fredag 30. september 2011

doktorkreering og annen feiring




Oppmerksomhet om egen person er ikke alltid lett å håndtere. Fokus på andre, hva andre trenger, hva en kan gi - det er så mye lettere. Der er jeg trygg. Gi og gi. Da vet jeg hva jeg driver med.

Fram til jeg i vinter fikk den endelige innstillingen fra komiteen som hadde vurdert mitt store arbeid, slo jeg fast at doktormiddag - det skulle jeg i hvertfall ikke ha! Feire meg selv, liksom. Veldig.

(Doktormiddag er liksom en helt egen greie, den er fra gammelt av regnet som noe omtrent på linje med konfirmasjon og bryllup, det er fint og fjongt og taler og bordkort. En er så godt som forpliktet til å invitere representanter fra instituttledelsen og selvfølgelig vurderingskomiteen.)

Så ble det disputas og det ble jo fest. Etter lange tanker fant vi ut at det rette for meg og for oss - var ikke å leie lokale og bestille ferdigmat og ordne barnevakt. Det rette for oss var å samle venner og familie og gamle universitetskollegaer - og de formelle representantene - her hjemme - hos oss i det røde huset i den vesle hagen. Med de tre små med på festen. Dette var mammas bok, skrevet hjemme mellom klesvask og lego. Det skulle feires her, jordnært, familienært og riktig.

Det ble fint og fjongt så det holdt. Med vakkert aprilvær og blomstrende kirsebærtre. Med stettglass og mingling i hagen først. Med langbord og småbord i alle rom, uten bordkort, fulle av blomster. Med min mors store kjeler med elg-sodd, varme brød, chorizopølse, fantastiske dipsauser, potetsalat og oliven, godt drikke og litt søtt etterhvert. Familie og gode venner hadde bakt og rørt. Slik ble det riktig. Slik ble det min fest som jeg kunne kose meg med, vippe av meg skoene, holde rundt mine. Og det var taler og taler og huset bugnet av blomster, latter og skravling. Veslejenta holdt sin egenskrevne tale. Jeg takket alle og holdt tale om livet mellom ord og jord. Minstemann sovnet i sofaen under de siste talene og ble båret i seng. De to store ungene danset i hagen. To komitemedlemmene feiret med en sigar på verandaen (til stor forskrekkelse for Storebror - "Mamma, de røyker!").

Lyktene skinte i hagen. Vi glemte å ta bilder. Vi samlet minner i stedet. Dette langvarige prosjektet fikk en personlig og god avslutning og feiring.

I går kveld var det den offisielle og kollektive avslutningen av det hele. Doktorkreering i Universitetets Aula. Serimonielt og formelt. Kreering av de doktorander som har disputert siste halvår. Kor og orkester. Rektor og dekaner i lange kapper. Hver og en ropes opp, presenteres med sitt prosjekt og overrekkes diplom. Erklært som doktor. Synlig så det holder. Nuvel. Av ca hundre "doctores" i går kveld - var jeg den aller siste på lista. Tre blide slitne unger sto i midtgangen (joda - nok en gang valgte vi å ta dem med, det er nå det skjer) og trippet og vinket mens kjærestemannen husket å ta bilde. Etterpå var det mottakelse, kanapeer og stettglass og jordbær med sjokolade (wow - kan jeg ta en til, Mamma) Og i mørket og fakkellyset på universitetsplassen danset tre overtrøtte unger.

Så da var det gjort.

4 kommentarer:

  1. Ja, da var det gjort! Du vet og jeg vet og alle andre aner sikkert at denne lille setningen bærer mye med og i seg.

    SvarSlett
  2. Hei!
    Har vært innom deg tidligere, men nå var det lenge siden. Har sittet og bladd meg litt bakover og må si jeg blir litt nysgjerrig på deg ;) Du virker som en usedvanlig klok dame og en omsorgsfull mamma! Du skriver om mammarollen og hverdagen deres på en måte som gjør at jeg blir fanget. Vil også ha det sånn. Rolig, god tid, masse kos og fyr i ovnen. Skjønner jo veldig godt at det ikke er idyll hele tiden med tre barn, men likevel, tror du har fått til noe bra for barna dine.
    Jeg er selv mamma til en jente på 4 og en gutt på 1. Dagene går så fort. Jeg er riktignok fortsatt hjemme og skal være det ett år til. Er mye i tenkeboksen om dagen. Gjør vi det rette for barna våre? Gir jeg dem nok oppmerksomhet? Hva kan vi gjøre for å si mindre nei til en veldig sjalu og trassig storesøster? Hvorfor føler jeg at jeg ikke får det til? Er jeg bra nok som forelder? Hmmmm... Mange spørsmål og tanker i hodet mitt om dagen.
    Dine gode tekster har fått meg til å tenke igjen, på en god måte ;)
    Ble langt dette her, men du skriver jo så bra og du treffer mye inni meg.
    Ønsker deg en god lørdag og en fortsatt god helg!!
    Klem fra Ellen

    SvarSlett
  3. Takk for hilsen Julia og Ellen.
    Så hyggelig å bli kalt "klok", Ellen. Det går jo opp og ned og hit og dit her i huset også, og det skjønner du jo. Jeg bruker jo også bloggen til å fokusere på det gode, det er også en hjelp når det er stritt - det gjør det tydeligere for meg selv hva som er verdiene mine og hva jeg er takknemlig for. Og kanskje er det godt for andre også. Jeg setter veldig pris på slike tilbakemeldinger som dine.
    OG du - du er verdens beste mamma for dine barn. Dine to er små og det er lett å føle at en ikke strekker til, og at omsorg for den ene går på bekostning av den andre. Tenk på den rikdommen det er for dem å være søsken og familie. Ja, det innebærer kompromisser og det innebærer å måtte dele og vente på tur. OG det trenger vi alle å oppleve. Ha en god uke!!

    SvarSlett
  4. Hurra for doktorgrad da gitt! Innimellom klesvask og legotårn. Flott!!

    Feiring nr 1 hørtes bare nydelig ut!

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)