Godt nytt år! - om å gjøre noe viktig

Et nytt år er gitt oss. En ny dag hver dag - så lenge vi får lov til å henge med.

Jeg er ikke særlig glad i nyttårsaften, jeg liker ikke rakettsløseriet med tilhørende fare for skade og brann. Jeg synes det er masete at det liksom skal være så stor fest. Og jeg tror det sitter igjen fra alle småbarnsåra at jeg virkelig misliker at jeg på en koselig frikveld ikke kan bestemme når jeg selv skal legge meg, rett og slett fordi det dundrer rundt huset av fyrverkeri.

Men det jeg liker ved nyttårsaften er nettopp markeringen. Overgangen. Det å kjenne etter, tenke etter, kanskje formulere noen ønsker eller mål for seg selv. Avslutte noe. Begynne noe. Egentlig er det lettere å ta disse overblikkene i disse tidlige januardagenes tydelighet -i stedet for midt i nyttårsaftens styr og forventningspress....

Vi hadde tross alt en deilig nyttårsaften sammen vi fem i år. På forhånd hadde alle fem valgt ut noen småretter hver som vi ønsket å lage. Etter en sein ettermiddagstur i våt solnedgangsskog - med akebrett på slep - samlet vi oss med forklær på kjøkkenet og lagde virkelig all verdens av retter - om hverandre. Lillebror tok seg av akkompagnementet på gitar. Det tar sin tid når fem mennesker skal lage så mye - men så ble vi virkelig fornøyd også da vi samlet oss rundt bordet; så mye godt! Så lyttet vi til en klok konge som talte til sitt folk og var så tydelig og politisk at vi nikket fornøyd til hverandre - og vi mestret det meste av den lange ventetida med ganske rolige aktiviteter, hver våre bøker, legobygging og litt spill. Lillebror sovnet på sofaen og ble vekket igjen før tolvslagets bråk og ståk. Så var det overstått...

Hvis jeg skal formulere et nyttårsmål for meg selv - så er det ønsket om å gjøre "noe viktig". For folk jeg møter direkte, for dem jeg har rundt meg og for andre jeg kommer til å møte i år - og i større sammenhenger, direkte - og indirekte gjennom å "si i fra". Jeg er ei utrolig privilegert jente - født i denne kroken av verden og på denne tida av verdenshistorien, da utdanning og opplysning og ytringsfrihet og publiseringsmuligheter gjør samfunsdeltakelse mulig - og ytringsansvaret stort. Nettroll og misforståelser er baksida av medaljen - og jeg merker at det preger måten jeg tenker på hver gang jeg skriver noe for publisering. Men jeg fortsetter. (Jeg håper du fortsetter å lese. Nye debattekster kommer først og fremst på den andre bloggen min. - Mens hverdagsglimtene finner du mest av på denne bloggen)

Hva er det så som er "viktig"? At vi alle teller som noe mer enn en som sørger for seg selv. At vi setter spor etter oss der vi går. At noen føler seg sett og lyttet til - av oss. At det merkes at vi levde disse få dagene på jorda. Det er et ønske og et mål.

*

Helt på tampen av fjoråret ble mitt innlegg til Radikal Portals skrivekonkurranse om Klasse-Norge publisert på nettmagasinets sider. Det heter Fattigdommens usynlighet - og tematiserer både hvordan vi tenker om fordeling, rettferdighet og fattigdom i Norge, og hva det er vi kanskje ikke ser. Og så forteller jeg en historie.

Godt nytt år!

Nyttårstanker - litt mer privat

Så da går vi fra en hyllest av kongen i forrige bloggpost - til en hyllest av familien, flokken, livet, øyeblikket - og moren min spesielt - i denne

For i dag har vi vært samlet store og små i det store huset på hjemgården min der jeg vokste opp - og feiret moren min som fyller søtti omtrent på denne tida. Og det er godt å møte slekt og la ungene mine nok en gang få se hvilken flokk de hører til. Det er godt å møte den aller minste tremenningen til mine små som ble født i høst og som vi ennå ikke hadde sett. Og det er godt å møte de gamle-gamle tantene som har vært der bestandig og som det nå ikke er så mange igjen av. Og de ikke-så-gamle tantene som også har vært der bestandig. Og så alle oss i mellom. Det er tilhørighet og minner, fortid og framtid og mest av alt så er det litt akkurat-nå-nåtid.

Og det var det jeg snakka om i talen min til jubilanten også - og det er det jeg vil dele med dere litt akkurat nå.

For disse merkdagene som ramler på oss - nyttårsaftener og bursdager og jubileer og sånt - jada, joda det er anledning til både kake og fest - men det har også sine tyngre og sårere sider, for eksempel tyngden over at tida går. At noe er forbi. At tida ikke bare går - men den har gått. 

Mor og jeg har i blant snakket om at det ikke alltid er så lett å identifisere seg med dette tallet som til enhver tid representerer alderen vår. At en er søtti. Eller førtifire, for den saks skyld. At det ikke helt føles som meg. Og at en med dette undres over og griper etter den tida som bare går og går. Hvor ble tida av - og hvor ble jeg av, midt i det hele? Det er det sårbare ved merkedagene. At vi ser at noe er over.

