nytt år, nye sjanser

Vi trenger alle nye sjanser. Vi er alle underveis. Litt på halv tolv. Litt "nesten". Nesten der - men fortsatt underveis.

Slik er livet. Slik er det å være menneske.

Et nytt år. Vi kan bagatellisere det - hva er egentlig forskjellen... Eller vi kan bruke anledningen til å tenke litt, snakke litt, skrive litt, velge å se på overgangen fra 31.12 til 1.1. som en overgang. Vi skaper selv disse begrepsmessige rammene om livet. Er det en overgang - eller ikke....

Jeg fortelle mine tre små at vi kan bruke nyttårsaften til å tenke litt store viktige ting. Ønske noe. Velge noe. Planlegge noe, - noe som vi vil prøve på - noe vi kan få til. Kan vi dra til Irland, spør veslejenta - og føyer til at hennes nyttårforsett er å skrive like jevne løkkebokstaver som bestevenninnen....

Det meste fortsetter. Få av oss har revolusjoner på nyttårsnatta.

Og den tida er over - for noen av oss - da vi høyest verdsatte alle de åpne mulighetene, alle valgene som ennå ikke var gjort, alt det ubegrensede. Slik var ungdommen, utsette valgene, binde seg minst mulig, eie minst mulig, ha flest mulig åpne, ikke-valgte muligheter....

Nå er det begrensningene som er basis. Her har man jo valgt en mann, for riktig lenge siden, her har man tre små med alt sitt, et hus som sitter fast i bakken - og ymse annet som rammer om det som er og skal være livet. Det gode livet innenfor rammene. Alle de daglige behovene. Alle klokkeslettene som strømmer på så snart det nye året har fått noen dager på seg - da blir det skole og kor og skitrening og FAU-møter og andre knagger igjen, skal du se...

Rammer gir også muligheter. Rammer er livet. Det realiserte livet, ikke bare uforløste muligheter - men de virkelige, smertefulle, harde, tunge, andpustne - og varme rammene om det virkelige livet. Det som leves, ikke bare drømmes.

Og så får vi drømme og lengtes innenfor rammene. Og kanskje noe kan bli nye muligheter. Nye sjanser. I det nye året. Først får vi tenke. Og lengte. Og strekke oss.

En ny vår til våren.. - nye syriner i lekehusveggen, for eksempel....

lysfest, for alle

Jula er for alle.

Vi kan legge det innhold i det som vi selv velger. Jula er tilgjengelig. Den har sine ulike røtter i så mange tradisjoner og i så mange tider at det er mangt og meget å velge i og fra for oss alle sammen.

Alle norske skolebarn får juleferie, uansett religiøs tilhørighet eller overbevisning. Ingen har monopol på den rette julefeiringen eller rette julestemningen.

Jeg vet hva jeg selv velger.

Men når jeg rusler bortover snødekte veier og ser et nabotre omkranset av neonblinkende julelenker - og jeg tenker og ser "hvor Harry dette er", så kjenner jeg også en glede over at dette har de valgt. Disse folka, hvem de nå er, har kjøpt inn, og klatret opp i dette digre grantreet og hengt opp neonblinkene sine - og så sitter de sikkert der inne i julestua si og koser seg med blinkinga - så fint! Så fint at de koser seg!

Det er jo godt å velge noe som er godt. Noe som en synes er fint. Jeg og vi velger vårt.

Og alle trenger vi en lysfest. Alle vi i dette kalde, mørke landet, nesten på Nordpolen. Der det er langt mellom husene og grendene. Der vi ikke orker å møtes på torget nå i denne mørke, kalde årstida - det hører sommerens intense lyse netter til....

Så pynter vi, og baker, og tenner lys mot mørke vinduer. Eller vi sitter alene på en kjøkkenkrakk og skrur på radioen og hører julemusikken. Eller vi er del av en stor og myldrende familie som har en anledning til å samles og spise og skravle og se hvor store alle er blitt.

Eller vi har bare har noen fridager midt i alt juleriet.

Men alle vet vi at at nå snur sola. Og vi kan velge, feiring eller ikke-feiring, religiøst eller ikke, tradisjon eller nytt av året, mat eller drikke - eller alt.....

Jeg er heldig. Jeg er midt i en myldrende liten familie, med tre små juleglade barn. Som nyter fri og ro og sover lenge. Som nyter søskenlek og søskenkrangling og skiturer i skumringstunder. Som nyter tilgjengeligheten av pepperkaker og julekarameller og gamle lekevenner i nye juleselskaper og littegrann seine kvelder så en kan føle seg litt større enn en er... Kanskje kan en si at det er lett for meg å snakke om lysfest og kos. Jeg har både lys og kos tilgjengelig bare jeg strekker ut armene og omfavner det.

Jeg vet det. Men jeg vet også at livet kan være annerledes. Godt - eller vondt. Og begge deler.

Det er mange måter å leve på. Det er mange måter å søke det gode på. Vi har ulike muligheter og begrensninger. Jeg vet ikke hva som er godt for deg.

Men jeg ønsker deg en god lysfest - en god juletid (for den er fortsatt her....) - på din måte.

klokskap og ro i en stille tid

Det er jo påska som er den stille uke. Romjul er jo snarere tida for familieselskaper, julebukk-tull og andre store og små sammenkomster. Og det er vi glade for. Glade for tid og mulighet til å samles, til å være nær de som vi er nær men ikke alltid får treffe i hverdagen.

Men så kan vi kanskje også verne om stillheten i disse dagene. Verne om noe som gir ro, hvile, restitusjon, fellesskap og ettertanke i en liten juleuke, midt i en mørketid. Alt skal ikke og trenger ikke være stort og fantastisk og glitrende og marsipanfylt...

Noe av det mest verdifulle er det enkle og nære. Tegne sammen. Lese sammen. Legge det nye puslespillet. Ligge i en sofakrok og lese et julehefte, lenge, lenge.... Være fire år i romjulen og drikke kaffe med de voksne, dyppe en pepperkake i en liten espressokopp med melk...

Fem trøttinger som sover lenge under varme dyner, til samme fireåring melder i nitida at nå står han opp og skal lage frokost til oss alle, helt alene. En blek niåring som trenger all den ro og hvile han kan få. En aktiv sjuåring som har lagt av seg førjulsstresset (det er travelt å være den som lager mest til jul og i tillegg skal synge alle julekonsertene...) og nå ligger over julegavebøkene seint og tidlig. En mamma som myser og fryser og steller og stuller og sitter lenge med tekoppen hver formiddag og en pappa som ikke lengter etter tidlige jobbmorgener og seine møter han heller....

