mer ydmyke

Jeg tror de har blitt litt mer ydmyke enn vi var. 

De gode vennene rundt bordet. Studievennene som fikk barn lenge før oss og som nå har voksne og nesten voksne unger på vei ut i livet og selvstendigheten. Ungdommer som havnet midt i tapene og begravelsene sommeren for to år siden. Som også har opplevd andre tap nær seg, mistet venner midt i livet, sett at alvoret finnes.

De kloke voksne ser og beretter. Om ungdommer som tidlig tidlig har forstått at det ikke er sånn at alt går bra til slutt. Ungdommer som har forstått at ungdom ikke betyr udødelighet. Som har forstått at livet først og fremst er alvor.

Jeg var nok en ganske tankefull og alvorlig ungdom selv. Men jeg la i vei uten å se meg tilbake. Skulle redde verden og ordne opp. Det var nok av tunge saker å gå løs på - atomkrig og menneskerettighetsbrudd og fattigdom, jeg holdt da på! Men jeg så ingen alvorlig ramme om mitt eget liv. Bekymringene og ydmykheten har kommet først mye seinere.

Jeg tror han har rett, min venn. Norsk ungdom etter 22. juli, vokser opp med et helt annet alvor  og bevissthet om det sårbare, dyrebare og kortvarige ved livet.

merkedag

Det er en merkedag. Tårene ligger bak der. Jeg skrur opp radioen når Laleh synger Some Die Young. For sånn er det. Så inderlig vondt er det. Some die young.

Og det er også en vanlig sommerhverdag. Med glade barn plaskende i skogsvannet. 

Og det er den sommerdagen jeg alltid står på kjøkkenet og baker gode saker. Hvert år. Klipper og limer et vakkert kort. Fullfører de siste presangene. I år sydde jeg ferdig allerede to dager før fristen!

Til den store flotte jenta som jeg gikk og bar på langt på overtid - den varme varme sommeren for ti år sida og som endelig kom - alt for fort, men som - takk, takk, takk - ble berget av en rådsnar jordmor. Vi fikk henne. Vår jente, den kloke, sterke, omsorgsfulle, kreative og ansvarsfulle jenta vår. 
I morgen er det hennes tiårsdag. Ungene spør - kan vi flagge i år? Vi lover at det kan vi. For to år siden kunne vi ikke heise noe flagg da vi våknet til de skrekkeligste tallene om morgenen 23. juli. Men også den gangen var vi takknemlige over å kunne samles - huset var fullt av folk som trengte hverandre og et sted å være sammen.

Slik kommer denne dagen for alltid til å være. I spennet mellom kakebakingen og tårene. Sorgen og takknemligheten.

statsministeren, lykken - og vi andre foreldrene

Jeg blafrer gjennom nettavisene og ser et oppslag om at statsministeren, selveste Jens, ikke hadde vært forberdt på sorgen da ungene flyttet. Først da skjønte jeg hvor lykkelig jeg var, sier han visst.

Jeg trenger jo ikke lese mer. For det treffer meg midt i magen og midt bak øyelokkene. Slik er det. Denne hverdagslige og intense og myldrende og møkkete og masete lykken som jeg nå har som gave og som jeg lever midt oppi nå - disse raske og fulle og travle og krevende åra. Tenk at de skal være over en gang. En gang blir det slutt på skokaos i gangen og smugspising fra oboyboksen, med avslørende spor over hele kjøkkenet... og slutt på søskenkrangel, øving av gangetabellen og ferieturer med tre som synger øysteinsundesanger om kapp i baksetet og slutt på jublende unger i vannsprederen om kvelden. Visstnok. Jeg håper det er inderlig lenge til!

Vi spiser kveldsmat ute under trærne. Kjøligere, tross alt, enn i varmen inne etter en intens solskinnsdag. Lykter. Sultne unger. Porsjon på porsjon. Høytlesning. En nybadet minstemann i bare badekåpe klatrer til topps i et tre og jodler først av glede og må til sist hjelpes ned. 

