Barnepsykologens feilskjær

Mine kommentarer til Willy-Tore Mørchs feilskjær under overskriften "Eliteforeldre er ikke gode foreldre" i dagens Aftenposten kan du lese her - hvor jeg blant annet spør om akademikerhjem er det eneste forsvarlige for barn??

Neglelakk på SFO - hva er det egentlige problemet?

Dere har sikkert fått med dere at Kolbotn SFO måtte avlyse sin "Bli-ny-dag" - etter en massiv reaksjon i tradisjonelle og sosiale medier forrige uke.

Men det er noe som skurrer litt her - mener jeg - og det utdyper jeg i den teksten som du finner HER.

Hva tenker du?

Ha en god dag, som ny - eller som før!

Respekt for rot!

Vil du lese hva jeg skriver om "Prosjekt Uperfekt" i dag?

Jeg skriver at vi skal ha respekt for rot, respekt for at det synes at vi gjør praktisk arbeid, leker og er i virksomhet.

Og så skriver jeg en del mer. Teksten finner du her.

For mye styr med barna?

Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå - at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme - pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin - eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem - eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort... Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja - det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer - vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke -  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer - så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg - de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem - det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme - en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer - som mye annet her i livet - men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv - og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium - at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg - ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever - samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige - vi lever ulike liv - det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja - gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse "slapp av, da, er det så nøye, da"-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid - da blir familielivet koordinering og kabal - og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del - velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en "kosestasjon" på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle - familie teller for barndom - de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter - men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger - uansett. Og livet er jo litt nøye, da!

Ferieprestasjonene?

Skoleferien er rett rundt hjørnet. Skoleavslutningsstafetten går mot slutten. De vanlige skoledagene har gått i oppløsning og blitt til turer, rydding og sommershow. Universitetsensurbunkene mine synker side for side. Andre prosjekter er en stund i tenkeboksen.

Det er en tid full av frister, fester og arrangementer som kaller på kakebakst, piknikkurv, tursekk og vemod og blanke øyne. For litt siden satt jeg og fant fram bilder fra sju skoleår til kavalkade for eldstemanns høytidelige  avskjed med barneskolen. Så bittesmå de var, den høsten de startet, denne langbeinte gjengen med nesten-ungdommer.

Og jeg har tre mellomstore som både er slitne, klare og også litt i vemodighetshjørnet over at skoleåret er over. Det går jo så fort!

Men ferie er vi glade for. Ferie er bra. At vi (fortsatt) har åtte ukers skolesommerferie her i dette vinterlandet er en gave til barnekropper som trenger å løpe i sola, samle fregner og D-vitaminer og myggstikk - og barnesjeler som trenger å ha en mellomfase i livet sitt, mellom femte og sjette klasse for eksempel - en overgang, en endringstid som både teller i erfaringer og opplevelser, men samtidig ikke teller med i det vanlige timeglassrennende tidsregnskapet som året ellers er fylt av. Fordi det er en annen slags tid. Blåklokkevikua, en gave.

Åtte uker er en hel liten evighet. En kan både lande etter det som har vært, oppleve noe nytt og noe kjent- og til slutt være ganske klar for det nye som skal komme. Men ennå, ennå er det lenge til.

Lang barne-sommer-ferie passer visstnok ikke inn i vår tids effektivitetsregnskap med voksenjobber og krav om resultater. Svime rundt og klø myggstikk og glemme gangetabellen og gjenoppdage gamle donaldblader slår ikke an hos dem som skal telle og beregne. Og hvert eneste år får vi høre klagesanger fra voksenverdenen om hvordan en i alle dager skal få sommerferiekabalene til å gå opp. Men jeg gir meg jo ikke - jeg kan ikke gå med på å vri ungers gavepakke av en sommerovergangstid i årets lyseste måneder til noe negativt, noe vi skal klage på.

Det er en gave - jeg tror den er et stort gode for små mennesker med så mange krav og rammer og planer rundt seg i livene sine - og så får vi bruke den gaven som best vi kan.

"Jeg liker best når vi ikke skal noen ting" - sier en av de små her i huset. "Det er den beste ferien."

Her lar vi liksom den pågående prestasjons-ferie-debatten gå litt forbi oss. Vi har for lenge siden funnet ut av vi virkelig nyter fri-feriedager- dager uten program og forpliktelser. Det er de dagene som virkelig gir oss både nye krefter, tid til hverandre og sommerfølelse langt uti tærne. At ungene har denne lange ferien legger grunnlaget. Vi voksne har både jobbeting og andre ubetalte arbeidsoppgaver vi trenger å få gjort. Men fri fra skole, lekser og fritidsaktiviteter gir dager med mye fleksibilitet og mange muligheter for oss alle fem.

Men - allikevel noen ord om denne feriedebatten: Den må deles i to, mener jeg. For det første må vi slutte å se ned på hverdagsferie-fridagene, de prestasjonsløse, presentasjonsfrie, pretensjonsløse bare-fri-dagene. Det er ikke synd på verken store eller små som skal "ingenting", dvs rett og slett ha fri!

At folk har ulike preferanser i ferien bør være en grei sak. Også i vår tid med personlige promoteringer på sosiale medier. Noen lengter etter en sydenstrand - andre lengter etter en joggetur i en mørk granskog - eller en kopp te på egen balkong. Live and let live. Og la deg sjøl leve med dine egne prioriteringer og preferanser - og muligheter. For de fleste av oss har noen økonomiske begrensninger - både med hensyn til ferie og andre ting - men vi har ikke vondt av å ha drømmer om ferier som vi ikke har råd til. Det er ikke mer synd på de ungene som bruker sommeren på å fiske i det lokale tjernet og lære kortkunster av en onkel på en campingplass enn det er på de som er på rundreise i Kenya. Det er tull å tro at folk er lykkeligere over det som er dyrt enn det som er billig og lett tilgjengelig. (og snur vi det rundt - så er det ikke gitt at en er lykkeligere om en bader i Mjøsa enn om en bader i Stillehavet heller, jeg har vel bare gjort det siste faktisk av akkurat de to alternativene - og det var jo fantastisk..., men da har jeg jo Mjøsa til gode)

Men, den andre siden, den faktisk alvorlige siden av denne feriedebatten, er det som gjelder dem som lever i en materiell - eller på andre måter så stor ressursfattigdom - at barna virkelig lider. Men da snakker vi ikke om de som ikke har råd til å dra på safari eller til Sverige. Da snakker vi om de som ikke har mulighet til å ta med seg ungene på tur til stranda, på biblioteket, på besøk til slektninger. Det kan være materiell nød - men antagelig også sterke begrensninger på krefter, overskudd og kunnskap. For det er ikke slik at vi lever i et samfunn der alt koster. Svært mange av de viktigste ferieaktivitetene for både mine unger og mange andre er så godt som gratis. Det er naturen, friheten, fridagen, leken, ta med maten ut, plukke blomster, lete etter skjell, bygge ei hytte i et tre. Hvis barn også hindres i tilgangen til dette, så vitner det om en ressursfattigdom som er alvorlig og der det trengs hjelpetiltak.

