lov til å ville?

Nye tider!
Tida etter at mitt forrige store prosjekt ble avsluttet i januar har gått i rykk og napp. Det var en intens og krevende jobb og et omfattende prosjekt å avslutte, samtidig som det var en jobb der vi var svært klar over at det som ble lagt fram ville bli møtt med omfattende oppmerksomhet (og det er jo meningen!). Fra oktober og framover var det tydelig at kreftene ikke strakk til. Det er utrolig hva en kan presse fram allikevel, fordi en må, fordi det er frister, fordi vi var få som kunne dra dette i land
 - og hjem og liv og barn må uansett få sitt.
Men å gå på minus i lang tid, det koster. Jeg har trengt litt tid for å komme meg på beina igjen. Jeg ser det nå, men det er ikke alltid så lett å akseptere når en er midt i det og kjenner på at alt går sakte.

Men noe har tross alt skjedd disse ukene. Jeg har skrevet en fagartikkel som er antatt (skal bare flikke litt til denne uka). Jeg har sydd en haug med langbukser til niåringen og sydd om en del andre småplagg ("redesign" - juhu!), reparert bunkevis med klær, strikket en del luer etc til familien. Startet et omfattende ryddeprosjekt i huset, inspirert herfra og fra egen frustrasjon over alt som hoper seg opp. Og jeg har vært den tilstedeværende mammaen. Jeg er takknemlig for det. Det er jeg.

Jeg merker nå at kreftene begynner å vende tilbake. Vårsol og varmere dager hjelper også. Kanskje jeg skal tørre å ha litt større planer igjen? Planer og drømmer.

Det er skummelt å sette ord på planer og drømmer. Offentliggjøre dem. Si at jeg vil prøve... - jeg skal.... - Det gir fallhøyde, offentlig fallhøyde. Det er lettere å bare la dagene gå og bli fornøyd med det en får til...

Jeg får prøve en kombinasjon. Si det høyt til meg selv. Skrive det tydelig for meg selv - i første omgang.

Det er lov å ville noe - ikke sant?

God vårvinterdag til deg!

(Bildet over er fra det vinterkledde sommerhuset, nå i vinterferien. Bildet under er fra gyllent vårlyst solskinnn som rekker helt innerst i stua...)

at dere orker!

Vi har lenge ønsket oss et sommerhus, ei hytte, et nedslitt norsk småbruk, et lite torp i en svensk skog - noe sånt. Til en billig penge. Med plass ute og inne. Noe gammelt og skakt og uoppusset, men gjerne med tett tak. Og en vedovn. Kanskje brønn og utedo (eller innedo - greit det også). Og så vil vi gjerne ha noen uthus, kanskje og noen trær å henge husker og hengekøyer i.
Så kan vi snekre og male og lage en koselig bålplass ute og en tegnekrok inne og steke vafler og jodle høyt uten at noen naboer blir forskrekka. Sånn tenker vi oss det.

Og så tenk - så er det noen - faktisk mange -  som lurer på hvordan vi i alle dager kan tenke på å orke noe sånt! Kjøpe noe som er gammelt og som kanskje trenger litt fiksing. At vi må opp på en stige eller hogge ned noen trær og sånt. At vi orker. Nei, det vil ikke de i hvertfall.

Jeg kan godt skjønne at noen vil ha alt helt glatt og ferdig når de skal på ferie eller bort ei helg. At alt er moderne og velfungerende fra før. At alt er enkelt. At en kan sette seg rett ned med kaffen - uten å hente vann og fyre i ovnen eller hva en nå må... Jeg skjønner det.
Jeg tror at det jeg ikke skjønner er hvorfor det er så vanskelig å forstå oss andre - oss som liker å "gjøre noe" - som liker å gå ut i støvler og ta i et tak, fikse noe, få møkk under negla, bygge opp noe sjøl. Hvorfor er det så merkelig?