Jeg synger på tre sengekanter. Tre varme sommerunger som ikke orker verken pysj eller dyne. Plastre på tær og knær, det går med ti meter på en sommer.... Badetøyet henger til tørk på verandaen, ryggsekkene venter på ny tur i gangen. De første bringebærene er prøvesmakt. Takk og pris for disse tre.

I morgen møter vi en dag som for alltid vil minne oss om dem vi mistet, og om dem som mistet sine. La det aldri, aldri skje igjen!
Men vi vet også at vi alle skal miste og bli mistet. La oss ta i mot den lykken og det mylderet som vi kan få - i den korte tida vi har!

22. juli

Hver 22. juli baker jeg kaker og plukker blomster. Roser og prestekrager fra hagen. Blomstrende oregano. En stor sjokoladepavlova som skal pyntes med bær. Får ryddet litt ekstra. Hvert år.

For ni år siden fødte jeg en datter ti minutter før midnatt den 23. juli. Så blir det baking og pynting som står på planen den 22. Hvert år.

Også i fjor. Det var en regnværsdag og kakebakst passet godt. Til vi hørte drønnet helt fra sentrum - og seinere skrekkberetningene fra Utøya. Og vi bakte ferdig - men vurderte om vi måtte komme oss ut av byen - om det var trygt her. Og jeg gjorde ferdig presanger i søvnløse nattetimer. Og skrekken preget oss - men vi blåste ballonger og samlet oss om den vesle.

Og i dag - har jeg bakt og ryddet. Ryddet og vasket etter Danmarksferie. Heiet på storebror og lillebror som har sine pakkeprosjekter. Bursdagskjolen ble sydd ferdig i går natt. Og radioen har fulgt oss hele veien. Minneord og vakker musikk. Tårene har trillet på mange av oss. Vi har forklart og vi har repetert sammen med barna. De spør mer enn i fjor. Så fyller vi ut der de etterspør mer - og vi tenker over så mangt og alle synes at vi må ha et stille minutt før middag.
Og barna slikker slikkepotten og gleder seg til glasur i morgen. De store tankene om det gode og det onde møter gleden over alt for mye sukker og forventningen om morgendagen.


De er ganske små. De kjenner ingen Utøya-ungdommer selv. Men dette er deres land, deres historie, deres barndom og det er det fellesskapet de lever i og skal bære videre. Og 22. julis historie er en del av det som for alltid er knyttet til kakebaksten til julibarnet.

vi som lever...

Dette året er arbeidsplassen min i Regjeringskvartalet. Jeg skriver en utredning for et regjeringsoppnevnt utvalg - og er midlertidig ansatt ut året. Midlertidig ansatte får gjerne midlertidige kontorer - men det er vi mange som får. Hele departementer er stadig på flyttefot. Det har sin forferdelige årsak som vi alle kjenner til.

Jeg brukte mange måneder i vinter på å venne meg til å gå forbi de grønne gjerdene som sperrer av oppover Akersgata rundt området rundt Høyblokka, klare å gå forbi uten å få øynene fylt av tårer. VG-tavla står der fortsatt knust, med avisa fra 22. juli, slik den ble montert en helt vanlig julimorgen i fjor.

Nå har ruta mi blitt endret. Et nytt midlertidig kontor. I et bygg som har vært avstengt siden den dagen. For å komme inn må jeg passere en kodelåst dør i det grønne gjerdet. Det henger oppslag om hva slags verneutstyr som er påkrevet. Høyblokka reiser seg over meg med gapende tomme vinduer. Det kjennes alt for nært. Tårene renner igjen. En ny kontorvei å venne seg til. Klarer jeg det?

Jeg får noen dager å komme meg på, siden IT-gjengen trengte flere dager på å få oss på nett. Hjemmekontor er jeg vant til. Jeg venner meg nok til å gå gjennom gjerdet også. I november kanskje?

Nettoppkobling ordner seg, jeg undrer meg da ikke over at det tar tid å ta et tomt bygg tilbake. Ingenting å klage på. Flytteeskene dukket opp. Til og med stoler finnes det der.

