den stilleste natta

Siste uka i juli. Den stilleste uka i gata. Slik var det også for sju år siden. Magen vokste og tida gikk over tida, og videre, sakte. Selve mamma-jenta krympet, men magen vokste, beina vokste, jeg trodde jeg alltid skulle bære denne store magen. Lille storebror var et og et halvt, var med og satte opp sprinkelseng til lillebabyen, så på de små klærne, satte sammen vogna.

Og det var stille i alle hus. Alle var borte. Bare vi var igjen og ventet.

Så - en kveld. Storebror i seng. Vannet går, styrtfødsel, greier vi oss til sykehuset - eller kommer hun her hjemme?? Redd, redd... Heldigvis, heldigvis var mormor i huset, vi slapp å rive opp og ta med en sovende bitteliten storebror i bilen.

I stedet var det underveis-pappaen som var actionhelten og kjørte gjennom oslo-natta, med en redd underveis-mamma i baksetet i vår lille tredørsbil... - vi ble hentet med rullende seng ute på parkeringsplassen, rett inn til reddende engler - og alt gikk bra. Vi fikk vårt andre lille vidunder, vår kjempestore jente. Lynrask - full av livsenergi.

Nå er hun sju. Stor jente. Ansvarsfull. Omsorgsfull. Tenksom. Klok. Og vår lille jente.

sommerplakat

Her er en lage-idè for oss sommerfikserte som vil at sommeren skal være så inderlig stor og vakker og et minne som varer - og som også er ivrige på å slå dette fast for de små. Slik er jeg - jeg vil at de skal kjenne at dette er jo SOMMEREN!

nuvel...

Det vi har brukt litt av regnværsettermiddagen i dag til er å lage en vakker sommer-plakat til hvert barn. To ark farget scrap-book-kartong under hverandre, dekorpapir som rammer rundt og over skjøten. Yndlingsfarger til hvert barn (grønt til veslejenta, rosa til lillebror, turkis til storebror). En plakat til hvert barn, med plass til å sette opp bilder fra sommeren 2010. Så har vi printet ut en del vakre bilder fra sommeren så langt og limt opp

- og alle er glade og har historier å fortelle om minner allerede, "- der sitter jeg i skogen og spikker; der klatrer jeg på kanonene på Hovedøya; der sylter jeg og mamma jordbær; der prøvde jeg å fange fisker med håven min, men så ble det ingen..." Og det er sol og smil og minner. Og plakatene skal fylles opp og henge så lenge beboeren av rommet vil, kanskje til neste sommer - og så lager vi en ny.

noe å vente på

Sommerlivet kan variere - men noe er alltid fast: En fast julidag er det stor sommerfest for husets datter. I år er det sjuårsdag, så fort det går! Vi gleder oss - og prøver å roe ned frøkna med at vi har alt under kontroll. For ei lita jente som faktisk planla sin egen to-årsdag i et halvt år på forhånd, er det naturligvis nødvendig med lange samtaler på sengekanten om hver minste detalj. Selv om mor gjerne vil ha noen overraskelser på lur også, da.

Jeg minner henne på at det alltid har vært store og hyggelige hageselskaper på hennes store dag; det har alltid vært nok og god mat, blomster, sommerkjoler, kaker, servietter, ballonger og flagg. Presanger har det også alltid blitt. Hun kan bare slappe av og glede seg og så være med på pynting og baking og stas når den tid kommer...

Prestasjonspresset for en underveismamma i farta er allikevel tydelig. Her er det mange forventninger å leve opp til. Så jeg får holde samme leksjon for meg selv: Dette har vi alltid fått til - strålende, solfylte sommerselskaper med stor glede over veslejenta og felleskapet rundt henne og vår lille familie.

(Bildet: Fagerfredløs, vokser som et uvær, er spesielt kraftig og flott i år, mister blomstene raskt om jeg tar de inn, men vil lyse opp i store krukker ute på den store dagen).

søsken

Vi er så takknemlige for den vesle gjengen vår. Tre flotte, sterke, energiske, sprudlende, krevende barn.

