Klar for nye hverdager: Klare mer sjøl!

Jeg vil bare fortelle deg om at du kan lenke deg over på den andre bloggen min og lese teksten

Klare sjøl - en enkel start.

Jeg gir enkle nyttårstips til å komme i gang - skritt for skritt - med å gjøre ting sjøl, kjøpe mindre, klare mer. Du trenger ikke si opp jobben og flytte til småbruk - eller gi bort alt du eier og bo i jordhytte. Begynn akkurat der du er.



(Den gang pus var mye mindre.... - men han klarer fortsatt å stappe seg ned i disse kurvene når han skal kose seg.... Klarer sjøl....)

Hva er moderne selvberging?

Vil du lese om moderne selvberging? Skal vi alle tilbake i tømmerkoier og leve på saltsild og gammel kålrot?

Les det jeg skriver om begrepet moderne selvberging på bloggen min i dag.

Ble du skremt - eller inspirert?


Jeg har også lagt ut et nytt tekstutdrag fra Åse Gruda Skards "Ungene våre" - denne gang om å gå på kino. Relevant for dagens elleville mediebruksdebatter.

Ha en god dag!

innhøsting, takknemlighet

Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........

Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  

Gjøre det selv?

"Du kan gjøre det selv."

Vi lærer ungene våre selvstendighet og mestring. Lar dem prøve om igjen og om igjen. Låse opp døra. Ta på tannkrem selv. Gå med søpla. Knyte skolissene. Skjære brødskiver. Smøre skiene. Huske gymtøyet. Lage middag. Tenne lys og fyre opp i ovnen.

Repertoaret utvides. Selvstendigheten øker. Vi vet at det er godt for dem. Det tar tid - men det gir noe godt til livet deres - og vårt.

Men vi voksne - utvider vi vår egen mestring? Eller plukker vi vekk ferdighet etter ferdighet og overlater det til markedet å sørge for oss. Kjøper ferdige varer og tjenester. Hever oss over praktiske arbeidsoppgaver, vier oss til vårt eget snevre yrke som vi tjener pengene våre på - og deretter vil vi ha fri. 

Yrke - og fritid - bidrar også til økt læring og økt mestring. Jeg er enig i det. Vi kvalifiserer oss i yrkessituasjonen og samler kunnskap og erfaringer og blir bedre gjennom å gjøre det vi gjør. Og økt fritid og frihet fra praktiske hverdagsoppgaver kan gi mulighet til å bli en bedre golfer/squashspiller/teaterkjenner/ eller vinekspert eller lære deg spansk eller mye annet. For all del. Og det er selvfølgelig bra.

Jeg tror allikevel det gjør noe med oss når vi fjerner oss fra hverdagslige praktiske oppgaver, når vi avlærer oss selv de nærmeste oppgavene i hjemmet og familien. Hvis vi ikke lenger kan stoppe sokker eller bake brød eller koke suppekraft. Hvis usynlige hjelpere vasker huset ditt mens du er borte. Hvis vi ser på disse oppgavene som noe som "hindrer oss" i å gjøre det som da regnes som "viktigere". Fordi det tar tid.

Akkurat som det gjør noe med ungene våre hvis vi fortsetter å skjære opp brødet for dem og pakke gymbagen for dem for alltid.

Og jeg tror også at vårt eget forhold til hverdagsmestring gjør noe med hva slags livsforventninger og beredskap vi viderefører til ungene våre.


Er det noe du har lyst til å lære deg for tida?

Hva kan du... - en oppfølger

Hvis en ser bort fra de gangene VG har "hjulpet meg" med å få mange lesere - så er det ett spesielt innlegg som skiller seg ut som det mest besøkte innlegget på denne bloggen. Nemlig spørsmålet mitt om kunnskap og ferdigheter som hadde vært nyttig for 200 år siden. De som kommenterte hadde mange tankevekkende innspill og viste stor interesse. Og mange flere har altså tydeligvis vært innom og lest.

Mange har påpekt at de hadde hatt store problemer med å greie seg - for eksempel hadde synshemminger vært en større utfordring for å være selvhjulpen i 1813 enn i dag. Andre listet opp ulike ferdigheter og kunnskaper som de har  - men så samtidig at dette som enkeltferdigheter ikke hadde vært tilstrekkelig.