Men akkurat nå er vi her. Nåtida er alltid alt vi har. Akkurat nå. Og i dette nåtidsglimtet, så bærer vi i oss alt vi er. Den jenta som ble født en vinterdag på Sørkammerset på gården under krig og okkupasjon, drøyt tretti år etter at kvinner fikk stemmerett her i landet, den storesøstra som tok ansvar og som elleveåring alltid bar med seg minstesøstra av de fire på hofta, den jenta som dro ut i verden og kom tilbake og drev gård og egen bedrift og tok seg av lag og foreninger og skapte et hjem med varme og vidsyn som jeg fikk vokse opp i. Hun er jo ikke borte selv om tida har gått og gått. Hun er der og i dag var hun midt i flokken sin, Moren min.

Og jeg da. Som slett ikke, overhodet ikke liker nyttårsaften og at tida går. Som lengter etter våren, men med en bismak, for når den kommer har jo enda mer tid gått!

Mitt nyttårsløfte til meg sjøl må være enda mer bevissthet om å bruke dagene, bruke nåtida. For det er alltid alt vi har. Minnene teller bare når vi bærer dem med oss og minnes dem - nå. Framtida teller som håp og drøm og plan - men bare nå.
Det er nå jeg kan nå deg, det er nå jeg kan være en som regnes med. Det er nå jeg kan gjøre en forskjell.

(Her er bildet av en annen som ikke var særlig begeistret for nyttårsaften og bråket utenfor - i seks timer!, og stort sett tilbrakte den under en sofa eller i tiåringens armer - og som derfor hvilte godt ut det meste av første nyttårsdag. Forøvrig en stor nyter av ethvert nåtidsmoment...)

Voksne må ta ansvar for Halloween!

Det er ytringsfrihet her i landet. Det er helt i orden å ikke ha sansen for verken realityserier, kjønnskoding av barnetøy, statsråders meninger om hvor ofte vi skal ha barnevakt - eller Halloween - og det er helt lov å si det høyt.Og det gjør folk.  Allikevel virker det som om Halloween-kritikken har dabbet av de siste åra. 

Kanskje vi venner oss til det? Kanskje er det verre problemer i verden....

Halloween var opprinnelig en ukjent skikk her i landet. Akkurat som juletreet var et utenlandsk påfunn en gang. Og Luciatogene er svenske. 17. mai har vi funnet på selv her i landet, men også det er funnet på - og Wergeland var klok som ville ha barna til å være sentrum for det nasjonale opptoget. At noen lager seg tradisjoner med en paljettglitrende kultursosiologs popkonserter i selveste førjulstida, er forlengst akseptert. At folk langs svenskegrensa tilbringer en av påskas helligdager med å shoppe flesk og alkohol i Sverige er visstnok også regnet som en "tradisjon".

Kultur er ikke statisk. Ingen ting er "opprinnelig" - fastlagt fra en eller annen evighetens opprinnelige urtid... Tradisjoner er ikke bare en ferdig boks med tilbehør og aktiviteter overlevert fra en generasjon til en annen. Levende tradisjoner er de vi gir liv og innhold og betydning. Vi begår ingen forbrytelser mot verken folkesjela eller julebukkene om vi finner på noe nytt i blant. (Og julebukk - det er to måneder til, det er bare å forberede seg - ikke kritiser andre for å droppe tradisjoner, hold på dem selv!)

Halloween er ikke viktig. Det er ingen kampsak for meg å  få allminneliggjort Halloween her i landet. Det ordner seg helt greit uten min røst. Men jeg synes den surmulende voksenkritikken i krokene av Halloween er smålig og unnasluntrende. 

Det er på tide at voksne tar ansvar for Halloween. Det er ikke rart at unger omfavner en skikk som innebærer kle seg ut, gå ute i mørket med lykter en hverdagskveld på senhøsten og få godteri av naboene! Det hadde vært en drømmekveld for meg som barn! 

Det er massevis av arrangementer, forventninger og krav som omgir ungene våre, som vi ikke har valgt selv - men som vi rett og slett må ta stilling til og ta ansvar for og bidra til at ungene selv og vi som samfunn får et greit forhold til det. Halloween er ikke av de største utfordringene her. Vi må håndtere kjøpepress, online-samfunnet, aldersgrenser på film når en er borte, press om å være kul og tøff, antall fritidsaktiviteter, hvor mye skal bursdagsgavene koste, mobbing, press om tenåringskultur langt nede i småskolen - you name it -  hele tida. Det er ikke én kveld med svart kappe og for mye godteri som er den største oppgaven eller belastningen i foreldreansvaret. 

Det kan til og med være litt moro. 

Men du som voksen - her og nå - i en tid da dette fortsatt er en ganske ny tradisjon, og garantert en du ikke vokste opp med selv, dersom du vokste opp her oppe i kroken - du trenger ikke sette deg i et hjørne og kritisere, du kan påvirke dette til å bli noe du synes er ok. Det er å ta ansvar. 

Hvis du bare overlater det til ungene selv - og til handelsstanden - ja, da er det som å ikke bruke stemmeretten. Da synes jeg ikke du skal fortsette å surmule, i hvertfall. Og handelsstanden vet hva de vil - dette er god butikk, dersom alle voksne resignerer.

• Unger kan trenge litt hjelp til å håndtere en slik skikk. Det er lurt å gå gjennom regler for oppførsel - hvert år.  "Knep" betyr ikke at vi har lov til å gjøre ugang. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på. Vi sier "takk". Vi går ALDRI inn i noe hus.