Vi ønsket oss en liten gjeng. Kanskje tre. Men tok det aldri for gitt. Hvert barn er en gave. Så ble det disse tre. En søskenflokk. De har hverandre - på godt og vondt, men aldri så kranglete at det ikke alltid uansett er av det gode i bunnen allikevel. De ønsker hverandre det beste, lærer av hverandre og lever et tett liv der de lærer om å leve sammen.

Og dette sommerlivet er så intenst mye familieliv og så langt fra hverdagsrutinenes mer adskilte venneflokker. Da er det søskenlivet som teller. Da er det søsknene som er de nærmeste lekekameratene - fra morgen til kveld. Og de har det så fiiiint!!! Og jeg nyter så til de grader å se hvor deilig de har det sammen og hvor mye de finner på.

(en bondegård under buskene, et dyremuseum med akvarium for masse plastdyr på verandatrappa - med guiding for den som vil...., kakebakst av sure rips og umodne stikkelsbær i sandkassa, saftbutikk i porten, heisekran i huskestativet, markjordbærslang i grøftekantene, dypdykk i glemte lekekasser innerst i krokene, høytlesning av Donald for hverandre..... - har du like morsomme dager som barna mine???)

Ærlighet overfor livet

En venninne sa en gang at hvis hun fikk barn, så ville hun bli et mye bedre menneske. For da måtte hun tenke alt igjennom på nytt og gjøre alt rett og riktig.

Jeg tenker at vi er de vi er. Vi er oss selv og må leve våre liv så skikkelig og hederlig og ærlig som vi kan. Med eller uten barn. Vi kan ikke gi et eventuelt barn ansvaret for å gjøre oss til et bedre menneske. Vi må gjøre vårt beste for å bli og være gode mennesker ut fra oss selv.

Og så må nok barna bare rett og slett leve med oss slik vi er. Virkelige og feilbarlige mennesker underveis i livet.

Borte på besøk i kveld dreide voksensamtalen inn på når skal vi egentlig eksponere barna for de vanskelige spørsmålene, de vanskelige avveiningene, de etiske dilemmaene, de triste historiene, det vonde i verden.

Dette er det ikke noe enkelt svar på.

Men en må vende tilbake til det som er poenget mitt ovenfor. Vi som voksne må ta oppgjørene med rett og galt her i verden på egne vegne. Vi må finne vår moralske rettesnor, de rette valgene, våre meninger slik de ville vært også uavhengig av barn. Og så har vi ansvar for å lede barna våre på rett vei, fortelle om mamma og pappas syn på ting, og formidle det vi mener er viktig - alt etter alder, modenhet, situasjon og så videre.

Et av eksemplene som en trakk fram i samtalen var hva man egentlig forteller et barn som begeistret opplever burdyr i zoologisk hage. Det skal jo være en fin og hyggelig opplevelse; hva så med spørsmålet om dette dyret hadde hatt det bedre i frihet i sin opprinnelige verdensdel....

Det er ikke noe enkelt svar på dette. (Det kommer jo blant annet an på om det er en toåring eller en åtteåring...) Men først og fremst tenker jeg at det kommer an på hva du selv som voksen mener om dette. Er dette opprørende for deg, får du selv etiske betenkeligheter ved å støtte opp om innesperring av dyr? Eller bekymrer dette deg ikke? Ut fra dette vet du om dette er noe du skal ta konsekvenser av eller involvere barnet ditt i. En som er fullstendig motstander av dyrehager ville sannsynligvis ikke finne på å ta med barnet sitt dit. En som blir usikker underveis, vil kanskje finne måter å snakke med barnet sitt om dette, uten å ødelegge opplevelsen av å være der, og dermed bidra til øke både sin egen og barnets bevissthet om menneskets ansvar i forhold til dyr.

Men det er det ansvaret du har som voksent menneske i denne verden som er rettesnoren. Det er i forhold til dine egne verdier du må være ærlig. Det er denne ærligheten som er basis for det du videre formidler til barnet ditt.

Jeg tror også at det er viktig å involvere barn i at livet faktisk innebærer mange krevende avveininger. Det er ikke lettvinte svart-hvite-perspektiver på alt. Noen ganger handler det om å gjøre ting så bra som mulig, fordi det faktisk ikke finnes èn helt riktig løsning som ivaretar alt. Dette er ikke lett. Det er ikke lett å være menneske. Det er blant annet derfor vi trenger hverandre, når livet er vanskelig.

