre goder, til ferdigprodusert stoff og klær, til verktøy, krydder, kaffe og tobakk.

Og derfra har det jo bare vokst - det vet vi jo. Nå kan alt kjøpes. Middager kommer ferdigkrydra, tekstilarbeidere langt fra oss selv leverer billige ferdigklær i en evig strøm, nok til allverdens loppemarkeder, polske professordamer vasker huset ditt og filipinske sykepleiere med fem barn hjemme passer barna dine - den tida de ikke er i den høyt subsidierte fulltidsbarnehagen. Hullete sokker kan kastes og erstattes med nye fra butikken. Og vi har dingser og duppeditter herfra og til månen som kan fylle ethvert ledig øyeblikk med for eksempel revemusikk eller kommunikasjon med folk du aldri ellers hadde møtt. Og dyrker du mat eller baker et brød - så er det kanskje strengt tatt for moro skyld og kan droppes nårsomhelst...

Vi skal ikke tilbake til gråsteinskampen for tilværelsen med det første, får vi tro. Og vi skal slett ikke romantisere kampen for tilværelsen, sårbarheten ved å måtte mestre alt selv for å kunne overleve. Men i en forholdsvis overskuelig framtid har vi et valg, vi har mange valg - mht hvilke løp vi vil velge, hvilke liv vi vil velge, hvilke samfunn vi vil bygge.

Det jeg er bekymra for er reduksjonen av familiefellesskapet til et rent forbruks- og underholdningsfellesskap. Hjemmet ender opp som bare stedet der forbruket samles og der skjermene lyser og der vi møtes i døra før vi fyker til de reelle produsksjonsarenaene utenfor hjemmet.

Dette innebærer en stor og betydelig funksjonstapping av familien som institusjon i samfunnet og som fellesskap for hver og en av oss.

Vi trenger tilhørigheten. Vi trenger avhengigheten. Vi trenger å være verdifulle aktive mennesker med betydning - for hverandre. Vi trenger å yte, prestere, delta, samarbeide og oppnå resultater. Fjerning av all felles produksjon i hjemmet gjør familiene sårbare for ytre press og ytre distraksjoner, alle oppgavene og alle aktivitetene som trekker oss ut og fra hverandre og som alltid der og da dominerer.

Det å produsere noe sammen gir familien en ekstra styrke, en ekstra ballast, en ekstra stolthet og en ekstra identitet. Det bidrar til opplevelsen av å være et fellesskap som teller, der sjuåringer og søttiåringer teller og der vi sammen gjør noe som er viktig. Det er ikke bortkastet og likegyldig og tilfeldig. Det er verdifullt, langt ut over den materielle eller økonomiske betydningen det har.  Som den viktigste sosiale rammen omkring den innerste tilhørigheten - og kjærligheten - og om oppveksten og danningen av våre små - så teller en slik robusthet og stolthet, det teller mye!

Så kan vi også huske på at videreføring og opprettholdelse av ferdigheter og praktisk kunnskap er enhver voksengenerasjons oppgave. Selv i vår tid.

Ha en god og produktiv dag!

Nyttårstanker - litt mer privat

Så da går vi fra en hyllest av kongen i forrige bloggpost - til en hyllest av familien, flokken, livet, øyeblikket - og moren min spesielt - i denne

For i dag har vi vært samlet store og små i det store huset på hjemgården min der jeg vokste opp - og feiret moren min som fyller søtti omtrent på denne tida. Og det er godt å møte slekt og la ungene mine nok en gang få se hvilken flokk de hører til. Det er godt å møte den aller minste tremenningen til mine små som ble født i høst og som vi ennå ikke hadde sett. Og det er godt å møte de gamle-gamle tantene som har vært der bestandig og som det nå ikke er så mange igjen av. Og de ikke-så-gamle tantene som også har vært der bestandig. Og så alle oss i mellom. Det er tilhørighet og minner, fortid og framtid og mest av alt så er det litt akkurat-nå-nåtid.

