på en fredag i februar

På en fredag i februar
- har Lillebror hatt nok en skidag i med is i løypene, varierende nedbør og et par varmegrader, 
- har tre flotte skoleunger startet vinterferien, fortjent og etterlengtet
- har jeg stått opp klokka seks - og vekket unger klokka sju og hatt gode prater rundt frokostbordet før alle dro avgårde rundt åtte.
- har vi til slutt landet for helga slik vi pleier
- har gitarlæreren vært hjemme hos oss og inspirert store og små gitarister
- har jeg roser på bordet og lys i hver en krok
- har jeg strikket ferdig den første armen til Lillebrors genser. Bare en arm + montering igjen.
- varmes huset av den gode ovnen vår - og klærne tørkes overalt
- planlegger vi hvilke turer vi har lyst til å ta i vinterferien
- har jeg vært fire dager i min nye jobb
- har jeg fulgt med på og kommentert litt til debatten etter min kronikk "Jeg har folk til slikt" på NRK Ytring denne uka - der jeg ser på bakgrunnen for den sterke økningen i kjøp av tjenester innenfor hjemmets daglige drift
- har jeg brukt dobbelt så lang tid som jeg pleier oppover bakkene fra t-banen - siden det er skøyteføre hele veien
- har Harald Stanghelle advart oss om at verden nå er farligere enn for ett år siden - og det tar jeg veldig alvorlig
- er jeg på fjerde klesvaska så langt
- har vi lest enda videre i Den uendelige historie. Den er virkelig uendelig...
- kjenner jeg at jeg vil ut og løpe - i morgen tidlig
- har jeg lest aviser og videre i Klaus Hagerups biografi om sin mor Inger Hagerup
- har jeg sunget en sliten liten gutt i seng og skal snart se Nytt på nytt med to ganske store unger som ikke skjønner alt, men ler godt allikevel -  og en gitarspillende kjæreste
- tenker jeg at jeg er heldig som blir ringt opp og får en spennende jobb jeg kan starte i på bare noen dagers varsel, akkurat når jeg virkelig begynte å trenge noen mer organiserte rammer rundt meg - og noen kollegaer i det daglige virke
- har jeg bare gått meg bort en gang på den nye jobben
- lengter jeg etter våren - men nyter lyset både morgen og kveld. Dagene blir lengre - det går rett vei. I mellomtida kan vi godt ta mer skiføre.
- ønsker jeg deg ei god helg

I dag...

I dag plasker det mot ruta. Dette vinterværet som aldri kan bestemme seg. Pøsregn og issvuller overalt har overtatt etter snøeventyret fra helga. Men det er mer snø og masse kuldegrader i vente. Fortsatt håp for flere flotte skiturer. Mellomstore unger kan gå langt!

I dag er vaskemaskina frisk igjen. Jess!! Etter ei og ei halv uke uten vaskemaskin begynte det å gå ganske kort tid mellom hver gang jeg inderlig uttrykte at jeg gledet meg såånnn til å få vaskemaskin igjen!! Det er jo min kjæreste hobby å bære klær opp og ned, henge opp og sortere..., målt i antall timer i uka i hvertfall. Håndvask av undertøy og ulltøy  har tatt unna litt - men bunkene med olabukser og sengetøy og treningstøy vokser raskt uten maskin. Mellomstore barn skifter ikke tøy like ofte som bittesmå (bortsett fra treningstøy) - men det er mange flere kilo klær per skift...

Og kjære, vene, så takknemlig jeg er for at det går an å reparere på en ti år gammel vaskemaskin! Det er sånn jeg vil ha det. Reparere og ta vare på. (Og nå skal den få gå kontinuerlig et par dager...)

I dag forbereder jeg meg på et møte i byen i morgen som kan bety nye spennende utfordringer for tida framover .........
- og et annet møte om kvelden, som klassekontakt på 6. trinn. Foreldremøtene er den eneste gangen i året hele foreldreflokken møtes og kan snakke på tvers, uavhengig av egne barns vennevalg og fritidsaktiviteter. Vi har en stor skole, det er 60 barn på hvert trinn - og med mellomstore skolebarn som strener avsted i livet er det viktig at vi benytter anledningen til å få snakket med hverandre om det som "foregår" - også utenom skoletid. Det er vi - familiene - som er lokalsamfunnet og oppvekstmiljøet. Skolen er en viktig del, men bare en del. I fjor hadde vi en god samtale om dataspill og bruk av sosiale medier. Som klassekontakt er jeg opptatt av å bidra til at vi får rammer for slike samtaler på tvers på møtene - at de ikke bare handler om at lærerne orienterer om livet på skolen.