Tårene vet jeg ikke om ordner seg - men uansett - jeg kan jo ha trillende tårer, jeg og. Jeg er ikke den eneste. For det jeg tenker - den tanken som overdøver alt annet, alt annet - er at "Det er vi som lever". Det forplikter. Det gir et ansvar. I disse byggene og i disse gatene døde noen. På Utøya døde enda flere. Over hele landet er det noen som må bære savnet og sorgen for alltid.

Men vi som lever, vi kan ikke klage på småting. Vi kan ikke klage. Vi kan gråte. Kanskje må vi gråte lenge. Og så må vi ordne opp. Med verden og sånn.

Og hjemme blomstrer skjærsminene.

slik var de, ungdommene ved vannet

Pinseaften - men på dagen. Sol og sommer og skogstjernet vårt. Vårt "hemmelige sted" (vi må nok fortelle alle disse menneskene at det egentlig er hemmelig, ler vi til hverandre når vi hører lyd og latter fra mange når vi nærmer oss).

En stor ungdomsgjeng har slått seg til på berget nærmest vannet. Vi finner en fin plass til vår egen lille familie litt lenger opp i sola. Vi er her igjen. "Nå er det den første turen til tjernet i år". "Hver dag går vi hit" - smiler ungene. Det er så godt å vite at sommerdagene er i gang - at dagens og årets opplevelser kjeder seg sammen med somrene før - og somrene som kommer (håper vi....)

Jeg ser på ungdommene. De ser ikke oss. (Naturligvis). De ser hverandre og er midt i sitt eget fellesskap. Gutter og jenter, 10-12 stykker- Jeg gjetter en tiendeklassegjeng som har avtalt å møtes nå på slutten av skoleåret, 15-16-åringer. Det er tydelig at de kjenner hverandre, er trygge på hverandre. Tøyser, flørter, diskuterer, organiserer felles mat, stuper uti, dytter hverandre i vannet, smører solkrem, spiller musikk, lever, leker, er unge og glade og trygge. Tar til og med ansvar for å få med seg all søpla da de går, for en gjeng! Tar vare på hverandre, tester hverandre ut, hører sammen. Slik ser det ut.

Og mens jeg følger med på mine egne tre små - som også er midt i det lyse sommerlivet og kaster seg ut i sommerens første bad - så ser jeg denne ungdomsflokken på berget her ved vannet, ser fellesskapet, ser og ser med tårer i øynene.

For disse levende, glade, sammensveisede ungdommene på utflukt, - her ved et norsk lite ferskvann, på et berg i en skog - de er som de ungdommene som søkte fellesskap og sommerglede på en skogkledd liten øy i Tyrifjorden i fjor sommer. Slik var de også. Ungdommer på sommerleir. Flørte, dytte, dele potegullpose og grillmat, diskutere, tulle, sammenligne bikinier og nyte sola og fellesskapet.
Slik var de også. Slik var de også. I vannkanten, i starten av livet, i gleden, i sommeren. Slik var de også.

Barn av regnbuen

I dag har jeg sunget Barn av Regnbuen sammen med 40 000 andre. Når en er midt inne i en flokk av 40 000, så ser en kanskje bare femti andre. Men vi var mange, mange. Det var regn og iskaldt og det trillet tårer og regn, det var roser og paraplyer i alle regnbuens farger.

Og ingen av oss tror vel at det gjør inntrykk på den tiltalte. Men det betyr noe for oss andre. Det er det som teller. Det er vi som vinner - som Lillebjørn Nilsen avsluttet med. Det betyr noe for hvem vi vil være - som enkeltmennesker og som samfunn. At vi møter vold og terror med rettsstatens og demokratiets virkemidler, med en rettssak som mange undres over hvor sivilisert den bærer i vei - og at vi møter skrekken med folkets fellesskap rundt en uskyldig barnesang med blomster i hendene. Det er enkelt og det er sterkt og det er viktig. For oss. For oss som skal bære det gode med oss videre.
Bygge videre på et regnbuesamfunn der mangfoldet og fargeblandingene kan gjøre oss sterke og gode.