• Unger - ganske langt oppe i alder - trenger følge, når de skal gå rundt. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Det er greit å følge med. Du kan gå i bakgrunnen.

• Du trenger ikke arrangere Halloweenfest. Virkelig ikke. Hvis du synes det er for mye styr, så dropp det, for all del. Det er for mye styr for ungene også. (De vil helst bare ut og gå!). Men det er jo greit å la noen venner bli med hjem etter skolen, gjøre lekser og spise noe helt vanlig og kle seg ut sammen. Og så følge dem...

• Du trenger verken kjøpe ferdige kostymer eller egne vesker og bøtter til å ha godteri i. Hvis du synes at kjøpepresset rundt dette er for stort, så kan du bidra til å få det hele litt mer moderat ved at du hjelper dine barn med å finne utkledningsklær av det dere allerede har hjemme, finner en skål eller kurv som innsamlingen kan foregå i. Noe sånt.

• Du trenger ikke kjøpe noe Halloweentilbehør. Det går helt fint uten (Særlig hvis du fortsatt er Halloween-motstander). Til og med gresskar er frivillig. Men det kan jo være gøy...

Den største utfordringen

Som forelder til mellomstore barn, så synes jeg at den største utfordringen hver Halloween er spørsmålet "hvem skal jeg gå med". Dette skaper en arena for både usikkerhet, mobbing og maktbruk ungene i mellom. 

Her har vi ikke ferdige oppskrifter som til bursdager der vi ofte forventer at "alle jentene" skal bli bedt. Med et virrvarr av Halloween-fest ("du er ikke invitert!") og "jeg skal gå med ham og ikke med deg" - så ligger det til rette for mye frustrasjon blant skolebarn i lokalmiljøet. Her trengs vi som voksne. Vi trengs til å lage gode inkluderende tradisjoner og skikker i eget lokalsamfunn. Vi hadde ikke akseptert så mye maktbruk og ekskludering på en fotballturnering eller på en utflukt med klassen. 

Her er vi på et nytt felt. Da må vi ta ansvar. Veilede ungene. Skape gode fellesarenaer og gode tradisjoner - her med våre unger i vårt nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut.

Du trenger ikke ha Halloween-verksted. Men du trenger heller ikke kjøpe alt de har på Nille. Og, ja - det gresskaret der - for to år siden - var veldig stort....

det gode mylderet

I går kveld, pust ut -pust inn. Nyvaskede gulv over hele huset, ingenting er så effektivt som en barnebursdag - da er en jo nødt, etterpå, sjokoladekake og ketchup på alle gulv... Kjæresten vasker opp, alle de rare koppene våre og de blomstrete loppemarkedskaketallerknene som ikke går i oppvaskmaskina. Jeg ser  bursdagsvimplene under taket og i porten ute - 

og klessnora med alle påskemaleriene. Syrintreet på kjøkkenet fullt av malte egg. Mellom huset og lekehuset henger en snor med ballonger.  Sånn er det hos oss.

Lyktene brenner. Vi glemmer å ta inn flagget før det blir mørkt.

20 klassekamerater - alle guttene og alle jentene, alle må med -  til vår strålende sjuåring har vært samlet til pølser og kaker og lek. Alle foreldre invitert på hentekaffe midt i kakesmulene en halvtime før selskapsslutt. Folk blir kjent, får skravlet litt, noen vil ha mer kake - alle kan være med i mylderet. Det er rebus og en skatt som finnes i stekeovnen.... Det er tegnebord på kjøkkenet og langbord i stua. Alle er med. Dagen før var det slekt og andre venner. Gode dager da en kan fylle huset.

Og jeg er så glad for at dette er livet vårt. Det er ikke styla og stilig. Det er myldrete og fargerikt og romslig. Vi har kopper og plass til alle. 

Det ble malt noen påskeegg i år også. Tre syke barn brettet opp ermene, jeg blåste egg, og etterpå stekte vi pannekaker. 

Og mannen malte kjøkkengulvene. Sjokoladebrune. Nå blir det sjokolade hver dag....

Tre syke små har holdt oss litt i ro. (Med mange bøker, med maling, med strikketøy og brettspill. Og sånn.) Men ikke bare inne. Vi har fått vårsol og fregner så det holder. Sol hver dag, uansett hvor vi var! 

(Vårtur til Huk - vi som holder til i skogkanten fryder oss over en tur til sjøen - og har lagd oss denne påsketradisjonen. For to år siden satt jeg her på Langfredag og skrev prøveforelesning om Foucault. Det glemmer jeg vel heller ikke....)

Alle de gamle påskekyllingene er framme, det er en skokk med gule isoporkuler som fortsatt pryder hver en krok... Og litt ny karse. Og pelargoniar som spretter ut.

Mylderet er på plass. Nå er hverdagen tilbake også. Og april. Det skal bli bra, tenker jeg.

Ha en fin etter-påske-dag.

(Disse bittesmå harepusene var skatten som bursdagsgjestene fant i går...)

De ti beste bursdagstipsene

(Nå har det vært mye melankoli og trøst og lys-i-mørket-innlegg fra denne kanten - nå får jeg slå til med et lyst og livlig gladinnlegg med brukbare tips!)