Ennå lenge til lekser og ukeplaner. La det vare. La oss finne roen.

juleglede

Så faller livet til ro.

Forbi er forberedelsesdagene med all sin forventning og alle garnstumper og limtuber og bakeforklær. Forbi er kvelden før kvelden med all sin hektiske glede. Forbi er til og med selve Julaften - som kom endelig og virkelig og ufattelig nesten for de minste - og lys og glede, skinnende juletre i morgenmørket, - julegrøt med mandel, kirkegang med veslejenta i korsang, juletre og julemat og søvnsnurrige småbarn seint på kveld, pakkebånd i kriker og kroker og nye skatter på nattbordet.

Og så faller vi altså til ro. Sover "lenge", noen til halvåtte - noen til halvti... Seine, lange frokoster som sklir over i deilige lunsjer. Lesing, bygge nye legokonstruksjoner, prøve et nytt spill. Tente lys. Pepperkaker midt på dagen, for en lykke! Og vintervær uten alt for mange kuldegrader, så det blir aking og ski i en skumringstime også. Disse første par rolige juledagene er nesten de aller beste. Et par slike dager gjør så godt.

Og etter et par dager i mysende deilig ro - så ser vi fram til å ta i mot besøk og reise i besøk - da er det også flott og deilig!

God jul, kvelden før kvelden.

God jul fra oss her!

Vi klarte det! Det ble hus i år også. Gluten- og melkefritt - og ikke har det rast sammen ennå...

Kurven med bånd og papir ryddes unna.

Fine smånisser har vært flittige små hjelpere i dag. Veslejenta pynter appelsiner.

Storebror hadde et stort prosjekt i dag. Som enkelte andre av hans kjønn var han svært seint ute med presangene. Men med en omfattende skriftlig plan gikk han løs på oppgaven. Og kunne legge seg svært stolt - alle pakker var ferdig!

Lillebror vil være med på alt. Og han kan nesten ikke vente - på noe. Men heldigvis skulle vi jo lage litt mat i dag også. Rød kirsebærsaus til riskremen. Soppstuing. Morsomme saker å røre i...

Og de vise menn kom fram til jul. Her står de på rekke og rad. Vår egen julekrybbe er på plass. I kurven ligger gull, røkelse og myrra...

Engelen er også på plass. Ganske tjukk, synes ungene...

Da blir det vel jul i år også.

Treet er blitt pyntet nå i mørke kveldstimer, med sovende gullunger som venter og venter.

De beste ønsker for ro, glede og fellesskap sendes til alle som leser....

Nå har vi vasket golvet... - og det koser vi oss med!

På kalendrene henger bare en pakke igjen til hvert barn. En liten julepynt til treet i morgen tidlig. Vi er i ferd med å vaske gulvet. Veden er stablet i kjelleren. Juletreet i lekehuset er pyntet. Det store treet tar vi kveld. Kakeboksene er fylt opp og på vei nedover igjen. Pepperkakehus er bakt og årets prosjekt, julekrybba, har de siste dagene fått både tre vismenn, en engel og et Jesusbarn...

De to minste ungene har vært nisserunde i nabolaget med kort og papirstjerner. Mange, mange julebrev er sendt til fjern og nær. Storebror er på bedring etter feber og forkjølelse og strever over de siste presangene. Han skal lage en gravemaskin av papp til Lillebror! Imponerende.

Vi koker kaffe og spiller julemusikk og koser oss med å være underveis - og midt i - juleforberedelsene.

Så kan en velge - en kan syte og klage over styr og strev. Eller en kan si at dette koser vi oss med. Vi gjør det vi vil og det vi velger. Det er godt å lage og gi noe til de vi er glad i. Det er godt å sende ut noen ord til mange nær og fjern. Det er godt å samles om pepperkaker og gløgg. Det er sannelig godt å få vasket ordentlig bak den store kommoden en gang i året også!!

Og så sett vi oss og kvile innimellom. Steller med småpjuske Storebror - og oss andre også. Koker mer kaffe til sendebudene som går husimellom med pakker og kort, noen kommer det hver dag. Gleder oss over sollyset gjennom småflekkede vinduer.

I morgen er en stor dag. Men de små dagene - den lille julaftenen med sitt hverdagspreg og sin forberedelsesglede - og alle de andre små dagene som året er fylt av - det er det sentrale i livet, og det er det som gleden og forventningene til de store dagene bygger på.

Reisenissene

De gode adventsseriene på Barne-tv de siste årene har brakt med seg store og viktige budskap til store og små. De har berørt fellesskap og forskjeller, miljøvern og ansvar for naturen, - og variasjonene i menneskesinnet, som mennesker kan vi bli både sinte, glade, redde - alle har alt.

I "Jul på Månetoppen" er det ikke bare mulige og reelle motsetninger mellom blånisser og rødnisser, med tilhørende utfordringer i forhold til å klare å dele knappe og felles ressurser. Vi ser også motsetninger innenfor rødnisseklanen, der Nissefar på Tuftegården, som er reisenisse med opphav i Sverige, i blant blir betraktet med mistenksomme blikk fra andre rødnisser. Han er liksom ikke "ordentlig" gårdsnisse. Han driver jo hele tida og reiser, farter ut med hest og slede og synger - sjunger "Då er jag fri!" Kan en egentlig regne med ham...? Kan en regne med en som reiser - og har reist, som "egentlig" kom fra et annet sted?

Nissefar er reisenisse. Han har også sin egen såre historie om det tapte barnet som alltid drar ham ut igjen og igjen, til det stedet de mistet barnet.

En kan regne med Nissefar. En kan regne med andre også - som reiser eller har reist. Som har forlatt et hjemland, slått seg ned i grenda og på gården og gjør så godt de kan - men som fortsatt trenger å sjunga på eget språk og opprettholde noe av det de kom fra. Det er menneskene det kommer an på.

Vi hører sammen, tross forskjeller. Vi er alle nisser - eller mennesker....

lister

Gjeterne på marken savner noen sauer. Foreløpig er det bare en vismann tilstede også. Jesusbarnet må også komme....Dette står langt oppe på lista for i morgen.

Men strykebunken er nesten tom for duker og skjorter til de små. (Den store skjortemannen stryker selv). Smågodterier er produsert. Gjærbaksten er påbegynt, en vanlig brødrunde igjen i morgen. Også julebrev og andre hilsener til naboer.