Og det var det jeg snakka om i talen min til jubilanten også - og det er det jeg vil dele med dere litt akkurat nå.

For disse merkdagene som ramler på oss - nyttårsaftener og bursdager og jubileer og sånt - jada, joda det er anledning til både kake og fest - men det har også sine tyngre og sårere sider, for eksempel tyngden over at tida går. At noe er forbi. At tida ikke bare går - men den har gått. 

Mor og jeg har i blant snakket om at det ikke alltid er så lett å identifisere seg med dette tallet som til enhver tid representerer alderen vår. At en er søtti. Eller førtifire, for den saks skyld. At det ikke helt føles som meg. Og at en med dette undres over og griper etter den tida som bare går og går. Hvor ble tida av - og hvor ble jeg av, midt i det hele? Det er det sårbare ved merkedagene. At vi ser at noe er over.

Men akkurat nå er vi her. Nåtida er alltid alt vi har. Akkurat nå. Og i dette nåtidsglimtet, så bærer vi i oss alt vi er. Den jenta som ble født en vinterdag på Sørkammerset på gården under krig og okkupasjon, drøyt tretti år etter at kvinner fikk stemmerett her i landet, den storesøstra som tok ansvar og som elleveåring alltid bar med seg minstesøstra av de fire på hofta, den jenta som dro ut i verden og kom tilbake og drev gård og egen bedrift og tok seg av lag og foreninger og skapte et hjem med varme og vidsyn som jeg fikk vokse opp i. Hun er jo ikke borte selv om tida har gått og gått. Hun er der og i dag var hun midt i flokken sin, Moren min.

Og jeg da. Som slett ikke, overhodet ikke liker nyttårsaften og at tida går. Som lengter etter våren, men med en bismak, for når den kommer har jo enda mer tid gått!

Mitt nyttårsløfte til meg sjøl må være enda mer bevissthet om å bruke dagene, bruke nåtida. For det er alltid alt vi har. Minnene teller bare når vi bærer dem med oss og minnes dem - nå. Framtida teller som håp og drøm og plan - men bare nå.
Det er nå jeg kan nå deg, det er nå jeg kan være en som regnes med. Det er nå jeg kan gjøre en forskjell.

(Her er bildet av en annen som ikke var særlig begeistret for nyttårsaften og bråket utenfor - i seks timer!, og stort sett tilbrakte den under en sofa eller i tiåringens armer - og som derfor hvilte godt ut det meste av første nyttårsdag. Forøvrig en stor nyter av ethvert nåtidsmoment...)

Fredagstanker: Respekt for at ting tar tid

Hva er stress?

Noe av det er følelsen av utilstrekkelighet. At uansett hvor fort vi løper så er det alltid så mye vi ikke rekker. At vi alltid bare rekker det som haster akkurat nå, det som må være klart om ti minutter  (eller for ti minutter siden).
At vi hele tida må riste på skuldrene og hodet og hva-det-nå-er, - og smile og si at neida-joda-det er da ikke så nøye da - når vi egentlig synes at det er noe vi gjerne skulle gjort og er lei oss for at det ikke går. Men vi må altså blåse det bort og si at detgårsåbraså. Og det går jo sikkert bra, bortsett fra at du blir stressa.

Jeg tenker at mange merker dette nå på denne tida. Når vi kjenner på at det er ganske mye som er ganske koselig både å gjøre og ha gjort. Og at dette ikke bare er urimelige pålegg fra avlegse tradisjoner eller forgange husmoridealer, i hvertfall ikke bare. Det er også fint. Fint å lage pepperkakehus med ungene. Eller en julekurv. Eller få vasket inni det kjøkkenskapet. Eller tent en lykt. Eller tatt en aketur i mørket eller sydd en julekjole for den saks skyld. (Og for all del, jeg sier ikke at DU SKAL verken gjøre eller like noe av dette, men det kan jo hende at det er noe julete, eller noe beslektet med en annen tid på året eller noe som helst, som du faktisk liker og verdsetter og trives med. Da er det det jeg mener, bytt det ut med eksemplene her, stryk det som ikke passer og les videre....)

