onsdag 31. juli 2013

stor - og liten

Plutselig er de så store! Det er et lite blaff - og så er de så store. Alle svømmer som fisker og hopper uti fra berget - og jeg kan dukke ned i boka mi - eller ta meg lange svømmeturer selv uten at noen drukner mens jeg er borte.

Den vesle turen gjennom skogen går som en røyk - ingen klager over lang vei og tung sekk. Storebror har gressklippersommerjobb hos naboer. De store kan stikke på biblioteket selv og bestille og hente enda mer etterlengtet sommerlesning. Eller sykle bort på butikken og kjøpe en sitron for meg. De leser avisene - og grubler over togulykker i Europa. Vi diskuterer fattigdom og fordeling. Plutselig får jeg høre hva de vil studere ("Kinesisk, arabisk og russisk, Mamma, det er bare tre språk - det blir gøy!")- og om Storebrors planer om bilkjøp....

Men jeg klipper fortsatt noen negler og renser sår. Jeg tar på fanget når tårene spretter, synger på sengekanter og maser om rydding. Tiåringen svinser i den blomstrete kjolen fra i fjor, med lange brune bein, for kjolen har visst blitt så kort -  og vil slett ikke bli særlig stor, vil være barn, lenge lenge. Minstemann prøver å hyle seg til sjokolademelk og danser ute i  Olebrummpysj  hele formiddagen og holder rockekonsert med fluesmekkeren som mikrofon. Joda, de er fortsatt små også.

Og så deler jeg av menneskeerfaringen - at vi alle er både små og store - at slik er det å være menneske. Slik er det lov å være som menneske - være både liten og stor. Samtidig. Mestre og ta ansvar - og være den lille som trenger støtte og hjelp. Begge deler samtidig. Det ligger ikke en skummel voksenframtid der framme der en må greie alt helt alene, aldri tøyse og ha konsert med fluesmekkeren, aldri mer løpe barbeint og glemme å rydde opp etter seg, eller der en aldri mer får trøst og hjelp når alt blir dumt. Vi skal ha mennesker rundt oss og hjelpe hverandre og gi hverandre utviklingsmuligheter - til å vokse og bli store og sterke og flinke - og til å være nære, støttende og trøstende. Stor og liten.

mandag 29. juli 2013

sommerrytmen


Vi har ikke spist innendørs på ukesvis. Frokosten er på kjøkkentrappa, i solskinnet. Det er jo nye tider, store unger som sover lenge, og deretter ligger lenge og leser på senga. Jeg kan pusle med mitt et par timer, bake, skrive, sy.... før jeg setter på tekanna i titida og oppfordrer syvsoverne til å slenge på seg en shorts og komme og få seg frokost. Så smører alle seg ei skive eller to og vi sitter på en tørr tretrapp i solskinnet og koser oss. Det er avis og lov til å lese. Lillebror drasser fram cd-spilleren sin og setter på et gammel Stompa-hørespill som ljomer utover.  Dagen ligger lang og solfylt og valgfri foran oss. I helgene blir det lange frokoster på uteplassen. Da blir vi voksne sittende og sittende, mens ungene surrer rundt med sitt...

Lunsj er piknik ved vannet. Piknikbrød, melon, nye gulrøtter. 

Til middag må vi opp med parasollene på uteplassen - for da bader vi i ettermiddagssola der. I dag gravde vi opp de første potetene i egen hage.

Og når sola glir bak furutrærne, så koker vi en ny kanne te, tenner lys og lykter på uteplassen og tar med tranflaska og hele kveldsmaten ut - og har høytlesningsstund og en kveldsmat som kan tøyes og tøyes - for sova bort sumarkvelden skal vi i hvertfall ikke. Vi pakker Lillebror inn i et pledd, - hvis han nå ikke sitter oppe i et tre, den nybakte tiåringen pusler rundt og vanner, Storebror bare slapper av. Pappakjæresten leser høyt for oss alle og jeg stopper eller strikker eller hekler. Og vanner litt...


Så får vi Lillebror i seng - til ni, og så leser de store enda en stund. Og da er det kveld og sola går ned og vi to aller største vanner litt mer, henger opp en vask, steller med komposten og pusler i seng vi også.
Det er ingen lange voksenkvelder nå på sommeren med småstore unger. Og det er godt det også. Høsten kommer tidsnok med tidlige leggetider og slitne folk. Akkurat nå nyter vi lyset, varmen og sommerytmen i livet vårt.

mandag 22. juli 2013

merkedag

Det er en merkedag. Tårene ligger bak der. Jeg skrur opp radioen når Laleh synger Some Die Young. For sånn er det. Så inderlig vondt er det. Some die young.