Dette handler da ikke bare om ferie - men om hele livssituasjonen og antagelig om voksne som trenger hjelp til mye for å håndtere livet. Det er et solidaritetsansvar som vi alle bør ta.

Men når det gjelder ferie forøvrig - så la humla suse - la naboen reise dit han vil og finn egen fri-ferie-modus slik du vil.

Fredagstanker: "lurt" eller "rett"?

Det er sterke røster i samfunnsdebatten som forteller oss hva som er strategisk lurt, hva vi bør velge for å oppnå bestemte mål og goder. Den enkle målestokken på hva som er lurt, er som regel økonomi. Rett og slett egen vinning, på individuelt eller kollektivt nivå. Spørsmålet blir hva som lønner seg i kroner og øre; hva gir størst avkastning her og nå eller eventuelt på sikt i form av pensjonspoeng - eller for eksempel handelsavtaler med - la oss si et tilfeldig land som Kina. Eventuelt kan man tenke seg andre kostnader og vinninger, f.eks. å unngå kritikk, bruke minst mulig krefter eller tid.

Alle bør jobbe fulltid, fordi det gir størst Bnp. Alle barn bør være i fulltidsbarnehage - av samme grunn - siden ulønnet barnepass ikke genererer Bnp-overskudd, i motsetning til lønnet barnepass. Vi bør kjøpe det vi trenger - i stedet for å lage og reparere dem selv - for da sysselsetter vi flere, øker samlet overskudd og samlede skatteinnbetalinger - og tenk da sikrer vi til og med velferdsstaten dersom vi kaster sokkene våre og kjøper nye i stedet for å reparere dem!

Når de samme resonnementene blir gjentatt mange nok ganger av mange nok debattanter - så skapes sannhetsforståelser. Det høres sant ut - både at dette er lurt - og det høres til og med rett ut.

Og så har vi rett og slett en regjering som standhaftig har hevdet om igjen og om igjen de siste ukene - i møtet med en nesten samlet opinion og kritisk presse - at det er lurt å ikke hilse på en tibetansk munk som kommer på besøk til Norge, at det er lurt for Norges interesser. Økonomiske interesser.

Og de forteller oss at dette er så lurt at det til og med er rett.

Det er ikke noe galt å gjøre noe som er målrettet og lurt.

Men det er ikke sant at lurt alltid er rett. Eller at egen vinning er målestokk på rette valg.

Det er klart at det ikke er "lurt" for oss som land å ta i mot flyktninger med krigstraumer og skader. Det er klart at det innebærer utgifter og stor usikkerhet med hensyn til hvorvidt disse noen gang kommer i skattebetalende jobber. Det betyr imidlertid ikke at det er rett av oss å sette så strenge grenser for hvor mange og hvem vi vil ta imot som Norge gjør i dag, i en verden full av konflikter og dramatiske flyktningesituasjoner.

Det er klart at det ikke er "lurt", rent økonomisk sett, at det fødes barn med merkelige syndromer som kanskje innebærer store helse- og omsorgskostnader. Dette betyr ikke at det på noen måte tilsier at det er rett å sortere barn.

Det er klart at det ikke er "lurt" å jobbe deltid for å være tilstede for egne barn. Det betyr økonomisk tap, karrieremessige tilbakeskritt, og så disse pensjonspoengene da. Det betyr ikke at det ikke kan være rett valg for den som har omsorg for barn i en konkret situasjon. (Og hvis noen regner ordentlig på kostnadene så tror jeg nok at regnestykket faktisk også kan peke på at det sparer samfunnet for mange utgifter. Men det er allikevel ikke det avgjørende.)

Det er klart at det ikke er "lurt" å ha et offentlig system som ivaretar at det finnes norsk matproduksjon og et levende norsk landbruk, hvis vi skal se helt kortsiktig, nærsynt og rent pluss-og-minus-økonomisk på det. Men det betyr på ingen måte at det er rett å nærme seg landbruksforhandlingene uten å også ha vektlegg matvaresikkerhet, miljøspørsmål og ren mat.

Og det er klart det ikke er "lurt" for en tiåring å stille seg vedsiden av klassens mobbeoffer og stå i mot trykket fra flertallet. Men det er rett. 

Det kan være krevende å stå for det rette. For tiåringen - og for oss voksne. Også for oss som nasjon kan de rette valgene være krevende og ha omkostninger. Det er mange rette valg som har store kostnader. Det gjør ikke valgene gale.

Det er jo egentlig ganske enkelt, da:  Dersom lurt og rett står i motsetning til hverandre - i våre egne små liv - eller i det politiske liv - så skal vi velge det som er rett. Det er det som står seg på sikt. Selv når det koster.

Fredagstanker om Kirkemøtet, meningsmangfold, religionsfrihet og debatt

Kirkemøtet denne uka måtte konkludere med at det ikke ble gjort noe vedtak om liturgi for likekjønnet ekteskap. Alle forslag ble nedstemt.

Det eneste vedtaket i saken som ble gjort, var å slå fast at denne saken ikke er kirkesplittende. Det må vel tolkes som en intensjon - mer enn som en beskrivelse. Men enighet om en intensjon er også en reell faktor, ønsket om å bevare en samling tross uenighet står sentralt. Slik kan mangfoldet av meninger, og debatten fortsette - innenfor en enhet.

Mange menige kirkemedlemmer har reagert med skuffelse. Mange har signalisert på sosiale medier at nå, nå melder de seg ut av Den norske kirke. Nå får det holde.

Dette er interessant. Jeg vet ikke hvilket omfang det har. Sosiale medier er ingen statistisk holdbar meningsmåling, de mest høyrøstede merkes godt, men er ikke nødvendigvis representative. Samtidig kan de med tydelige stemmer ha stor påvirkningskraft. Uansett er det interessant at mange som ellers er tause i kirkeanliggender, tross alt føler Den norske kirke som en så sentral instans i eget liv at medlemskap, selve symbolet for egen identifikasjon med kirken, blir et viktig anliggende ut fra nettopp denne ene saken. Antagelig er det mange små og store saker innenfor det kirkelige, som vi alle ved nærmere granskning ikke nødvendigvis identifiserer oss med. Vi tar allikevel ikke et daglig oppgjør. Men her kommer altså oppgjørene og protestene i bøtter og spann!

