Hva er moderne selvberging?

Vil du lese om moderne selvberging? Skal vi alle tilbake i tømmerkoier og leve på saltsild og gammel kålrot?

Les det jeg skriver om begrepet moderne selvberging på bloggen min i dag.

Ble du skremt - eller inspirert?


Jeg har også lagt ut et nytt tekstutdrag fra Åse Gruda Skards "Ungene våre" - denne gang om å gå på kino. Relevant for dagens elleville mediebruksdebatter.

Ha en god dag!

Barnepsykologens feilskjær

Mine kommentarer til Willy-Tore Mørchs feilskjær under overskriften "Eliteforeldre er ikke gode foreldre" i dagens Aftenposten kan du lese her - hvor jeg blant annet spør om akademikerhjem er det eneste forsvarlige for barn??

"Ungen skriker om natta". Åse Gruda Skard om barn og søvn.

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig.

Jeg kommer til å dele noen utdrag fra Åse Gruda Skards tekster med dere på wordpress-bloggen min - som dere finner her.
Teksten i dag er fra kapitlet "Ungen skriker om natta". Den er like aktuell i dag. Vi er foreldre hele døgnet.

Høstbalansering

Det er høst, kalde netter, varme dager, stua er full av kasser og korger med eplehøsten, vi spiser ti epler hver om dagen og det vanker eplekake på en helt vanlig tirsdag. Jordskokkblomstene lyser blant røde epler i treet, de høster vi seinere - men jordskokker til middag vanker det også ganske ofte nå om dagen. Jeg tørker nyper, sylter nyper, sylter epler, skal snart henge snorer under kjøkkentaket til epletørking. Drivhuset bød på færre tomater enn jeg håpet - men det gir vel lærdom til nye år. Og endelig, endelig blomstrer erteblomstene!

 Det er fortsatt rett etter skolestart, det er fortsatt mange nye rutiner å bryne seg på, det er ettermiddager med lange lekser, det er en storebror på ungdomsskolen, det finnes bestevenner som skal flytte, det er noen dager som er for lange og kveldene er blitt mørke igjen. Vi kjenner alle fem hvor mye søvn vi trenger i denne tida, hvor lite det plutselig er å gå på. Snart må vinterdynene fram. Vi lengter etter helgene og tar i mot alle timene vi får.

Midt i mylderet leter jeg etter mine høstrutiner og min plass i dette mangesyslerilivet mitt. Balansen mellom jord og ord - de praktiske oppgavene, det skapende fysiske arbeidet - og arbeidet med ordene, formulere dem, nå fram med dem. Alt krever sin egen porsjon med innsats, balansene går fort i ubalanse. Organisasjonsarbeid krever sitt, orden, referater lister og møter. Samtidig kjenner jeg at omsorg og tilstedeværelsen for folka rundt meg - det er det som ikke kan balanseres, det er og skal alltid være der, og det er en styrke og en trygghet for alt det andre.

Høsten byr på to invitasjoner til boklanseringer der jeg har bidratt med fagartikler, skrevet i fjor, ting tar tid. Sommerens sensorjobb ble avsluttet i august. Jeg er fornøyd med å ha laget en ny blogg. Jeg får løpt i skogen. Jeg har endelig begynt å sy på en bluse til 6.-klassingen.  Jeg skriver lister med oppgaver til meg selv, praktiske og teoretiske, hver dag skal ha en liste å holde seg fast i. Særlig mandager! Jeg skriver tekster, jeg utvikler prosjekter, jeg sender avgårde, jeg venter på svar,  jeg er underveis.

Det er sol og tjue grader på ettermiddagene, tøyet kan fortsatt tørke ute. Shortsene er ikke ryddet bort. Vi suger soltimene til oss før vi går løs på ei ny uke.

Hvordan er dine høstdager?

Neglelakk på SFO - hva er det egentlige problemet?

Dere har sikkert fått med dere at Kolbotn SFO måtte avlyse sin "Bli-ny-dag" - etter en massiv reaksjon i tradisjonelle og sosiale medier forrige uke.

Men det er noe som skurrer litt her - mener jeg - og det utdyper jeg i den teksten som du finner HER.

Hva tenker du?

Ha en god dag, som ny - eller som før!

Rot, uperfekthetsidealet og tapet

Jeg skriver mer om rot, praktisk arbeid og de (altfor) firkantede boksene "perfekt" og "uperfekt" i dag - se her. 

I dag peker jeg på det jeg kaller "ubehaget i debatten", altså når vi hele tida skal si at "det er ikke så nøye" - så mister vi noe, til slutt er det ikke så nøye med noen ting, rett og slett fordi det er hjemme hos oss. 

Alt det egentlig viktige foregår andre steder. Familie og hjem er bare en rest.

Det er ubehagelig å tenke. Og litt ubehagelig å skrive. Det er sånt som gjør folk irriterte. For er det egentlig så nøye? Har jeg noen rett til å si hva som skal være nøye for folk? Nei, det avgjør vel hver og en av oss i egne liv. 

Men noe er vel nøye, for deg, for meg, for noen? Og hvis det bare det er som foregår utenfor hjemmets fire vegger, så er jo det en litt ubehagelig innsikt. 

Ellers foregår det mye praktisk arbeid innimellom skrivinga. Og det synes. Sporene etter praktisk arbeid krever mer praktisk arbeid. Og innimellom går det an å sitte i høstsola med en kopp te.