Og så vet vi jo at barn må fortelles om det vonde. De må vite at ikke alle voksne er snille og lære å passe seg.

Men jeg mener også at de må vite at ikke alle har det bra. De må gradvis få forholde seg til at det er barn i verden som ikke har det godt, som mangler mat og helsestell - og samtidig gis muligheter til å få gjøre noe for disse barna. Det må være håp og muligheter.

- Men når drømmene er vonde og monstrene titter fram under senga er det aller viktigste budskapet at "Alt er i orden". Det er det vi sier når tårene triller og håret strykes på sengekanten. Det er voksenansvaret da. "Alt er i orden". Det er budskapet.

Selv om vi i voksenenden av livet vet alt for godt at nesten ingenting her i verden er "i orden" - så lyver vi faktisk ikke når vi sier det.

Det er slik det er og skal være, når mamma eller pappa holder rundt et lite barn og trøster. Da er den lille verden i balanse og alt er i orden. Da er det er sant og virkelig. Og vi er fortsatt ærlige overfor livet.

New Dawn får ny sjanse...

Vinteren og byggeperioden var tøff for den flotte klatrerosa mi. Da rosene skulle beskjæres i vår - når bjørka har museører, slik regelen er, ble jeg helt forskrekka over å se de stakkars brune kvistene oppover veggen. Det så ikke ut til å være et eneste levende skudd på den. Så jeg lot den stå, klipte ingenting, og takk og pris, etterhvert våget nye skudd seg ut. De øverste metrene måtte jeg tilslutt gi opp, og mange sidegreiner er også skåret av. Men det kommer nye skudd fra rota, og her kommer de første rosene.

Nye sjanser for alle som holder ut!!

en utfordring om meg selv

Juni - med sin morsomme blogg - har utfordret meg til å skrive om mine gode sider. Seks gode egenskaper skal jeg fortelle om. Det er en kjempeutfordring! Det er ikke min sterke side å si gode ting om meg selv høyt. Dessuten er det jo slik at sterke sider ofte har en bakside, og dermed ikke alltid er så lette å kategorisere som sterke - eller gode - sider....

Så jeg har brukt litt tid på å få satt meg ned for å skrive dette.

Men takk, Juni, for gode ord og for en god utfordring!

Så nå hopper jeg i det - og prøver å skrive om seks gode egenskaper:

Jeg vil det gode. Jeg er en rettferdig idealist. Jeg gjør anstrengelser for å gjøre det gode, for å hjelpe andre, for å realisere idealer. Jeg driver vel ikke med å "redde verden" slik jeg gjorde (håpet at jeg gjorde) mer av i ungdommen, i demonstrasjonstog mot atomvåpen, på stand for Amnesty osv. Nå er det vel mer i dagligliv, nærmiljø, som nabokjerring og sånn at idealene realiseres.... Jeg tar i et tak. Jeg bryr meg.

Jeg er analytisk sterk. Jeg ser sammenhenger mellom deler og helheter og finner nye sammenhenger og nye fikse måter å presentere dette på. Jeg er god til å skrive og snakke i forsamlinger og til å veilede andre på tekst og framlegging.

Jeg er flink til organisere. Jeg får sving på alle selskapene, skoleavslutningene med 400 gjester og barnebursdagene og utfluktene. Jeg tar en haug uventede gjester til middag på strak arm. Det er fint å være en som folk stoler på at kan ordne opp med ulike organiserings-greier...

Jeg er ganske kreativ. Jeg trenger å lage ting, skape, finne på. Noe er jeg ganske flink til. Jeg savner å la dette fylle mer av livet mitt. Jeg har begynt å tenke at jeg skulle ønske jeg hadde tatt en mer praktisk, håndverks-/håndarbeids-orientert utdanning - i stedet for alle universitetsårene....

Jeg er nøysom. Det synes jeg er en god egenskap i en nesten uforskammet priviligert posisjon i en skjevfordelt verden. Jeg liker ikke dyre ting. Jeg liker å ta vare på ting.

Jeg er en ganske god og svært nær mor. Jeg kjenner de tre svært forskjellige barna mine godt og tenker ut gode ting for dem og klarer ofte å møte dem der de er. Jeg bruker mye tid og oppmerksomhet på å være en tilstedeværende og nær forelder.