Jeg synes det er fantastisk at så mange blir opprørt over Kirkemøtets ikke-vedtak. At like rettigheter for homofile og heterofile er blitt så selvfølgelig for så mange av oss, at vi ikke aksepterer religiøst legitimert diskriminering lenger. Du skal ikke så mange årene tilbake før denne typen diskriminering satt langt dypere i folket enn det faktisk gjør i Kirkemøtet i dag.

For - ja - det ble ikke flertall. Men det var et svært stort mindretall som stemte for en mer likestilt ordning. Dette er nytt. Dette er et framskritt - slik vi som heier på ikke-diskrimineringen og faktisk tror at at dette er den rette veien, definerer framskritt.

Motstanderne viser til Bibelen og sin egen bibeltolkning. Det er har de full rett til. Retten til religionsfrihet er og bør være sterkt beskyttet. Selv flertallets kirke skal ikke få sin tro styrt utenfra.

For mange nordmenn er medlemskapet i Den norske kirke noe de - vi - ikke tar særlig stilling til gjennom livet. Det er der, i bakgrunnen. Vi kommer fra en sterk statskirkelig tradisjon, med et sterkt entydig budskap om kirketilhørighet, en gang med en dansk-norsk enevoldskonge som styrte via kirketukt og -plikt, med strenge begrensninger på religionsfriheten langt opp mot vår tid - og med det siste hundreårets ganske tette sammenblanding av forståelser av nasjonal og religiøs (statskirkelig) identitet.

Det er ikke så lett å skille begrepene når bakgrunnen er slik. Men - vi må allikevel: Vi er alle norske borgere, med stemmerett, ytringsfrihet og rett til å mene det vi vil. Men religionsfriheten gir oss vår individuelle frihet til å være norske og allikevel tro og tvile som vi vil.  For å ivareta den individuelle religionsfriheten skal og bør også hvert trossamfunn være relativt frisatt fra flertallsmeningene. Relativt, altså innenfor gjeldende lov og rett, naturligvis. Diskrimineringslovgivningen gjelder allment, også for trossamfunnene.

Så ja - vi har vår ytringsfrihetsbaserte rett til å være opprørt over kirkens treghet i denne saken. Vi bør si våre meninger og ytre oss i den generelle debatten, gjøre vårt for å påvirke den interne debatten i kirken. Men det er en grense for i hvilken grad den allmenne folkemeningen skal styre kirkens lære, i likhet med andre trossamfunns lære. Derfor må du være innenfor. Ikke melde deg ut. Hvis vi vil bevare en folkekirke i den folkelige betydningen av ordet - slik nå til og med Grunnloven i § 16 omtaler den som - så må vi også som folk mene noe innenfor kirka, ikke bare utenfor. Det å bevare meningsmangfoldet, selv om (eller rettere sagt fordi) det betyr uenighet og fortsatt debatt - er viktig!

Vi står på terskelen til påska. En tungt religiøst innrammet høytid - men som også er sterkt preget av egg, kyllinger, krim, noen få av oss i fjellsnø - andre (som her i huset) koser oss med vår og hagestell - og bøndene planlegger våronna. Påska er for alle. Til å fylle med ditt eget innhold. Tradisjonene, det religiøse budskapet, vårlyset, sjokoladen...  

Min visjon for folkekirka er også at den er for alle - som vil - og at de gammeltestamentlige pekefingrene for hvem som får synliggjøres i fellesskapet slutter å ha gyldighet.

God påske!

Fredagstanker: Kritikk redder verden!

Nå har vi snakket om ros noen uker. Heldigvis er ikke den debatten kjørt helt i personifiseringsgrøfta - fordi den bærer med seg mye fruktbart og interessant.

Men verden er ikke firkanta og enkel. Det er ikke slik at enten så roser vi - eller så kritiserer vi. Og enten er ros bra og kritikk dumt - eller så er det omvendt. Du lurer deg sjøl og forflater debatten om dette blir innfallsvinkelen.

Og på en strålende fredag med sol så langt jeg kan se - så vil jeg heie på kritikken.

Kritikk redder verden - rett og slett.

Jeg fortsetter med en blanding av huskeregler og slagord:

• Det er ingen overdrivelse å påstå at det er mange hundre tusen ting i verden som vi trenger å kritisere og lage bråk om
• Kritisk evne er en grunnleggende viktig egenskap for individ og fellesskap

• Kritikk er ikke det samme som surmuling og klaging. Klaging er passivt, ut i lufta (og noen ganger er det det vi trenger + en skulder å hvile mot, jada) - kritikk er formålsretta for å forbedre.
• Kritikk er ikke det motsatte av ros og løsningsformuleringer. Kritikk er et nødvendig fundament som gjør ros meningsfylt og løsningsformuleringer mulig. 
• Kritikk er problemidentifikasjon. Vi kan ikke løse problemer uten å identifisere dem, sette navn på dem, skille dem ut fra andre saker.
• Kritikk handler om sak. Men noen ganger gjør personer noe kritiserbart. Da er det handlingen som er saken som kritiseres. Det  er fortsatt kritikk av sak. Det er opp til alle parter å la kritikken være på det nivået.

Generelt lever vi i en svært polstra tilværelse i dette hjørnet av verden. Metthet og travelhet kan gjøre oss blinde for problemer. En velfungerende velferdsstat er vel verdt å være takknemlige for - men fratar oss ikke ansvaret for å reise kritiske røster og kjempe for og mot. Både nasjonalt og internasjonalt er det nok å ta av. Det er ikke kritiserbare forhold i verden vi mangler.

Det er klart at det er koseligere om vi alle bare fokuserer på det som går bra. Hver og en av oss kan være hjelpesløse i forhold til store og sammensatte problemer. Handlingslammelsen kan gripe oss alle - men vi bør i hvertfall ikke forsvare den med å kritisere kritikk. 

Kritiske røster og kamp mot det kritiserbare har brakt verden framover til alle tider. Kamp mot slaveri, undertrykkelse og diskriminering - har samtidig vært en kamp for menneskerettigheter, rettferdighet, ytringsfrihet og diskrimineringsvern. Kamp mot barnearbeid og overgrep mot barn har samtidig vært en kamp for bedre rettigheter og større beskyttelse for barn. Underveis i disse kampene mot kritiserbare forhold har en vært nødt til å identifisere og navnsette problemer. Synliggjøre det usynlige. Snu opp ned på det selvfølgeliggjorte. Lage nye sannheter. Dette hadde ikke vært mulig uten menneskets evne til kritikk, kamp, bråk og håp.