Velvel. Det viktigste er at vi skjønner det selv. Vet hva vi liker. Vi liker å ordne! Og så er vi ganske bedagelige og underveisorienterte også. Vi tåler fint å slappa av midt i alt som må gjøres. Vi steker gjerne vafler midt på en byggeplass eller spiller kort uten at gulvet er vaska. Alt er midlertidig her i livet uansett. Det som gjør det meningsfylt er å være med.

Så vi gleder oss. Følg med, følg med....

egentlig vil jeg ha det sånn!!

Det er følelsen av at det er sånn jeg egentlig vil ha det. Sjaue ute, grave og bære og stelle, legge planer for en vår og en sommer som skal komme. Møkk under negla. Unger som henger opp ned i trærne, skaper egne små "verdener" av pinner, jord og steiner innimellom busker og trær - eller sykler rundt i finværet. Ei helg full av dette - det er en gave til en tidvis småmotløs skrivedame.
Våren, sola, ungene, jorda, spirene, skuddene og fregnene som spretter fram! Takk og pris.

Vi har raka, og klipt og gravd fram hagemøblene. Vi har spadd opp og skrudd ned en av de gamle sandkassene (vi har fortsatt en igjen, den får få stå...). Vi har sådd mer til vinduskarmspiring. Vi har drømt og planlagt. Vi har hatt mange måltider og mange kaffekopper ute. 

Maten må enten lage seg selv der inne, der som vi ikke er....(dvs gode gryter som får god tid i stekeovnen mens vi holder ute), eller vi lager den ute. Gutta tok seg av vaffelsteikinga på verandaen på lørdag. (Den utekontakta kostet flesk og er gull verdt.)

Og så fyrer vi opp inne om kvelden etter en lang solskinnsdag, skurer jorda av never og neser og putter i seng  rister grus ut av joggeskoene og kjører fem-seks jordete bukser i vaskemaskina. 

Og litt av våren vokser videre i vinduskarmen. Så får en bake brød og rydde litt etter dagens mylder....

Og så kommer vel mandagen, som den pleier. Det skal skrives og leses og utredes og følges frister. Det er ikke fristende akkurat nå.
Er jeg nå egentlig en skrivedame? Hva med grave-i-jorda-dama og lage-dama?

Jeg skulle vel hatt det småbruket, egentlig, og så enda et par-tre unger til til å myldre rundt. Skrive og sy litt halve året - og så sjaue ute og dyrke nyttig og vakkert for resten.... Myldreliv og masse matsjau og utesjau - og så en vedovn til kvelden. 


Drøm eller virkelighet?

møte seg sjøl i døra - eller?

Noen har ringt og ment at de kanskje har et jobbtilbud til underveisdamen. Sånn "årntli jobb" med full arbeidstid og et fast arbeidssted og sikkert både pc-er og kaffemaskin og sånn. En jobb jeg er kjempekvalifisert for, som er viktig og sikkert litt spennende. Som gjør at en kan måtte få på seg lebestift og pene sko på en vanlig tirsdag. Som en sikkert får sånne pensjonspoeng for til og med....

Og som gjør at en ikke kan ha lange surremorgener og fine fridager med Lillebror eller ta i mot slitne skolebarn rett fra skolen til varme kopper og skravling på kjøkkenet, eller ha sydameambisjoner i sykroken i kjelleren, eller skrivedameambisjoner i vilden sky - med symbolske inntekter og liten belastning av ligningsvesenet...

Et annet liv der den tilstedeværelsen som jeg har en tendens til å hause opp, faktisk kan smuldre opp litt. Mindre tilstede. Mer et annet sted.

Jeg har ikke snakket med dem på denne jobben ennå. Jeg skal ta på meg den lebestiften og gjøre det en dag snart.

Men jeg tenker. Hva er drømmen egentlig? Hva vil jeg? Hva og hvem er jeg? Jeg har jo mye på gang i det livet jeg lever nå også!