Veldig mange av disse tingene som hadde vært fint, er knyttet til den såkalte fritida vår, altså den ikke-lønnede delen av tilværelsen. Vaske huset er en kjent fritidsaktivitet. Baking og kurvlaging også. Eller sy en presang. Det er fritid alt sammen. Og fritid er vi vant til å rangere lavere i verdi enn arbeidstid.

For jeg tror at mye av problemet bunner i at vi ikke høylydt og tydelig og markert i våre egne liv respekterer at ting tar tid, også i fritida vår. At en del av det vi verdsetter må prioriteres. Det må settes av tid, dersom vi skal få det til.

Arbeidsdagen din tar kanskje åtte timer av dagen din. Kanskje mer. Kanskje pluss nødvendig reise. Det vet vi. Den tida setter vi av og det gjør vi først - og så kan vi se på hva vi har igjen. Det føles ofte ikke som så mye. Derfor trøster vi hverandre med at det er ikke så greit, og det er ikke så nøye. Du trenger ikke gjør det, gjentar vi til oss selv og hverandre.

Jeg mener ikke at du skal prioritere noe du ikke verdsetter selv. Men jeg mener samtidig at det er en mulig nøkkel til  mindre stress og større følelse av tilstrekkelighet at vi begynner å respektere vårt eget ulønnede arbeid, vår egen aktive virksomhet  og realisering av mål uavhengig av lønn og ansettelsesforhold. Dermed må vi også opparbeide oss en respekt og raushet i forhold til oss selv basert på erkjennelsen av at ting tar (faktisk) tid. Det tar ikke dermed nødvendigvis urimelig mye tid. Det er helt mulig å få bakt en ladning med brød fra kl åtte til kl ti en tirsdags kveld, hvis hjembakt brød er noe du synes "hadde vært fint å få til". Men du må respektere din egen innsats, sette av tida som trengs og gi deg selv rom for å gjøre noe du selv verdsetter - selv om det verken er betalt, skattelagt eller glanset og markedsført.

Ved å være mer bevisst på å respektere vår egen innsats blir det lettere å sette av den tida som trengs.
Det er to hjelpetriks til: Det ene er å legge fullstendig til side enhver sammenlignende analyse av om innsatsen egentlig lønner seg, dersom en beregner timelønn. Slik er det ikke rimelig å tenke. Dette er fritida di. Den er ikke betalt. Egeninnsats er på en annen skala. Du "tjener ikke mer" på å sjekke sosiale medier i stedet for å bake det brødet, i hvertfall.
Det andre trikset er - planlegging. Når du vet hva du verdsetter, - OG har forstått at ting kan ta tid - så sett av tida. Finn den tirsdagskvelden.
Jeg tror på mindre stress både ved å bli ærlig med seg sjøl om hva som egentlig skal prioriteres  - og ved å verdsette egen praktiske innsats.

God siste adventshelg.

hvilken vei?

Gamle tekster er til for å leses. Les denne, skrevet en sen lillejulaften for nesten to år siden, midt mellom strykebunker og pynting av tre. En liten undring over hvorfor vi gjør alt dette - og om det er rett vei...

Mange av de tradisjoner og skikker vi knytter til julefeiringen oppsto i ei tid da dagligliv og året ellers var preget av langt mer smalhans og nøkternhet og snuing på både skillinger og annet. Julens overdådighet med rikhet på mat og drikke, lys og pynt, duker og kranser og nisser og gaver og gjester, sukker og fløte og ribbesvor og mye saus på toppen - er lett å forstå i en slik kontekst.

Det er ikke gitt at det er rett vei å gå å prøve å la jula overgå hverdagen på samme måte i dag.