Kritikk er en svært nødvendig og ansvarlig handling. Jeg heier nårsomhelst på solskinn, vår, hestehov og snille mennesker. Men jeg gir meg aldri med å kritisere og lage bråk når det trengs. 

God helg.

Pengetelling vinner? Om debatt og demokrati.

Rent faglig er jeg mange ting. Blant annet er jeg debattanalytiker. Jeg har brukt mange år på å analysere og klippe fra hverandre debattmateriale og se gjennom og mellom linjer, kategorisere og lete etter grunnbegreper og sannhets- og virkelighetsforståelser i debattene. Trekke dem fram og synliggjøre det usynliggjorte - slik at vi kan diskutere konstruksjonene og frigjøre oss fra dem (hvis vi vil).

Og uansett om jeg kaller det fag, jobb, fritid eller forskning - så har jeg jo dette blikket med meg. Det betyr at jeg slår ganske raskt ned på formuleringer som "Sånn er det bare", "Det må en bare finne seg i", "I virkelighetens verden så må vi...." - eller lignende utsagn. 

For hva som "bare er sånn" - det er det mest varierende i verden. Hva som blir regnet som vesentlige og viktige faktorer å ta hensyn til - det er et historisk og kulturelt foranderlig fenomen. Til og med hva som er virkelig - i betydningen forstått som virkelig -  er et slikt varierende fenomen. En gang i tida var det virkelig for folk at hekser og trolldom var til. En gang i tida trodde man på kvinners begrensede intellektuelle og analytiske evner. Det er klart at vi også i dag lever med alminneliggjorte sannheter som vi en gang kommer til å endre på. 

Det er selvfølgelig artig å gjøre slike analyser. Men det er jo ikke bare for moro skyld. Det mest sentrale med å avdekke sannhetskonstruksjoner og legg dem fram til diskusjon er den demokratiske gevinsten. Hvis vi alle går rundt og tror at ting "bare er sånn" - så holder vi disse fenomenene utenfor politikken, utenfor debattene - utenfor demokratiet. Man diskuterer jo ikke det som uansett er gitt og uforanderlig. 
Men når vi får pirket lenge nok og løsnet en fast og gitt faktor og vist fram at - se her, denne steinen som vi trodde var helt fast og uforanderlig og gitt fra evigheten av, den er faktisk laget av mennesker en gang i tida - se her vi kan diskutere den, vi kan forandre den, vi kan navngi den, vi kan justere verdien på den - vi kan lage politikk av den!

I mellomtida, med faste og løsnende steiner -  gjør vi da som best vi kan. Kjemper for sannheter og verdier og gjør vårt. Men da kan vi ikke bøye oss for tyngdekrefter som er like konstruerte og kultur- og kontekstavhengige av alt annet. Da må vi argumentere for og med det vi tror på.

Når samfunnsdebattene raser rundt hushjørnene i spalter og på nett - så har ulike tilnærminger tilsynelatende ulik tyngde. Vi kan møte et tema med ulike typer faktaopplysninger, orientering om ulike typer konsekvenser eller verdivurderinger f.eks. av estetisk, etisk, helsemessig, miljømessig, sosial, kulturell, filosofisk, sosialpsykologisk, økonomisk, kriminalpolitisk, religiøs art - eller  en haug med andre tilnærminger.

Ingen blir lyttet stort til om de hevder at "Jammen JEG blir så lei meg når det er sånn..." Ett enkeltmenneskes tristhet over en situasjon endrer nothing. Veid opp mot hverandre gis ulike typer argumenter ulik type vekt og dette påvirker debatten og beslutningene.

Men ett sett argumenter skyver alle andre tilnærminger av banen i så godt som enhver debatt. Det er pengetellinga. Pengetelling er alltid det nærmeste du kommer et "sånn er det bare"-argument. Hvis noe kan settes opp i et økonomisk regnestykke der ett alternativ er enten er dyrere eller mer økonomisk innbringende enn det andre, så trumfer dette andre typer argumenter - nesten alltid. Miljømessig skadelig - men økonomisk gunstig - javel. Usikre sosiale konsekvenser - men sikker økonomisk gevinst - javel. Folkehelsestressgenererende - javel, men det blir høyere Bnp, så da så...

Midt i diskusjoner der viktige spørsmål drøftes, der ulike verditilnærminger brynes mot hverandre, kan slike pengetellingsargumenter komme inn fra sidelinja - og så stilner den øvrige debatten. Trumfen er lagt på bordet. "Sånn er det bare." Det blir meningsløst å diskutere alternativer når noen allerede har regnet ut det rette svaret.

Og hvis vi alle sammen godtar dette som premiss - at pengetelling er det avgjørende argumentet i alle sammenhenger - ja da har vi gjort alle debatter enkle (og veldig firkanta) for oss selv.

Og hvis du nå leser dette og har lyst til å si at "Jammen, Guri, sånn er det da bare". eller - "De fleste lever faktisk i en økonomisk virkelighet" - så si gjerne det, det er lov (Men husk at da følger jeg ekstra med....). 

Og så føyer jeg til at det er like sant at "sånn er det da bare" at vi også lever i en etisk, estetisk, miljøbasert, kulturell, psykososial osv sammenheng.
I respekt for dem som virkelig er på et eksistensminimum, der pengetelling er et avgjørende middel (men fortsatt et middel) for hver dags overlevelse, så vil jeg hevde like sterkt og sånn-er-det-bare-påståelig at pengene slett ikke definerer hele livet vårt og alle beslutningene våre av seg selv.
Det er noe vi eventuelt velger. (Og stort sett velger vi det jo ikke, når det virkelig gjelder. De største beslutningene i livet ditt - var de basert på økonomi, lønnsomhet, avkastning? Valget av livsledsager, valget - eller ønsket - om å få barn. Eller det du virkelig kjemper for, gråter over, lengter etter - og det du blir virkelig glad eller ulykkelig av.... Vi telte oss ikke fram til det, ikke sant? )

Penger er kjempeviktig - fordi det er sentrale virkemidler for andre mål. Det er de andre målene, de andre verdiene vi må diskutere - og så må vi vurdere midlene og mulighetene for å realisere ulike mål. Der er penger viktige. Men noen ganger bør vi velge det dyreste fordi det er det viktigste - eller vi bør velge vekk det dyreste fordi noe helt uten tallbasert verdi er viktigere. Da må vi bruke andre argumenter. Da må vi la andre tilnærminger få likestilt verdi i debattene som pengetellingene.