Vi har nettopp gjennomført vår 26. barnebursdagsfeiring på ti år. Hver bursdag feires kanskje med to-tre markeringer (et barneselskap, et familieselskap, kanskje noe mer...) - så da kan en jo gange opp og tenke at her er vi erfarne så det holder. Så hva med å øse ut noen tips fra all denne erfaringen... (Basically gjelder nok dette barneselskapsfeiringene - men noen tips egner seg nok for feiring med bestemor og onkel også)

• Ha et slikt selskap som passer hos dere! Ikke kopier - men kjenn etter hva bursdagsbarnet og resten av familien trives med og hva dere synes er litt ekstra stas når det skal være fest hos dere. Del dette med gjestene - det er flott for andre barn å oppleve hvordan det er hos andre, hva som er stas hos andre - og at det er forskjellig hos forskjellige familier. Stol på at det er bra nok. (Vi tviholder jo på at bursdagsfeiringer skjer hjemme og ikke på loppe-lekeland - og jammen er det koselig og spennende for gjestene også å komme hjem i "årntli selskap")
• La bursdagsbarnet få være i sentrum. Det er jo ikke den perfekte kakeglasuren egentlig vi feirer... Kos deg med at ditt barn feires av sine venner og at du får være med!
• Bruk de ressursene dere har. Finn på noe gøy basert på noe dere liker og er gode til hos dere. Morsom og rar voksen i utkledning er ganske enkelt og ufattelig gøy - ganske langt opp i alder. Er dere flinke til å lage ting - ha en lagebursdag. Er dere flinke med historier - lag en historie sammen - eller bygg opp et rollespill sammen med ungene. Kanskje dere liker å lage mat - kan dere lage kokkebursdag?  (og for alt dette - ha en plan, en plan som er basert på antall unger tilstede...).
• (oppfølger av den forrige - ) vær kreativ med resten. Har dere liten plass - kanskje ungene kan sitte på gulvet, hvis bordet er lite eller stolene er få, - eller kanskje dere kan være ute? Grille i hagen eller på lekeplassen. Det går an å være ute om vinteren også, ikke sant... Kanskje verst i oktober/april-søle.... En av de flotteste barnebursdagene vi har hatt var en oktoberbursdag med grilling på bål (i grillen) i mørke og regnvær ute i hagen - med lykter og varm drikke under presenningtak, og med hodelyktjakt på poser med marshmallows i epletrærne etterpå.. - det var ikke pga plassmangel - men fordi vi hadde lyst og plass ute....)
• Enkel mat. Hvis du skal servere pølser til tjue seksåringer, så legges de klar innpakket i lompe/brød - og deles ut, pang, pang, pang. Juicebokser ferdig med sugerør til. (Og så kan en øke kompleksiten med økende alder - i likhet med mengden mat som beregnes. Forrige ukes elleveårsdag var en matfest uten like - gjestene spiste fra de kom til de gikk - mens de fleste fireårsdager dreier seg om å spise en halv pølse, drikke fem glass saft og søle ut to - og plukke nonstop av kaka...)
• Gode (og få) kaker framfor kjempedekorasjoner som ungene bare sleiker glasuren av.... For mindre barn er kaker i  porsjonsbiter - altså boller, muffins, ispinner best, synes jeg.
• Skattejakt eller rebusløp - er gøy. Husk at ungene er langt mindre konsentrerte enn til vanlig - og tilpass oppgavene etter dette. Lag noen regler slik at ikke de kjappeste ødelegger moro for resten. (Skatten kan være veiviser til kakebordet, eller en kjølebag med ispinner etc - det trenger ikke være godteposer)
• Hvis du er motstander av godteposer - som mange voksne og ingen barn er - så må du rett og slett stå for det i dine egne barns bursdager, ikke bare surmule over det og allikevel opprettholde tradisjonen. Nemlig (jeg er streng nå, ikke sant, konsekvens, konsekvens). Og kjører dere godteposer - så har ingen voksne hos dere  lov til å klage etterpå, da må barna få nyte det hele med god samvittighet... Og hvis - hvis - så husk at det trengs jo virkelig ikke så mye da, etter all den sjokoladekaka osv....
• Og så finnes det noen alternativer. F.eks. popkorn i pose til hver (veldig stas etter kakene), morsom blyant og viskelær til hver, noen klinkekuler i en liten pose. Eller INGENTING. Det er også lov. Det er bursdagsbarnet som egentlig skal få gaver. 

• Og så - til slutt, det er stort sett lurt å vente med reingjøringa til etter barneselskapet. (Dette tipset trekker jeg tilbake når det gjelder familieselskapet. Da vasker jeg både før og etter...)

kreativ bursdag!

- Ja, det var kreativt, sa en pappa som kom og hentet.

Ja-tja-sierdudet. Sa vi. (Og la til noen ord om hvor koselig det hadde vært, med denne vesle jenteflokken - fem niåringer - på besøk både ettermiddag og kveld og natt og morgen - og med diktskriving og halstørkle-laging, og utkledning og fjolling og fnising og kryssord-rebus-skattejakt en tidlig morgen og masse salat-tapas-pastamat  en lys augustkveld og kake og lys og til slutt popkorn foran gamle Saltkråkanfilmer og soving og fnising på samme rom - koselig og fint og svært tilfredsstillende for sommerens niåring.)