I vår krok av verden er hverdagen for de fleste full og rik på materielle goder og nok mat og nok av det meste.

Det vi kunne trenge jula til - som kontrast til hverdagen, som det som overgår hverdagen og uthever jula til virkelig det vi lengter etter og trenger - det er jo ro og tid. Virkelig la både førjulstida og juletida bli nettopp tida da vi roer ned. Det er det vi trenger, vi i denne kalde, mørke kroken av verden. Litt mer hviletid, litt mer pusletid, litt mer tid i ovnskroken. Mindre tid kjasende fra senterbutikk til senterbutikk eller arrangement til arrangement. Tid til å håndtere livet og tid til å være hos hverandre. Og - faktisk - det gir også mer tid om vi nå gjerne vil lage noen presanger selv eller stryke noen duker eller lage brente mandler en helt vanlig tirsdag i desember, hvis vi ønsker det. Eller spille Kina-sjakk. Tid har vi jo, faktisk. Bare vi bruker den.

Og verden er fortsatt full av dem som trenger vår gammeldagse overdådige jul langt mer enn oss.

Fortsatt underveis og undrer meg over veien videre. Julekrybba og stjernene er på plass. Takknemlig for å ha vært på "julekonsert" en hel helg med korøvelser for 70 korbarn. Takknemlig for at det er frost og gode turer å gå i skogen. Takknemlig for at vi er friske. Tror at jeg snart er ferdig med en artikkel. Er godt i gang med strikkepresanger. Skal snart begynne med sypresangene. Har juleverksted med de minste hver kveld til høytlesningen. Synger og tenner det første lys. Hverdag hver dag. Og førjulstid.

Ha en god tredje desember!

Bry deg. Bland deg inn.

Jeg synes jeg var "flinkere" før. Til å hive meg rundt og rekke ut hender og armer og tid. Før jeg hadde egne barn å mette og egne sengekanter å sitte på hver kveld og ørten møkkete regndresser som måtte tørke til i morgen og alltid for lite søvn. Det var lettere å stille opp og melde seg og ta i et tak både her og der. Og jeg pusset opp andres kjøkken og var barnevakt og kom med mat og organiserte flytting for slitne folk som ikke skjønte at de ikke greide det selv. Det er ikke så mye av det nå.

Men jeg blander meg fortsatt inn når jeg havner midt oppi noe. Mener og involverer meg. Griper inn i skolegården og på T-banen. Og baker til nybakte foreldre. (Men drar kanskje ikke spontant på besøk for å hjelpe til folk med å komme i mål med oppussing lenger...)

VG skriver i dag om det vanskelige og viktige med å be om hjelp - og om å tilby hjelp når en familie er i krise, for eksempel ved alvorlig sykdom. Det burde være en vekker for oss alle. Til å se oss rundt og tørre å banke på. Noen ganger vet vi at det er alvor. Det er krise. Selve krisen, smerten, frykten og sorgen kan vi kanskje ikke gjøre noe med. Men vi kan avlaste i det vanlige praktiske livet. Lufte bikkja, hente i barnehagen, vaske til jul eller ta over handling eller levere ferdig middag en gang i uka.

Og vi burde jo alltid gjort mer. Ofte glir en tilbake i sine egne rutiner etterhvert. Det gjør ikke familien som er i krise. For noen går krisene aldri over. Det er lett å glemme at vi fortsatt trengs - at når kriser er varige er behovet enda større.

Og ser vi ingen kriser rundt oss - så kan vi allikevel bry oss og blande oss inn og tilby en hjelpende hånd. Det er mange behov rundt oss alle.

Snart tid for nyttårsforsetter. Men vi kan begynne i dag.

begrensningenes tid

Dette er vel den tida vi kjenner mest på at vi bare er noen små mennesker, og at naturen og årstidene er mektige krefter. Kort sagt, vi er ganske slitne ganske ofte ganske mange av oss. Smale i blikket om morgenene. Litt bleike både morgen og kveld. Ganske trøtte. 