OG det er jeg rett og slett litt bekymra for om vi har glemt, som debattmiljø, debattkultur og demokrati. Glemt at det egentlig er de andre tingene vi skal diskutere. Mene det ene og det andre og for og imot, høyre og venstre og midtimellom.

Og så bruke pengene som midler. Ikke som mål i seg sjøl og målestokk for alt.

Hva mer trenger vi enn raushet og ros?

Det virker jo som verdens underligste geskjeft - at vi skal diskutere grensene for raushet og ros!

Her i Jantelovens og pietismens avkrok av verden - der vi har et språk som nesten tvinger oss til uhøflighet med sin mangel på passende standardformuleringer - kan vi da ikke bare omfavne raushet og ros og lære litt av de gode ordene som folk tydeligvis klarer å både formulere og dele i alle slags fora!

Ros og raushet er gode saker.
Men det er ikke alt. Og allerede her så går jeg over i risikosporten  som er å kritisere det erklært gode. Kritisere ros - det faller jo på sin egen urimelighet, det må jo være noe galt med noen som ikke anerkjenner ros og raushet og positiv tenkning som gode krefter som bringer menneskeheten framover.

Det er ikke noe galt med meg. Og jeg anerkjenner og verdsetter sterkt rosens og raushetens betydning for å det å være store og små mennesker, alene og i fellesskapet, på livets landevei. Alt det der. Men jeg vil peke på to mangler, to felt som blir blinde flekker når vi stirrer for lenge og intenst på raushetens lovende lys.

Det ene er at individperspektivet tar helt av.
Det andre er at vi lukker øynene for det ikke ros-bare. Det som ikke lar seg rose. Rausheten strekker seg ikke så langt at den omfavner det ikke-ros-bare. Når vi kommer dit er det medlidenhet (i beste fall) og ydmykelse (litt verre) som tar over.

Men først om individet. Individet roses for sine prestasjoner, for sin innsats, for sine resultater, for sin vilje, for sin godhet - ellerhvadetnåskullevære. Det roses og heies - og budskapet om at alle kan realisere drømmene sine hvis bare de tenker positivt, tror nok på seg selv (og vi andre støtter og heier nok!) forkynnes. Men det er ikke sant! Det er ikke så enkelt at alt er opp til individet. Et slikt perspektiv tilslører at det finnes praksiser, kulturer, strukturer og systemer som hindrer og holder folk nede. Systemer og kulturer som er menneskeskapte og kan endres av mennesker (og det skal vi virkelig gjøre) - men ikke alltid av ett individs tro. Men med et slikt intenst positivt individperspektiv - så er det ikke rom for slike analyser. Dersom du mislykkes, så er det fordi du ikke trodde nok på deg selv, tenkte positivt nok osv - eventuelt fordi jeg ikke heiet nok på deg. Det blir for spirituelt for meg. Jeg savner et perspektiv på at vi OGSÅ må jobbe strukturelt, kjempe mot strukturelle og kulturelle hindringer. Ikke bare heie. Det går ikke alltid bra.

Og da er vi over på det andre. Det går nemlig ikke alltid bra. Det er mange liv som heller er preget av tap og mislykkethet og manglende drømmerealisering - enn av det ros-bare. Hva med dem som ikke greide det? Rausheten er ikke raus nok til å omfavne dem. Rausheten er for det ros-bare. Når vi møter det mislykkede, det strandede, tapet og smerten, det uopprettelige, togene som har gått for godt - så er det ikke rausheten vi trekker fram. Det er medlidenhet, offerperspektiv og stakkarsliggjøring. Eller eventuelt ydmykelse og usynliggjøring.
Smerten og tapene har blitt gitte en sentral plass i raushetsberetningene når de representerer en fase som går over. Når en etterpå - fra seierens utsynspunkt - kan skue tilbake og si at "jeg greide det, jeg kom meg gjennom det". Og det er fint å si at da er det håp for alle. Men alle kommer seg ikke gjennom. Noen sitter fast. Noen blir der, med bøyd nakke og egen skam. Alle feil og bommerter er ikke slik designet at de leder til klokskap og et bedre liv etterpå, det er ikke så enkelt. Noen tap skader for livet. Noen reiser seg ikke igjen. Deres beretning blir ydmykende sosialpornografi. For de kan ikke roses, de greide det ikke. Da stopper også rausheten.

Jeg ønsker meg både ros og raushet i bøtter og spann her i verden. Men jeg ønsker meg da også en raushet som favner det som ikke gikk bra. Det som ikke ble snudd til noe bra etterpå også. Det ikke-ros-bare. Og da må vi i tillegg til å rose driftige individer også se  på strukturer og kulturer som ivaretar oss alle - uten ydmykelser.

Lesetips til ransdebatten!

Her er dagens lesetips - inn i en aktuell debatt:

Les Trond Wingårds kronikk Et ran av mine barns tid med meg på NRK Ytring.
(Han kjenner jeg godt, kan dere tro! Fast følge i snart 14 år...)


Vi er mange som har forundret oss over den oppmerksomheten Eline Garmakers tekst fikk forrige uke. Ikke var den spesielt godt skrevet, ikke hang argumentene sammen og hun bygger på en haug med vaklende premisser. Men budskapet var tydelig og spissformuleringene var skarpe - og slikt blir det oppmerksomhet og overskrifter av.

Det som uroet meg var dermed ikke Garmakers haltende tekst, eller forsåvidt meningene hennes - folk har lov til å mene hva de vil! - men rett og slett at hun ble møtt med så mye applaus, sendetid og spalteplass rundt omkring. Tror folk virkelig på dette - for eksempel regnestykket hennes om at hun må jobbe 15 timers dag for å veie opp for at andre jobber redusert? At det er andres skyld hvis hun ikke har nok tid til sine unger? Ja, hvis det var sant, så ville det jo være grunn til litt oppstyr, men dette er jo bare diktning. Allikevel blir Garmakers resonnement tilsynelatende omfavnet av mange.

Dette snakket vi mye om her hjemme. Det er jo ikke noe nytt av vi snakker om sånt. Resonnementer omkring tidsbruk, forholdet mellom jobb og (såkalt) fritid, anerkjennelse av ulønnet arbeid, betydningen av å regne inn verdien av tilstedeværelse for barn og andre som trenger deg - selv om du taper kroner på det, forbrukskarusellen som bare ruller og ruller - alt dette er vi vant til å snakke mye om oss i mellom gjennom åra - og vi vet jo hvor vi står.