Så kan en jo spørre - hva skal en nå med dette, da? Vi skal jo slett ikke på den tidsreisa tilbake i tid. Det er jo bare et tankeeksperiment. Vi trenger ikke kjenne noe nederlag fordi vi ikke kan "alt" fra en pre-Grunnloven-hverdag. I tillegg er det jo verdt å huske at vi besitter en hel masse kunnskap og ferdigheter som vi gjør oss nytte av i dag, men som ville vært helt meningsløs å ta med seg tilbake i tid. Orientere seg på internett. Kjøre bil. Bruke en støvsuger eller en elektrisk stekeovn. Få publisert en bloggartikkel.... At dette har tatt plassen til kunnskap om lagring av melk over tid uten strøm og kjøleskap eller hvordan vi bygger et gjerde for husdyr er forståelig.

Men kanskje et mer interessant spørsmål ville være å snu tidsperspektivet til: - hva slags "gamle" kunnskaper og ferdigheter kunne vi fortsatt trengt i dag? Kunnskaper og ferdigheter vi har lagt til side og fortrengt i vår travelhet og effektivitet, i vår verden av tilgjengelige tjenester og varer, i vår verden av kjøp-og-kast, i vår verden av å vise fram og oppdatere og klikke på likes...

For det er jo her og nå vi lever og trenger kunnskaper og ferdigheter for å mestre våre liv. Tidsreisen tilbake er en interessant tanke - men det avgjørende blir nåtids- og framtidsperspektivet. Har vi lagt til side for mange ferdigheter? Er vi rustet for ei framtid vi ikke kjenner?

Av svarene på innlegget mitt ser jeg at mange kan mye "gammelt" som de også har nytte av i dag. Kunnskaper om jakt og slakting, om lagring av mat, om vedkløyving og fyring, om søm, strikking og gjenbruk og sparsommelighet. Andre blir bekymret for hullene i egen kunnskap. Gjør det noe - i dag?
Er disse "gamle kunnskapene" nyttige for deg i dag - eller er det bare underholdning og hobby?

Noen nevner språkkunnskaper, lesing og skriving. Det er jo også en kilde til å skaffe seg flere kunnskaper og ferdigheter - også der en har hull! Vi kan jo dele kunnskaper med hverandre.

 

skrive og gjøre - mangfoldet beriker

 

Da jeg startet opp bloggen min - og trengte å presentere meg selv - så ga jeg meg selv betegnelsen "skrivedame". Jeg leste andre blogger skrevet av for eksempel sydamer - så jeg tenkte dette var en grei betegnelse på meg, skrivedama, som satt der og fullførte en doktoravhandling og som innerst inne hadde så mye annet som også skulle vært skrevet. 

Jeg er fortsatt skrivedame. Det synes ikke alltid så mye her på bloggen at jeg skriver andre ting enn bloggtekster. Men det gjør jeg altså. Noen av de tingene jeg skriver skal vurderes grundig av andre før jeg vet om det blir noe av. Jeg har jobbet intenst med flere slike prosjekter nå i høst - og levert fra meg til ulike tider - og så får vi bare se hva reaksjonene blir. Jeg jobber og drømmer videre uansett. Andre skriverier skal bli artikler i bøker - disse er avtalt på forhånd og jeg har frister og tidsplaner å forholde meg til.

Og så står jeg på og skriver og leverer - og skal videre med neste prosjekt, og så går det litt sakte. Jeg har vært gjennom dette før. Skrivesperra som stopper arbeidet, jeg har ideer - men har ikke helt knekt koden til gjennomføringa. Drøyer og drøyer. Og timene går og det blir lite produsert. Slik er status i den artikkelen jeg hadde tenkt å komme igang med denne uka. (Men det går bra, jeg skal ikke levere før i desember, det er en fagartikkel der jeg må gjør endel empirisk research og arkivarbeid - da kommer det til å løsne... I know...)

Da er det godt å løfte blikket og minne meg sjøl om det mangfoldige livet jeg lever. Vekk fra pc-en - og la dagene fylles av alle de andre viktige og spennende oppgavene jeg kan ta meg av. Det er ikke bare skrivedame jeg er. Jeg er og kan mye.