(Drømmen er kanskje litt av alt her i livet, sånn som mylderet her i vinduskarmen: Selvlagde lykter av gamle glass, gammel små-harry nisse, ny-arvet skikkelig-harry (potter)-lego...)

alvor på jorden

Jeg drømmer fortsatt om Utøya. Natt etter natt.

Og så holder jeg rundt ungene mine og synger Deilig er jorden for dem når de skal sove.

utpust - innpust

Høstasters fra hagen og loppemarkedsduk. Stoler fra farmor, det gamle bordet med ileggsplatene er fra mormor. Gardiner sydd i høst. (Det andre stuevinduet skal også få en vakker dag...)

Her er det godt å være. Her tegner vi, spiller spill, legger puslespill og her spiser vi i helgene og når vi er mange...

Jeg skulle ønske livet var så enkelt. At det holdt, at det ikke trengtes mer -at det bare var å komme hjem og samles, ved ovnen, rundt bordet, lage sunn mat og stoppe noen ullsokker - at ikke var så mange svinger å henge med i der ute, at ikke alt skulle være så shiny og fint og flott alltid, at ungene mine vokste opp i en enklere verden. At det ikke var så mye å kjøpe overalt, at det ikke var så mange balanseganger en skulle mestre. Så mye bråk. Så mange distraksjoner - så mye press. At det var enklere.

Dream on....

en ønskedrøm

På sengekanten - en skravlete liten jente som har så mye på hjertet. Blant annet sine to høyeste ønsker

- at bestevenninnene skal flytte inn i nabohuset

- og - "at jeg skal klare å si R" (for det har vært littegrann vanskelig....). "R"!

"Men hør på deg selv nå, vesla. Du sier jo R - jo!"

"Gjør jeg? Er det sånn det er? Kan jeg det!!! Pappa, Storebror - høRRRR på meg! Jeg kan si RRRR!"

Så det var det. Èn drøm i boks i hvertfall.

("Men noen ganger sier jeg sånn som jeg pleier, altså")

(og bildet er fra en annen drøm som ble virkelig - dragen flyr!!)

lengsels-sommer...

Sommertid er ofte - for mange av oss - en tid da vi forflytter oss fra det vante, er mer på farten - mer underveis - enn ellers i året. Ser nye steder. Reiser forbi og skuer landsbyer og gårder og ukjente byer og tettsteder. Stopper opp noen dager og opplever andre måter å leve på - noen dager - noen uker.

Og vender tilbake til det vante - litt forandret. Ser det kjente med andre øyne. Lettes av det kjente - eller tynges av det faste og uforandrede - det tynger ekstra når en har fått glimt av noe annet, en drøm om et annet liv, en annen hverdag.

Ferie er alltid en unntakstilstand i livet. Hverdag er det overalt - også i sommerdrømparadisene. Stranda er ikke hverdagslivet året rundt der heller...

Men det er andre hverdager. Andre måter å leve hverdagslivet på, andre faste punkter å holde seg fast i.

Livet kunne være annerledes. Også for meg.

Jeg definerer meg som en som er underveis. Det er en måte å leve med det ufullendte på - med livet slik det er - aldri helt i mål, aldri helt perfekt, men levende og i bevegelse. Kanskje bygger vi for faste rammer som stenger for mye for bevegelsen? Gir trygghet og forutsigbarhet - men får vi da vært nok underveis?

Lengsel. Undring. Underveis en sommer...

(bildene er fra sommerens unntakstilstand, deilige danske strender)

- hva skal du nå, da...

spør alle. (Og da mener de jo jobb - og "jobb" betyr som kjent det du gjør som er betalt av noen andre...)

Jeg skal vel koste gulvet for brødsmuler, bake flere brød og henge opp tøy. Ikke mye å føre opp i selvangivelsen det...

Og - så skal jeg skrive. Skrive her. Se om noen vi ha andre tekster skrevet. Skrive en kronikk i ny og ne. Se om avhandlingen kan bli en bok en vakker dag. Se om mer skjønnlitterære tekster også kan få vokse fram.