Og ute mørkner det tidligere og tidligere.

Og så er det denne tida vi stiller så store krav til oss selv. Vi skal helst ta i et ekstra tak. Vi skal avrunde nok et år her på jorda og forberede oss på det neste. Vi skal tenke på dem som er våre både fjern og nær. Vi skal veldig, veldig gjerne tenke på alle dem som kunne trengt en utstrakt hånd. Vi skal arrangere og møte opp på alle avslutningene, klappe, bake, kjøpe lodd og legge trøtte barn. Arrangere julekonsert og stryke luciakjoler. Vi skal fullføre prosjekter. Vi burde vaske kjøkkenskapene. Skrive kort. Lage dørkrans og kalender. Strikke votter til alle. 

Vaske golvet og bære ved gjør vi daglig. Fuggelband og tre venter vi med.

Og samtidig skal det vanlige dagliglivet gå rundt. Med sine fulltids- og deltids-jobber og absolutt fulltidsliv. Med lekser og fotballtrening og vennegruppe og artikkelskriving og brødbaking og suppekoking og korøvelser og kveldsmøter og referater og jobbreiser. Til og med bygge drivhus, driver vi med. Det er jo ikke tomt og innholdsløst dette livet, akkurat!

Så da, disse små menneskene i denne mørkeste tida, vi små menneskene som gjør som best vi kan med å lage levelige livsfilosofier og verdiprioriteringer - og som faktisk vet at vi velger selv og bør legge vekt på det som er viktig, hva gjør vi da når vi ikke strekker til. (For vi har jo skylda og ansvaret sjøl når vi legger i vei med så mye, forplikter oss og tar på oss så mye og til og med også mener at noen ganger er jo kjøkkenskap også viktig (ikke nødvendigvis i desember, da, mye bedre i mars).)
Men - vi må også "puste på ei stund". Det hører med og det er lett å glemme i slike tider hvor det er så mye på alle lister. 

Men de smale øynene vet jo best. Så dette er begrensningenes tid. Vi kutter litt hver dag for tida. Alle kan ikke gjøre alt. Da henger vi ikke med i svingene og da bevarer vi ingen glede over innsats og aktiviteter og ingen krefter til neste dags tørn. Vi rasjonaliserer og planlegger og kutter ut litt. Det er ikke alltid så lett å innse at vi ikke greier alt. Vi vil så gjerne ta oss sammen og være flinke og strekke til. Men det er ansvarlig å innse begrensningene. Og så blir det mange varme kopper og mange telys og ganske tidlige kvelder for tida.

Så går det vel rundt fram til sola snur.

Strekker kreftene til hos dere på denne tida?

- og i blant kan en jo få med seg et solgløtt i en novemberskog....

Solan og den røde lenestolen

På søndag hadde vi en spesiell utflukt. I stedet for å gå i skogen i det fine været dro vi til Colosseum kino og så Jul i Flåklypa. Midt på dagen, i selveste byen, under den store kuppelen, med bittelitt godteri og en god film. (Den er verdt å se - for alle aldre. Den gamle Flåklypa-filmen har vi kost oss med haugevis av ganger. Denne nye er ny - men linker seg allikevel godt opp mot den gamle. Det er humor og handling og spenning og finurligheter filmen igjennom. Og "ordentlig gammeldags" dukkeanimasjon er godt å se!)

Og jeg synes at de har det så koselig, Reodor, Solan og Ludvig - i den vesle skakke hytta med Reodors like skakke verksted ved siden av, høyt oppe på fjellet. De har det de trenger, et par rom, en god vedovn, bøker og lys og varme, litt kaffe - og det de mangler finner Reodor opp. Ute er det skog og harepus og utsikt og kanskje kommer snøen.