Men det å beskylde folk for å være snyltere er jo et sterkt virkemiddel. Det treffer! En kan lure på om en egentlig kan tørre å si noe. Og det er jo meningen. Treffer beskyldninger hardt nok, så kan jo folk bli tause og skamfulle nok til å gi opp å argumentere for alternative måter å tenke og leve på. Det har jeg blant annet skrevet om her.

Jeg syntes også det var nødvendig å utarbeide en tekst om hvordan valg alltid er bundet opp av ansvar. Ansvaret gjelder både i det nære, for eksempel for din egen familie og samtidig for samfunnet. Den teksten finner du her.

Men så var det Garmaker og alt det merkelige hun skrev og fikk oppmerksomhet for. "Du burde skrive en analyse av dette," oppfordret jeg kjæresten min. (For han ble jo ikke usikker og lei seg og på grensen til taus - av dette, slik jeg ble.)
Det ble en klok tekst, synes jeg.

Og noe av det jeg registrerer både i kommentarfeltet og på twitter etter publiseringen i går ettermiddag er hvor mange som uttrykker lettelse over at dette blir formulert og skrevet, at dette oppgjøret med pengetellingstankegangen blir tatt. Det var artig å oppleve i går kveld.

"Så forbannet godt skrevet at jeg stiller meg sterkt tvilende til at forfatteren er siviløkonom, men han må ha studert selve livet inngående."

"Å, hadde så lyst å svare Eline Garmaker, men visste ikkje korleis. Her er ein som klarte det glimrande; ..."

- og så raste det inn av "lettede" og takknemlige mailer til kjærestens private e-post, fra folk som hadde sporet ham opp og takket for sunn fornuft og kloke tanker. En fyr ringte midt i fotballtreninga for Gutter 8 og ville takke mannen. Han ble veldig glad da fotballtrener-skribent-mannen ringte opp igjen.

Det var nok flere enn meg som bar på den uroen.

Men les sjøl - og bli gjerne med på diskusjonen!



Takk til andre skribenter som har skrevet og bidratt reflektert i denne debatten. Her er noen andre lesetips:

To pluss tre-bloggeren som skrev
Hjemme med barn - en snylter av andres tid og penger?  - som også havnet på VG.

Karianne Gamkinn, Mammadamen, som skrev Du må selv ta ansvar for dine valg, Garmaker - på Dagsavisen Nye Meninger

Ellen Hagemanns kronikk Norsk forbruksfeminisme på Dagsavisen Nye Meninger.

Når kvinnene får stemmer

Overskrifta kunne vært "Når forkledamene får stemmer". Men mitt poeng er enda bredere - så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål - de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn - og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) - og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre.... Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt - hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently - omtrent i fjor på denne tida - dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser - så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten - at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil - men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer....)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer - og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen - men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så - hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer - men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet - pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer - så blir det tydelig at vi er mange - og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere - så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg - også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie - på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

Lurer du på hva som er problemet med KRLE-forslaget?

En av kompromissene som ble inngått i regjeringsavtalen i høst, dreier seg om å endre navnet på skolens religionsfag til KRLE - og fastsette andelen av undervisningen som skal dreie seg om kristendom (altså K-en i navnet) til 55 %.

Hvis du lurer på hva som er problemet med dette - så kan du lese min kronikk på Dagsavisen Nye meninger her!

Nettbruk og barn. Det vi IKKE snakker nok om.

For vi snakker og skriver jo mye om barn og nettbruk, ikke sant. Tidsbruk. Aldersgrenser. Vokseninnsikt og voksenkontroll. Ulike regler for ulike aldersgrupper.

Er vi flinke så tar vi oss også god tid på foreldremøtene og snakker om skikk og bruk på sosiale medier, hvordan en skal snakke/taste med hverandre - og hvordan det ikke er greit å kommunisere. Akkurat som vi lærer opp ungene i at det ikke er greit å si "Din drittsekk" eller "Da kommer ikke jeg i bursdagen din" når de krangler i barnehagen, så må vi lære dem opp i skikk og bruk på SMS, Instagram, Facebook og alle de andre greiene jeg ikke har greie på ennå.

Annenhver uke kommer det medieoppslag om at skjermbruk er henholdsvis skadelig - eller at det utvikler hjernen noe helt fantastisk. At vi må holde igjen - eller tvert i mot starte så tidlig som mulig! Aldri for tidlig, så jeg en påstå her om dagen.

Eksperter på det meste er det nok av her i verden. Vi foreldre må være det kloke mellomleddet uansett og ta valg og vurderinger og gi råd og utforme regler uansett. Strides ekspertene - eller morer media seg med slike kontrasterende oppslag i ett kjør - så slapp av! Det forandrer ingenting. Livet er like krevende - eller enkelt som før: Det er du som har ansvaret!

Og da er vi tilbake til det jeg vil peke på i kveld: Det vi ikke snakker om når det gjelder nettbruk/skjermbruk og barn. I hvertfall snakker vi ikke nok om det. Ikke nok til at jeg merker det.

Vi snakker ikke nok om hvor fredelig det er. Hvor lettvint det er - at ungene sitter med en skjerm og taster eller hva de nå gjør. Hvor mye handlingsrom voksne får av at ungene sitter med skjermene, spillene, tastene, nettoppkoblinga si. Hvor mye mindre rot og bråk det blir i de tusen hjem av at det er skjerm og ikke lego, fjernstyrt bil, hyttebygging, maling, krangling, papirflykonkurranse eller fotball på kjøkkenet som foregår.

Det synes jeg vi skal se mer i øynene og snakke mer om. For jeg tror dette er så befriende for mange, så avlastende for mange voksne at skjermer og nett er blitt en så stor del av ungenes hverdag.