Og jeg skal hjelpe andre med å skrive - som veileder på masteroppgaver - men også gjerne på andre gjennomlesninger for skrivende folk.... (trenger du en til å lese og veilede deg på tekstene dine?)

Midt i mylderet her hjemme skal jeg prøve å sy dette sammen. Med tid til haging og laging innimellom - og mye plass for de små som skal ha tid og rom for å surre med sitt i denne familien. Drømmen er jo at dette skal kunne henge sammen - fungere sammen - bli en meningsfylt helhet - om enn langt fra noen A4-mal...

Hva skal du nå?

leve et annet liv i vår tid?

Jeg skulle vel vært født i en annen tid?

En tid da naturalhusholdning og hjemmeværende foreldre med synål, brødbakst og potetdyrking var normalt. En tid da unger kunne henge opp ned i et tre halve dagen og deretter bygge en hytte under et tre, uten å måtte rekke mer enn et måltid i ny og ne, en tid da en ikke måtte kjempe mot all verdens underholdningsindustri om fokuset i hverdagen, en tid da ikke "alle andre" hadde kjøpt så mange ting at nøkternhet ble noe rart....

Men jeg er ikke det. Riktignok født i forrige årtusen og vokst opp med hjemmesydde unisex snekkerbukser og snauklipt lugg. Men i en tid da det - takk og pris - er like normalt for jenter som for gutter å gå årevis på skole og bli hva de vil, en tid da jenter kan skrive i aviser og snakke om hva de vil. En tid da mediesamfunnet og teknologien gir massive utfordringer - men samtidig mange muligheter for å søke innsikt, finne forbundsfeller og formulere et budskap. En tid der selve det å ønske seg andre liv er en av mulighetene, det er en av vår tids friheter.

Og jeg har gått på skole og jeg kan skrive og snakke - så jeg får leve i min tid og gjøre mine valg og bygge mitt liv og snakke og skrive om alternativer, også i dag. Også i vår tid.

babydrømmene

Noen år var helt fulle med babyer. Det var voksende mage, og amming og baby og bæring og bleier og ny baby. Det gikk i ett. Jeg sov "aldri" (helt sant). Jeg var "ingensteder". Jeg gjorde det jeg måtte - og det var alt jeg ville. Det gikk i ett og det var det vi ønsket og det var greit. Det var jo drømmen også - få lov til å få disse barna, ha disse barna, leve med denne vesle barneflokken.

Enda så er det jo "bare" tre av dem. Den minste "flokken" en kan tenke seg, antagelig. Sterkt ønsket og sterkt velkomne, høyst forskjellige og synlig og merkbare.

Og så vokser de til. Minstemann er større enn noensinne. Snart fem. Forstandig og kunnskapsrik og energisk og temperamentfull. Kan ta mer og mer ansvar. Tenker langsiktig og undrende. Hvor skal dette ende - hvor store skal de nå bli?

Hur stora som hälst, antagelig. Det er jo også det vi vil - at de skal vokse og utvikle seg, erobre verden og seg selv, forlate oss - og komme tilbake.

Det store, store i livet å få leve så tett med så små mennesker - som er i slik utvikling som ingen voksne kan matche, som har slik en nærhet, tillit og avhengighet av oss foreldrene - og som strekker seg ut av våre fang og vår favn. Gradvis.

Med god nok ballast - håper jeg.

Og så kommer det nye babyer her og der. I dèt nabohuset, hos dè vennene. En liten en til. To til på tur der! Større ungeflokker enn vår vokser fram.

Og det kan kjennes fjernt med nok en liten nyfødt en, men det vekker samtidig fortsatt en lengsel - etter dette, det aller største. Og en enda større flokk og enda flere familierelasjoner innenfor hjemmets vegger.

Men, men...

