Aftenposten spør oss om
oppdragelsesstil - og debatten er i gang. Til og med med små filmillustrasjoner fra to familier som skal representere kontrastene - sjubarnsfamilien som skåler (i vannglass) for kjærligheten og smiler av tiåringen som har glemt tida, men allikevel lager middagen til hele gjengen - og den andre som forteller om regler og disiplin (og jeg vet jo hvem jeg helst ville ligne...)
Så kan vi alle tenke over hvordan vi selv lever med våre barn (og det er ikke sikkert at du blir klok på det hele bare av å ta Aftenpostens test.. - det er livet selv som teller) - og det bør vi jo. For det er jo litt mer komplisert - faktisk.
En grunnleggende erkjennelse jeg kom til - gjennom de første åra som mamma
(bildet ovenfor er seks år gammelt, da var det tre små på null, tre og fire på fanget...) - var at det å leve med barn er å
ha mye ansvar - men slett
ikke tilsvarende mengde med kontroll. Og dette er viktig. Ta dette store - store - ansvaret - uten å falle for fristelsen for å kompensere med urimelige (og umulige og dermed kjempefrustrerende) kontrolltiltak. Det er en stor utfordring å leve med et nesten uoverskuelig ansvar uten å kunne kontrollere hvordan alt skal gå. Men det er så sentralt for foreldreoppgaven at vi må klare det! For barna er ikke bare våre instrumenter som vi kontrollerer og instruerer og disiplinerer og straffer og belønner i retning av et liv slik vi selv ønsker det.
Barna er seg selv og skal leve sine liv og lære å leve sine liv - gradvis friere og med mer og mer ansvar for sitt eget liv - og med livets egne lærepenger som straff og belønning. Og på godt og vondt så gjør ikke alltid andre mennesker akkurat som du vil - spørsmålet er da hva du skal gjøre med det!
Jeg tror mye familiefrustrasjon hadde vært unngått om vi klarte denne balansen bedre (og det er ikke enkelt, det er jo sånn at vi voksne da sitter med ansvaret - også for å ordne opp og lande på beina - når det vi ikke kan kontrollere fører til det ene og andre som ikke er så greit..).
Når toåringen ikke sover om natta - det er slitsomt, og mest for henne - men er ikke gitt at det er økte kontrolltiltak og strenghet som skal til. Men du har ansvaret for at dere begge får det best mulig i denne situasjonen.
Når treåringen får raserianfall på vei hjem fra barnehagen - du har ansvar for at dere kommer dere hjem.. - men kontroll kan man knapt si at man har...
Når tiåringen glemmer tida eller slenger rundt seg med stygge ord eller søsken heller vil krangle enn å leke og ingen synes at lekser skal gjøres eller rom skal ryddes - da har vi voksne fortsatt masse ansvar - for å finne løsninger sammen. Men vi kan åpenbart ikke kontrollere alt.
Og for å unngå den mulige misforståelsen her - jeg mener ikke - IKKE, IKKE - med dette at det er barna som
skal ha all kontrollen.
På ingen måte. Det er ikke å ta ansvar å la den illsinte treåringen få styre situasjonen. Men du - og hun - dere sammen må leve med at hun er sint - akkurat nå. Og jeg mener IKKE at barn ikke skal ta ansvar - for det skal de absolutt, mer og mer med alder og ferdigheter - det er den eneste veien framover. En må få ansvar gradvis, etter evne - og også få ansvar for konsekvensene av det en gjør - og det en ikke gjør. (Og med mer ansvar til barna synker kontrollmulighetene dine faktisk også enda mer, bare for å ha nevnt det. Hvis åtteåringen skal huske på gymtøy hver tirsdag og torsdag selv, så har ikke du - men hun - kontrollen over om dette går eller ikke...)
Vi voksne lager grunnrammene om familielivet. Det ligger mye av både kontroll og ansvar i de grunnleggende valgene. Vi velger bosted og type tilknytning til arbeidsliv, tempo og tidspress for familien, omfang av faste rytmer og regler, vi velger partner og vi velger å få barn sammen - slik blir vi en familie.... Innenfor rammene lever vi - vi er ulike mennesker små og store og alle må få uttrykke seg og være seg - og forme våre egne små liv og meninger innenfor de rammene vi har...
Det krever følsomhet og våkenhet og varhet og raushet i forhold til barnas behov, egne særtrekk, deres annerledeshet i forhold til hva "vi ville gjort". En må ha tid - til at det kan finnes mange måter å gjøre noe på - til å løse konflikter - til å få surre rundt i eget tempo og ikke bare tilpasse seg en voksenkontrollert plan...
Dagen og livet blir ikke som du hadde tenkt - men kanskje enda bedre!