Det var fint å tenke over dette og si/skrive dette til meg selv.

Jeg trenger å tenke godt om meg selv.

Jeg trenger å være underveis til en fase i livet

da jeg får tatt meg selv mer i bruk,

og kan være meg selv mer.

Jeg gir utfordringen videre - til den urolige moren som skriver reflektert og flott om livet.

sommerlykke i skogen

Vi har hatt vår første tur til koia i skogen i sommer. Tre dager, to overnattinger, det er omtrent det vi klarer å bære utrustning til på en runde fordelt på to store sekker og tre små. Det er lite pulver- og pose-mat i denne familien, av flere grunner, så da blir det mye ordentlig mat som må bæres. Og regntøy, og soveposer, og ullsokker og spikkekniver og vinflaske og kosedyr og litt av hvert annet. Og det klarte vi fint. Da turen var over var det igjen to og et halvt knekkebrød, super beregning!

Koia er ei ubetjent markastue tilhørende Oslo og omegn turistforening. Der er det køyesenger, en vedovn, et gassbluss til matlaging, stoler og bord. Og en utedo naturligvis. Så renner en lystig liten bekk forbi, der man kan leke dagen lang, ha barkebåt-race og hente vann, bli våt på beina og ta nattbad når der er varme kvelder. En liten sving oppover er et tjern der vi bader og fisker - resultatløst, men med fullt pågangsmot med selvlagde fiskestenger.

En av dagene gikk ungene i regndress og fleecejakker hele dagen, det var småregn og småkaldt - men de holdt ute hele dagen og vi så dem nesten ikke. De bygger hytter og anlegger små grender og bondegårder (og storebror hadde til og med en helikopterlandingsplass...) og går på besøk til hverandre og holder på. De finner frosker og insekter, setter navn på steiner i bekken og trær oppi lia og samler viktige pinner som må være med hjem. Så kan en sitte på dørhella og drikke pulverkaffe (joda, da blir det pulver) og lese og skravle med den andre voksne og la tida rusle veldig sakte. De to største spikker og spikker - "det er min nye hobby," forkynner veslejenta.

Sauer og kuer går på sommerbeite rundt koia. Sauene er ålreite dyr, men kuene er litt store for oss... En tidlig morgen hadde nesten-sjuåringen stått opp før oss andre, som dormet i køyene. Vi trodde hun satt på trappa med sin nye spikke-hobby, men så hadde hun lagt ut på tur opp i lia, og der kom plutselig åtte kuer - og hva skal man da gjøre. Innestengt mellom sauegjerde og bekk og med åtte store dyr foran seg var frøkna mer modig enn seg selv og kom seg over bekken og ned til koia, hikstende. Ikke morsomt, men en modighetsopplevelse - var vi enig om etterpå.

Så bærer vi vann og koker på gassblusset og tenner stearinlys om kvelden og spiller kort og er seint oppe, men tidlig i seng og en tett, tett familie.

Gode dager.

på en veranda i en hage under trærne i en sommer som er nå.....

Et sted i verden spilles en fotballkamp som hele verden visstnok er opptatt av.

Men her sitter jeg på en liten veranda, under en mørknende himmel, blant susende, løvtunge greiner, med en lykt på bordet, en gammel mønstret sarong som duk, en bukett av skjærsmin, lavendel, storkenebb og de gamle hvite rosene som snekkerne nesten tok livet av, men som fortsatt blomstrer ved gjerdet til naboen... verandagulvet er gammelt og burde kalle på litt sommersnekring, men duger noen dager eller sommere til, verandakassene flommer over av farger og blomstring, tomatpottene likeså

- jeg har kalde, barbeinte føtter, mors sjøgrønne ullsjal om skuldrene, krimbok i hånda, tre sovende unger innenfor veggene og fortsatt en lang sommer foran meg....

Og snart kommer kjæresten min hjem i sommernatta.

verdisyn

- godnattkos med minstemann i soveposen etter nok en deilig dag i skogen - og lillebror er så glad for soveposen sin, en egen barnesovepose. De to store barna kamperer i "voksensoveposer", mens han har den lille, nye - og den er så fiiiiiin! Han måler, kryper helt inni og blir borte, blir funnet igjen, er så glad!