(Bildet er en annen drøm - sommeren.... )

nytt år, nye sjanser

Vi trenger alle nye sjanser. Vi er alle underveis. Litt på halv tolv. Litt "nesten". Nesten der - men fortsatt underveis.

Slik er livet. Slik er det å være menneske.

Et nytt år. Vi kan bagatellisere det - hva er egentlig forskjellen... Eller vi kan bruke anledningen til å tenke litt, snakke litt, skrive litt, velge å se på overgangen fra 31.12 til 1.1. som en overgang. Vi skaper selv disse begrepsmessige rammene om livet. Er det en overgang - eller ikke....

Jeg fortelle mine tre små at vi kan bruke nyttårsaften til å tenke litt store viktige ting. Ønske noe. Velge noe. Planlegge noe, - noe som vi vil prøve på - noe vi kan få til. Kan vi dra til Irland, spør veslejenta - og føyer til at hennes nyttårforsett er å skrive like jevne løkkebokstaver som bestevenninnen....

Det meste fortsetter. Få av oss har revolusjoner på nyttårsnatta.

Og den tida er over - for noen av oss - da vi høyest verdsatte alle de åpne mulighetene, alle valgene som ennå ikke var gjort, alt det ubegrensede. Slik var ungdommen, utsette valgene, binde seg minst mulig, eie minst mulig, ha flest mulig åpne, ikke-valgte muligheter....

Nå er det begrensningene som er basis. Her har man jo valgt en mann, for riktig lenge siden, her har man tre små med alt sitt, et hus som sitter fast i bakken - og ymse annet som rammer om det som er og skal være livet. Det gode livet innenfor rammene. Alle de daglige behovene. Alle klokkeslettene som strømmer på så snart det nye året har fått noen dager på seg - da blir det skole og kor og skitrening og FAU-møter og andre knagger igjen, skal du se...

Rammer gir også muligheter. Rammer er livet. Det realiserte livet, ikke bare uforløste muligheter - men de virkelige, smertefulle, harde, tunge, andpustne - og varme rammene om det virkelige livet. Det som leves, ikke bare drømmes.

Og så får vi drømme og lengtes innenfor rammene. Og kanskje noe kan bli nye muligheter. Nye sjanser. I det nye året. Først får vi tenke. Og lengte. Og strekke oss.

En ny vår til våren.. - nye syriner i lekehusveggen, for eksempel....

hva skal komme?

Advent betyr ikke vente - men ankomst - det husker vi jo...

Og så får vi vente på ankomsten, da - av hva det nå er som skal komme i livet vårt....

Hva venter vi på, her i livet?

På at sviblene skal vokse?

På sol?

På litt færre kuldegrader?

(for tidlig å vente på vår, da går en bare i stykker av lengsel....)

På vellykket bakst - på et helt måltid uten kriser - på en hel dag uten søskenkrangel - på et kjøkkengulv som holder seg rent i en hel dag?

På fred og ro? (Det kan en vel heller ikke lengte etter, det blir som å lengte etter stillstand og ikke-liv. Vi vil jo ha liv!)

På noen, noen som lytter og forstår?

På noe, noe som skal skje?

På noen skritt i riktig retning?

På meg selv?

På at julebarne-tv skal begynne... (det er høyest på lista over det sjuåringen venter på nå).

På å bli med Alicia (stor jente i barnehagen) hjem! (Lillebror er helt klar. De skal nemlig gifte seg (så jeg er visst ikke forlovet med en fireåring lenger. Det er bare litt dumt - "for vi vet ikke hvor vi skal bo, Alicia vil bo hos seg, og jeg vil jo bo hos deg, Mamma". Hmmmm - løser seg vel med åra....)

Noen dager må en vente på en annen dag.

Sånn er det med den saken.

Men lysene brenner. Det er varmt i ovnskroken. Og sviblene vokser, bittelitt....

mandagsblues eller mandagsmuligheter

Grip dagen!

Nok en dag. En ny uke.

Nye muligheter. Mange plikter. Mange rammer som begrenser.