Og det er også en vanlig sommerhverdag. Med glade barn plaskende i skogsvannet. 

Og det er den sommerdagen jeg alltid står på kjøkkenet og baker gode saker. Hvert år. Klipper og limer et vakkert kort. Fullfører de siste presangene. I år sydde jeg ferdig allerede to dager før fristen!

Til den store flotte jenta som jeg gikk og bar på langt på overtid - den varme varme sommeren for ti år sida og som endelig kom - alt for fort, men som - takk, takk, takk - ble berget av en rådsnar jordmor. Vi fikk henne. Vår jente, den kloke, sterke, omsorgsfulle, kreative og ansvarsfulle jenta vår. 
I morgen er det hennes tiårsdag. Ungene spør - kan vi flagge i år? Vi lover at det kan vi. For to år siden kunne vi ikke heise noe flagg da vi våknet til de skrekkeligste tallene om morgenen 23. juli. Men også den gangen var vi takknemlige over å kunne samles - huset var fullt av folk som trengte hverandre og et sted å være sammen.


Slik kommer denne dagen for alltid til å være. I spennet mellom kakebakingen og tårene. Sorgen og takknemligheten.

søndag 21. juli 2013

statsministeren, lykken - og vi andre foreldrene

Jeg blafrer gjennom nettavisene og ser et oppslag om at statsministeren, selveste Jens, ikke hadde vært forberdt på sorgen da ungene flyttet. Først da skjønte jeg hvor lykkelig jeg var, sier han visst.

Jeg trenger jo ikke lese mer. For det treffer meg midt i magen og midt bak øyelokkene. Slik er det. Denne hverdagslige og intense og myldrende og møkkete og masete lykken som jeg nå har som gave og som jeg lever midt oppi nå - disse raske og fulle og travle og krevende åra. Tenk at de skal være over en gang. En gang blir det slutt på skokaos i gangen og smugspising fra oboyboksen, med avslørende spor over hele kjøkkenet... og slutt på søskenkrangel, øving av gangetabellen og ferieturer med tre som synger øysteinsundesanger om kapp i baksetet og slutt på jublende unger i vannsprederen om kvelden. Visstnok. Jeg håper det er inderlig lenge til!

Vi spiser kveldsmat ute under trærne. Kjøligere, tross alt, enn i varmen inne etter en intens solskinnsdag. Lykter. Sultne unger. Porsjon på porsjon. Høytlesning. En nybadet minstemann i bare badekåpe klatrer til topps i et tre og jodler først av glede og må til sist hjelpes ned. 

Jeg synger på tre sengekanter. Tre varme sommerunger som ikke orker verken pysj eller dyne. Plastre på tær og knær, det går med ti meter på en sommer.... Badetøyet henger til tørk på verandaen, ryggsekkene venter på ny tur i gangen. De første bringebærene er prøvesmakt. Takk og pris for disse tre.

I morgen møter vi en dag som for alltid vil minne oss om dem vi mistet, og om dem som mistet sine. La det aldri, aldri skje igjen!
Men vi vet også at vi alle skal miste og bli mistet. La oss ta i mot den lykken og det mylderet som vi kan få - i den korte tida vi har!

torsdag 18. juli 2013

sommerboka vår - og reisen til et gammelt sted!

Den store utenlandsturen vår i sommer gikk til Irland. Og med på reisa var høytlesningsboka vår - Røvet av vikinger av Torill Thorstad Hauger. Vi har alltid felles høytlesning til kveldsmaten - året rundt, og det er godt å samles rundt en bok når en er på reise også og rutiner og måltider er annerledes enn ellers. Noen kvelder leste vi høyt mens vi ventet på middagsmaten vår på en pub langs veien. Noen kvelder ble det lesing på senga for tre små og slitne. Noen ganger leste jeg litt høyt i bilen på lange veistrekninger mens mannen tok seg av venstrekjøringa.
Handlingen i boka foregår på 900-tallet - under vikingetida i Norge. Og mens norske unger (og voksne) har lært en god del om vikinger sett med norske øyne - så kjenner vi ikke alltid like godt til historien sett fra andre kanter. Vi følger de to barna Patric og Sunniva - som er på alder med mine to eldste. Vi får kjennskap til deres dagligliv i Irland - og vi leser om det forferdelige angrepet fra de norske vikingene. Patric og Sunniva blir fanget og ført med langskipene til jarlegården i Norge der de blir treller, får trellenavnene Reim og Tir og får et hardt og brutalt liv.