Så var det lenestolen da. For, voksen som jeg er, så er det rett og slett lenestolen til Solan som sitter mest igjen etterpå. Der sitter Solan i fred og ro på ettermiddagene. En rød ørelappstol til å lene seg tilbake i. Og konjakk-glasset har han klart. Det er så jeg tenker at sånn vil jeg også ha det. Sitte der i lenestolen på ettermiddagene og småprate, puste ut etter dagens dont. (Jeg kan godt droppe konjakken. En tekopp - og i blant en liten skvett rødvin er også bra.) 
Men denne fredelige, tilfredse og nestentilenhvertid pågående sittinga - den var sterk for meg.

Er det virkelig så sjelden at jeg bare setter meg? Vi har jo både myke (vel, en da) og harde (flere) stoler - og et par sofaer. Det kan jo sittes. Men det er svært sjelden jeg bare sitter. Jeg setter meg litt med ungene ved kjøkkenbordet og hjelper med lekser - og strikker samtidig - og spretter opp og fortsetter med middagsstellet. I blant sitter vi igjen litt ved bordet vi voksne - får truffet hverandre endelig - men ofte så må noen fyke avgårde og følge på fotballtrening eller gå på FAU-møte eller noe annet. Noen ganger lander vi voksne ved kjøkkenbordet seint på kvelden etter alt og når vi egentlig burde sove og ta opp brød og ved og... Jeg sitter jo ned ved kveldsmaten og reparerer og hekler, strikker og spretter opp og henter en klut eller tranflaska og fyller på mer mat til pus. En gang i blant i helgene setter vi oss i sofaen og ser en film.

Men å bare sette seg ned på ettermiddagen og "puste på ei stund" uten at jeg skal noe annet - slik Solan virkelig gjorde i halve denne filmen! Tenk at det er så tydelig og etterlengselsfullt for meg. Det må jeg virkelig tenke på.

Så nå har jeg et nytt uttrykk. Jeg har stunder med "den røde lenestolen" - "røde-lenestols-moments" rett og slett. Jeg merker meg de stundene. Når jeg bare setter meg og lar det andre fare, småprater, tar opp ei bok,  puster på ei stund.

Dermed merket jeg at jeg faktisk kunne sette meg "i den røde lenestolen" (i den blå sofaen) i går ettermiddag. Etter middagen. Med tekopp. Med egen bok, selv om klokka bare var seks på ettermiddagen. Med en tiåring som øver til korets julekonsert med toner som får tårer til å trille. Med en lesende tolvåring ved siden av meg. Med noen flere tårer over skjebner og kamp og menneskers styrke i Roy Jacobsens Seierherrene - alt rører meg virkelig så sterkt for tida.
Bare sitte. Ganske lenge. Flere tekopper.
Helt til jeg også måtte på styremøte.

Har du nok røde-lenestols-moments i livet?

helg og hverdag

Fortsatt er det varmegrader døgnet rundt. Fortsatt ingen hvit nedbør. Fortsatt tror visst deler av hagen vår at sommerhalvåret vedvarer. Aldri har høstastersen blomstret så mye og så lenge.
Men vi som har levd noen år skjønner jo at vi ikke må la oss lure. Ingenting varer evig. Så på lørdag var det tid for den store høstopprydningsdugnaden. Alle hagemøbler pakkes inn  - nesten. Krukkene tømmes. Olabilen får komme under tak. Noen raker løv mens de krangler eller leker. Alle ballene stables oppå vedstabelen under verandaen. Det snekres et luftig men regntett lokk til modningskassa til varmkomposten (alt vi lærer oss for tida, altså!).

Og vi fyrer opp grillen og griller oss noen pølser til sein lunsj - kanskje for siste gang i hagen i år  - og alle får en kopp med rykende varm og nykokt gresskarsuppe, laget av denne karen her

- den ble supergod!
Det er første gang jeg har laget suppe av Halloween-gresskaret. Det blir ikke den siste! (I dag havner de siste restene av skallet i komposten, alt kommer til nytte...)