For vi tenkte vel at det var overnattinga som pappaen mente var kreativt her.

Det var det ikke.

Det kreative var rett og slett at vi feiret barnebursdag hjemme. Han føyde til at sjuåringen i huset hos dem nå skulle på sin tredje hoppeloppelekelandbursdag på rad. Med de samme barna hver gang. Sikkert stas. Men kanskje ikke kreativt lenger...

Jepp - kanskje det er oss standhaftige hjemmebakte hjemmebursdagsfolka med de trauste hjemmesnekra rebusene og adjektivhistoriene som representerer det kreative alternativet. Kanskje vi har stått i mot trendene og presset om bursdag-i-lekeland så lenge at det vi som har blitt spesielle. Wow! Kreative. Så originalt - feire hjemme rett og slett.

Så da holder vi fram. To måneder til neste barnebursdag. Hjemme.

22. juli

Hver 22. juli baker jeg kaker og plukker blomster. Roser og prestekrager fra hagen. Blomstrende oregano. En stor sjokoladepavlova som skal pyntes med bær. Får ryddet litt ekstra. Hvert år.

For ni år siden fødte jeg en datter ti minutter før midnatt den 23. juli. Så blir det baking og pynting som står på planen den 22. Hvert år.

Også i fjor. Det var en regnværsdag og kakebakst passet godt. Til vi hørte drønnet helt fra sentrum - og seinere skrekkberetningene fra Utøya. Og vi bakte ferdig - men vurderte om vi måtte komme oss ut av byen - om det var trygt her. Og jeg gjorde ferdig presanger i søvnløse nattetimer. Og skrekken preget oss - men vi blåste ballonger og samlet oss om den vesle.

Og i dag - har jeg bakt og ryddet. Ryddet og vasket etter Danmarksferie. Heiet på storebror og lillebror som har sine pakkeprosjekter. Bursdagskjolen ble sydd ferdig i går natt. Og radioen har fulgt oss hele veien. Minneord og vakker musikk. Tårene har trillet på mange av oss. Vi har forklart og vi har repetert sammen med barna. De spør mer enn i fjor. Så fyller vi ut der de etterspør mer - og vi tenker over så mangt og alle synes at vi må ha et stille minutt før middag.
Og barna slikker slikkepotten og gleder seg til glasur i morgen. De store tankene om det gode og det onde møter gleden over alt for mye sukker og forventningen om morgendagen.


De er ganske små. De kjenner ingen Utøya-ungdommer selv. Men dette er deres land, deres historie, deres barndom og det er det fellesskapet de lever i og skal bære videre. Og 22. julis historie er en del av det som for alltid er knyttet til kakebaksten til julibarnet.

deltaker eller observatør

I en god del år - mellom egen barneskoletid og inntil jeg fikk egne barn (en god del år!) - var jeg forholdsvis ambivalent til 17. mai. Ikke fordi jeg ikke syntes at nasjonaldag med barnetog og bjørkeløv er helt ålreit - men fordi jeg ikke visste hvordan jeg selv skulle kunne passe inn på denne dagen. Hvor var min plass? Hvor hørte jeg til? Jeg visste ikke helt hvordan jeg kunne være en deltaker - ikke bare en observatør...

(Og det er jo verdt å minnes, for noe av det vi holder høyt som en fane for dagen, er jo nettopp dette at søttende mai skal være for alle, for fellesskapet og tilhørigheten. Men så har vi kanskje alle noen minner om å falle utenfor.)

De siste ti åra har det vært enklere. Særlig siden førstemann begynte på skolen. Jeg slipper å lure på hva jeg skal, hvor jeg hører til. Jeg har lagt søttendemai-ambivalensen til side. Jeg tenker ikke så mye over det, jeg krysser av på lister, melder fra om ettermiddagsvakt på kafeen på skolen, plotter inn tidspunkter for koret, pakker vannflasker og plaster, t-banekort og ekstra strømpebukser og er beredt. Jeg er midt i mylderet - midt i dugnadsgjengen. Jeg er en av de som står med strykebunker kveldene før. I år måtte også regndressene være nyvaskede. Jeg baker til kakesalg og til egen feiring. Jeg er oppe før hanen galer og fester sløyfer og fletter hår. Jeg har barn som synger i kor fra morgen til kveld - som går mange kilometer i tog - og vi følger og roper hurra og har ansvar for potetløp og selger kaker og pølser. Vi kjøper lodd og vinner aldri og til slutt bærer jeg verdens sterkeste seksåring hjem seint på ettermiddagen, mens pappaen fordeler innleverte kakefat til dagens kakebakere...

Fellesskapet skal være stort og mangfoldig. Det skal være rom for mange måter å forholde seg til søttende mai på. Mange måter å delta på. En felles festdag med is og pølser og alvor og glede - det er helt greit. Det er ikke den dagen vi risikerer å bli skummelt isolasjonistisk-selvgode-nasjonalistiske. Det er is og bjørkeløv nok til alle. Men alle de andre dagene - da skal vi passe på.

Det er godt å tilhøre dugnadsgjengen. Det er godt å være deltaker..
Og alt til sin tid. Kanskje blir jeg en mer distansert observatør en gang i en fjern framtid? Eller kanskje blir jeg en evigvarende frivillig kaffekoker! Det gjør jo godt!

godt nytt år

Godt nytt år.