Kontrasten mellom livet som barn av frie bønder i Irland og det slitet, den sulten og brutaliteten barna opplever i  Norge - viser oss noe om forskjellen på sivilisasjonsutviklingen i disse to landene. Norge var nesten til vår egen tid et sted langt fra den sentraleuropeiske kulturen. Irland var også en øy på randen av Europa. Men landet hadde flere særtrekk som gjorde at utviklingen var ganske annerledes her enn i andre land. Irland ble aldri erobret av romerne, og ble dermed aldri en del av Romerriket. Som et fristed utenfor Romerriket var det tvertimot et sted der kristne munker søkte tilflukt og etablerte seg allerede på 500- og 600-tallet. Dette preget den framvoksende sivilisasjonen. Klostre og kirker og munkenes virksomhet satte spor etter seg - både fysisk og kulturelt. I boka vår leser vi om Patric som får lære å lese av munken i klosteret. Det er en gave han bærer med seg også under tiden i Norge og han forsøker å lære andre barn lesekunsten.

Vi har vært på ruinjakt på vår rundtur i Irland - og det gikk få minutter mellom hver ruin vi så! Noen er jo mer kjente enn andre. Noen synes vi vel at vi har oppdaget helt for oss selv.....

Bildene her er fra Glendalough i Wicklow mountains sør for Dublin. Her etablerte munken St Kevin seg i en vakker dal på 500-tallet.


Nå skal vi i gang med neste bok - Flukten fra vikingene. Og vi er jo spent på om Reim og Tir kan klare å komme seg tilbake til den grønne øya si noen gang - og bli Patric og Sunniva igjen!

lørdag 13. juli 2013

Drømmeferie i Irland


Sommeren for tretten år siden, da kjæresten min og jeg akkurat hadde funnet hverandre og dermed også fant ut at jammen burde vi vel ha litt ferie sammen også (en sommer da vi egentlig hadde tenkt å jobbe hele sommeren begge to, aleine som vi var...) - da dro vi til Irland. Og siden den gangen har vi tenkt at vi skulle dra tilbake. Fordi vi hadde det så fint der. (Selvfølgelig var det fint; vi var jo nyforelsket, vi kunne ha sittet på en benk i parken i regnvær i en uke og hatt det fantastisk.)

Så gikk det jammen tretten år før vi gjorde det - og vi kom tilbake med tre skolebarn. Og det ble kanskje enda flottere enn sist.

Irland er rett og slett et så fantastisk reisemål og ferieland!

Men det er fint å ha sertifikat og være modig nok til å kjøre med venstrekjøring. Så leier en bil og farter rundt på smale veier med sauer på - og sover på Bed and Breakfast (det finner en i annenhvert hus), spiser middag på pub og koser seg.
Det er natur. Det er historie. Det er kultur. Det er muligheter til å klatre på toppen av grønne fjell, bade i Atlanterhavsbølger og i Irskesjøen. Det er trivelige og hjelpsomme folk overalt. Det er bare å kose seg!

(Det kommer noen ordentlige Irlandsberetninger etterhvert - dette er bare reklamen!)
 (Bildene fra toppen: Keltisk kors på kirkegården ved Rock of Cashel. Utsikt fra en veikant på Iveragh Peninsula (Ring of Kerry). Atlanterhavet slår mot klippene på Valentia Island utenfor Iveragh Peninsula.)

fredag 12. juli 2013

tilbake!

Det er sommernatt. Den første vasken er hengt ut i den mørke sommerlufta. De første jordbærene i hagen vår er spist og markjordbærstedene i nabolaget er høstet for kvelden. De halvtømte koffertene står fortsatt i gangen. Storebror gikk rett til grasklipperen da han kom hjem. Det bugner av roser og kaprifol i hagen.
Tre små sover. To store leser gamle norske aviser og drikker vin. Vaskemaskina går. Fotografiene som fingerferdige Lillebror slettet fra kameraet nest siste dagen av ferien, er mirakuløst reddet etter noen timers arbeid på datamaskinen. Ferieturbøkene ligger ferdiglest i bunker i trappa. Sjokolade til naboen som har vannet og vannet og vannet i det varme været, står klar til i morgen...
Jeg tror det er første gang jeg har kommet fra ferie og egentlig ikke sett fram til å komme hjem. "Det er jo bare fordi vi har hatt det så fint ... " sier kjæresten min. Ja, jo. Det er jo det også. Og så er det noe mer også. For en god reise setter igang så mange tanker. Det gir kontraster til det vante. Det gir luft til drømmer og lengsler.
Men det er også godt å komme hjem. Tusle over egne tregulv. Vanne blomstene. Glede oss til å gå til tjernet vårt i skogen. Det er her vi er nå.

Jeg håper du har det godt der du er nå!