I dag vil jeg anbefale en titt på tv-programmet Free-Range Parenting - An International Perspective, som du finner linket opp på den danske bloggen Smilerynker - som også er vel verdt å følge, både for bildene, tekstene og innholdet! Og kanskje du gjør som meg - puster lettet over å leve i en krok av verden der det ikke anses som uansvarlig foreldreskap å lære ungene å greie seg selv. Tvert i mot. - Og samtidig lever både-og- perspektivet i meg. For jeg er 100% for å lære ungene å klare ting sjøl. Gradvis. Tilpasset situasjon og person. Men samtidig synes jeg deler av oppvekstdiskursen i dag i for stor grad etterlater ungene alene, uten veiledere, uten nyttige arbeidsoppgaver, bare med "underholdning og forbruk". (Og dette har jeg skrevet om mange ganger, hvis du vil ha en gjenoppfriskning så sjekk gjerne både her og her og her.)

I dag blir det nybakt brød når ungene kommer fra skolen. Og kanskje vi smeller til med en havrekjeksbakst også etterpå. Litt variasjon til brødmåltidene. (og jadda, som den bakstreverske dama jeg er, så bakte jeg knekkebrød i går. For å ikke snakke om at jeg lagde eget peanøttsmør i helga. Jadda. Gjøre sjøl....)

I dag vil jeg prøve å gjøre ferdig den ulljakka jeg lager til meg selv av en gammel diger (XL - hvordan fant jeg på det!) svart, høyhalset ullgenser. Klipte opp og sydde om i går. Skal stashe litt i dag. Blir nett og fin - i stedet for posete og ubrukelig og nederst i skuffen. Gjenbruk og redesign.

Og kanskje klipper jeg til en lappe-kjøkkengardin til... Litt annerledes enn den første, har jeg tenkt.

I dag leser jeg antagelig mer i Helle Aarnes Tyskerjentene. Og forskrekkes over den fortiede og skammelige historien - og over hvordan kvinners seksualitet gjennom tidene har blitt ansett som en nasjonal eiendom. Brudd på denne eiendomsretten ble straffet umenneskelig hardt og rammet både kvinnene og barna deres - for resten av livet.

I dag plukker jeg fortsatt ikke opp Stoner av John Williams - som jeg har begynt på og begynt på så mange ganger nå - men som er så fylt av tristhet og gjenklangen av et liv som aldri ble forløst - at jeg ikke har godt av å lese videre.

I dag skal jeg høre min yngste (sønn) og min eldste (ekte-) mann spille gitar sammen.

I dag skal jeg sikkert - som alle dager - bistå med oppmuntring, litt masing og høring under tre barns lekselesing midt i middagslaginga.

I dag kommer også den supre 18-åringen vi følger opp med hjelp med videregående-matten. Det er mange språklige uttrykk i matte som ikke er så lett å sjonglere når en kom til Norge først på slutten av barneskolen...

I dag skal vi fylle kjelleren med mer ved.

I dag skal vi igjen samles rundt bordet til måltidene. Og til kveldsmat skal jeg lese videre høyt i Den uendelige historien (Michael Ende).

Og til slutt skal jeg nok sitte litt med stearinlys og mørke kjøkkenvinduer og strikke videre på Valdresgenseren til minstemann og snakke litt med kjæresten min om mylderet og livet.

*

Og i går - skrev jeg en tekst i anledning Holocaust-dagen. Den kan du finne her: Hva kan vi lære av historien? Ord til Holocaust-dagen.

vemodets og gledens tid

Adventstid. Med mer ro enn kav. Vi har lært å legge lista og forventningene lavt. Og nyter gjenkjennelsens fryd og forventning hos ungene over livets små gleder. Minner fra tidligere år gjør gledene doble. Gløgg når vi kommer inn fra tur. Pepperkakene. (Den første baksten er snart spist. Vi tar en ny runde til helga). Være den som monterer mandelkverna eller den som tenner det tredje lyset først. At adventskalendrene henger der i trappa med den nøkterne gråpapirstasen sin hver morgen. Lillebror gleder seg til nissepysjen og ønsker seg ei nisselue til kose-tigeren. Vi snakker om at vi skal til Mormor og Morfar og hogge juletre i skogen. Som alltid. Og noen kan smugspise noen brente mandler mens vi har hemmelig juleverksted. 

Vi gleder oss over reisenissene fra fjern og nær som kommer innom med hilsener - og pusler sammen våre hilsener som sendes ut tilbake. Vi bretter stjerner og skriver kort. Strikker og snekrer. Og sender med en flaske eplemost fra sommerhagen.

Nå runder vi svingen. Om få dager snur sola. I natt kom snøen.

 Kreftene vender tilbake etter lange uker med sammenhengende sykdom. Det er slitenhetens, vemodets og gledens tid. Varme supper, nok tran, mange tekanner.

Presset utenfra avtar. Tentamener er avsluttet. Juleavslutninger avholdt med smil og sang og glede. Konserter er gjennomført - så tårene trillet og stoltheten bruste hos oss som lyttet og så. Så store barn vi har nå! Og fortsatt små, i flokken, i fellesskapet, i det vi skaper sammen. 