beskyttelsen i det konkrete

Jeg har skrevet om dette før. Hvordan det slo meg i fjor sommer hvor privilegert jeg var. Privilegert omgitt av badeturer og behov for nye måltider og høytlesning og klesvask. Litt beskyttet midt i det hele. Skrekk-sensommeren kunne mykes opp. Barnas liv og sommerlek og daglige behov holdt meg fast i en virkelighet der jeg trengtes - praktisk, fysisk, oppmerksomt, omsorgsfullt, nært. Der jeg ikke bare kunne synke lenger og lenger ned i 22. juli-skrekken. Det kom først med nattestillheten. Hver natt. Alle de 77 navnene og ansiktene deres holdt meg våken. Skrekken, uroen. Til en ny sommerdag som sommermamma med levende livlige barn reddet meg.

Det samme gjelder nå. Det er inderlig godt når vi to voksne kan vaske huset sammen en torsdagsettermiddag, vite at dette trengs, alle senger skal skiftes på, vi skal storhandle, alt skal gå rundt. Vi er de heldige, vi har våre å stelle for og kan holde oss i gang. Skrekkens rettssak ruller og går. Vi følger med. Vi gråter og fryser på ryggen. Vi har ansvar for dette samfunnet. Vi må vite og vi må tenke. Det er nok der til å trekke oss ned, ned i avgrunnen, ned i skrekken. Men så kommer de sølete regndressene, og litt feber på minstemann og mat skal vi ha og det må skrus i en ekstra skrue her.

Så berger vi oss. Så lever vi et menneskeliv som går videre. Med skrekken. Med ansvaret for et liv med erkjennelsen av det skrekkelige. Men også med dagens meningsfylte oppgaver som bærer oss videre og videre.

sivilisasjonens møte med det skrekkelige

Jeg har grudd meg mye til mandagen denne uka. Vi har visst lenge at 16. april skulle rettssaken begynne. Da kom alt til å komme opp igjen.

Men det har jo vært der hele tida. For alt for mange blant oss som et bunnløst savn og sorg. For mange av oss andre som en grunnleggende utrygghet og en forferdelig skrekk.

Det så jeg da rettssaken begynte mandag. Her møter vi som samfunn det skrekkelige, det ufattbare, denne ugjerningen som skaper grunnleggende uro og utrygghet i  oss. Som et organisert samfunn møter vi det med orden og sivilisasjon. Med struktur og system. Med myndighet og rettssamfunnets regler. Dette rev han ikke ned. Dette er det vi har og det vi skal bygge på.

I stedet for økt uro så gir det meg en større ro. Vi møter dette nå. Det enormt skrekkelige og det store savnet er der. Men vi møter ugjerningsmannen som samfunn, med de rette, siviliserte kreftene. Det gir meg litt mer ro og trygghet.

tilregnelig!

Jeg fulgte med i går. Da den andre psykiaterrapporten ble lagt fram. Og jeg kjente at jeg ble lettet. Den andre rapporten erklærer ham tilregnelig.

Det forandrer jo ingenting av det som har skjedd. De døde er døde. De lemlestede er lemlestet. Ruiner er ruiner. Sorgen og smerten og angsten er der.

Men det teller. Jeg merker det. Det gjør noe med rammen for det livet som skal leves,  livet med vissheten om det onde. Nå som vi skal møte ukesvis med rettssak.

Utilregnelighetsstempelet ga oss et bilde av total maktesløshet. At slikt - SLIKT - det uforklarlige, skrekkeligste, grusomste - bare "kan skje". Sånt som skjer. Fordi en fyr er utilregnelig. En utilregnelig fyr som kan planlegge, beregne, gjennomføre noe så gigantisk og skrekkelig. Det bare "skjer". Og etterpå skal - skulle - vi liksom bare si at "jamen han var jo utilregnelig, så han kan ikke stilles til ansvar." Og så skulle vi bare leve i angst til neste utilregnelige-ikke-mulig-å-gjøre-noe-med-fyr kom....?