Det er jo vi voksne som mener at den dagen var dagen for å sjaue i hagen. Vi synes det er fint at vi kan gjøre noe sammen, ta ansvar for hjem og hage sammen. Det er en god tanke og grunnleggende for hvordan vi ønsker å leve i denne familien. Men det er ikke alltid våre planer passer med ungenes akkurat der og da. Det går ikke alltid som vi tenker. Noen vil ikke ut i det hele tatt, noen vil heller sparke fotball. De som skulle samarbeide bør visst splittes for en stund. Og sånt noe. Da jobber vi voksne videre med vårt, det er uansett vi som tar den tyngste eller mest langvarige jobben - og vi prøver å være kreative og fleksible med hvordan vi fordeler arbeidet. Det må være greit at det forventes en innsats av hver og en av oss - men alle må også få ha noe innflytelse selv på hva de gjør. Noen vil heller snekre enn å rake først, må få hvile litt, noen blir med mer seinere. Det er resultatet og fellesskapet som teller. 

Litt grilling og gyllen suppe midt oppi det hele gjør jo at motivasjonen øker. Eller litt fotballspilling og klatring i trær innimellom.

Men det kjennes godt når vi kommer inn etter arbeidet og utedagen, det skumrer og vi fyrer i ovnen og tenner alle lys, får igang pizzadeigen og kanskje en tekanne - og så blir det jammen en kombinasjon av pizzabakeri og pokerspill (!!) på kjøkkenbordet. Og det er lørdagskveld og helg.

Slik går søndagen også - en veksling mellom bakeprosjekter og annen matlaging, noen begynner juleverksted, det er spill og bøker og aviser, de to gutta mine og jeg løper en runde sammen i søla i skogen mellom regnbygene, alle ungene er med på å bake ut en haug havrekjeks før middag og det blir samling rundt bord og tente lys...

Helg er fri. Samtidig er det også da vi kan ta fatt på fellesprosjekter og større familiedugnader her hjemme. Det er da vi er sammen, det er da vi alle har "fri" fra vanlige jobber og skole. 
Det er viktig med en balanse i disse fridagene. Vi ønsker å få til noe, produsere noe (og vi trenger det). Vi trenger også å lande, være i ro og gjøre lite - og kjenne på roen og felleskapet. Og vi trenger også løftene, det som gir oss et løft ut av hverdagen, kanskje et besøk eller en kulturell opplevelse. Og som alltid - balanse. Det er ikke alltid så lett.

Nå er det hverdag igjen. Tre små på skole, to voksne med sine jobber, en vaskemaskin som gjør sin innsats, en legetime som skal rekkes, treningstøy til tørk, leveringsfrister, lekser, middagslaging, to som skal på trening i kveld...

- og en pus som passer på fuglebrettet som en smed - og deretter tar seg helt "fri". Midt på dagen på en mandag! Makan.

Tida vår - har du tid til overs?

Kjenner du deg igjen i småbarnsforeldres skjeve blikk når omstillinga fra sommertid til vintertid igjen og igjen omtales som "Da kan du sove en time lenger"? Nuvel. Eller omvendt. Da kan du stå opp når klokka viser fem i stedet for når den viser seks. Hurra, liksom....

Og kveldene blir mørke så fort nå etter helga, så fort, så fort, kreftene renner ut - men siden vi ikke har bittesmå barn lenger så viser klokka at det er på tide med fotballtrening i stedet for leggetid...

Jeg husker en høst da vi fortsatt bare hadde to småtroll, men tredjemann var vel på vei. Og disse ukene etter klokkestillinga - vi skjønte nesten ikke hvordan vi skulle få det til. For de var jo så trøtte - men vi kunne jo ikke legge ungene klokka halv seks heller. Så vi justerte leggetida fem og ti minutter hver kveld - for å komme på et normalnivå igjen. Vi jukset med barnetv og viste en liten timinutterssnutt av en film lenge før klokka var seks - og jeg satt sammen med de to trøttingene på teppet foran tv-en, med magen min og to grøtskåler og matet en toåring og en treåring med begge hender. Og så plopp i bad og seng. 