Som sagt, vemodets og gledens tid.

(Jeg har startet en "trilogi" med samtidsanalyse via en fortidig framtidsvisjon (Aldous Huxleys Brave New World, fra 1932) på den andre bloggen min. Følg med, følg med - den starter her. - Og les gjerne boka i jula!)

Novemberblues. Kjøkkenbordstakknemlighet.

Novembersølegråvær. 

Noen av dagene mørkner det allerede før det lysner. 

Hagen trenger frost for å falle til ro - men får det ikke. 

Smale øyne rundt frokostbordet. Lysene brenner i vinduskarmene.

Gummistøvler og regndresser. Refleksvest i morgenmørket. Fotballen er med minstemann hver dag.

Landingsplassen rundt kjøkkenbordet når alle skramler hjem med sølete sko og tunge sekker. Tente lys, mye frukt og varme drikker. Strikketøy, sjakkspill og yndlingsbøker, avisene, et donald. Fyre i ovnen. Tørke vottene. 

Kunne bare holdt på denne stunden, denne roen, denne tause, varme landinga -  helt til kvelden. 

Men dagen er ikke over. Uendelige leksebunker for de store hver ettermiddag. Noen på trening, på kor, på gitar, på besøk. Stort sett alle og flere til - til middag. Enda mer lekser. Ungdomsskole er ikke noen spøk. 

Lysene brenner hele tida. Tenne lyktene på trappa hvis noen kommer seint hjem.  Til nok en samling med smale øyne og trøtte folk rundt et kveldsmatbord, varm te, høytlesing. Strikking og tegning - litt kav og kaos (hvor greie orker vi egentlig å være når vi er trøtte, ikke sant...). 

Garn og pinner og tekopp til meg mens pappakjæresten leser høyt for alle. Hvilestund og produksjon, uansett hvordan arbeidsdagen har vært så har jeg strikket, fått til noe, det er godt å lene seg til.

Denne tida er landingstida. Innsirklingstida. Samlingstida. Gråværshøsten, gråværslyset, vintersøla, arbeidsmengdene - det er nok å ta fatt på. Ennå er ikke førjulstida over oss. Ennå er det bare vanlig hverdagsnovember. Og vi merker så godt hvordan påfyllet trengs, roen trengs, fellesskapet trengs. 

Kanskje er lysene aller viktigst for meg. Vårmennesket, frossenpinn-mammaen, mørketidsdepperen. Javel. Kanskje jeg som trenger det aller mest. For å komme meg gjennom, for å tro på at en nok en gang skal kunne leve til våren.

Så blir det da en gjenkjennelig ramme for livet hos oss; hos oss brenner lysene og lyktene hele mørketida igjennom.

Kjøkkenbordstakknemlighet.

Brennende lys-takknemlighet.

Vedstabelstakknemlighet.

Garn- og strikkepinnetakknemlighet.

Familiefellesskaps-myldrelivstakknemlighet.

(etterskoletidskosekaoset ved kjøkkenbordet hos oss. Inkluderer gitarspill.)

Variert barnehverdag

Trøtte mandagsmorgens-unger. Frokost og matpakker. Radio om tragedien i Lærdal, tenke og snakke om brann og fare og trygghet. En tidlig avgårde på svømmetime. En skal møte venninneflokken. En får voksenfølge i dag. Bobledresser og varme votter og støvler. Lillebror tar med skiene for å gå på ski i skolegården i friminuttene. Katten smyger seg mellom beina våre og utforsker snøen i dag også.
Lillebror blir hentet tidlig, finner ham i en snøhule i skolegården, får hjelp med ski og støvler, tid til å prate bare med ham på veien hjem. Vil rett igang med store ark og malepensler og masse maling ved kjøkkenbordet. Symmetri-bilder, inspirert av mattetimen. De store bruker en time på de få hundre metrene hjem, det er så mye snø å herje i på veien. Røde kinn og fjas og tull. Fyr i ovnen, suppe på tur. Kose med pus. Strikke. Spille gitar. Smøre ski til skitrening. Spille piano, finne på en låt. Lese ut ei bok. Henge rundt det samme kjøkkenbordet og gjøre lekser. (Lillebror hadde mattelekse på pc-en, oppgaver på læreverkets hjemmesider). Et brød ferdig, det glutenfrie. 
Alle fem rundt middagsbordet. God tid. Lite tull. Så litt mer tull. Godt å være oss. Tid til en tekopp. Lage ny brøddeig. Storebror avgårde på skitrening. Tiåringen strikker og strikker.  Lillebror smører brødformer. Jeg knar og elter. Tiåringen lærer seg å felle av på toppen av lua. Kveldsmat. Bare to unger i kveld, med en på trening - da blir det ei annen bok enn fellesboka for tida. I stedet for Den hemmelighetsfulle øy av Jules Verne - leser vi derfor boka Ante av Tor Edvin Dahl (ja, den som gikk på barne-tv en gang i urtiden da de voksne var små...) Det er rein og Finnmarksvidde og skolegutter som står tolv timer på ski på vidda for å fange inn en rein, uten å spise eller hvile. Og det er mer strikking og tegning mens vi leser enda litt til. Så drikker vi te og pusser tenner og får varmet opp en frossen og rødkinnet og strålende fornøyd skigutt i dusjen og lagt den minste og viser avslutningen på lua til den mellomste og dermed kommer ei fullført selvlaget lue på ei hoppende stolt jente før også hun kryper under dyna og sniker seg til litt Maria Gripe-lesning før lyset slukkes. Tre små mellomstore i seng. 