Og det ble pepperkakehus. Etter første mislykkede forsøk, der "huset i skogen" ble en stor utflytende umonterbar mengde - satset vi på byggeklosser. Mange rektangulære former. De fleste ble brukbare. Og resultatet ble et fyrtårn! Skal vises etter pynting. (Og hvis noen har genial hus-byggebar glutenfri pepperkakedeig-oppskrift, så bare si fra!)

Innimellom sensurerer akademikerdamen litt, man er da vant til å flekse mellom pc og bakebord....

Men mest "juler" vi.

beretninger om en tidligere jul, del III

Langt unna og for lenge siden. Da min egen store lillebror og jeg var voksne, men fortsatt unge og barnløse og kjæresteløse. Lillebror tok sekken og vandret rundt i Øst-Asia og Australia et år. Jeg hoppet av Blindernlivet mellom skriftlig og muntlig eksamen og reiste etter - fire uker på loffen med broren min - i Indonesia. Fra tidlig desember til tidlig januar.

En stor og god reise for to søsken tidlig i tjueåra. Buss, vannflasker, ris, billig overnatting, overfylte ferger mellom øyene.

Og det nærmet seg jul. Jul som vi to alltid hadde feiret sammen i snø og vintervær på den store gården med ribbe og lutefisk og fakler i alleen... En annen og ny jul. "Jeg er glad for at dere to er sammen," skrev min mor i julebrevet jeg hadde med til oss i sekken. (Tenk når jeg selv skal orke å sende en av mine langt avgårde... det er heldigvis lenge til).

Vi hadde et reisemål for julaften, en liten landsby vi hadde hørt om. For å komme fram tidlig julaften ville vi reise med nattbuss natta før. (Alle bussene var en slags store minibusser som ble kjørt på privat basis, hver reise fra landsby til landsby tok jevnt over en dag, en måtte vanligvis møte opp på "busstasjonen" i seks-sju-tida, betale for en plass og sette seg inn, så startet kjøringa, først et par timer rundt i landsbyen for å få med flere passasjerer, fylle opp på taket blant annet - og så la vi i vei....)

Det var lillejulaften, "busstasjonen" i denne byen var også markedsplass, det lå hauger av griseskrotter der til juleslakt (På den øya vi var på i jula, Flores, dominerer kristendommen, så det ble feiret jul her). Det var liv og røre.

Så ble det mørkt og stille. Ingen buss. Men vi ventet.

Og rundt oss satt ti-tolv guttunger i flokk og glante på disse gærne utlendingene som mente at det skulle komme en nattbuss.

Lillebror hadde ønsket seg juleakevitt og grov sennep med i sekken fra Norge. Så vi skålte i små glass og spiste salte kjeks med sennep på. Og så framførte vi Grevinnen og Hovmesteren til ære for våre små målløse observatører - og til ære for kvelden før kvelden. Og til slutt ga vi opp og måtte finne et krypinn og vente på morgenens buss.

Dermed kom vi sent fram på selve julaften. Det var ingen rom i herberget. Andre muntre backpackere fra hele verden hadde fyllt opp gjestehuset. Og tenk, da fikk vi vertskapets rom, det beste på hele huset. Og vi vandret til julegudstjeneste i en kirke lagd av bølgeblikk, kirka og plassen utenfor var full, men vi ble gjestfritt vist plasser. Og det var høytid med kjente sanger, ukjente ord, og kjent budskap. Og rundt alteret lyste en blinkende mangefarget lyslenke som spilte Bjelleklang elektronisk under hele gudstjenesten.

På gjestehuset var det gratis juleservering til alle gjester. Og mens svensker og australiere med mer og mindre hjemlengsel hoiet rundt hushjørnene rundt midnatt, satt bror og jeg i vertskapets dobbeltseng, med tente små alterlys og åpnet pakker hjemmefra, leste kort og brev, lot en liten tåre renne.

Og så - (og det er sant, husk vi var unge og dramatisk anlagt begge to) - sto vi to i senga da klokka slo tolv og holdt rundt vårt eneste søsken, hverandre, og sang Deilig er jorden.

Så var jorden deilig og hel akkurat da.

Dagen etter slo vi oss sammen med en gjeng med folk fra hele verden, alle trengte en "familie".. - vi var storfamilie for en dag, dro på utflukt, hørte sammen, - og så reiste vi videre....

denne dagens natt

Nå skal sola snu. Og jeg får tårer i øynene - for jeg lengter og orker nesten ikke lengte for vinteren er så lang og våren så langt borte.

Så jeg får feste blikket på det som er nært. Denne dagens natt. Denne dagens nattarbeid. En glutenfri pepperkakedeig til et etterlengtet hus. Pakke julegodterier fra dagens kjøkkenøkt med de små, pent ned i bokser og krukker. Gjøre klar til siste juleavslutning imorgen tidlig. Pakke lærergaver og barnehagegaver (brettede papirstjerner) i cellofan og skrive gode hilsener til de gode menneskene som tar seg av barna mine mange timer om dagen. En ullvask til. Smøre vanlige matpakker og legge fram tøyet. Sove de siste timene.

Kanskje ser vi måneformørkelsen i morgen tidlig...?

Følg med. Våk - sov - og møt sola når den kommer.

være sammen - det tar tid - det er livet!

I går skrev Aftenposten om at flere sender barn under ett år i barnehagen selv om de er hjemme selv i foreldrepermisjon. Noen forklaringer om oppussing, trenger tid til seg selv, - og jakt(!) var trukket fram.

Alle diskusjoner om tid med barn og forvaltning av permisjoner, barnehageplasser, offentlige rettigheter og private valg for småbarnsfamilier - alt dette - er vanligvis et minefelt å bevege seg inn i. Folk skal ha stor frihet til å innrette seg slik det er best for akkurat deres familie. Noen havner også i merkelige "feller" der de blir tilbudt barnehageplass til 9-måneders baby og må takke ja og begynne å betale for å ikke havne bakerst i køen igjen. Da er det systemet det er noe galt med.

Men jeg skal prøve å holde meg unna selve minefeltet. Men med ganske hevede øyenbryn og undre-rynke i pannen, det må jeg innrømme. For jeg skjønner det jo ikke...

Men det jeg vil skrive om er noen av svarene til folk-på-gata som fikk kommentere dette. For endel svarte noe slikt som at småbarnsforeldre trenger noen timer fri midt på dagen, eller at det må være greit å sende ungen i barnehagen når en stikker noen ærend. Og det er noe inni denne tankegangen jeg undrer meg så veldig over.