Det var en umulig tanke å leve med. At slikt bare skjer - og så kan vi ikke gjøre noe?!
Man skal rett og slett ikke kunne stå for et så enormt angrep, en så enorm ødeleggelse, massehenrettelse, en så sammensatt og gjennomtenkt forbrytelse - og så kunne bli klassifisert som utilregnelig. De utilregnelige skal ikke kunne være så sterke! Da er vi jo helt forsvarsløse.

Tilregnelighet makes sense. Da kan vi gjøre opp et regnskap. Da kan vi stille til ansvar. Da kan vi være et samfunn som møter det onde. Tilregnelighet gir en rasjonalitetsdimensjon til dette som skal være vårt liv med vissheten om det onde. Jeg trenger det. Den store store maktesløsheten er tung nok som den er.

Noe rasjonalitet i det hele. Selv om det aldri kan bøte på noe tap.

det skrekkeligste

Stålsette seg. Vite at det som har skjedd, det var det utenkelige som allikevel ble virkelig - og som vi nå må klare å tenke og leve med.

Sommerens katastrofe for oss alle - rammet oss alle - på ulikt vis. Rystet oss som samfunn. Etterlatte mange blant oss med uendelige savn og smerte og marerittminner. Et liv som aldri blir det samme igjen.

Oss andre, vi som såkalt ikke direkte ble rammet, - vi lever også i et samfunn som er endret, med en utrygghet og sårbarhet som er demonstrert, med det uhyrlige, skrekkelige blant oss. En skrekk vi må leve med.

Rettssaken nærmer seg. Vi skal lese og høre om det daglig. Oppgjøret med det som er utenfor alle dimensjoner av rettferdig oppgjør, skal skje.

Jeg stålsetter meg. Som jeg gjør hver morgen jeg skal vandre gjennom et fortsatt forslått og avsperret regjeringskvartal. Som jeg gjør når jeg ser medieoverskriftene. Som jeg gjør når jeg ser rundt meg i menneskemylderet i vårlyset og undres - er det flere av dem? -  flere monstre som vil ramme, skade, ødelegge. Stålsetter meg - mens tårene sprenger på. For nå vet vi at det ufattelige, det skrekkeligste kan skje. Nå må vi leve med det.

alvor på jorden

Jeg drømmer fortsatt om Utøya. Natt etter natt.

Og så holder jeg rundt ungene mine og synger Deilig er jorden for dem når de skal sove.

tid for ettertanke

Høsten kommer nok. Enda håper jeg på dager i shorts og badeturer til tjernet. Joda. Men høsten og ettertenksomhetens tid er også på tide.

Værsåsnill - alle aviser som skal selge og selge hver dag: Vi vil gjerne ha noe ro og oversikt og ettertenksomhet også. Gi rom for kronikker og analyser og tenkning. Ikke hver dag nye teorier om hvilke feil politiet kan ha gjort den 22. juli.

For meg som ikke er "personlig rammet" - selv for meg - en vanlig mamma og avisleser og samfunnsmenneske - har den siste ukas heksejakt på feil og syndere vært uutholdelig! Jeg har følt grunnen svikte under meg. Noe av det viktigste jeg har fortalt barna mine etter 22. juli var at politiet kom så fort de kunne og fanget den slemme mannen. Har jeg løyet for barna - kan vi egentlig ikke stole på politiet? Bildene og navnene til alle ungdommene har flimret for øynene for meg hver natt.

Hvordan kan det da være for dem som er midt i sorgen og smerten og savnet!

Alt skal fram. Alt skal etterforskes. Og vi skal få svar. Ja. Men må alle spørsmål og bilder settes på alle forsider hele tida?

I går ble nye svar og nye detaljer for forløpet i politiaksjonen den 22. juli lagt fram. Mer informasjon om intens og ekstrem innsats i en helt ekstrem situasjon.