To store rydder kjøkken, vasker opp, hører radio, spiser resten av suppa med det varme brødet, sjekker mail, skriver litt. Det var den dagen.

Overskrifta på dette innlegget er "egentlig" Ikke-digital barnehverdag. Analog barndom, kanskje. Slik akkurat denne dagen i hovedsak var for barna, i mindre grad for oss voksne.

Og så full og rik en slik vanlig hverdag er - av snø og garn og bøker og musikk og mat og alt annet analogt.

Det er noen regler for spilling og sånt her i huset. Det betyr at det ikke bare er å spille nårsomhelst. En del dager er det ingen spilling i det hele tatt. Men det betyr heller ikke at det er noe forbud. 

Vår rettesnor har vært å sørge for at ungene også får rikelig tid til alt det andre som bør høre barndommen til. Slik at livet kan være variert. 

på årets nest siste dag

... så stod den en rødmalt gyngestol på Fretex og søkte et nytt hjem. En ekte Jærstol-gyngestol. Og jeg har ønsket meg en gyngestol så lenge jeg kan huske - men det er jo ikke av verdens nødvendigste ting og vi har jo "alt" - og "ting" er vi jo opptatt av å minske betydningen av og vi går jo igrunnen ikke ut og kjøper "ting" -  og det er tilogmed nettopp vært fullt av pakker under treet ... og alt det der. Alt det der!!!

Men enden på visa er at den ble med hjem. Til vårt hjem der den virkelig hører hjemme. Der den bidrar til å gjøre hjemmet vårt til det det er - et hjem. 

Den  har knapt nok vært tom et minutt! 

(Jeg har allerede gitt beskjed til gemalen at om vi noensinne overhodet finne på noe så dumt som å skulle skille lag - så blir stolen med meg (den, symaskina og ungene!) Men det satser vi på at ikke blir aktuelt....)

På årets nest siste dag er jeg igang med å tenke store tanker om året og livet og tida som har gått - og den tida som vi håper skal komme. Jeg er igang med å tenke og snakke alvorlig om livet, om valgene og verdiene, savn, lengsler og håp. 

Jeg gruer meg til rakett-bråke-sløseriet i morgen natt. Og jeg vasker opp og vasker klær og tenner lys morgen og kveld og steller for mine. Og leser julegavebøkene og de andre bøkene og er i gang med nye strikkeprosjekter og med sensurbunken for universitetet som skal leveres rett over nyttår. 

Jeg er takknemlig for en romjul preget av seine morgener, mange sølete og solfylte turer i skauen, mange gode folk i livet vårt som har samlet seg rundt bordene våre i dag etter dag, mye god mat, mange brettspill og mange bøker.

Sola har snudd. Jeg har nok en gang et håp om å leve til våren, vinter-pysa som jeg er. Jeg skal gå noen skritt og jeg skal gjøre meg selv modig. Håper jeg.

Jeg er i gang. Men det er fortsatt litt tid for ro.

Fortsatt god romjul til deg. Liker du nyttårsaften? Og ønsker du deg en gyngestol?

begrensningenes tid

Dette er vel den tida vi kjenner mest på at vi bare er noen små mennesker, og at naturen og årstidene er mektige krefter. Kort sagt, vi er ganske slitne ganske ofte ganske mange av oss. Smale i blikket om morgenene. Litt bleike både morgen og kveld. Ganske trøtte. 

Og ute mørkner det tidligere og tidligere.

Og så er det denne tida vi stiller så store krav til oss selv. Vi skal helst ta i et ekstra tak. Vi skal avrunde nok et år her på jorda og forberede oss på det neste. Vi skal tenke på dem som er våre både fjern og nær. Vi skal veldig, veldig gjerne tenke på alle dem som kunne trengt en utstrakt hånd. Vi skal arrangere og møte opp på alle avslutningene, klappe, bake, kjøpe lodd og legge trøtte barn. Arrangere julekonsert og stryke luciakjoler. Vi skal fullføre prosjekter. Vi burde vaske kjøkkenskapene. Skrive kort. Lage dørkrans og kalender. Strikke votter til alle. 

Vaske golvet og bære ved gjør vi daglig. Fuggelband og tre venter vi med.