Og så går det seg jo til. (Sånn bortsett fra at novembermørket lurer rett rundt hjørnet og også kommer til å kreve litt krefter.) 

Men enn så lenge så bærer vi med oss litt sommertid i kroppene våre - for det er jo den store bonusen - ikke at vi får sove en time lenger (da må vi tidligere i seng, og det gjør vi gjerne) - men at vi rett og slett spretter lettere opp om morgen. I hvert fall noen dager.

Gir det oss tid til overs? Bonustid? Eller litt krefter til dagens dyst.

Tida fylles - hver dag. Det er ikke alltid vi vet hva den fylles av - eller hvorfor vi ikke får gjort det vi ønsker. Og det vi ikke får gjort er ofte en større kilde til stress og stive skuldre enn alt det vi gjør. Det å være virksom og få ting gjort er for mange av oss en god ting i livet.

Jeg tror det er noen tankemessige grep som kan være viktig for oss for å bli mer fornøyd med hvordan vi bruker tida vår:
Det første er å ha respekt for vår egen tid. At vi kan sette grenser for det som unødig tar tid fra oss, fyller opp tida vår og hindrer oss i det vi vil eller må. Noen ganger må en gi andre beskjed om at "dette kan jeg ikke gjøre nå" - eller "takk for nå, nå må jeg igang med noe annet".

Dernest er det å ha respekt for det vi faktisk velger å gjøre. Både det vi må (det er en ordentlig og viktig og tidkrevende ting å vaske eget hus eller kjøre unger på fotballtrening. Det er ikke nødvendigvis det vi aller helst ville valgt til enhver tid, men vi må innse at det tar tid, og planlegge det inn som ekte arbeidsoppgaver) - og det vi gjerne vil (hvis du gjerne vil lese mer skjønnlitteratur, så gi deg selv en tid på dagen der dette er det du gjør, bli ferdig med kveldsryddinga og gi deg selv en halvtime ved kjøkkenbordet eller på puta med boka di - ikke tro at du skal vente til "det blir tid". Eller hvis du trenger å sove mer, gjerne vil løpe en tur, eller lære deg å bake kjeks...)

Jeg synes vi blir flinkere til det midterste punktet her i huset, ha respekt for og organisere oss godt om alt vi må og skal. Vi har i alle år hatt en familiekalender i gangen, vi har ungenes ukeplaner på kjøleskapet, vi har en hyssing med morsomme klesklyper under taket tvers over kjøkkenet, der alle invitasjoner, tannlegeinnkallinger osv henger, og vi voksne husker stadig oftere å ha planleggingsmøtene våre og gå gjennom detaljene. Og vi er blitt flinke på menyplanlegging for hele uka - da blir det både bedre og morsommere mat og mindre stress.

Vi kan bli mye flinkere på det første og siste punktet. Anerkjennelsen av - og ryddingen i livet og timeplanen til det vi gjerne vil. La ønskene få plass, si det høyt, Dette er meg og dette vil jeg... - og noen ganger - innenfor alle mulige ansvarlige grenser - gi beskjed om at i kveld kan jeg ikke komme, dette kan jeg ikke gjøre nå, nå vil jeg gjerne sitte her og bli ferdig med dette. Eller nå skrur jeg av...

Jeg tror ikke på å få "tid til overs" - men jeg tror på det å bruke tida - og jobbe for å få noe godt ut av den tida jeg har. Både produktivt og rekreasjonsmessig. Det er en modningsprosess å ta ansvar for dette. Gjøre valg og sette grenser.

Har du "tid til overs"? Hva bruker du den tida til?