Nyttårsaften bør være tida for  ro og refleksjon - for å tenke helhet - hvis det går an,

 - framover og bakover i tid. 

Holde rundt - holde av - holde sammen.

(Fyrverkeri og  festståk er ikke helt min greie denne dagen - men en lever jo i verden... og får holde ut, 

vi spiller kinasjakk og holder ut.....)

Vi gikk mørketur i skogen vår i kveldsmørket, hadde bål, lykter og pølsegrilling ved vannkanten. Havnet midt i en redningsaksjon etter to guttunger, ble observert av varmesøkende helikopter som vel så at vi var fem varme sjeler - ikke to forfrosne og bortkomne. Før vi kom ut av skogen traff vi to joggere som fortalte at de to barna var blitt funnet, etter mange timer. 

Så blir det vel et godt nytt år, får vi tro....

Alt det beste til deg.

kriminalmysterium-rollespill

Til inspirasjon....

....Det var en mørk og skummel natt...

Neida. Men det var en mørk høstkveld, det var bål og lykter og pølsepinner og høstregn og marshmallows i trærne. Det var tiårsdag - og tiårsdager er viktige! Og vi vil finne på noe gøy.

Vi finner alltid på noe gøy - og det morsomme med bursdagene er jo at barna blir eldre og eldre (gjestene også) - så en kan finne på mer og mer finurlige leker, mysterier, rebuser og andre oppgaver etterhvert.

Her er en idè som funket supert for vår bursdagsgjeng. Et kriminalmysterium-rollespill:

I den lille bygda Salopp i utkanten av hovedstaden bor det mange merkelige og vanlige mennesker. Her er det skole, et lite bakeri, bokhandel, bilverksted og et bibliotek. Nesten alle i Salopp er veldig glad i biblioteket sitt – fordi det alltid er noe spennende å lese der.

Bygda har også en egen avis, Salopp-posten. Den drives av journalist-redaktør Jenssen, som er veldig ivrig på å lage spennende oppslag fra Salopp. Og nå har hun fått fatt i et virkelig scoop! Dette er litt av en sak:

Mystisk tyveri på biblioteket!

Salopp-posten kan i dag melde om at det har skjedd et mystisk og alvorlig tyveri på vårt eget bibliotek. Alle Harry Potter-bøkene er borte fra biblioteket. Alle registre er sjekket, og ingen av de savnede bøkene er lånt ut. Noen må ha stjålet dem!

Salopp-posten har snakket med to Harry Potter-fans utenfor biblioteket, Tim og Telle:

- Hva synes dere om at alle Harry Potter bøkene er forsvunnet?

- Vi er skikkelig bekymra nå! Hvordan skal vi få lest hele serien nå når alle bøkene er borte?

- Ja, ha har dere tenkt å gjøre, unger?

- Vi har tenkt å finne bøkene, vi har ikke tenkt å gi oss. Vi skal verken sove eller gjøre lekser før vi har funnet ut hvem som har tatt Harry Potter-bøkene!

Dette blir spennende! Salopp-posten følger saken videre. Kjøp avisa i morgen!

(Stor latter når Tim og Telle blir sitert på leksenekt, tenk å ikke gjøre lekser, da!!)

Dette var introduksjonen - så var det rollene:

Roller:

Skriver Jenssen.Journalist og redaktør i lokalavisa Salopp-posten. Svært opptatt av mystiske og spennende ting. Hun vil gjerne at det skal skje mer spennende i Salopp slik at det blir mer å skrive om. Da får de også solgt flere aviser. Derfor vil hun gjerne at det skal ta lang tid å oppklare dette mysteriet med de forsvunnene bøkene. Hemmelighet: Hun vet egentlig ikke hva Harry Potterbøkene handler om, og nå kan hun jo ikke låne dem for å finne det ut. Hun vil ikke at noen skal forstå at hun ikke vet hva de handler om.

Tim. En ivrig detektivgutt og Telles bror. Hemmelighet: Familien hans har ikke råd til å kjøpe bøker, så han er helt avhengig av å låne bøker på biblioteket. Han lurer på om han kan få seg en liten jobb hos Bille Volvo.

Telle. En ivrig detektivjente og Tims søster. Hemmelighet: Hun vil gjerne skrive en bok selv. Den skal handle om mysterier.

Bille Volvo.Driver bilverkstedet i Salopp. Er superflink til å reparere biler og er alltid veldig snill og hjelpsom mot barna. Hemmelighet: Er litt forelska i Roseanna Bollesen. Han vil gjerne fortelle dette til henne. I tillegg er han veldig glad i kaker...

Laura Lur. Driver bokhandelen i Salopp. Hun er også veldig glad i å gå på bakeriet og spise kaker og snakke med Roseanna. Laura Lurs hemmelighet er: Hun gir bort bøker fra bokhandelen gratis til fattige barn. Hun lurer nok på om Tim og Telle, de to barna, har noen bøker, eller om hun burde gi dem noen...

Magne Book. Bibliotekaren. Han har jobbet på biblioteket i 30 år. Han sier til alle at han er veldig bekymret for tyveriet på biblioteket og vil organisere en rundspørring og andre undersøkelser for å finne tyven. Magne Books hemmelighet er: Det er han selv som har tatt bøkene. Han synes de er så fine at han vil ha dem helt for seg selv og ikke låne dem ut.