Mange muligheter for den som kan se.

Se det store i det små. Anerkjenne de små skrittene.

Utnytte begrensningenes muligheter.

Drømme og leve.

Ha en god mandag!

(Bildene er ikke fra i dag, i dag er det tungt snø-slapsevær her, - men de er fra i høst - av en klematis som insisterte på å blomstre igjen - i oktober - av en liten bekk som ble til en brusende elv - og av en rose som ble gitt som anerkjennelse for noe jeg har gjort....

Pågangsmot, styrke og anerkjennelse. Bra å ta med seg i dag!)

nye dager

Det er litt før og etter.

Men mest likt. Livet før og etter henger sammen.

Det er bare jeg som henger litt i løse lufta.

Godt å ha en solid gjeng rundt seg som er den samme, som er håndfast og mangfoldig og sprell levende og krevende. Småtroll som varmer kalde ben på min mage under en varm vinterdyne. Fletter som skal flettes. Pannekaker som skal stekes. Lange fabuleringer om global oppvarming som skal håndteres og landes så en kan gå ut i verden og tro at ikke jorda eksploderer akkurat i dag. Strikke nye varme luer. Finne vottene. Fyre i ovnen.

Godt, levende, stort, konkret.

Og småskummelt. For nå er det min tur. Min tur til å lete etter noe nytt. Få fast grunn under føttene. Reise meg. Være meg. Bli meg. Tør jeg det?

Litt "førtiårskrise" dette. En ser hvor en har kommet. De valgene som er gjort. Og at skal en gjøre nye og andre valg - ja da er det ikke en uendelighet av tid foran en lenger. Slik det var da en var tjue og student og barnløs og tenkte tre måneder fram til eksamen og ikke lenger. Nå er så mye fast og forankret. Hvilke valg står igjen...?

"Folk er friere enn de tror". Pleier underveis-damen å slå fast. Jeg må bruke dette slagordet på meg selv. For jeg er underveis. Jeg er midt i livet.

Våge å drømme.

Min tur.

et nytt og et gammelt menneske

Jeg balanserer om dagen.

Jeg er midt i alt det faste. Alle rutinene som har falt på plass igjen nå da høsten kom så plutselig. Lekser og middagsstyr og middagskos om ettermiddagen. Matpakker og skoleskjemaer og rydding og mere klesvask om kvelden. Morgener med vekkerklokke og morgenstell og kos til små trøttinger, støtte flinke små skolebarn igang med dagen, ut i verden på skoleveien, jakker og vanter i kalde morgener. Ny frokostrunde med minstemann - "Nå koser vi oss, Mamma" - rampunge, hjerteknuser... Ut i verden med matpakke og sekk med ham også. Alt det faste. Hente, følge, bake, lage, rydde, vaske, henge opp ny vask. Ikke mye å skryte av eller skrive om, bare dagligdags og jevnt, trygt, ordentlig... Det holder hjulene igang - og er det usynlige rammeverket om dagene.

Og så er det mine timer midt på dagen. Det er balansegang, det. For jeg gjør meg ferdig med et stort prosjekt. Så sakte det går. Et komma feil der, flytte om litt på referanselista der, sjekke sidetallene der, ble overskrifta nederst på sida igjen, - så ordner vi det. Og en referanse til den historikeren der får vi inn der.... Sakte, smått. Balansegang.

For det er disse små skrittene som fullfører det store. Og jeg må ikke trå feil akkurat nå! Nå skal jeg balansere skritt for skritt i mål.

Og hvor havner jeg da? Det er jo den virkelige spennende-skumle balansegangen akkurat nå. Kommer jeg et sted med dette? Hvem er jeg etterpå? Balanserer jeg meg over til noe annet?Klarer jeg å skape noe nytt etterpå? Noe nytt for meg... Når dette prosjektets tyngde letter...

Eller er det alt det gamle faste så innvevd i alt at ingenting forandres. Alle rutinene, alt uendelighetsarbeidet. Det skal jo fortsatt gjøres.