Og samtidig skal det vanlige dagliglivet gå rundt. Med sine fulltids- og deltids-jobber og absolutt fulltidsliv. Med lekser og fotballtrening og vennegruppe og artikkelskriving og brødbaking og suppekoking og korøvelser og kveldsmøter og referater og jobbreiser. Til og med bygge drivhus, driver vi med. Det er jo ikke tomt og innholdsløst dette livet, akkurat!

Så da, disse små menneskene i denne mørkeste tida, vi små menneskene som gjør som best vi kan med å lage levelige livsfilosofier og verdiprioriteringer - og som faktisk vet at vi velger selv og bør legge vekt på det som er viktig, hva gjør vi da når vi ikke strekker til. (For vi har jo skylda og ansvaret sjøl når vi legger i vei med så mye, forplikter oss og tar på oss så mye og til og med også mener at noen ganger er jo kjøkkenskap også viktig (ikke nødvendigvis i desember, da, mye bedre i mars).)
Men - vi må også "puste på ei stund". Det hører med og det er lett å glemme i slike tider hvor det er så mye på alle lister. 

Men de smale øynene vet jo best. Så dette er begrensningenes tid. Vi kutter litt hver dag for tida. Alle kan ikke gjøre alt. Da henger vi ikke med i svingene og da bevarer vi ingen glede over innsats og aktiviteter og ingen krefter til neste dags tørn. Vi rasjonaliserer og planlegger og kutter ut litt. Det er ikke alltid så lett å innse at vi ikke greier alt. Vi vil så gjerne ta oss sammen og være flinke og strekke til. Men det er ansvarlig å innse begrensningene. Og så blir det mange varme kopper og mange telys og ganske tidlige kvelder for tida.

Så går det vel rundt fram til sola snur.

Strekker kreftene til hos dere på denne tida?

- og i blant kan en jo få med seg et solgløtt i en novemberskog....

lagre opp et solskinnslager

Noen av oss strever med vinteren. Bruker i hvertfall mye krefter på å leve gjennom vinter etter vinter i dette vinterlandet. Kulde, snø og mørke. Jeg klager ikke - det vil jeg ikke kaste bort krefter på - og jeg er takknemlig for en varm vedovn og mange stearinlys og mye ull. Og jeg gjør mitt beste for å ikke gi vinterstrevingen min i arv til mine tre små. De skal få glede seg over vinterlivet sitt!

Og sommeren - vi må jo ta den som den kommer, mener jeg. Jeg er ikke med på å klage over somrene heller - liksom "Nei, det ble da ikke riktig sommer i år, liksom...". Det er jo meningsløst. Det er ingen bytterett - vi får bare en sommer i året - den får vi ta som den er. Det er da stort sett ikke snø i hvertfall - og lyse netter får vi uansett om de blir kalde mange ganger...

Men. Trass i at jeg ikke vil klage. Trass i at jeg har mye å være takknemlig for - året rundt, uansett vær. Allikevel. Allikevel. Så må jeg virkelig, virkelig få si at det å få slik en sommer som denne i år - det fyller opp noen lagre, gir meg styrke og solvarme som kan lagres til mørketid og novemberslaps og februarkulde. Jeg svømmer langt og nesten hver dag. Jeg får være den vesle barbeinte sommerjenta i blomstrete skjørt. Det er tekopp i morgensola hver dag. Jeg vanner og plukker blomster og suger til meg sommerkrefter. Jeg vet at jeg kommer til å trenge det. Og det er noe å være takknemlig for, det!

(Bildene er fra en kveldsstund i hagen og en solfylt klostersteinmur i Irland...)

Det kommer, det kommer!

Det er iskaldt og nordavind og snøfokk fra alle kanter og alle varme klær og tepper og støvler og sjal er i full bruk.
 Men sola skinner og noen påskeliljer får vi vel overtale til å stå på trappa til helga allikevel...

Og så kan vi lukke øynene og se for oss dette:

søndagsoptimisme

Dagens skitur i vårsol! Siste vinterferiedag. To av oss gikk langt og tre gikk litt kortere og alle var fornøyd. Skolesekkene står klare for morgendagen. Mer sol er i vente. Jeg skal løfte blikket mot lys og vår. Jeg skal prøve å realisere drømmer - og holde fast på hverdagen.

God søndagskveld herfra!

(og se - jeg har lagt til en mailadresse her på sida - hvis du vil ha direkte kontakt med meg en gang...)

det var de åra, da....

I kveld har jeg fulgt eldstemann på skirenn. Fakler og røde kinn. Minus 13 på gradestokken og minus 20 effektive grader i snøfokket. (Det er jammen bra gutten min har så mye glede av dette - ellers hadde jeg ikke holdt ut, så mye fryser jeg....)