For å ha barn er ikke noe "ved siden av" det egentlige livet. Noe som til tider "ikke passer". Man har barn. Og er man hjemme med barn og må på Maxbo eller Rema, så tar en jo barnet med. Og så går en med bæremeis på trelast-handelen og hagesenteret og når en henger opp tøy. En sitter ikke og leser Ole Brumm eller kjeder seg på en lekeplass hele dagen når en har barn. En lever et hverdagsliv sammen. Vasker gulvet. Henger opp tøyet. Står i kø på apoteket. (Ikke drar på jakt, det skjønner jeg - men hvor mye heltidsjegere på alle vanlige hverdager har vi her i landet, egentlig?)

Det tar mer tid å handle med ettåring på slep. Det tar mer tid å rydde i garasjen eller vaske gulvet. Det blir mye bake-kake-søte i apotekkøen til stor underholdning for resten av forsamlingen... Men det går. Og det tar mindre tid enn å først bygge lego i åtte timer - og så begynne med gulvet og klesvasken. Og noe skal en jo fylle tida med. Ikke puslespill og sandkasse hele dagen.

Unger er ikke noe "ved siden av" eller "i veien for" livet. De er midt i.

Og vi blir slitne alle sammen, jeg har ingen innsigelser mot det... Men vi sender jo ikke hverandre vekk for det, vi hører jo sammen, kan hvile oss sammen, hjelpe hverandre. Være familie.

menneskemylder - en god lørdag

God adventslørdag. Hverdagslige gjøremål. Tente lys. Vaske et gulv. Nysnø ute. Gutta krangler om snømåkinga - og bygger snøhule hos naboen. Sliten kor-jente sov lenge og våkner avslappet og klar for livet. Avgårde til gode venner på avskjedstreff før langvarig utenlandsopphold. Vi skal være her - de skal være der. Underlig. Verden er stor og liten. Godt å holde rundt hverandre en førjulsstund. Hjem i snøføyka og vente på reisenisser - en langveisfarende onkel/bror - så godt å se deg - kaffe og prat og utveksling av pakkeposer. Så de unge ny-kjærestene - holder rundt hverandre og blir til middag - så blir vi mange under tente lys - med glade unger og tid til å være sammen. Ferske sjokoladekarameller, gjemsel med store og små. En myldre-førjulsdag med mange av menneskene våre. Så heldige vi er!

fortellingskalender

Her i huset henger det tre hjemmelagde kalendre i trappa fra kjøkkenet - der Underveis-mammaen har pakket inn tilsammen 72 små gråpapirpakker. Det er stort sett koselig - og de er jo hyggelige å se på. (I tillegg har kjære Donald Duck vært så vennlig å sende oss en lukekalender der det visstnok er et skikkelig mysterium om hvem som har stjålet juletrestjerna i Andeby. Dette overgår muligens småpakkene i spenningsnivå!)

Men så - den absolutte höjdaren her i huset er fortellingskalenderen til Underveispappaen. Til kveldsbadet hver kveld åpnes et nytt kapittel i føljetongen. Og siden ikke alle små går på badet helt samtidig, så er det ikke bare èn fortellingskalender - men to! De to yngste følger historien "Hullet bak steinen" - (generelt om en prinsesse som oppdager et hull bak en stein, kryper igjennom og kommer til en annen verden) - mens Storebror har sin egen historie. Den er noe mer Indiana Jones-inspirert, og har delvis utspring i en året-rundt kveldsbad-føljetong om politimannen Kristian, og delvis utspring i at Storebror gjerne ville ha med "noe" om Atlantis. Nemlig. Så det blir jo i det hele tatt en helt fantastisk historie, det kan jo alle forstå.

All ære til denne flotte pappaen som mine barn har - og som dikter disse kveldsføljetongene på løpende bånd!

Og kanskje en inspirasjon til andre et annet år. Tid og historier er en god arena å møte barna dine på....

nettene er lange

Nettene er lange. Oftest nyttes de til førjulspuslerier, strikke, bake, skrive hilsener til nær og fjern, pakke inn hemmeligheter, fullføre det ene og det andre. Hverdagsligheter må også til, matpakker må smøres og vask henges opp.

Nå tynnes det i juleavslutningsarrangementene der ute i vår lille verden her i en krok av hovedstaden. Kveldene framover skal være slik vi helst vil ha dem i desember, hjemme - fyr i ovnen, lys i alle kriker og kroker - og julepuslerier, garn og lim og perler og tegnesaker, rundt bordet og i hemmelige hjørner av huset. Det er fint å samles og se flotte klassevenner synge og møte andre familier en vinterkveld i med telys og pepperkaker på skolen. Men vi trenger samlingen her hjemme også.

Dagene er korte. Det stunder mot jul. Det skal "jules" her hjemme også. Også før de søte små sovner - ikke bare i lange mamma-netter...

en - to - flere barn! Hva er forskjellen?

Jeg har tre barn. Da førstemann var på vei var det uendelige mengder av bedrevitende, velmendende råd å få. "Alle" visste noe jeg burde vite om graviditet, fødsel og amming og babystell. Da nummer to meldte seg veldig raskt etter, var det tilsvarende - "alle" visste noe om søsken, sjalusi osv. Men - gjett hva - da nummer tre faktisk også veldig raskt etter var på vei, så ble det tyst. Folk regner vel med at vi vet litt selv nå, da.

Bedrevitende råd er slitsomt, selvom det er velmenende. Foreldre må få gjøre vurderinger og erfaringer selv. Jeg forsøker å vokte meg for å være en slitsom bedreviter. Det er mange måter å leve på, det er mange måter å være foreldre og barn i en familie på. Vi har gjort noen valg her i huset - som ikke nødvendigvis passer for andre.

Men nå vil jeg komme med en erfaringsbasert påstand nettopp om det å få og ha flere enn ett barn: Den største overgangen er fra ett til to barn.

(Og dette starter så fort den vesle nye er på tur...). For da starter nemlig tida for kompromisser og dårlig samvittighet.

Selvfølgelig er overgangen fra null til ett barn helt grunnleggende. I det hele tatt å bli foreldre, ha barn - er en enorm kontrast til tilværelsen før. Men for de fleste av oss er dette noe vi har tenkt så mye på og på beste vis forberedt oss på (selv om vi ikke vet hva vi går til). Vi tror det skal bli en overgang.