Skal vi leve med dette ekstreme og dette enorme tapet, så må vi også stå sammen slik vi gjorde de første dagene. Mot det onde. I den forferdelige historien her er det èn gjerningsmann som står tiltalt. Ugjerningen er hans skyld.

Politiet og alle andre redningsmannskaper er "oss" - i kampen mot det onde. Vi kan alle alltid bli bedre. Sammen.

noe som varer...?

"Jeg håper det varer."

- Sa vår kloke og sindige nabo noen dager etter 22. juli. Vi snakket om rosetogene og talene og samholdet som folk hadde møtt dette skrekkelige med. Det ville nok aldri falle min sindige nabo å gå i et rosetog - eller lignende - men dette samholdet og dette verdifundamentet som disse dagene var gjennomsyret av - det gjorde inntrykk.

- "Men det er det jo vi som er med og påvirker". Sier jo vesle jeg.

En kan ikke bare håpe på samfunnsutvikling og folkets verdisyn og samhold og bevissthet. En må - "gå inn i sin tid" - og ta del og stå - tydelig og oppreist for det en står for. Ikke håpe. Men velge og delta.

Snakke med naboene. Snakke med barna. Skrive og lese. Stemme i valget. Og gå i et tog nå og da.

rosenes tid

Det første sjokket var voldsomt. Så kom alle enkeltberetningene. Men mest av alt kom reaksjonen i folket. Alle rosetogene. Fabian Stang, Jens Stoltenberg, kronprinsen og alle andre tale- og tenkeføre som klarte å si det store og rette og samlende der og da. Da var jeg så takknemlig - for at det var slik vi - det store "VI" - oss alle sammen, SAMMEN - møtte dette skrekkelige. Og vi sang Til ungdommen og vi gråt.

Og så er vi i en fase nå - der media ser det som sin oppgave å berette og vise hver minste ting om ugjerningsmannen. Der beretningene om det som ikke skled på skinner under aksjonen kommer fram. Om båter og helikoptre. Om mulige feil. Det er knapt til å holde ut. Hvordan kan det være for dem som er direkte berørt!

Alt hører med i etterforskningen. For all del.

Men ikke la oss miste rosetogene, fellesskapet, de første talene, visjonen om å ta vare på skjønnheten og varmen! Ikke la oss glemme disse første felles reaksjonene etter alt det forferdelige.

Vi trenger fortsatt dette løftet over det hele for å mestre hverdagen etter 22. juli.

skjermet fra det onde?

Med så små barn som jeg har, framstår en slags merkelig skjerming mot det verste - nå for tida. Det handler ikke først og fremst om at vi voksne skjermer dem. Vi forsto tidlig på ettermiddagen den 22. juli at dette måtte vi innlemme barna i - varsomt -men det måtte gjøres. Med marerittet på Utøya ble formidlingsutfordringen større, men også dette måtte de få høre om - hver på sitt vis. Vi gjemte avisene i flere dager, lot ordene våre få stå for formidlingen. TV foregikk bare etter leggetid. Og vi understreket dette - at når noen gjør noe så galt er det ekstra viktig at vi andre viser at vi står for det gode, for eksempel gjennom å bidra til et hav av blomster og lys i sentrum.

Rett som det er snakker vi om det. Det er et synlig tema blant oss. Men - så kommer denne skjermingen som livet med en gjeng små faktisk gir - det er så mye annet som intenst drar oss med også. Det skal svømmes og sparkes fotball og mases om tannpuss og henges opp jakker og drømmes om et legobyggverk en ønsker seg. Og visst er alt annet smått - uendelig smått i forhold til det onde og skrekkelige. Men det er noe med alt dette små som tross alt fyller dagene. De små er ikke fylt av det skrekkelige, de husker det innimellom - men så er de plutselig fylt av noe annet. Og gir oss voksne også en hvile i at det fortsatt trengs hverdagslige aktiviteter og megling mellom små kranglefanter og en ny runde i vaskemaskinen og kanskje pannekaker i dag...