Og så ser jeg meg rundt. På andre innpakkede foreldre. På tidtagerne og startmannskapet og trenerne og han som deler ut varm solbærsaft. Og alle de grønnkledde skiløperne, unger i alle aldre - og noen voksne - som stiller til start og spurter rundene sine inn i skogen, oppover og nedover bakkene. Noen kommer strålende i mål. Noen gråtende av forfrosne fingre. Her er gutten min kjent, han kjenner alle svinger og bakker, her har han hatt utallige treninger - og også mange klubbrenn. Han klager ikke på kulda. Han vet at hjemmestrikka ullvotter er best til skigåing (for det sier treneren, ikke jeg - jeg bare strikker). 

Dette er er hans sted.

For en del av dem jeg har rundt meg er dette et fast punkt i tilværelsen. For noen er det slik i noen år. Som aktiv selv, eller som sjåfør og støtteapparat. Og så - seinere - så blir det "de åra, da jeg trente langrenn med det laget" - "husker du hvor kaldt det var på det klubbrennet i januar...". For noen er det en epoke. For noen av dem som ser mest entusiastiske ut rundt meg så er det en stabil faktor i livet.

Men med mange ting så  er det slik vi har det alle sammen. "Det var de åra, da...- jeg var student, var single, bodde på Grünerløkka, jobbet døgnet rundt, reiste mye, trente mye (lite), bodde utenlands, var mye syk, jobbet i Operasjon Dagsverk, lengtet ut/hjem/bort/etter deg, var barnløs, jobbet på Stortinget, hadde tre barn under skolealder, var gravid hele tiden, aldri sov...." Det var de åra.

(Slik tenkte jeg der jeg sto og mistet kontakten med bena mine).

Det var de åra. Og så - etter noen år - så sklir kategoriene litt over i hverandre. Det blir nye kategorier. Vi forstår livet på andre måter. Vi ser sammenhenger og brudd og overganger på andre måter. Lettest er det å forstå og kategorisere i ettertid. Midt i er vi så opptatt av alt som skal skje, kabalene som skal gå opp, eksamen, barnevakt, frister - og frosne ben.... Og slik skal det være. Vi er midt i.

Men jeg tenker også at dette blikket utad - "det var de åra"-blikket - kan gi noe til her-og-nå-kavet. (Der jeg står og fryser og fryser og er glad for at pappakjæresten kommer til å ta neste renn...) Det er det at "dette er disse åra" - "dette er denne tida". Jeg har akkurat nå små-store aktive barn. De vil forsatt være midt i familien og delta i fellesskapet, vi har alt vårt av tradisjoner og ritualer og felles måltider og lange helger og en seksåring som omfavner meg hver natt - men de har også hver sine prosjekter og tilhørigheter som trekker dem ut, utover fra dette familienavet. Jeg får lov til å være midt i familielivet og trekke oss sammen - men jeg får også være med på det som er utenfor, jeg får farte rundt og hente og bringe og se forestillinger, kamper og renn og delta i dugnader og bake kaker og selge lodd.

Dette er de åra. Det er aktive og tette år og dager i familien vår. Vi får mye av opplevelser og fellesskap - både hjemme og ute. For vi hører sammen alle steder. Det er travelt - og noen ganger så forferdelig kaldt. 
Men det gir så mye også.

Dette er de åra. Dette er den tida jeg får lov til å være midt i nå. Takk.

desembergleder

Når en bor i et permanent juleverksted - med visse innslag av legoverksted og bakeri - så må det være greit at det aldri er ryddig. Det er jo bare å slå fast som en glede og en fordel.

En glede ved å ha defekt vaskemaskin er at en får mer fritid - et par dager, før en må begynne med håndvask....

En glede ved å ha defekt oppvaskmaskin - som vi har hatt fra august til desember - er at en kan bruke alle de morsomme og vakre loppemarkedstallerknene som ikke kan vaskes i maskin - hele tida! Og de koseligste koppene. Og det er deilig å varme seg på varmt oppvaskvann. (og så er det litt deilig når maskina nå endelig er reparert igjen, også da...)

En glede ved å være en liten frossenpinnmamma som selv har en klok mamma - er at en får en førjulspresang med en varm og vakker ullogsilketrøye, svart med blonder i kantene - og en bunke nye kjøkkenhåndklær.

En glede når en kommer hjem fra en for lang arbeidsdag i byen, med nok en skriveinnspurt og det er kald og isende vinter oppover bakkene - er at en ekstra godt kjenner varmen fra tre små og en stor og en varm vedovn og Julekongen på barnetv og en varm tekopp i hånda og kalde gode rester av en fiskemiddag på kjøkkenet...

En glede ved å ville lage julepresanger selv er at en aldri trenger å lure på hva en skal finne på en kveld... (Jaja - da er det jo bra jeg slipper å henge opp tøy, jamfør punktet nest øverst...).