OG vips - så er det jo det normale. Så leser vi helt udiskutert om en toåring som tilbringer en time om dagen på nettbrett. Vips. Normalt, liksom (hvor mye tid har en toåring mellom barnehagen og legging minus måltider og stell, tenk over det) Og ryddig, fredelig, ikke-krevende. (Jeg hadde i mange år et lite utvalg enhåndsmiddager som jeg rullerte, mens jeg hadde den til enhvertid tilstedeværende ettogethalvtåringen sutrende og sliten på venstrehofta (ja, det var en halvannetåring her stort sett i flere år, kom nye jevnlig) - og rørte/kokkelerte med høyre. Fikk overarmsmuskler til å vise fram. Men det er klart det kunne vært spenstigere retter dersom jeg hadde hatt et nettbrett eller tre å dele ut til småtassene og fikk begge armene fri på ettermiddagene)

Den teknologiske utviklingen har gått så raskt. Vi som fikk barn for over fem år siden, hadde ikke alle disse dingsene å la en utålmodig ettåring i vogna ordne med eller en sliten fireåring sitte med etter barnehagen. Vi møter utfordringen med eldre barn og deres ønsker og behov. OG mens jeg er helt sikker på at hjernene både til mine barn og foreldregenerasjonen har utviklet seg slik det som best kunne gå - uten alle dingsene -, så ser jeg at vi hadde færre passiviserende bli-rolig-og-få-fred-dingser å avlede ungene med. Jeg hadde med billedbøker og matpakke på t-banen. Jeg sang Lille Petter Edderkopp hundre ganger etter hverandre i bilen. Med fingerbevegelsene. Og jeg bar sutrende halvannetåringer på hofta i timesvis. Jeg skjønner kjempegodt at det er enklere å skru på en skjerm og få fred og to hender til disposisjon.

Men jeg mener at det må bli sagt høyt. Skjermbruk er fristende enkelt for de voksne.

Og så er det neste kapittel: Skal det være så enkelt? Hva gjør det med våre voksne vurderinger og reguleringer og oppfølging at det ligger så mye voksenro-og-fred i barnas nettbruk.

Jeg har ingen fasit her - men jeg har et spørsmål jeg synes vi burde sette mye mer fokus på.

Lev vel. Nå skrus skjermbruken av her for i dag.



(Bildet viser svært analoge og virkelighetsnære og ikke så veldig tidkrevende men varme ulluer, strikket som julepresanger.)

Fredagstanker - om glasstak og skam

Ja - det måtte nesten handle litt mer om glasstak.

Mange har skrevet klokt, humørfylt og reflektert om glasstak siste uka. Toppdamenes utspill forrige helg har sparket løs en debatt - og debatt er bra. Vi blir - ofte - klokere av å få luftet tankene, brynet argumentene, formulert standpunktene og lest andres refleksjoner.

Mitt nedkortede innlegg sto i Aftenposten på onsdag. Les gjerne også disse:

Linn Stalsberg Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv
Irene Halvorsen Glasstaket og hengemyra
Aslak Sira Myre Danse på glasstak

Jeg gjentar det selvfølgelige. Glasstak er usynlige. De må avsløres for å finnes! Det kan alltid pekes opp i lufta og erklæres at "der er det ingenting" - fordi ingenting synes. Dersom alle (eller eventuelt alle som vi synes har greie på ting) sier at hindringer ikke finnes, så skapes et slikt felles bilde av nettopp det usynlige og ikke-eksisterende. Det blir "sant" at det ikke finnes.

Dette er det motsatte av Keiserens nye klær, der var det ingenting, men alle sa at det var noe der, slik at alle trodde at klærne var der. Klærne ble "sanne" fordi alle sa det. Bortsett fra den vesle gutten da, som ikke brød seg om hva alle andre mente....

Og vet du hva som skjer da, når det erklæres at hindringer ikke finnes? Jo, de som allikevel synes at de stanger i noe - de skjønner at dette er bare deres egen skyld. For takene og hindringene og begrensningene finnes jo ikke. Det finnes bare dumme meg som ikke greier dette allikevel, som er så sliten, som er så stressa, som ikke tør, som ikke kan....

Individualisering kan være bra. Det kan være bra å ta tak i seg selv, skjerpe seg, få seg noen nyttårsforsetter, fullføre noen løp og bite noen tenner sammen - eller hva det nå skal være. Individualisering kan absolutt motivere til innsats.

Men individualisering kan også være en slik usynlighetsblindvei. En blindvei som stanser debatt, som stanser refleksjon, som stanser kollektivt ansvar for kollektive spørsmål.

Og på toppen av det hele - så mister vi ikke bare den kollektive debatten (noe som heldigvis ikke skjer, vi står jo på!) - men altså på toppen av det hele så kan denne individualiseringen, ledsaget med latterliggjøring og ynkeliggjøring bidra til reelle hindringer, for individet. Denne hindringen er skammen.

Når det erklæres som en allmenn sannhet at problemene er bare dine. Når det faktisk bare handler om at du ikke greier det du burde greie. Da kan du sitte der med skammen. Og skam motiverer sjelden. Skam låser og holder deg nede. Skam er en reell hindring.

Så derfor holder vi da på - og skriver og mener og mener. Ikke fordi vi er så glade i disse glasstakene. Ikke fordi vi er spesielt opptatt av å sutre over dem heller. (Og heller ikke fordi vi er så opptatt av å skjerme koppekakene, A.G. Solberg...). Og vi er vel heller ikke helt naive barn i gata som peker på det åpenbare, slik som Keiserens lille gategutt gjorde.

Men vi holder på - fordi livet angår oss alle. Fordi vi blir klokere av å lete etter svar og forståelser - enn av å avvise fenomener vi eventuelt ikke selv er rammet av.
Fordi det vi setter ord på, det kan vi kanskje sammen forandre.
Fordi det individuelle også er felles, slik vi alle tilhører fellesskapet. Fordi rettferdighet også handler om å gi anerkjennelse til andre perspektiver enn de som erklæres fra toppene. Fordi de topperklærte sannhetene ærlig talt provoserer. Fordi ingen fortjener skammen i møtet med erklæringene om liv uten hindringer. Fordi livet er så mangfoldig og krevende og rikt at det slett ikke passer inn i slike enkle formler.

Nyttårstanker - de offentlige (Kongens Tale)

- og det var det jeg tenkte og twitret i går kveld: At dette er det vi har konger for. Holde en tale som ber folket løfte blikket og feste fotfestet og stå støtt og ta ansvar for verden og forandringer. Talen skulle handle om fundamentet vårt, innledet han - og jeg skjerper ørene og sansene - for dette er sentrale ord som brukes og misbrukes rett så ofte i offentlig diskurs. Og så talte han. Om Grunnloven og Kjærligheten.

That's it. Det er fundamentet. Verken mer eller mindre. Godt sag!

Det ligger mer makt enn folk ofte tenker over i å definere "vårt" felles fundament, "våre" felles verdier - hvem "vi" er og hvem vi burde være. Det som erklæres som sant og riktig oppfattes ofte som nettopp sant og riktig og de stadig gjentagne utsagnene bekrefter seg selv.