Jeg er jo det "gamle mennesket" forsatt. Jeg er mamma. Jeg er meg. Men jeg drømmer om et skritt inn i det nye. En balansegang inn i noe nytt...

Vi er - men vi kan også bli. Vi er mennesker - i vekst, med historie og ballast - men også med utviklingsmuligheter. Vi er og vi kan bli...

drøm og virkelighet

Morgenstund,

Storebror er lei seg fordi det ikke ble noen kjærestedrømmer av Sankthans-buketten under puta. - Men du har jo kjæreste, minner jeg ham på. Gled deg over virkeligheten, istedet for å sørge over drømmene!

Men han vil heller sørge. Drømmer har en egen verdi. Sorg har også sin egenverdi i en trøtt morgenstund.

Småtrøtte etter en slett ikke sein Sankthansaften pusler vi sammen morgenstunden, tre barn og en mamma. Frokost, te, lys på bordet. Solkrem og hårfletting. Tannpuss og matbokser. Alle har sine prosjekter i dag.

Ut i virkeligheten. Nye venner, nye opplevelser, nye skrubbsår.

Hva teller mest - drøm eller virkelighet? Det kan vi ikke måle. Drømmene er en del av livet. Dagdrøm og ønsketenkning likeså. Og så må vi gripe dagen og gjøre noe med det vi kan, - og så må vi leve med det vi må. Men ikke slutte å drømme og ønske og lengte!

Alle de intense mammaønskene om det gode livet for mine små, det er virkelighetens drømmer for meg. Hver kveld på sengekanten synger jeg jo "lykke, solskinn og livets gleder - gid jeg kunne dem alltid sprede - over hele din fremtids vei...". Og så vet jeg jo at livet byr på så mangt, av tungt og lett, av vondt og godt. Jeg ønsker for dem at de skal få drømme om alt det gode, det store, det vakre, det som ennå ikke er til, men som kanskje kan bli!

Men jeg må også hjelpe dem til å mestre det strevsomme. Ingen får leve bare i en lykkeboble. Men vi får være med en liten stund - midt i livet, midt i virkeligheten, med drømmer, lengsler, tap og lykke.

sommerminner og nye drømmer

Inspirert av Mammadamens sommerboktips -

og Fru Storliens etterspørsel etter godlukter (og utfordringen om å tenke over dette...)

har barndomsrefleksjonene nok en gang fått røre på seg.

For de store sterke minnene - om sommeren - om selve Sommeren - slik sommer er og skal være - de kommer jo fra jeg var lita. Det er barndommens sommer som er den sterkeste, som fortsatt i en alder av en hel masse år - fortsatt representerer selveste SOMMEREN.

Det er det spesielle tjernet i skogen som vi alltid badet i. Hver dag. Noen ganger flere ganger om dagen. Jeg svømte etterhvert rundt. 700 meter. Hver dag. I sol og regn. Det er tørt gras, syrin og hegg, markblomster, duvende kornåker, - og sol - jeg husker bare sol - i tillegg til de store tordenværene! Det er sykkelturene, bare rundt omkring, utover jordene, traktorveiene, rundt i grenda, skulle jo ikke noe sted. Det er jordbærplukking og luking i kjøkkenhagen, det er å ligge i grønt gras i en enorm gammel hage med store trær og lese hele dagen, fordi det var skolefri.... , det er frokost på ei trapp i morgensol, alle andre måltider også ute, barbeint hele dagen, svarte føtter som en glemte å vaske før en krøp under ei soltørket dyne. Det er hele uendeligheten av tid som en sommer alltid var, en hel skoleferie, etter sommeren kom en jo nesten til å være en annen - en 5. klassing for eksempel.... Det var radio og hørespill, gamle ukeblader, kanskje kom besøk... Det var plikter og fritid, hjelpe til på gården og surre rundt og være barn.... Det var mange merkelige barneprosjekter med flåtebygging og skattejakter og hytter i trærne og plantesamlinger og lære-seg-å-sy-dokkeklær eller utstyre papirdokkene med utallige nye antrekk..... Det ble augustkvelder og krepsing ved ei mørk elv med bål og prat gjennom natta. Det ble jakke og sokker på igjen, og så var sommerlivet over og skolen og samfunnet stilte sine krav igjen.