Men så nestemann. Da kan en jo tro at en allerede er forberedt. Vet en del. Har gjort det før. Og jada - det har dere jo. Men dere har ikke hatt to/flere.

De fleste får ett barn om gangen og to voksne fordelt på ett barn er noe helt annet enn når de tilgjengelige voksne fordeles på flere barn. Det krever omlegging i hodet. En ny tankegang.

Jeg trodde jeg var forberedt da veslejenta kom, 21 måneder etter storebror. Men jeg var overhodet overhodet ikke forberedt på den enorme mengden av dårlig samvittighet jeg skulle vasse i de neste månedene. Så det var vanskelig. Jeg var vant til å kunne gjøre livet så godt så godt som mulig for mitt ene lille fantastiske barn. Så satt jeg der med to bittesmå fantastiske barn og måtte plutselig gjøre kompromisser, la en skrike og vente mens jeg ordnet med den andre. En er faktisk ikke like mange voksne som barn tilstede til enhver tid. Ofte er en alene med sine egne barn. Jeg sov "aldri", sto på alltid. Og følte meg utilstrekkelig hele tida. Takknemlig for mine små - men fullstendig utilstrekkelig. Det var en sjokkerende overgang.

Da tredjemann kom var vi vant til det. Vant til kaos og kompromisser, stort ansvar men ikke alltid tilsvarende mengde kontroll. Vant til å leve med det myldrende mangfoldet og det ufullendte. Vant til å være blekksprutforeldre med mange armer og stort fang og et liv som ruller og går døgnet rundt, pauseløst, det går i hverandre, det går, det går - slik er livet, vi lander alltid....

Det gikk som en drøm å gå fra to til tre. Det var et under av en annen verden å gå fra null til en. Men fra en til to var en utfordring jeg ikke var forberedt på. Det tok tid å få grep igjen.

Vi har alle ulike erfaringer. Dine erfaringer er andre enn mine. Men til dere som kanskje strever med overgangen fra første til annet barn, så hør - det er ikke rart, denne overgangen er stor, - men det går seg til.

Prøv i mens å hvile i takknemligheten over å få være med på dette myldrende og ansvarsfulle og krevende livet.

Les også om forholdet mellom ansvar og kontroll når man får barn, her og her og her....

beretninger om en tidligere jul, del II

- om førjulstida i fjor.

For vi hadde ikke hus.

Joda, vi hadde det vesle røde huset vårt -men det var okkupert hele høsten og i aller størst grad oppunder jul - av inntil ti håndverkere om gangen, - man måtte passere en leirefylt vollgrav på en plankebro for å komme inn, - huset var dekket av presenningkledte stillaser, i tillegg var alle vinduer mot veien sperret av byggeplater (for de nye vinduene var jammen ikke bestilt i tide, se det...)

Vi levde i stua. Med vedfyring, hybelkomfyr, klestørk, lagring av alt, lekselesing, turbo-unger og juleverksted. Tilogmed et forsøk på å skrive en doktoravhandling midt i det hele. Resten av huset var i hovedsak okkupert, halvbygd, uten strøm, uten vinduer, uten kjøkken, en arbeidsplass for en haug med mannfolk med gjørmete støvler og farlig verktøy og sagflisen og murpussen dalte ned - og ikke i skjul.

På kveldene tapet jeg opp en vakker papirstjerne - den vi har i år også - i kjøkkenvinduet i det ikke-eksisterende byggeplass-kjøkkenet vårt, så så det litt bebodd og juleforberedt ut.

Det var vanvittig.

Vi bygde på, i alle etasjer den høsten Snekkerne skulle være ferdig 20. desember. Det var de ikke. Langt utpå dagen 23. desember sa jeg til rørleggeren at nå måtte jeg få litt vann for nå måtte jeg bake! Vi rev av pappen på gulvene og vasket og vasket. 24. desember satt underveismannen på loftet og fullførte tull og tøys som snekkerne hadde satt igjen. I sprengkulda som fulgte i romjula frøs de nye vannrørene, - de hadde visst glemt å isolere. Så det var lenge lenge til de var ferdige, men det er en annen historie.

Pepperkakehus hadde jeg prøvd å fortrenge ut av familiens hukommelse. I tillegg til manglende kjøkken var det denne høsten vi satte igang med glutenfri kost på et av familiens barn - og glutenfrie pepperkaker er ganske smulete, jeg så ikke helt hvordan det skulle bygges hus av noe slikt. Men barnas hukommelse og tradisjonsbevissthet er sterk og godt er jo det. Hver for seg våknet de alle tre denne lillejulaftenen og spurte om vi ikke skulle bake pepperkakehus snart. Ok. Så satte jeg glutenfri deig. Satte den i kjøleskapet og lekte at det var "over natten". Storebror og jeg kjevlet og skar ut i kveldingen. Halv to natt til julaften svettet vi to voksne over smeltet sukker og hus-liming. Så var det non-stop og melis-show for ungene julaftens formiddag - og hus ble det!

Begrepet "tidlig ferdig til jul" fikk en helt ny mening i fjor. Jeg pleier å nyte lillejulaftens ferdigpynting. Nyte det ferdige julehuset som stiger fram. Pakke vekk lim og papir og lageprosjektene. Legge på dukene. Nyte juletreet mens vi hører på radioen og koser oss. Gjøre alt i stand. Dette året virket det helt uoppnåelig å komme i mål.

Men det ble jo jul.

Jul er jul uansett. 24. desember er julaften. Selv med et umalt og stort sett uinnredet tilbygg som ramme. Vi var sammen. Vi var hjemme. Vi kunne fylle det "nye" gamle huset vårt med liv og glede - og ro.

Så kan en jo minne seg selv og hverandre at selv under mer "normale" omstendigheter - så handler jo jul slett ikke om å "bli ferdig" og prestere. En kan snu på det og si at det handler om å roe ned og ta i mot, velge å se og sette pris på det gode.

Dette er jo et "mot-strøms-budskap" på mange måter - men nettopp derfor viktig...

God førjul til deg i dag også!

(Første del av slike beretninger skrev jeg her...)

noen julebrev til, - i midnattstimen

De tre smånissene har sovet i timesvis. To store nisser skriver referater fra årets siste FAU-møte, forbereder juleavslutninger for to klassetrinn, lager jule-nøtter til den ene, setter opp program for den andre, vasker gulvet, henger opp ullvask, skriver midnattsmailer til lærerne, burde skrevet flere julebrev, pakker inn den siste postpakka. Det er stille, stille. Verden snurrer rundt og vi er med.