Forskjelligheter har alltid vært til. Mange kamper har blitt kjempet gjennom århundrene om å nedkjempe menneskeskapte regler om ulike vilkår for ulike folk. Kvinners stemmerett, fattigungers rett til skolegang, arbeideres rett til forhandlinger og rimelige arbeidsvilkår, eiendomsrett til naturressurser, tale- og ytringsfrihet, jøders adgang til riket, homofiles rett til et legalt samliv, romfolks rett til å overhodet synes i gatebildet...

Kampene er ikke over. Stadig, stadig behandles forskjeller på mennesker som om de skulle være rimelige årsaker til forskjellsbehandling, diskriminering, utestengelse.

Alle slags forsøk på å definere et folks felles identitet som en definert og avklart folkesjel, historisk og kulturelt forankret, etnisitetsfundamentalistisk videreført og sammensydd - alle disse forsøkene, uavhengig av velmenthet og referansegrunnlag - bærer med seg denne muligheten for maktovergrep, utestengelsen, undertrykkelsen, utelatelsen. Ethnos rekker ikke fram. Aller minst i vår mobile, globale, trådløse tid. Skal vi berge et fundament, så er de demos som teller. Folket som demos. Som et folkestyre-folk, med regler vedtatt av folket og folkets representanter, regler som styrer og regulerer og som igjen kan endres, demokratisk. En sikring av ytringsfrihet, livssynsfrihet og forsamlingsfrihet. Det sikrer ikke fred og fordragelighet. Ytringsfrihet er fundament for mangt slags bråk. Men det er et fundament vi kan bygge både bråk og fordragelighet på.

Et fundament å bygge et mangfold på. Mangfoldet og forskjellighetene som alltid har vært der og som gir oss trøbbel, utfordringer, fargerikdom og kreativitet.

- Så - på årets første dag heier jeg på Kongens tale. Og jeg ønsker deg en god start på 2014. 

Dagens tekst. Om hvorfor vi blir så opprørt over pengebruk og barn.

Min kommentar og analyse av debatten om pengebruk, merkeklær og barn. På "trykk" på NRK Ytring i dag. 

Her er den opprinnelige teksten. Den er littegranne lenger - Ytring kortet litt og delte opp litt, greit nok. Og så du det flotte bildet de brukte - av han kjekke femtitallsgutten i nye bukser!

Løft blikket! Hvorfor blir vi så opprørt over pengebruk og barn?

Noen har oppdaget at det finnes kjempedyre barneklær å få kjøpt, og at dyre merkeklær til barn faktisk går unna i butikkene.

Dermed er debatten i gang. Er det galt eller greit med dyre merkeklær til barn? Og folk mener og mener. Noen mener at dette er forkastelig og bortkastet og noen mener at dette burde ikke andre mene noe om, for de som har råd kan vel bruke penga sine som de vil. Og det kan de jo; det har de alltid gjort. Men vi kan vel snakke om det allikevel?

(Straks får vi også årets debatt om adventskalendrene, om de er for store, for dyre, for hjemmelagede eller for kommersielle – eller om de påfører andre foreldre dårlig samvittighet.)

Det grunnleggende spørsmålet her er jo hvorfor vi blir så opprørte av slike saker?  Hva kommer det av at pengebruk eller annen form for ekstrainnsats på barnerelaterte saker blir så omstridt, så kritisert, her i et land som er preget av så stor overflod og velstand sammenlignet med bortimot alt annet både historisk og globalt? Der voksne stadig bytter telefoner og betaler dyrt for andre forbruksgoder. Der det brukes penger på alle kanter i bøtter og spann. Det burde jo være logisk at i et slikt land, fylt av melk og honning, så drypper det både honning og dyre boblejakker på de søte små.

Vi opplever ingen tilsvarende intens debatt om utslag av voksenforbruk, om biler og vinflasker og weekendturer og dyre støvletter. Men når det gjelder barna, så tar vi av. Noen angriper og noen forsvarer seg, og stor intensitet er det fra begge sider. Til dels kan vi forklare dette med den evige Janteloven som vi visst aldri kan frigjøre oss fra; individualisme, velstand og valgmuligheter til tross – så skal du fortsatt ikke tro at du er noe, du er ikke bedre enn oss som kjøper billige boblejakker! Så kom ikke her!

Men det er faktisk et enda mer overordnet perspektiv her. Vi trenger å løfte blikket og ta inn over oss at nettopp denne synlige uroen, forsvaret og angrepene i forhold til ekstravaganse og «for mye» for våre barn, den representerer en mer grunnleggende uro. Det er vår uro overfor framtida. Barna representerer framtida for oss alle. Den framtida som ungene våre og naboens unger skal leve i og ta ansvar for også om femti og seksti år. Den måten vi oppdrar barna våre på i dag, både som foreldre og som samfunn, marked, kultur og demokrati, den preger de perspektiver og de valgmuligheter og den etikk disse barna møter framtida og sitt eget voksenansvar med.

Derfor reagerer vi så sterkt. Fordi vi bærer på denne grunnleggende uroen.

Denne uroen er ansvarlig. Den er nødvendig. Når vi er urolige for framtida til dagens unger – så er det noe viktig på gang. Da kan det virkelig være på tide å stoppe opp og tenke seg om en gang til. Når vi blir så opprørte og urolige – eller eventuelt så defensive på forbrukets vegne - så mener jeg at dette stammer fra en slags felles uro over hva slags utrustning vi egentlig gir barna våre for å håndtere ei ukjent framtid. Ei framtid der vi jo alle forstår at det kan stilles flere krav enn at de kan dra kort og handle på nett.

Noen mener det er moralisme å diskutere barn og forbruk. Gjerne det. Moral er til for å brukes. Og vi kan faktisk godt diskutere det moralske ved høyt forbruk. Fråtseri var som kjent en av de opprinnelige dødssyndene. Mange av oss i dette hjørnet av verden ligger dårlig an, hvis det er tilfellet. Men da må vi naturligvis diskutere forbruk totalt sett, ikke bare knyttet opp mot barn.

Det er ansvarlig å være skeptisk til det høye forbruket vi ligger på i dag her i vårt rike hjørne av historien og kloden. Både for voksne og barn. Det å vasse i rikdom gir på ingen måte en moralsk rett til å forbruke mer og mer til seg selv. Vi må som foreldre og som samfunn ta stort og tungt ansvar for å skape både en barndom og en framtid som er bærekraftig for våre egne og resten av verdens barn.  Den veien går ikke gjennom de dyreste boblejakkene og rekordstore julepresanger.  Men heller ikke gjennom det enda større voksenforbruket.