- den passer for en fireåring, ikke sant!, sier mamma...

- ja, men når jeg blir fem år da?

- den passer da også.

- jaaaa (lykkelig smil) - men når jeg blir så stor som storebror?

- jeg tror den passer da også

- hvor stor er storebror når jeg er åtte år?

- da er han tolv

- oi! - men når jeg er tolv, må vi kjøpe ny sovepose da?

- Ja, det kan vi gjøre

- da skal jeg kjøpe for mine egne penger, koster det mange kroner?

- det koster nok over hundre kroner

- oi! har du hundre kroner, mamma?

- ja, noen ganger har jeg det!

- oi!

Og så koser vi. Og synger. Og koser. Og sover.

Og på Hovefestivalen reiser rikmannsungdommen fra sine soveposer og telt, fordi det er så mye "stress" å ta det med hjem. I vår skjevfordelte verden er det så galt, så galt. Så jeg nyter min lille gutts store verdsetting av sin sovepose-skatt.

Heldige er vi som kan sove godt og trygt og mette på mat og opplevelser i en tømmerkoie i skogen!

Finn et strå, og tre dem på...

- For om sommer'n så finns det minner... - gode minner, fine minner - heile verda er full av minner - finn et strå og tre dem på.....

(jada, jada... det er fri gjendiktning....)

Nå er det mine barns barndomssommerminner som formes. Det tenker jeg på. Jeg er jo med på å forme disse minnene - og mye av det former de jo selv også - ut fra hva de er interessert i - hva som gir deres sommerdag lykke, lys og glede og fester seg i sommerminnet.

Nesten-sju-åringen har fått en bok med stive permer og kalt den "Sommerbok 2010", der skriver hun hver kveld om dagens begivenheter, vi får gjerne lese - og der er det mye, mye lykke i og mellom linjene - det er godt å se!

Disse få lyse ukene - i dette kalde, mørke landet - vi lever ekstra sterkt - det er så kort og intenst og viktig - akkurat nå, akkurat nå - og så er det snart over; det vet i hvertfall vi som har levd noen år - kanskje føles det fortsatt uendelig for de små, slik som jeg selv minnes at det var.

Hva kommer de til å minnes seinere? Alle badeturene til skogsvannet, alle piknikkurvene, alle bær og blomster og klatretrær i hagen og skogen - utfluktene til nye spennende steder, høytlesning i armkroken, mye tid sammen uten timeplan og krav, - eller noe helt annet...? Mammahjertet ønsker og ønsker at det skal være gode minner som bygges.

Det ser sånn ut. Mine to store nyter og nyter frie dager med tusen fantastiske sysler, stelle i hagen, lage landsbyer og bondegårder i skogen og i sandkassa bygge lego, tegne, skrive, klatre, finne igjen alle lekene, sykle, leke, leke, leke. Minstemann trenger mer action - så han durer rundt med den voksne som har mest spennende oppgaver akkurat nå - sykle med pappa for å kjøpe myggmiddel til skogshytteturen, lage smoothie med mamma, klippe plen (mest med pappa). Uten action på dette nivået her blir det spennende ugangsstreker i stedet. Og innimellom bare løpe og løpe og løpe eller bli verdensmester i fotball og badminton for klasse fire år. Til han sovner nesten i armene mine under kveldsmaten, lille godklump!

Og så har jeg lovet meg selv at denne sommeren skal jo også være underveis-mammaens sommer - min sommer, mine sommerlykke-glimt skal også være med; det skal være plass for mammas løpeturer, jeg skal svømme mange kilometer i sommer, jeg skal sitte i ro i blant med kaffe og bok - og jeg skal kapre mannen i livet mitt til litt hvitvin og stearinlys utpå kvelden.

Så det gjør jeg - og da er livet godt!

Og i dag ble det renset og rørt en kasse jordbær her i huset - da er også arbeidet med vinterforsyningene igang..... Alt hører sammen i en rundgang....

kveldsbad

I skogsvannet vårt, der vi bader nesten hver dag, der bor disse endene. De er veldig hyggelige og kommer "kjørende" som lillebror sier, så fort vi kommer.

Og vi kommer og kommer. Og bader og bader. Storebror og mamma og pappa svømmer og svømmer, de to minste plasker og øve-svømmer alt de kan.