Julebrevet som sendes til "alle" vi kjenner, er i år inspirert av tanken vår om takknemlighetskalenderen. Julebrevet vårt er aldri en skryteliste av "alt vi har gjort i år"... Vi har heller ikke nissete bilder av ungene. I år er det et av gjengen høyt på et berg i skogen "vår" og et av smilende tulleunger på Hovedøya i mai. Fine glimt av liv og røre. Og så skriver vi om vår takknemlighet over å være en familie, ha (ganske) friske unger, være midt i det krevende, myldrende, fantastiske livet.

Vi vet at livet er strevsomt for mange. Også for oss er det slik. Men jula og den gamle julehilsenstradisjonen i alle sine varianter gir en god mulighet for å fokusere på det gode. Det vi kan takke for i det som har vært - og det gode vi kan ønske for det som skal komme.

God natt - og god ny dag til deg i morgen!

takknemlig for dagliglivets arbeid

Dagene fylles uansett. Det er barn å vekke og barn å kose, lys å tenne, sanger som skal synges, frokost som skal lages, varme vinterklær som skal på og av, gulv som skal kostes og vaskes, brød som skal bakes, vask som skal henges opp, tas ned, ryddes ned i skuffer, barn som skal følges og hentes, lekser som skal oppmuntres, ved som skal bæres, snø som skal måkes, melkeglass som skal tørkes opp fra gulvet, uendelige mengder med epler og klementiner og gulrøtter som skal slepes hjem, vaskes, kuttes, gode sunne måltider som skal lages, og enda et gulv å feie, votter som må tørkes og en ullbukse som må lappes, en vask til å henge opp, tre transkjeer å fylle, 60 barnenegler og tre barnelugger som skal klippes, kveldsmatbøker som skal leses, dype sengekantsamtaler og nattasanger som skal høre til, og legoen under sofaen får ligge i fred sammen med hybelkaninene.....

Dagene fylles. Uansett årstid. Uansett om julestell og -styr kommer i tillegg. Uansett om vi er ute i jobb - eller dagene fylles med mer eller mindre inntektsbringende arbeid i hjemmet.

Det er hverdager det er flest av. Det er hverdagslivet som bærer livet. Og disse håndfaste, konkrete, grunnleggende dagliglivsoppgavene er rytmen i hverdagen og selve livet. Alltid har vi dette i bunnen.

Det er en velsignelse. Det er meningsfylt og grunnleggende verdifullt å være knyttet til noe håndfast, noe grunnleggende viktig: Vi trenger mat, vi trenger klær, vi trenger varme, vi trenger et fang å sitte på...

Mitt liv har gått i faser. Lenge hadde jeg ingen å synge for, ingen å tørke opp etter, ingen hauger med sølete regndresser og aldri leverpostei under stolene.... Livet var mer abstrakt, ansvaret var mindre konkret og fysisk, mer knyttet til ord, budsjetter, mediestrategier...

Hva framtida bringer er også åpent, på mange måter. Men dette er med meg, nå for alltid. Det grunnleggende og konkrete.

Jeg er takknemlig for at jeg i vår krevende og forvirrende verden har noen som trenger meg og at jeg har konkrete oppgaver som krever meg. Hver dag.

lage julegaver med barn - pyntebrikke!

Disse laget storebror og storesøster en førjulstid da de var mye mindre enn de er nå, jeg tror de var fem og tre-og-et-halvt. (Ikke alle treåringer kan legge i vei med å sy, men noen.... Femåringer kan mye, hvis de vil!)

Strek opp mønster med blyant på en bit strie. Prøv å få barnet til å følge streken og sy lange sting på forsida og små på baksida, eventuelt sy to runder. Sy med garn og tykke, butte nåler. Legg fram noen pene perler i en skål (perler som passer på den nåla som barna syr med!) - og la dem tre på noen her og der som de synes selv. Minn dem på at de trenger hjelp til å feste garnstumpen.

Gjett om mine to var fornøyd og stolte! - og gjett om underveis-pappaen ble stolt og glad da han åpnet pakkene sine det året!

vi har et tre på kjøkkenet!

"Dere er rare - dere er de eneste jeg kjenner som har et tre på kjøkkenet!" sa bestevenninnen til sjuåringen en av de første gangene hun satt her på kjøkkenet.

Ja - vi har et tre på kjøkkenet. En to-meters grein fra en syrinbusk fra hagen. Fjorårets byggevirksomhet medførte at vår store, store, fantastiske gamle lilla syrin måtte flyttes for å reddes. Å grave opp en stor busk skader røtter. Da må man beskjære tilsvarende. Derav en stor haug med syringreiner - og da tilbygget sto ferdig og kjøkkenet kunne tas i bruk, fikk en av de flotteste greinene flytte inn i en stor potte på kjøkkenet.

(Og den omplantede syrinbusken ute - den overlevde - den fikk til og med blomster sommeren som var! Nå skal den vokse seg stor og frodig igjen, på et trygt sted!)

Det er et årstidstre. Jeg liker så godt årstidspynt! Vi pynter ikke bare til jul - men også til vinter - og vår og sommer og høst. Og til påske kommer det jo noen egg... I blant kommer det små vakre lapper med små dikt fra husets mange små skribenter...

Treet nå i desember er preget av vinter og juleforventninger.

Men vi er litt rare. Og vi liker det - det gjør bestevenninnen også!

lage egen julekrybbe - vi fortsetter

Denne adventstida lager vi julekrybbe sammen. Først laget vi stallen - en slags integrert versjon av stallen og landskapet, tenker jeg meg - med litt kvister, kongler, tørkede blomster og steiner som innslag i dekorasjonen av en gammel trekasse.

Og så må jo landskapet og stallen befolkes.

Her er gjeterne, simpelt kledd i striekapper.

Her sitter Josef og Maria og venter ved den tomme krybba.

Neste ut må vel bli sauer, så gjeterne får noe å passe på (foreløpig går de bare rundt og venter, akkurat som Josef og Maria...)

- eller kanskje vismennene. Jeg har både ull og vakre perlebånd liggende klar. Engler og Jesusbarn kommer til slutt...

Det vurderes fortsatt om det skal tegnes på ansiktstrekk... vi får se.

Ha en fin Luciadag!

nissens hjelpere

(her skal det altså limes et kjempefint bilde av Lillebror inni, tror dere ikke at noen gode besteforeldre blir lykkelige mottakere da!)

- slik kan det se ut - overalt - når det er juleverksted hver dag og i hele huset....

velkommen på nabogløgg!