Lars Læringsen. Skolelæreren i Salopp. Han har mange bøker på skolen. Han er veldig opptatt av at barn må lese, men han pleier å si at Harry Potter er for skummelt for dagens barn. Hemmelighet: Han vil gjerne skrive en bok selv, som skal bli enda mer spennende enn Harry Potterbøkene. Han vil gjerne få Skriver Jenssen til å skrive om dette i avisa, så han lurer på om han skal fortelle henne om hemmeligheten sin.

Roseanna Bollesen. Driver bakeriet i Salopp. Er egentlig ikke så glad i å bake, vil heller være kunstner og forfatter og har lyst til å lære seg å kjøre motorsykkel. Hun vil derfor bli kjent med den fremmede. Hemmelighet: Er litt forelska i Bille Volvo og lurer på om hun skal fortelle det til ham.

Gjest Fremmedsen. En mystisk fremmed som har kommet med motorsykkel og har satt opp teltet sitt på lekeplassen i Salopp. Ingen har sett ham før. Hemmelighet: Han er den ukjente onkelen til de to barna Tim og Telle, og vil bli kjent med dem og ta dem med på en motorsykkeltur. Men han må først finne ut hvem Tim og Telle er.

Ungene ble introdusert for historien. Avisutklippet ble hengt opp. En og en fikk sin rolle. De som ville kledde seg litt ut. Og så var vi i gang.

Dette var nok en ny sjanger for mange - men de tok utfordringen på strak arm og spilte rollespill så det sto etter. Den fremmede valgte å være svært skummel bak sofaen - så mange trodde nok det var ham som var skurken. Den "ekte skurken" spilte rollen sin så godt at ingen mistenkte ham. Bursdagsbarnets småsøsken svermet rundt i rollene som de småforelskede Roseanna og Bille. Og da alt var oppklart så ville alle gjerne ha et mysterium til! Så neste gang lager jeg flere....

Ti år

Det er ti år siden jeg ble mamma. Egentlig -som vi som har fått oppleve det, vet - enda lenger. En er mamma hele veien, for den lille som vokser i magen også. Fra første spire. Den som bærer og passer på. Den en venter på. Førstemann - fantastiske Storebror. Og senere kom det jo flere små. Men det var med ham jeg ble Mamma.

Og så skal det jo feires. Første runde år. Ganske stor.

Gode venner - gutter og jenter - var invitert fredag kveld. De fikk beskjed om å komme i varme klær. Høstregn og fem grader stoppet ikke oss. Med presenningtak, mange lykter og stearinlys, vedkubber i grillen, pølsepinner og varm saft, og fengende musikk koste alle seg. Det ble annerledes og koselig.

I epletrærne hang små poser med marshmallows, ungene fikk hodelykter og klatret på jakt etter søtsaker til mer grilling.

Så lekte vi "20 spørsmål" rundt bordet i lykteskinnet. Gamle spørreleker slår an...

Inne fikk vi varmen i oss ved ovnen - og det var egenkomponert krimgåte med rollespill ("kan vi gjøre det igjen!") - og mer "20 spørsmål" - før bursdagskakekos. En flott og hyggelig barneflokk som koste seg. Og en salig fornøyd bursdagsgutt.

Vi er ikke med i konkurransen om den kuleste lekeland-bursdagen. Vi følger ikke noe standardopplegg. Vi feirer barna her hjemme. Bursdag er personlig og det er godt å lage en personlig og koselig feiring for barnet sitt. Det går an. Spørrelek og rollespill er fantastisk gøy. Grilling er koselig. Vi hadde det så fint - og gutten vår var så glad.

Og i går på selve dagen - var det familiefeiring og langbord - inne denne gangen. Tale og sang og bordkort og masse god mat og en stor dag for en stor gutt!

Vi er så takknemlige for ham! Vår første. Han som lærte oss å være foreldre.

doktorkreering og annen feiring

Oppmerksomhet om egen person er ikke alltid lett å håndtere. Fokus på andre, hva andre trenger, hva en kan gi - det er så mye lettere. Der er jeg trygg. Gi og gi. Da vet jeg hva jeg driver med.

Fram til jeg i vinter fikk den endelige innstillingen fra komiteen som hadde vurdert mitt store arbeid, slo jeg fast at doktormiddag - det skulle jeg i hvertfall ikke ha! Feire meg selv, liksom. Veldig.

(Doktormiddag er liksom en helt egen greie, den er fra gammelt av regnet som noe omtrent på linje med konfirmasjon og bryllup, det er fint og fjongt og taler og bordkort. En er så godt som forpliktet til å invitere representanter fra instituttledelsen og selvfølgelig vurderingskomiteen.)

Så ble det disputas og det ble jo fest. Etter lange tanker fant vi ut at det rette for meg og for oss - var ikke å leie lokale og bestille ferdigmat og ordne barnevakt. Det rette for oss var å samle venner og familie og gamle universitetskollegaer - og de formelle representantene - her hjemme - hos oss i det røde huset i den vesle hagen. Med de tre små med på festen. Dette var mammas bok, skrevet hjemme mellom klesvask og lego. Det skulle feires her, jordnært, familienært og riktig.