Og i kveld hadde vi kveldsbad og kveldsmat ved vannet - deilig solvarmet vann, og så ble det sååå kaldt da vi kom på land, men så deilig!

Så pakket vi alle ungene under fleeceteppet på en siste solflekk mellom furutrærne, holdt rundt hverandre og spiste brødskiver og leste Hobbiten. Nå er det helt på slutten, det er så spennende! Sommeropplevelse, sommerminne...

Og så for å ikke idyllisere alt for mye, så kan jeg jo legge til at gutta kranglet hele veien på den 3 minutters kjøreturen hjem - lillebror mener i all sin påståelighet at det heter "Skeitbåvvv" - mens storebror med sine fire års forsprang, holder på "Skateboard".

Må det krangles om alt? Må man krangle selv om man har rett??

framtidsforventninger og nåtidsglede

Julisøndag. Vi gleder oss masse til en tur til ei hytte i skogen. Vi snakker om alt vi skal pakke i sekkene våre, eller hvor lite vi skal pakke... for vi fem skal bære alt selv. Vi snakker om trehyttene vi skal bygge og om at vi skal bade om natta og at det er mye mygg og at vi skal ta med kortstokk og yatzy. Storebror og storesøster husker hyttene de bygde i høst, vi tenker på at snøen kanskje har knust noen av byggverkene og at elger kanskje har tråkket på dem, og da kan vi bygge dem opp igjen. Og lillebror gleder seg veldig til å bygge sin egen hytte, den vil han ha rett ved siden av storesøster sin - "så kan vi besøke hverandre!"

Og mens vi gleder oss koker vi kaffe og lager formiddagssmoothie, henger opp nok en klesvask, veslejenta skriver i sommerboka si, storebror sykler litt, lillebror durer rundt og fryder seg over å skremme mamma, mamma planlegger dagens piknikutflukt,

- og jeg skal flytte en klatrehortensia som gjemmer seg bak den nydelige hurdalsrosa som det er bilde av her, så den skal få et bedre og synligere liv og det er sommerliv her på hjørnet

sommerdrøm

Vi drømmer om en hytte. Et svensk lite rødmalt torp med grønne enger... for eksempel.

Det ville passe bra til vår familie. Vi er en gjeng som liker å surre rundt med småprosjekter, lese, lage, bake, løpe, bygge hytter i trærne og grave i en grushaug. Trenger ikke nye begivenheter eller store sightseeings-opplevelser eller store shoppingmuligheter rundt hjørnet. Bare ro og fred og tid til å være sammen og surre rundt sammen i sommerlivet. Vesleturbo-lillebror må få sine intense løperunder og fotballkamper, men det er jo sommerlivet fullt egnet for...

Torpet kommer ikke av seg selv. Vi får jakte videre.

Men i mellomtida er vårt lille røde hus i en norsk sommerhage i en skogkant vår "sommerhytte". Vi lar humla suse, har mormors gamle spisestuebord fylt av bøker og tegnesaker, badetøyet tørker på snora, rusler barbeint og jakter på marihøner, markjordbær og blomsterbuketter, nyter dagene. Og så en tent lykt og et glass hvitvin på verandaen under sommerhimmelen seint seint på kvelden.

Veslejenta sa så lykkelig i går: "Jeg liker så godt sånne dager som vi har hatt denne uka, du og jeg og storebror, vi bare er hjemme og sammen og finner på så mye fint!" (For et kompliment for den organiseringsfrie sommeren! Her sitter jo tilogmed den kjedelige mammaen ved pc-en prøver å forske innimellom sommerlykken!)

Og fra i dag har hele familien ferie - da blir det enda bedre.

sommersysler

Plukke inn duftende skjærsmin -

Rusletur til biblioteket med to skoleferieunger som skal fylle leselysten -

En is på hjemturen -

Skravle med naboer på veien -

Klesvask fyller snorene -

En kaffe på en snei -

Er det kommet flere markjordbær i hagen i dag?

To flinke, store barn har dagens sommerjobb med å skure alle utemøbler -

Skrive litt, lese litt, komme litt videre med sommerskrivingen -

Sola varmer - vi går barbeint - sommeren er vår!