Da vi var ferske her i Bakkebygrenda, for ganske mange år siden nå - hadde bodd her et drøyt år, hadde ettåring og ny baby såvidt i magen - innførte vi Nabogløgg som en av våre faste adventstradisjoner. Vi la pene lapper med hjerter og stjerner på i postkassene til alle vi hadde truffet i nabolaget, store og små - inviterte på gløgg og julekake og åpent hus en adventslørdag fra 15 til 18. Kom og gå som du vil, bli kjent med naboene...

Så stelte vi i stand, bakte julekaker og smuttet mandler og tente lys og fakler. Og satt der og ventet. Spente. Første året. Ti på halv fire var vi fortsatt bare oss - vi voksne så på hverandre og lurte -tenk om ingen kommer, da må vi jo flytte!

Men så kom de, store og små. Og koste seg med gløgg og julekake, pepperkaker og klementiner. Skravlet og ble litt bedre kjent - med hverandre og med oss.

Og dette har vi fortsatt med. Folk gleder seg og kommer. Det har blitt en av nabolagets tradisjoner. Alltid er det spennende - det kan komme fem eller femti (vel, stort sett nærmere femti enn fem, da) - hvem kommer og når kommer det noen... Et år bakte jeg by accident seks store julekaker, dobbelt så mange som jeg pleier, - og de gikk med! To av de kjekke pre-teen-gutta i nabohusa slo seg ned på kjøkkenet en time og spiste en hel en hver.

Folk som bor bare få meter fra hverandre har fått hilst på hverandre for første gang. Og vi får være gode verter og samle folk til litt adventshygge i vårt hus. Da føles huset og hjemmet ekstra godt og trivelig, varmt og raust. Det er en god opplevelse. Vi får også en dytt på oss til å rydde litt ekstra midt i advent - det er også en fordel!

Nå har vi bodd her "lenge" - hatt barn vandrende rundt i nabolaget lenge, vi er godt kjent - og dette er fortsatt en trivelig tradisjon.

I dag var dagen. Vi har kost oss. Det blir neste år også.

Og i morgen er det tre lys, sa Lillebror med strålende øyne da han sovnet, mett på besøk, løping og pepperkaker.

Har du hatt en god adventslørdag?

Fredspris. Og om barn og samfunnsansvar.

- og hvilken dag i desember er det i dag? Det er 10. desember - og det er fredsprisdagen!

I dag får den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo Nobels fredspris. Og hans stol under utdelingen står tom. Fengsling av en demokratiforkjemper viser hvor viktig kampen er.

Det er debatt om fredsprisen. Det er bra. Debatt skaper bevissthet. Debatt krever formuleringer og begrunnelser som avklarer ståsted. Det blir ikke bare tåkeprat og gode intensjoner. En må også stå for noe, for standpunkter som kan ha omkostninger. Det har vært tydelig i år. Kina viser tydelig vilje til å sette grenser for samarbeidet med Norge etter fredspristildelingen. Det kan koste. Det er en kostnad et lite og rikt land må kunne bære.

Her i huset har vi hatt store Kina-samtaler hele uka. Tross sykdom har Storebror fullført høstsemesterets store prosjekt - "Velg et land og skriv en bok om det." Storebror valgte Kina. For et flott og spennende valg - og for et lærerikt og krevende prosjekt for en niåring! Her er det skrevet om folketall og språk, om viktige byer og en mur som kan sees fra månen, om historie og styringssett, - her er tegnet flagg og scannet inn kart. Og et eget lite "kapittel" om Nobelprisen måtte med. At prosjektet skulle leveres akkurat i dag - på fredsprisdagen - gjorde det enda mer aktuelt. Så finner vi ut hvordan navnet på fredsprisvinneren staves og vi snakker og leser og lurer og prøver å forstå....

- for hva er demokrati - og hva betyr det å kjempe for demokrati? Og hvorfor kan en havne i fengsel fordi en kjemper for demokrati? Er de slemme eller bare strenge de som styrer i Kina? Hva er egentlig et styresett og hvorfor er det forskjeller mellom land.

Vi nøster og nøster. Jobber med begrepene. Nyanserer. Samtidig søker vi forståelser som kan favnes i en niårings eget skriftspråk - i hans bok.

Verden er ikke så svart-hvit som barna gjerne tenker i utgangspunktet. Fred er et svært sammensatt begrep. Demokrati er ikke en gitt idealtilstand - men et evig mål som vi alltid kan arbeide oss fram mot. (Dette er nyansering og begrepsforståelse som voksne også må bevisstgjøre seg på - for eksempel i å reflektere over begrensninger i det norske demokratiet og saker å kjempe for også her... Vi er alltid på vei.)

Dette er noe jeg ønsker for mine barn - at de skal være mennesker i verden. Som ser rundt seg og oppfatter seg som medansvarlige borgere - både i det lille lokale, i klassen - i nærmiljøet - men også i den store verden. At de søker kunnskap, søker egne overbevisninger, tør å stå for noe - og ser sine egne ord og sin egen gjerning som meningsfull i en vanskelig verden.

Så da får vi starte i det små. All verdens brutalitet og utfordringer er for tung og uforståelig bør å bære for både store og små. Men vi møter enkeltproblemstillinger og biter av informasjon om den store verden daglig - dette kan vi ledsage barna i, forklare og svare på spørsmål, vise på kart, nøste i begreper.

Og det er lov å formidle et budskap. Vi har ansvar for å formidle ansvarlighet til våre barn, her i dette priviligerte hjørnet av verden.

God fredag til deg!

de utmattede

En familie som trengte å bremse opp i rushtida. Tre bleike småbarn. Hosting og forkjølelse har preget mange av de siste ukene. Desemberkulde og mange forventninger og ekstra aktiviteter. En mamma - alltid underveis - som sliter med samme forkjølelsen som for en måned siden, hver runde ute i kulda og hver nattevåk-økt med småbarn gir nye dager med hoste og feber. Det går jo bra med oss - vi står opp om morgenen og bretter opp ermene alle fem. Og mammaen fyker rundt og henter tidlig og koker varme drikker og brer over pledd. Og hoster mer selv. Og så topper det seg med at oppkastrundene begynner - og vi setter strek.