På mange måter tenker jeg at det er dette skarpe skillet mellom jobb og fritid som industrisamfunnet brakte med seg som har tullet det litt til for oss. Jobb får en mye høyere status, og det som er "ikke-jobb", det vil si ikke betalt av andre, blir regnet inn i denne mye mindre viktigere kategorien "fritid". Og der er det som kjent mye fjas og stas og unødvendig - ikke sant.... - eller? Og så underkjenner vi betydningen av både alt det viktige husarbeidet og familieliv-tida som fritida vår skal innebære. Det får ikke nok plass i timeplanen, det er noe vi skal greie på "ikke-tid" - den tida som er til overs. Og da blir vi stressa fordi oppgavene hoper seg opp, for alt vi aldri rekker, for samtalene vi aldri tar, for roen vi aldri finner. Det er ikke slik at alt er mulig å gjøre etter ni om kvelden. Det får vi ikke til.

Så får jeg - i min frie frilansertilværelse med lite penger og pensjonspoeng - i hvertfall ta dette på alvor. Ta fatt på praktiske oppgaver midt på blanke formiddagen når pc-en ikke er det mest produktive stedet (i stedet for å sitte og surfe og "liksom-jobbe".) Skrubbe badet. Høste eplene. Sylte og tørke epler (åå - det er mye gode eplesaker i vente.). Ta en tur på Fretex (hurra - enda flere gamle bokkupp og to flotte ullskjørt til meg!). Bake nyttige saker. Sy ferdig - endelig - den bestilte kanintunikaen til tiåringen.  Reparere enda flere olabukser. Synlig og usynlig.
Det hjelper - jeg gjør nyttige ting, jeg føler meg produktiv - og samler krefter og ideer til neste skrivedameøkt. Avveksling er bra - og lar oss få være allsidige mennesker.

(Denne har blitt skjøvet nedover i bunken i så mange uker. Nesten ferdig og så måtte den gjøres litt mindre - da havnet den ned i bunken igjen. Men nå! Stoff fra Stoff og Stil. Kombinasjon av et par mønstre fra Ottobre.)

Og så var det disse ferdighetene da. Jeg har tenkt å lære meg noen nye. Så jeg legger i vei. Denne fredagens læringsprosjekter er
- lage havremelk
- lage melkefri yogurt (Vi har et barn som ikke tåler melk)
- lage epleeddik
- lage sitrus-vaskemiddel

Det er læring. Jeg vet ikke hvordan det går.

Takk til alle som har vært innom forrige innlegg, det har vært mange - og takk for mange reflekterte kommentarer. Oppfølger kommer!
God fredag.

hva kan du som...

Hva kan du som hadde vært nyttig for 200 år siden?

Mange av skriveprosjektene mine dreier seg om kunnskap i en eller annen form. Jeg er opptatt av den posisjonen praktiske ferdigheter og praktisk mestring har i vårt samfunn i dag. (Jeg er litt bekymret for den lave statusen som jeg tror dette har.) Jeg er opptatt av forholdet mellom teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter - et forhold som jeg tenker at "i praksis" er nærmere og mer gjensidig avhengig av hverandre enn vi ofte oppfatter det som - men samtidig et forhold som preges av at teori ofte framheves som noe som er av høyere rang enn det praktiske og konkrete. Jeg synes det er spennende å se på hvordan vi oppfatter visse former for kunnskap eller visse ferdigheter som nyttige - og andre ferdigheter eller kunnskaper som  noe vi driver med "bare for moro skyld". Som den kvasihistorikeren og kvasidiskursanalytikeren jeg er - så synes jeg det er spesielt moro å se på dette med nytte i et tidsperspektiv. Hva som regnes som nyttig - og hva som regnes som ren overskuddsbeskjeftigelse (moro...) har endret seg sterkt gjennom historien.

(Jeg minner om at selve ordet skole - fra gresk - betyr "fritid". Det var jo når en var fri fra arbeidet for det daglige brød at en kunne ta seg tid til noe slikt som skole...)

Men tilbake til spørsmålet som jeg sender ut til dere i dag: Kan du noe som hadde vært nyttig for deg om vi her og nå plasserte deg to hundre år tilbake i tid?