Og jeg kan føye til litt til - etter runder med oppkastsyke barn, så er det deilig at alle igjen  har en frisk og storspisende dag med masse frisk luft og røde kinn. Og jeg er virkelig glad for at jeg har et varmt bad med innedo og varmt vann der jeg kan sitte oppe med syke barn i nattemørket....

Litt kjøkkenarbeid, litt hemmelig strikking, litt varmt i kroppen - og så er det desembernatt - og en ny dag venter.

fri

En helg slik vi trenger det - gjengen her i huset. Rett og slett fri.

Og når det er fri skjer det så mye. For da kan vi finne på ting. Det er da det blir invitasjoner til rockekonsert i kjelleren, utdeling av hjemmelagde billetter på forhånd og streng kontroll av en henslengt Aftenposten-Junior-lesende dørvakt med spiderman-solbriller i døra. Det er da det blir funnet opp nye leker som ingen har hørt om før. Det er da en endelig får raket opp litt mer av det som ligger igjen i hagen, der det visstnok ikke skal bli frost ennå - og det er på samme sted tre små finner opp en ny ballek som en kan gjøre på en gjørmete plen og opp og ned en bergskrent. Det er da lillebror setter igang med nye eksperimenter - som tilsist blir forvist ut i forventning om interessante vanneksplosjoner.... Det er da det blir syverksted på en lørdag og pepperkakebakst og julekurvverksted på en søndag. (Erfaring tilsier at desember er hektisk og vi har enda mindre krefter enn i november, derfor prøver vi å starte i tide - dessuten smaker jo pepperkakene best nå). Det er tid til hemmelige prosjekter i kriker og kroker. Og det er da det blir lange frokoster og nok klesvask og mye lesing for store og små ("Jeg leser" - utbryter førsteklassingen i jubel, der han sitter og blar i et donaldblad og plutselig ikke bare ser på bildene - "Det står "kløne"! - kjempegøy). Det er unger som kryper opp i hverandres senger på morgenene og leser i armkrokene til hverandre - mens en mamma og en pappa får sove litt lenger. (Åja - det blir tid til søskenkrangel også - så gjennomført idyllisk er det nok ikke.).

Godt og etterlengtet.

Pust ut - pust inn. Brett ermene opp og heng opp klesvaska. Sove - stå opp - om noen timer er mandagsmorgenen her. God mandag til deg.

vårsol

Vintervårlørdag. Vårsol. Helgene kommer raskt etterhverandre for tida. Det er vi takknemlige for. Solskinnet i dag ga kaffestund på lekehustrappa, fregner på nesene, masse moro i smeltende snø....

- og pelargoniaene fikk komme opp fra kjellerovervintringen sin!

Og vi som jo står rakrygget for å ikke være verdensmestre i å ha rene vinduer til enhver tid - vi gleder oss jo sikkert ekstra mye over en rundpuss til ære for sola. Blankt så lenge det varer.

Og så kan en jo glede seg over en lørdagsaftenpostenbolig-reportasje som setter fokus på at levende hjem skal være levende - og se at der får vi full pott. Vi lever jo her. Bokbunker overalt. Papir og lim. Et kjøkken med oppvask og matlagingsprosjekter  konstant. Tørketøy ved ovnen. Fulle garnkurver og stoppekurver. Legobygg på pianoet. Lekebiler på do. Fortsatt lister som mangler og vegger som sikkert gjerne ville hatt litt maling en vakker dag... Utkledningstøy på vandring gjennom huset etter at de to yngste ville kle seg ut som godteri (!) i dag... og så videre. (Høres det ille ut? Ganske koselig, synes jeg....)

Og et selvportrett på veggen i kveldslyset

God lørdag til deg.

fri!

Det er mandagsmorgen - vinterferiemorgen, klokka er ni, ovnen varmer inne og det er vinter-vårlys ute. En litt pjusk, men blid Lillebror ligger på sofaen med pysj og pledd og lytter til Danny og den store fasanjakten på lydbok. To skolebarn har frydet seg over å ikke bli vekket - og har dermed vekket seg selv tidlig for å ligge på senga og lese. Jeg startet klokka sju, har jobbet i to timer og sendt avgårde en tekst allerede. Nå er teen varm, og Storebror lager frokost til alle, mens åtteåringen bare må perle en hest før frokost. 

Ferie er fri. Det er ikke alltid så marvellous og gigantisk her hos oss. Men vi er veldig glad i å ha fri. Denne uka skal de voksne jobbe omtrent som normalt, deltid og på skift med hjemmekontor eller bortekontor. Men ungene har fri. Barnehagegutten skal selvfølgelig få ha fri akkurat som skolebarna, nyte godt av roen i huset - og fellesskapet med søsknene. Vi surrer rundt hverandre, hjelper hverandre, drar lasset sammen og det er fri og feriefølelse i huset.