I dag skulle alle sove ut, den som kastet opp i går, den som måtte gå hjem fra skolen halv ti med magevondt, den lille energibunten som alltid vil avgårde og som også må få litt ro hjemme og ikke bare fyke rundt med sabeltennene i barnehagen. Og pappaen avlyste møter og sto opp med turbopropp klokka seks og fyrte i ovnen og lagde flotte tegninger. Mens vi andre sov og sov og sov. Og så har vi puslet og tuslet rundt, inne, hele dagen. Og tegnet og strikket og sett Astrid Lindgrens julefilmer og samlet krefter og pleiet hverandre og hatt en god dag. Alle mager er på plass igjen. Ingen feberkurver i stigning. Rosa skjær i alle kinn.

Nye krefter er på plass. Klar for skolelærdom og prestasjoner og kor og forestillinger og Luciaøvinger og konserter - og møter og sensurlesing - og mer "julete-gledete-forberedelses-kos"... - i morgen...

(men i kveld skal jeg "bare" smutte mandler, lage en deig og sy bittesmå klær til Maria til julekrybba vår. Og kanskje falde en duk. Jeg har jo krefter igjen!)

lesende barn og PISA

PISA-undersøkelsen har talt - igjen. Og det sukkes lettet i skolerekkene - norske barn leser bedre! Bedre enn de gjorde for noen år siden.

Men jentene ligger fortsatt foran guttene. Jentene - som gruppe - leser mest og har best leseferdigheter.

- Hva tror du, undrer Underveismannen - er det fordi guttene leser mindre - eller er de rett og slett dårligere fordi de er gutter?

Jeg tenker. Hva var det nå med disse hjernehalvdelene og kjønnsforskjellene igjen? Kan det være noe der...

Men mitt svar er rett og slett at det er for defensivt å si at gutter er dårligere lesere fordi de er gutter. Slik biologiske forklaringer stort sett blir for defensive. (Og jeg tror ikke på det heller, når det gjelder lesing).

Vel finnes det forskjeller. Masse forskjeller mellom mennesker, mellom kjønn, mellom alt mulig. Men vi kan jo ikke gi oss der. Som samfunn og mennesker med ansvar så må vi alltid søke muligheter i det eventuelt naturgitte - ikke bare godta begrensninger. Og skal vi snakke skole - god skole - og barn og unge og god utvikling og gode muligheter, så er det ingen grunn til å trekke på skuldrene og si at gutter de er jo bedre i matte, de... - eller noe sånt.

Lesing er grunnleggende for å lære alt annet, for å orientere seg i verden, for å delta som medborger i et demokratisk samfunn, for å montere Ikea-møbler og kjøpe bussbiletter og forske på kreftmedisin. Videre er lesing et grunnleggende bidrag til utvikling av refleksjon, innsikt og perspektiv. Et liv der skjønnlitteratur får bidra, gir deg en ekstra dimensjon som menneske gjennom alt du får møte av annerledeshet og glimt inn i det du ikke direkte har erfart selv, men som kan formidles til deg på tvers av tid og rom - gjennom ordene.

Alle trenger ordene.

Alle trenger å være aktive lesere.

Støtt både jentene og guttene i dette. Les! Gi en bok til jul!

les til jul!

Vi har en bunke julebøker som blir tatt fram i begynnelsen av desember hvert år - og gjemt vekk igjen i januar. I tillegg sørger vi for å fylle opp fra biblioteket. Det er så mange vakre og fine historier å lese til jul. Og her i huset er vi storlesere hele gjengen. Sammen og hver for oss.

Her er noen av favorittene:

Astrid Lindgren: Kaisa Krabat

Lille foreldreløse Kaisa Krabat som bor hos Mormor, - og så brekker Mormor beinet før jul - men jul skal det bli. Kaisa vasker og baker og selger sukkertøy på torget og steller for dem begge. Tårer i øynene hver gang vi leser!

Astrid Lindgren: Se, Marikken, det snør!

Jul og vinter på Junibakken - men så er lille Lisabeth litt for oppfinnsom og ender opp ute i den snødekte skogen helt alene, langt hjemmefra. Og så går det godt til sist og vi får enda en historie vi kan få tørke tårer til....

Astrid Lindgren: Jul på Junibakken.

Selve julen i det gode velstelte hjemmet på Junibakken - og Marikkens omsorg også for Abbe, Linus-Ida og andre som ikke har det så greit.

Alf Prøysen: Snekker Andersen og julenissen.

Lun og koselig historie om jula hos nissene og hos menneskene - og møtet mellom dem, en julekveld mens snøen daler.

Elsa Beskow: Petter og Lottas jul

Petter og Lotta og Tante Brun, Tante Grønn og Tante Fiolett - julefeiring og de gamle sjarmerende tegningene.

Barbara Ring: Itte no' knussel.

Historien om den foreldreløse barneflokken som trenger et hjem til jul.

Tove Jansson: Grantreet

En mummi-klassiker. Mummifamilien vet ingenting om julen - de pleier å sove hele vinteren. Men den julen de plutselig våkner opp - og ser at alle andre fyker rundt og snakker om alt som må ordnes før Julen kommer - så blir de veldig bekymret.

Hans Christian Andersen: Grantreet.

Selve historien om et juletres liv - fra det vokste opp ute i skogen, til det fikk være midtpunkt på den store julefesten, - og til det ble historie....

Astrid Lindgren: Jo visst kan Lotta nesten allting!

Lotta er minst i familien - men det er hun som ordner juletre det året det så ut til at det ikke skulle bli noe!

Hvilke julehistorier leses hos deg?

vi lager julekrybbe

Dette har jeg hatt lyst til lenge!

Vi skal lage vår egen julekrybbe - en stall med alt tilbehør, vismenn og gjetere og Maria og engler....

Man tager: En gammel trekasse fra kjelleren...

Så går man på jakt - i veikant og hage etter kvist og kvas - i det store "lage-skapet" etter alt som kan brukes....

Dette kan vel bli fine gjetere med tida.

Dette er et adventsprosjekt som skal få ta litt tid. En stall blir jo ikke bygd på en dag - og alle disse folka og dyra kom vel heller ikke helt samtidig. Det vesle barnet får komme til slutt, tenker jeg - legges i krybba på julaften...

Først lager vi stallen. Her har vi dekorert med glassmosaikk, kongler og kvister. I bunnen er det lagt strie.

Noen småengler får være med. Vi skal lage en stor en også - etterhvert.

Krybba har sjuåringen laget. Den er klar for Jesusbarnet!

Menneskene skal dekoreres, males og få klær etterhvert.

Følg med på adventsprosjektet vårt. Mer en annen dag.

(den ble fint ferdig til jul - se et ferdigbilde her)