Det ble fint og fjongt så det holdt. Med vakkert aprilvær og blomstrende kirsebærtre. Med stettglass og mingling i hagen først. Med langbord og småbord i alle rom, uten bordkort, fulle av blomster. Med min mors store kjeler med elg-sodd, varme brød, chorizopølse, fantastiske dipsauser, potetsalat og oliven, godt drikke og litt søtt etterhvert. Familie og gode venner hadde bakt og rørt. Slik ble det riktig. Slik ble det min fest som jeg kunne kose meg med, vippe av meg skoene, holde rundt mine. Og det var taler og taler og huset bugnet av blomster, latter og skravling. Veslejenta holdt sin egenskrevne tale. Jeg takket alle og holdt tale om livet mellom ord og jord. Minstemann sovnet i sofaen under de siste talene og ble båret i seng. De to store ungene danset i hagen. To komitemedlemmene feiret med en sigar på verandaen (til stor forskrekkelse for Storebror - "Mamma, de røyker!").

Lyktene skinte i hagen. Vi glemte å ta bilder. Vi samlet minner i stedet. Dette langvarige prosjektet fikk en personlig og god avslutning og feiring.

I går kveld var det den offisielle og kollektive avslutningen av det hele. Doktorkreering i Universitetets Aula. Serimonielt og formelt. Kreering av de doktorander som har disputert siste halvår. Kor og orkester. Rektor og dekaner i lange kapper. Hver og en ropes opp, presenteres med sitt prosjekt og overrekkes diplom. Erklært som doktor. Synlig så det holder. Nuvel. Av ca hundre "doctores" i går kveld - var jeg den aller siste på lista. Tre blide slitne unger sto i midtgangen (joda - nok en gang valgte vi å ta dem med, det er nå det skjer) og trippet og vinket mens kjærestemannen husket å ta bilde. Etterpå var det mottakelse, kanapeer og stettglass og jordbær med sjokolade (wow - kan jeg ta en til, Mamma) Og i mørket og fakkellyset på universitetsplassen danset tre overtrøtte unger.

Så da var det gjort.

noe om en doktorgrad I

Jeg skal vel fortelle litt. Sånn litt etter litt...

Seint fredag kveld - natt - da de siste gjestene tok farvel (og det var jo de gode naboene, de verdens beste, som en tar en hverdagskaffe på trappa med, skravler over gjerdet med og låner et egg av og tar ansvar for lokalsamfunn og oppvekstmiljø sammen med - de har jo kort vei alle sammen, og tok med seg termokannene sine hjem i mørket...) - og det lyste i lykter rundt hele huset, på alle utebord og trapper, trappa var nesten blitt til en egen hage med alle de busker og trær og sommerblomster og stauder som gode gjester hadde tatt med som særdeles velegnede presanger til en hagekjær doktordame....

- og så satt vi der på trappa hånd i hånd, blant lyktene, under stjernene. Kjæresten min og jeg. Og var ferdig.

For slik har det vært. I juli 1999 begynte jeg som doktorgradsstipendiat. Året etter møtte vi to hverandre. Så det har alltid vært med oss. I talen sin til meg denne kvelden fortalte min kjære om dette prosjektet som et slags teppe vi alltid har hatt foran oss, og som nå er borte. Alle beslutninger vi to har tatt sammen om det felles livet vårt (om barn, jobb, bolig, økonomi, framtid på så mange måter) har vært sett i lys av dette prosjektet. Jeg har ikke skjønt det selv - før han satte ord på det denne kvelden - hvor definerende dette har vært, ikke bare for meg - men for hele livet vårt sammen.

Andre jobber kan en ha en stund - og så slutte og gå videre. Et doktorgradsprosjekt må enten fullføres - eller så har en det med seg som "noe en IKKE fullførte" resten av livet. Det er ikke bare å slutte...

Jeg har hatt full og hel støtte fra min kjære hele veien. Og prosjektet har tatt tid. Jeg har ikke visst om det ville la seg gjøre å fullføre.

Og det var ikke på grunn av tre fødselspermisjoner, tre svangerskap med sykmeldinger og etterhvert deltidsarbeid for å få det hele til å gå rundt. Slik er livet. Det gode livet. Det er ikke et problem eller en hindring. Det er et liv.

Men problemene har vært knyttet til den svært vanskelige arbeidssituasjonen jeg har vært i og de reelle sanksjonene jeg ble møtt med fordi jeg fikk barn mens jeg var stipendiat. (og den oppmerksomme leser ser at her ligger det en lang og vanskelig historie mellom linjene, vi får se om den blir skrevet noen gang). Det har kostet meg så mye å leve gjennom. Det var hindringene.

Men så klarte jeg det. Mellom lego og klesvask og en myldrende familie her hjemme i stua.

Og hele denne vinteren har vært et slags vakuum. For tenk om det ikke var bra nok? Mislykket allikevel....?

Men det var bra nok. Og fredagen (og det skal jeg skrive om i en egen post) - ble ingen offentlig ydmykelse - men en intens dag gjennomført med verdighet og hevet hode - med godord og anerkjennelse.

Jeg er gjennom. Det var en altfor lang vei. Den kostet for mye. Men jeg kom ut på riktig side, hindringene er borte. Nå er jeg fri.

Og jeg er så takknemlig for ham som har stilt opp hele denne vanskelige veien, og som er rørt og glad på mine og våre vegne - og som jeg kan få sitte på en trapp med og være sammen med videre.

Fortsatt underveis i livet.