For vi har alle fri. Mange dager uten at noen må vekkes eller følges eller hentes. Uten faste avtaler, treninger, skirenn og kor. Ingen bunke med mapakkesmøring eller masing om å huske gymbager. Ingen ettermiddager med lekselesing, glosepugg og mattestykker. Jeg synes det er mye enklere å få unna litt jobb i en slik friuke - enn når det er fylt opp med tidspunkter og aktiviteter. (Selv om det jo ikke er så overfylt hos oss - så blir det jo litt med tre barn, skole, barnehage, lekser, venner, noen aktiviteter...). Ungene våre er glad i og vant til å finne på gledesfylte og gode aktiviteter selv, ute og inne, sammen eller hver for seg. Vi tar sikkert en skitur en dag, eller en svømmehalltur - hvis nå dette vårværet tar knekken på snøen. Men mest så har vi fri. 

sola når fram...

I dag kl 1545. Sola rekker helt innerst i stua. Det går riktig vei....

snart helga!

- Så, så, så (sa jeg i går kveld - trøstende til Mannen)
- Så, så, så - snart er det helga!


(Så får man si en søndag kveld når vinden suser og ovnen varmer og snøen fyker og den tapre (og litt frosne og slitne) Pappamannen vært avgårde i ti timer som løypevakt på skirenn for det lokale langrennslaget som arrangerer (visstnok) Norges største stafett, fra mørke morgen - og i tillegg rigget løyper i timesvis også på lørdagskvelden før...)

For vi er absolutt for dugnader og foreldreinnsats. Og vi heier på skiungene og ser vår egen tiårings store glede over å være med. Klart vi stiller. Baker kaker og smører ski, er løypevakt og heiagjeng.

Men neste helg er det fri! Det blir også godt....

hverdagshelg

Hverdagsliv er en god rytme. Hverdagslivsuker gir også en god rytme - en blir så klar for en fredag og en helg mot slutten av ei uke!
Vi er klare nå! Fredag - ohoi. Vintersol gjennom vinduene. Kuldegrader. Snø er varslet. Gutta skal i fire bursdager den kommende uka. Første skirenn er på mandag. Lekser hver dag. Vi har nok å henge fingrene i. Inne er det meste julete havnet på loftet - men lysene skinner like mye morgen og kveld.... Fargerike primulaer får erstatte sviblene etterhvert... Perlebrett har fått en renessanse. Brettspillene fra julegavehaugen er fortsatt stas og sammen med tegning og perling slår det til og med ut barne-tv noen kvelder. Lillebror fryder seg over ny kjæreste i barnehagen. Jeg får endelig strikke litt til meg selv etter julegavekjøret. To store bunker med universitetseksamener blir sensurert pent og pyntelig. Vi har støvsuget barnålene. Fuglene får servering daglig. Vi har nok ved og daglig blir det lysere.
Og vi går mot noen nye mønstre i heimen snart. Mor skal ut og svinge seg litt mer. Far skal være mer hjemme. Ungene skal ha det som før. Ro og folk hjemme både morgen og etter skoletid. Mye familietid. Vi skal sjonglere arbeidsprosenter og hjemmekontordager og "dette går bra" sier mannen. Andre hverdager - men vi er de samme, lyset kommer, det er alltid håp.....
God fredag!

det beste!

På vei hjem fra barnehagen. Friluftsgutten i det siste tørre, mammaen nedlesset av hans våte klær fra en dag i skogen...
- Vettu, jeg måtte tilåmed skifte trusa mi!
- Ble du så våt? Bada du nå midt på vinteren, eller?
- Nei, men jeg gikk sånn, åsså sklei jeg sånn, åsså satt jeg nedi en vanndam sååååååå lenge. 
- Ble du kald da? 
- Neida - det gikk bra.


Mammaen sender varme tanker til alle sauer som har produsert varm ull som omfavner mine utesmåtroll dagen lang, det meste av året - og utbryter:
- Ja, ull er det beste!

Men Lillebror protesterer:
- Neida! Mamma er det beste!

Så da smelter jeg jo enda mer, der midt i mørke, is og søle og kalde vintervinder...

godt nytt år

Godt nytt år.

Nyttårsaften bør være tida for  ro og refleksjon - for å tenke helhet - hvis det går an,

 - framover og bakover i tid. 

Holde rundt - holde av - holde sammen.

(Fyrverkeri og  festståk er ikke helt min greie denne dagen - men en lever jo i verden... og får holde ut, 

vi spiller kinasjakk og holder ut.....)

Vi gikk mørketur i skogen vår i kveldsmørket, hadde bål, lykter og pølsegrilling ved vannkanten. Havnet midt i en redningsaksjon etter to guttunger, ble observert av varmesøkende helikopter som vel så at vi var fem varme sjeler - ikke to forfrosne og bortkomne. Før vi kom ut av skogen traff vi to joggere som fortalte at de to barna var blitt funnet, etter mange timer. 

Så blir det vel et godt nytt år, får vi tro....

Alt det beste til deg.