Og så setter jo dette igang de andre tankene også. Akkurat nå skapes mine barns barndom. Dette er barndoms-sommeren deres. Akkurat nå skapes det som vil være med dem for livet, på godt og vondt.

Og - hva gjør jeg med voksenlivet, voksendrømmene - finnes de? Lar jeg min voksensommer egentlig kunne få sjansen til å bli like sterk og god som barndomssomrene? Eller glir det vekk i plikter og voksenansvar uten at jeg, selve jeg, inni alle mamma-voksen-forplikelsene, er med?

En utfordring til meg for i år. Denne sommeren. Den skal også være min.

(Bildet: Alpeklematisen klatrer i alt som er - og strekker seg mot sollyset)

andres drømmer

Naboen har motorsykkel. Det tror jeg han er veldig glad for. Jeg tror han gleder seg hele vinteren til at snøen skal smelte og veiene bli tørre og tilgjengelige for sykkelkjøring igjen. Jeg tror han drømmer om det om natta til og med. Så står han opp grytidlig for å kjøre seg en tur før familien hans våkner, før jobb og strev og mas - så realiserer han drømmen sin og lever livet og er ung igjen.

Sånn tror jeg det er når han durer igang og vekker hele nabolaget, hver tidlig vår- og sommermorgen, i sekstida for eksempel.

- Og så tror jo mine søte små at det virkelig er morgen, for sola skinner jo som bare det og motorsykkelmannen har jo stått opp.

Min drøm er at han kunne sove til klokka sju en gang i blant, så kunne vi også!

drøm og virkelighet

Dagdrømming er så mangt. For trøtte småbarnsforeldre kan det lett skli helt ut, så sover en faktisk helt virkelig der over pc-en...

Men også fantastiske fantasier og tankeflukter. Det er oss alle vel unt. Tenk om .....:-)

Men så er det noe med virkeligheten, da. Med å kunne skille mellom drøm og virkelighet, mellom det som er her og det som en ønsker seg. Identifisere seg med seg selv og sitt eget liv - ikke bare sveve der hvor en ikke er... "Egentlig trener jeg hver dag", "Egentlig syr jeg alle klærne til barna selv..", "Egentlig er det mye ryddigere her!", "Egentlig har vi slike tredagers fantastiske barnebursdagsarrangementer som hele nabolaget deltar i, det var bare i år det ble vanlig pølsefest...."

Jeg hadde en studievenninne som så til de grader svevde i en slik dagdrømming, der alle historier hun fortalt var så fantastiske, der alt hun gjorde var så supert, eller eventuelt så dramatisk og interessant - at etterhvert skjønte jeg at jeg måtte trekke fra ca 60 % på hver historie. Men skjønte hun det noen gang selv - eller trodde hun at hun levde dette helt ekstreme, fantasktiske, perfekte livet? Og hva gjorde dette med det livet hun levde?

All respekt for drømmer. Jeg for min del trenger virkelig å våge å drømme og ønske mer! (Prøver, er underveis....)

Men jeg kan bare realisere drømmer dersom jeg setter foten ned og lever dette livet og utnytter de mulighetene og satser på det jeg ønsker å satse på her og nå. Her i virkeligheten. Og står for det som er. Ja, det er støvete her. Neida, jeg rydder ikke så mye i det hjørnet der på Lillebrors rom. Ja, jeg er supertrøtt og skrev ikke så mye i går.

Og så tørre å satse. På det jeg vil. Vi er på vei. Vi kan ikke være i mål hele tiden. Drømmer og virkelighet. Underveis.