Venner med ungdommer i huset har det helt annerledes. Der er det ingen skjerming. De kunne vært der. De var der. Eller en i klassen eller i koret var der. En overlevde. En ikke. Alle har begravelser å gå i og intens smerte å leve med og bilder og forestillinger av timer i frykt og skrekk som de må leve med. 5-600 ungdommer fra hele landet var på Utøya. Så godt som alle ungdommer i landet mellom 15 og 25 og dermed også familiene deres har en forbindelse til en eller flere som var midt i dette. De er direkte berørt. Det gir et helt annet liv og en helt annen dimensjon til "før" og "etter". Som en venninne med tre ungdommer i denne alderen sa - "Det er dette alt har dreid seg om siden".

Vi skal være sammen om dette. Vi som ikke er direkte berørt - og som kanskje også får denne formen for "skjerming" gjennom barnas behov for fotballsparking og høytlesning - vi må se hvordan vi kan ha noe ekstra å gi i denne tida.

sammen

Sammen må vi sørge og sammen må vi fortsette å kjempe for det gode. Sammen.

Jeg, som fredag ettermiddag tenkte at nå, nå flytter vi - nå holder ikke Bakkebygrenda i skogkanten lenger, nå skal vi virkelig vekk! Jeg, som tenkte at nå tar jeg aldri barna på t-banen mer - aldri til byen mer.

I dag plukket vi vakre blomster fra hagen, tok med lys og hverandre og dro dit - ned til sentrum, ned til domkirken. Sammen med ufattelig mange andre. Hvert andre menneske jeg så, gikk mot kirken med blomster i hendene. En taus, men livskraftig folkemengde som tok byen tilbake.

Og dette forteller vi barna: Når noen gjør noe så forferdelig slemt som denne mannen har gjort, -da må vi gjøre det gode. Da må vi stå for det gode. Da må vi stå sammen og gjøre det snille og gode sammen.

Og lys og blomster er symboler -"bare" symboler - men sammen - og vi er mange - er det stort og mektig. Vi er mange - som vil stå for det gode.

Jeg er så glad vi var der. Tente lys. La ned blomstene våre. Mamma gråt. Så gråt Lillebror også, - for "musikken kom ned i magen hans".

Slik er det. Vi sørger sammen - og fortsetter kampen for det gode sammen.

"... dette er løftet vårt - fra bror til bror - vi vil bli gode mot menneskenes jord..."

det alvorlige livet

Det mørkner denne dagen. Ute brenner lyktene våre som har vært tent hele dagen. Mellom det store huset og det bittelille huset vårt vaier en snor med grønne ballonger. Grønt er yndlingsfargen for vår store lille fantastiske 8-åring. Denne dagen er hennes dag, hver sommer. Dagen for sommerfest og fellesskap. Et fellesskap som vi alle har trengt her i dag.

Vi brukte fredagsformiddagsregnværet i går til kakebakst og kos. Mellom regngløttene på ettermiddagen stakk vi en tur ned på biblioteket. På vei hjem hørte vi smellet. Vi er langt fra Oslo sentrum her i skogkanten - men helt hit drønnet det, selv om vi ennå ikke forsto hva det var. Så fikk vi vite, mer og mer utover kveld og natt. Og så våknet vi i dag til bursdagsbarnets store dag, med nye ufattelige tall.

Med tårer og skrekk - men samtidig takknemlige for at i dag var vi sammen, storfamilien, familievenner, små og litt større barn. Glade for å ha hverandre. Alle fylte hus og hage, i hverandres armer og rundt samme bord. I dag kunne vi samles om det gode - det gode vi må bevare, gjennom det onde og smertefulle. Fellesskapet. Troen på det gode.

Gode lille vakre kloke åtteåringen min. Dette var dagen din. En stor og viktig dag. En dag du venter på et helt år. Forbereder i detalj. Og en dag ingen i dette landet kan glemme. Men allikevel også dagen din.

Det er en vanskelig og krevende verden du skal leve ditt liv i. Men vi skal kjempe for det gode - og vi skal være sammen.